75 år gammel kristen fredsaktivist brutalt slått ned av politiet

Vi har sett det på TV mange ganger. En gammel mann som brutalt blir slått i bakken. I går kalte Donald Trump ham en provokatør, og påstod at det hele var iscenesatt. Men hvem var han, den lange, gamle ubevæpede mannen?

Martin Gugino, 75 åringen som så brutalt ble slått ned og skadet av en politimann i Buffalo, er en kristen fredsaktivist som har holdt på med ikke-voldelig fredsarbeid i mange ti-år. >Han er også en frivillig medarbeider for Catholic Worker-bevegelsen, grunnlagt av Dorothy Day.

Catholic Worker-bevegelsen arbeider for de marginaliserte i samfunnnet, de hjemløse og de fattige. Denne hedersmannen er det nå president Trump forsøker å diskreditere gjennom nok en twitring.

Det som skjer i USA for tiden er trist, bare trist.

'Jeg har aldri forventet mye fra biskoper'

"Som en som er kommet til tro, har jeg aldri forventet mye fra biskopene. Gjennom hele historien synes paver og biskoper og abbeder å være blinde og maktsyke og grådige. Jeg har aldri forventet lederskap fra dem.

Det er de hellige som fremstår gjennom historien som får ting til å skje. Hva jeg forventer meg er Livets brød (nattverden) og gjennom hele historien er det der vi finner kontinuiteten,'

- Dorothy Day, grunnlegger av Catholic Worker, i et brev til Gordon Zahn. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Et grepa kvinnfolk

Grepa kvinnfolk! Jeg vet ikke om man si slikt lenger. Men når jeg tenker på Dorothy Day (bildet) tenker jeg på et 'grepa kvinnfolk'. I følge The Free Dictionary betyr ordet 'fortreffelig, skikkelig, real' Det passer så bra på hun som ble født for ganske nøyaktig 120 år siden på denne dagen.

Få har betydd så mye for den nymonastiske bevegelsen som denne uredde kvinnen som kompromissløst ville følge Jesus og løfte opp de marginaliserte og kjempe for arbeidsfolks rettigheter. Så jo, Dorothy Day (1887-1980) var et grepa kvinnfolk.

Hennes far var journalist, men det siste han kunne tenke seg var at datteren skulle gå i hans fotspor. Han var nemlig blitt arbeidsløs etter at familien overlevde jordskjelvet i San Francisco i 1906. Men slik ble det. Fattigdommen i den amerikanske arbeiderklassen skulle for alltid følge henne og prege henne.

Etter et par år ved et universitet brøt hun plutselig over tvert og flyttet til New York. Her arbeidet hun for politisk radikale aviser som 'The Call' og 'The Masses'. Hun stilte opp i demonstrasjoner og var brennende engasjert i fredsspørsmål. Dette sterke engasjementet førte til at Dorothy Day i november 1917 havner i fengsel sammen med noen kvinner som hadde protestert mot at kvinner ikke hadde stemmerett.

Allerede som barn hadde Dorothy Day stiftet bekjentskap med den kristne troen. Hun så nabokona ligge på kne i bønn. Det synet brente seg fast i hennes sinn, men troen skulle modnes frem sakte i hennes liv. I 1932 skulle hun skrive om en sultestreik. Hun ble så grepet av det hun var vitne til. I sin djupe fortvilelse gikk hun til en kirke. Hun forteller selv;

'Jeg ba en bønn etterfulgt av tårer og angst, en bønn om at en vei skulle åpnes for meg der jeg kunne bruke de talentene jeg hadde fått for å hjelpe mine venner arbeiderne, de fattige.'

Dorothy Day fikk bønnesvar.

Sammen med Peter Maurin, som var 25 år eldre enn Dorothy Day, startet hun avisen 'The Catholic Worker', som skulle bli så mye mer enn en avis for fattige arbeidsfolk. Det skulle bli en bevegelse som kjempet for fattige arbeideres rettigheter. Avisen var fra første stund opptatt av sosiale spørsmål og hadde en pasifistisk profil. Snart ble virksomheten utvidet til å danne kommuniteter som skulle få stor betydning under den amerikanske depresjonen på 1930-tallet. Mange overlevde takket være den praktiske hjelpen disse kommunitetene kunne gi.

Dorothy Day levde Bergprekenen. Bønn, faste og almisser var ikke bare ord, men aktive hjelpemidler. Ofte havnet hun i fengsel, hun var 75 år siste gang det skjedde. For henne var fredsarbeid en del av evangeliet og dermed det å være en kristen.

Dorothy Day og det amerikanske valget

Det ligger noe symboltungt over denne dagen i 2016. På samme dag som amerikanerne går til valg - og når dette skrives er valgresultatet et godt stykke unna - er det 119 år siden Dorothy Day (bildet), ble født.

Dorothy Day er en av mine store helter. Journalist, politisk aktivist og grunnleggeren av Catholic Worker - en pasifistisk bevegelse som kombinerer direkte støtte til de fattige, hjemløse og marginaliserte grupper i samfunnet. I 2001 ble Dorothy Day innvotert i Kvinnenes æresgalleri i USA, en amerikansk institusjon som ble opprettet i 1969 i den hensikt å hedre kvinner som har gitt viktige bidrag til samfunnet. Og det er det ingen tvil om at Dorothy Day har gjort. Hun har satt djupe spor etter seg, ikke minst ved å løfte frem de marginaliserte gruppene i det amerikanske samfunnet.

Kanskje er tiden kommet for å løfte fram denne uredde kvinnen igjen? Jeg tror det. For Dorothy Day er en forkjemper for sosial rettferdighet, ikke bare for det amerikanske samfunnet, men for alle land og alle steder som undertrykker de fattige og holder dem nede.

Med bakgrunn i sin tro ga Dorothy Day verdighet til de nederste på rangstigen, og bevegelsen hun startet, Catholic Worker, kan man fremdeles regne med. I nesten fem tiår kjempet hun modig og gav stemme til de stemmeløse. Hun gikk hjem til Gud 29. november 1980.

For dagens nymonastiske bevegelse, som jeg selv er en del av, er Dorothy Day, en stor inspirasjonskilde.

Foto: (Bob Fitch Photo Archive © Stanford University Libraries)

En radikal etterfølger av Jesus

I dag hyller vi minnet om en kvinne som representerer radikal kristen tro. Nei, ikke radikal i betydningen 'radikal-Islam', men i betydningen: radikal etterfølgelse av Jesus, på en slik måte at det får store positive ringvirkninger for menneskene rundt deg!

Vi snakker om Dorothy Day (bildet), som grunnla tidsskiftet The Catholic Worker. Her ble arbeiderens levekår satt på dagsordenen, her behandlet man sosiale spørsmål som få andre tok tak i, og her forfektet man en pasifistisk linje bygget på Bergprekenen.

Men det ble ikke bare med et tidsskift. Ganske snart ble virksomheten utvidet, kommuniteter ble grunnlagt, dit nødlidende mennesker strømmet til. Det skjedde under den amerikanske depresjonstiden.

Det var noe som hendte i Dorothy's barndom som skulle feste seg på en slik måte i hennes sinn, at det endret hele hennes liv. Hun løp en dag over til naboen for å lete etter en venninne. Inne i huset fant hun venninnens mor på kne i bønn. Noe slikt hadde hun aldri sett før. Denne moren avbrøt bønnen, for å fortelle hvor datteren var, siden fortsatte hun bare med å be!

'Jeg kjente bølger av kjærlighet strømme mot henne', fortalte Dorothy Day mange år etter hendelsen hun hadde vært vitne til.

Faren til Dorothy Day var journalist, men han ville slett ikke at datteren skulle følge i farens fotspor. Han var arbeidsløs etter at San Francisco hadde opplevd jordskjelvet i 1906. Men han var ikke den eneste arbeidsløse eller fattige i San Francisco. Mens Dorothy Day vandret rundt i byens gater med sin lillesøster på slep kunne hun ikke unngå å se de mange elendige. Det underlige var at disse fattigkvarterene hadde en spesiell dragningskraft på henne.

Etter å ha studert et par år på universitetet, bryter hun over tvert og flytter til New York. Her får hun arbeid som journalist i de radikale avisene 'The Call' og 'The Masses'. Hun skrev om demonstrasjoner mot fattigdommen, og skrev om fredsspørsmål. I november 1917 havner hun like så godt i fengsel sammen med andre kvinner som hadde demonstrert mot at kvinner ikke hadde stemmerett.

Hun hadde ikke glemt den bedende moren hun så. I disse årene vokste troen på Jesus langsomt fram i hennes liv. I 1932 rapporterte hun fra en sultestreik, og da skjedde det noe med henne. Hun ble så grepet av det hun så, og i djup fortvilelse gikk hun inn i en katolsk kirke i nærheten for å be. Hun gråt og ba. Hun ba om at de talentene hun var blitt gitt måtte Gud bruke.

Og Gud svarte hennes bønn. The Catholic Worker var svaret.

I de årene som fulgte var evangeliene, og ikke minst Bergprekenen, rettningsgivende for Dorothy Day. Kompromissløst kjempet hun for de fattige og elendige. Hun oppmuntret til bønn og faste, om å gi almisser og delta i alt som skjedde som handlet om å vegre seg mot krig.

Det bar inn og ut av fengsel. Siste gangen var hun 75 år! Hun døde 29.november 1980.

Du kan lese mer om henne her: http://www.catholicworker.org/dorothyday/index.cfm#