Behovet for gode gjetere

Dette ikonet gjorde et så sterkt inntrykk på meg i dag. Det er malt av ikonmaleren Anna Baibakova som er født i St.Petersburg, og som nå er bosatt i Balashikha utenfor Moskva. Til tross for den vakre og kalde februardagen med strålende sollys som får snøkrystallene til å glitre utenfor huset vårt, har smerter og noen hendelser de siste dagene, gjort meg litt nedtrykt og motløs. Stor var derfor gleden da jeg oppdaget dette vakre ikonet av det jeg tror må være den hellige Spyridon (ca 270-348), biskop av Trimythous. Se hvordan denne biskopen tar vare på sauene som er betrodd ham! 

Så var han da også gjeter av yrke. Født i landsbyen Askeia på Kypros. Her ble han kjent for sin djupe gudsfrykt. Han giftet seg og ekteparet fikk en datter sammen - Irene. Da hans kone døde trådte Spyridon inn i et kloster og ble altså senere biskop. Som biskop deltok han på det første økumeniske kirkemøtet i Nikea i 325. Her ble han en viktig røst for å bevare den overleverte apostoliske troen mot vranglæreren Arius og hans følgere.

Etter kirkemøtet i Nikea dro Spyridon tilbake til sitt bispedømme og døde fredelig i høy alder.

"Sannelig, sannelig," sier Jesus: "Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene." (Joh 10,1-2)

Måtte Herren se i nåde til sin kirke og gi henne gode gjetere!

'Jeg har aldri forventet mye fra biskoper'

"Som en som er kommet til tro, har jeg aldri forventet mye fra biskopene. Gjennom hele historien synes paver og biskoper og abbeder å være blinde og maktsyke og grådige. Jeg har aldri forventet lederskap fra dem.

Det er de hellige som fremstår gjennom historien som får ting til å skje. Hva jeg forventer meg er Livets brød (nattverden) og gjennom hele historien er det der vi finner kontinuiteten,'

- Dorothy Day, grunnlegger av Catholic Worker, i et brev til Gordon Zahn. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Har barnet i mors liv mistet en av de viktigste allierte i kampen for rettsvernet for fosteret?

Som kirker har vi mye å stå til ansvar for. Det gjelder ikke minst hvordam vi møter mennesker i sårbare situasjoner. Her trenger vi nok alle å erkjenne at vi mange ganger har feilet - og syndet. Derfor hører en syndsbekjennelse med, og vi trenger å strekke hånd til mennesker vi har krenket eller forvoldt smerte.

Det er derfor prisverdig at biskopene i Den norske kirke nå har kommet med en uttalelse hvor de blant annet beklager tonen i tidligere abortdebatter.

Men det er sider ved denne bispeuttalelsen som er svært problematisk og skuffende. Det er godt og betydningsfullt at Den norske kirkes biskoper understreker at 'fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern', selv om jeg synes formuleringen er svak. Fosteret har ikke bare en verdi, men en uendelig verdi, fordi det er skapt i Guds bilde, og dermed ukrenkelig.

Uttalelsen fra biskopene kan vanskelig leses annerledes enn at Den norske kirkes ledelse nå gir opp kampen for at dette skal få rettslige konsekvenser. Det er ikke bare høyst beklagelig, men svært sørgelig. Om ikke Den norske kirkes biskoper skulle kjempe for barnet i mors liv, hvem skal ta gjøre det? Svikter ikke biskopene de mest sårbare og skrøpelige?

Oppsiktsvekkende er det også når Den norske kirkes biskoper uttaler: "Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang." Er ikke er drap et drap?

Det kreves mye av dem som er kalt til å være kirkens åndelige lederskap. Der er både rett og riktig - også utfra Guds ord. Guds ord sier sågar at dommen er strengere for disse. Det krever derfor trosskap mot Guds ord. De er derfor i behov av vår forbønn.

Etter denne uttalelsen fra Den norske kirkes biskoper er det et spørsmål om ikke barnet i mors liv har mistet det som skulle være en av de viktigste allierte i kampen for rettsvernet for fosteret. Det ser vi i praksis når en av biskopene i ettertid sier at hun støtter selvbestemt abort.

Trenger vi et bispeembete?

Ulf Ekmans innlegg på samtaledagen på Bjärka Säby, om biskopembetet, har skapt sterke reaksjoner hos enkelte. Noen av reaksjonene er svært forutsigbare. De kommer fra de som blir låst hver gang noen taler om noe som kan minne om 'det katolske'. Nå er det ikke min hensikt å sette søkelyset på det Ekman sa. Det har jeg referert til i en annen bloggartikkel. Det jeg derimot synes er spennende, og som jeg savner innspill på, er en drøftelse av svakhetene ved lederskapstenkningen i frikirkelige sammenhenger. Det som bør være et samtaleemne er spørsmålet om autentisk autoritet. I mange frikirkesammenhenger utnevner man jo seg selv som leder. Og man påberoper seg 'Skriften alene' prinsippet. Problemet med dette prinsippet er at meningene er så delte. Den ene mener det, den andre noe annet, og alle påberoper seg å være tro mot Skriften. Men sannheten er jo ikke delt, eller relativ. Alle kan jo ikke ha rett.

I en så utydelig tid som vår trenger vi ikke mindre tydelighet. Leser man Facebook oppdateringer eller møteannonser vrimler det av de underligste ting med merkelappen 'kristen'. Hvordan skal vi løse de utfordringene dette innebærer? For alt dette er jo ikke nytestamentlig kristen tro. Langt i fra.

I urkirken fantes det et lederskap bestående av presbyteros, som i vår norske Bibel oversettes med 'eldste'. Dette er et flertallsord, så når ordet eldste brukes bettyr det alltid at disse er flere enn en. Så fantes det de som ble kalt for episkopos, og som oversettes til norsk med tilsynsmenn eller biskoper. De første kristne forsamlingene var frie forsamlinger, men det er også tydelig at det var et visst samarbeide og kontakt mellom disse forsamlingene.

På 100 tallet, og da er vi veldig nært tiden da de 12 apostlene levde og hadde sin tjeneste, begynte en langsom gradvis endring av lederstrukturen i menighetene. Hver forsamling får nå sin egen biskop som også får det øverste ansvaret for den enkelte menigheten. Det er flere forhold som er årsaken til dette. En av dem, som vi finner beskrevet i den tidlige kristne litteraturen, er problemet som oppstår med de omreisende forkynnerne.

Didache
Disse forkynnerne omtales blant annet i Didache, eller De 12 apostlers lære. Dette skriftet var godt kjent i Oldkirken. Det blir omtalt i den velkjente kirkehistorien til Eusebios (ca 325), og ble benyttet av flere av kirkefedrene, som Klemens av Aleksandria (ca 200), og Athanasios (ca 367). I Didache leser vi blant annet dette om disse omreisende forkynnerne.

"Hver den som kommer og lærer dere alt det som her er sagt, skal dere ta imot. Men hvis læreren selv er kommet på avveier og fører en annen lære for å bryte ned, må dere ikke høre på ham; når hensikten derimot er å fremme det som er ett og å øke kunnskapen om Herren, da skal dere ta imot ham som om han var Herren'. (Didache 11,1-2)

Vi har samme utfordring med 'omreisende' forkynnere i dag. Flere av disse står ikke i noen menighet, men de påberoper seg å ha en autoritet til og med over den lokale menigheten. Som pastor har jeg vært vitne til at de har kommet med den underligste lære, og jeg har sett splittelser og og mye elendighet i deres fotefar.

Biskoper i frikirkelige sammenhenger
Det finnes biskoper i frikirkelige sammenhenger, både blant baptister, pinsevenner og metodister. Og det finnes tilsynsmennsordninger i flere frikirker. Så tjenesten som 'episkopos' er ikke ukjent i disse sammenhengene. Også flere av de anabaptistiske gruppene hadde og har fremdeles biskoper. Flere av dem har tilsyn med mange menigheter. I Russland har jeg møtt pinsebiskoper som har hatt tilsyn med mange menigheter. Så dette er ikke fremmed i våre sammenhenger heller.

Da jeg var styremedlem i predikantfellesskapet for det kirkesamfunnet hvor jeg er ordinert, fremmet jeg tanken om å få til en tilsynsordning for vår sammenheng. Det kom aldri på sakskartet, og jeg forstår det. Det er tross alt en kongregasjonalistisk sammenheng med sterk understrekning av den lokale forsamlingens selvstendighet. Men flere så problemene med denne strukturen. Og de så det tidlig i kirkens historie. Og man så at tjenesten som biskop kunne holde menighetene samlet, og man kunne på den måten verne om den kristne læren. Det har blant annet vært viktig for anabaptistene. Det betyr ikke at man vil ha noen pave. Men det er et problem: Protestantismen har ikke èn pave, den har mange.

På bildet ser vi biskop Thomas (bildet), godt kjent i Norge som representant for Den koptiske kirken, sammen med abuna Angelos og abuna Lukas. Han er en veldig god biskop for bispedømmet Qosseya. Bildet er tatt av anabaptister som besøkte hans klosterkommunitet Anafora.

Syrisk ortodokse biskoper besøker sårede - får 100.500 USD fra anabaptiser for å kunne fortsette sitt arbeid

Mens den pågående og forferdelige volden pågår i Syria, når Den syrisk ortodokse kirken, ut til de lidende i byen Homs som har mistet sine hjem, buskap, og familiemedlemmer.

I Homs, hvor regjeringssoldater og soldater som representerer opposisjonen har kjempet med tungt artilleri mot hverandre, har sivile, deriblant 50.000 kristne, flyktet fra byen, og har tatt tilflukt i omkringliggende landsbyer. Selv Den syrisk ortodokse kirken i Homs er blitt tømt. Nesten alle innbyggerne i Homs har mistet sine jobber, forretninger og skoler er stengt, de forretningene som fortsatt er åpne har ingen kunder.

De omkringliggende landsbyene har gjort en fenomenal innsats i å ta vare på de mange flyktningene, men nå er de også svært presset.

I april dro biskop Selwanos Petros al-Nemeh - som selv har mistet sitt hjem og kirke i Homs, sammen med Eustathius Matta Roham, som er biskop i en av landsbyene som omkranser Homs, for å besøke de mange som er skadet på grunn av krigshandlingene for å bringe dem trøst og håp.

En av de som de besøkte var en mann som hadde vært utsatt for kidnapping og tortur (bildet). De møtte også en ingeniør hvis hus hadde brent ned og som hadde mistet jobben. De to får stå som eksempler på de mange de besøkte for å bringe dem trøst og håp.

Mennonitenes Sentralkomite har bevilget 100.500 USD og gitt dem til Den syrisk ortodokse kirken for at denne kirken skal kunne fortsette sitt viktige diakonale arbeid i denne svære krisetiden for Syria. Det kaller jeg ekte søskenkjærlighet!

Ulf Ekman om 'episkope' - biskopembedet

Jeg har forståelse for at Ulf Ekmans (bildet) innlegg på Johannesakademiets temadag på Bjärka Säby mandag 21.mai vekker oppsikt i visse kretser. Men reaksjonene er veldig forutsigbare siden de fremsettes av de samme personene som bruker mye av sin tid til å skrive spaltemetre av kritikk mot Ulf Ekman og Livets Ord. Det er særlig et svensk nettforum som målbærer denne kritikken, og nettsiden opprettholdes stort sett av disse kritikken. Det er når den publiserer nye kritiske artikler om Ekman og Livets Ord at antall kommentarer kommer opp i noen hundretalls, eller er forumet ganske dødt. Men de som følger litt med vil se at det er stort sett de samme personene som sier det samme hele tiden.

Så til Ulf Ekmans innlegg. Han talte om betydningen av det greske ordet 'episkope'. Det oversettes på norsk som tilsynsmann, forstander eller biskop. Ekman forklarte hvordan ordet brukes i Det nye testamente. Hvordan en 'episkope' er satt til å våke over hjorden, og hvordan en 'episkope' levde innfor Gud og mennesker.

Ekman talte om at det ikke bare finnes en apostolisk lære, men også et apostolisk liv. Dette er nedlagt som en struktur i Kirkens vesen.

En svært interessant tese i Ekmans innlegg var denne: Vi er vant med å tenke på vekkelse som noe som er en utgang fra institusjonen kirke, men når vekkelsen modner leder den til et inntog i kirken. Og kirken er en storhet som blir synlig i og overvåkes av biskopen.

Så langt jeg kan se er dette er i samsvar med den undervisningen som Ignatios av Antiokia gir til menigheten i Efesos:

'For Jesus Kristus, vårt urokkelige liv, er Faderens vilje, likesom biskopene, som er innsatt over den vide jord, er i pakt med Jesu Kristi vilje. Derfor sømmer det seg for dere å løpe i samsvar med biskopens vilje, hva dere også gjør. Deres presbyterium, som bærer sitt navn med rette og er verdig for Gud, er nemlig bundet sammen med biskopen slik som strengene til harpen'. (Brevet til Efeserne, v.3-4 i De apostoliske fedre, Luther forlag)

Det er omkring år 70 at Ignatios blir biskop for menigheten i Antiokia, og han står i den umiddelbare tradisjonen etter apostlene.

Det var tydelig at Ulf Ekman mener at biskopsembetet er gitt til Kirken. Det er av Gud, og er en garanti for enheten i Kirken.

Peter

Ulf Ekman var åpen med at han mener at det er Peter Jesus sikter til når han sier: 'På denne klippe vil Jeg bygge Min menighet'. 'Det finnes ingen av apostlene som er omtalt så ofte og så mye som Peter,' sa Ekman. Så langt jeg kan se ut fra det Ekman sa mener han at Petersembetet fortsetter i kirkens vigslede biskoper.

Er løsningen å vende tilbake til nattverdfeiringen og til biskopembetet?

Det er interessant å følge debatten i Sverige med utgangspunkt i Sigfrid Demingers brannfakkel om frikirkelighetens utfordringer. Noen lignende samtale pågår ikke i det offentlige rom i Norge - dessverre. En av de som har bidratt med viktige innlegg er biskop emeritus Biörn Fjärstadt. I sin siste artikkel snur han litt på Demingers problemstilling, og skriver: 'Betyder Sigfrid Demingers signal till uppbrott något för de andra kyrkorna? Säkert för frikyrkligheten men för Svenska kyrkan och de riktigt traditionella, den katolska, den ortodoxa och de nyhitkomna orientaliska?'

Så skriver den pensjonerte biskopen, som også er visiterende biskop for den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby:

'För att Demingers uppbrott ska bli mer än ett enskilt val och ta skruv i den avstannade ekumeniken behövs något mer, en övertygande färdriktning framåt för fler'.

Og han peker på hva vi har felles som kristne: 'Tecken på sådan, och som kan förena, är dopet, de bibliska skrifterna, trosbekännelserna, bönen Fader vår, fridshälsningen och välsignelsen.'

Biskop Biörn, som han kalles blant venner, mener at det finnes en eklesial virkelighet, og at vi må bestrebe oss på å 'återvända till källflödet i den kristna tron'. Og i den sammenhengen holder biskop Biörn frem eukaristien: 'Det var till den de troende kom samman, "epi to auto", till ett, som termen var. De kom till den levande stenen, hörnstenen, och blev levande stenar i ett andligt husbygge, som S:t Petrus skrev, ett heligt prästerskap som byggde "ecklesia" på ort efter ort, kyrkan i Korint, Efesos, Filippi, Rom och så vidare'.

Men det er ikke bare en tilbakevending til nattverden, men til den tjenestegave som forretter natttverden, biskop Biörn vil at vi skal vende tilbake til: 'kring den som presiderade, "proistamenos" eller "hegoumenos", som de först benämndes växte uppgifterna, att hålla ordning på sammankomsterna och även övervaka troheten mot det apostoliskt överlämnade'.

Våger vi å føre denne samtalen videre? Og ta på alvor de spørsmålene biskop Biörn reiser?

Hele innlegget til biskop Biörn Fjärstedt kan leses her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=301425

(Foto: Dagen.se)

Slik ble de første menighetene ledet, del 1

I noen artikler fremover skal vi se på hvordan de første menighetene ble ledet. Først og fremst skal vi ta for oss tjenesten som eldste, og vi skal se litt nærmere på de to begrepene episkopos og presbyteros, det vi oversetter med biskop eller tilsynsmann, og eldste.

La meg først gi et lite eksempel på hvordan de ulike tjenestegavene fungerte ganske tidlig i den unge menighetens historie. Vi leser fra Apostlenes gjerninger kapitel 14:

"De (altså apostlene) forkynte evangeliet der i byen og vant mange disipler. Så vendte de tilbake til Lystra, Ikonium og Antiokia. De styrket disiplenes sjeler, formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler. Og de valgte eldste for dem i hver menighet. Og etter bønn og faste overgav de dem til Herren, som de var kommet til tro på." (v.21-23)

Vi ser her to tjenestegaver i funksjon: apostelens og de eldste. Før vi går nærmere inn på hvordan eldstetjenesten fungerte i nytestamentlig tid, skal vi se på begrepet slik vi finner det i Det gamle testamente:

Allerede mens hebreerne oppholdt seg i fangenskap i Egypt fantes eldstetjenesten blant dem. Vi leser om dette i 2.Mos 3,16-18a: "Gå nå og kall sammen de eldste i Israel og si til dem: Herren, deres fedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud har åpenbart seh for meg og sagt: Jeg har sett til dere og jeg har sett hva som er blitt gjort mot dere i Egypt, og jeg har sagt: Jeg vil føre dere ut fra alt det onde dere lider i Egypt, til kana'aneernes og hetittenes og amorittenes og ferisitternes og hevittenes og jebusittenes land, til et land som flyter med melk og honning. De skal komme og høre på dine ord..."

Eldstetjenesten fantes altså før Moses. Det er de eldste som kommer for å lytte til ham, og høre hva Gud har sagt til Moses. Vi finner de eldste igjen i 2.Mos 4, hvor Aron får beskjed om å gå Moses i møte i ørkenen. Der kunngjør Moses for Aron alle de ord som Herren har gitt ham, og så heter det: "Så gikk Moses og Aron og samlet alle de elste av Israels barn." (v.29)

I 2.Mos 12,21 leser vi at Moses nok en gang samler de eldste, og i forbindelse med at Gud ber Moses slå på klippen så det kommer vann ut av den, leser vi: "Herren sa til Moses: Gå fram foran folket og ta med deg noen av Israels eldste ..." (2.Mos 17,5)

I 2.Mos 18 leser vi mer inngående om eldstetjenesten i den gamle pakt, om den delegerte myndigheten tjenesten innebærer. Vi skal se nærmere på dette i neste artikkel.

På bildet ser vi en Amish biskop.