1.mai: Hvitveis på fars grav

13.desember i år er det 50 år siden far døde. Jeg savner den gode faren min fremdeles. Denne første maidagen dro min sønn og jeg til fars grav for å sette de første hvitveisene på graven hans, fordi 1.mai var hans dag fremfor noen. Viktigere enn fødselsdagen hans, viktigere enn 17.mai og julaften, for den del. Ikke det at de andre dagene ikke var viktige, for det var de for far, men 1.Mai skilte seg ut fordi det var arbeidernes dag - og far var arbeider. Først skomaker, så industriarbeider. 

Far tilhørte arbeiderbevegelsen, og var stolt av det. Det aller første han gjorde 1.mai var å kle seg i de fineste klærne han hadde, og så ruslet han ned til Lindbakken i Hunndalen, til krigsminnesmerket, for å hedre de falne fra 2.verdenskrig. Da var klokka blitt 07.00. Så var det hjem igjen for å spise frokost, for så å forberede seg på dagens store høydepunkt: 1.mai toget. Fra jeg var en neve stor var jeg med! Det var så trygt å leie far i hånda der vi gikk under røde faner i takt med skolekorpset. Etter at vi hadde lyttet til dagens taler vanket det så mye is og så mange pølser jeg bare orket! Og gratis kino på Folkets hus.

Dagen før dagen ble jeg sittende foran fjersynsskjemen for å se på et program om Einar Gerhardsen, selveste Landsfaderen. Det brakte med seg så mange gode minner om min far, at jeg så deler av programmet i tårer. I djup takknemlighet til de som bygget landet. Det gjorde inntrykk på meg at landets statsminister bodde i en blokkleilighet, og det ble fortalt en fornøyelig historie om da Gerhardsen fikk besøk av Nikita Khrusjtsov, og Gerhardsen ba han med seg hjem. Da Gerhardsen hadde vist ham rundt i den spartanske leiligheten, spurte så hans russiske gjest: "Når skal du vise meg hvor du egentlig bor?" Han trodde ikke at en norsk statsminister kunne bo så enkelt.

Det andre som gjorde et så sterkt inntrykk på meg var datteren til Gerhardsen som fortalte om sin da 90 år gamle far som lå syk på sykehuset, og som fikk så mange brev fra 'såkalte kristne', som datteren ordla seg, og som kunne fortelle at faren hennes kom til å 'brenne i helvete', om han da ikke omvendte seg. Det gjorde så vondt å få alle de brevene, kunne datteren fortelle. Tenk om vi kristne kunne vært litt klokere! 

I dag var det sønnen min som plukket hvitveis til en farfar han aldri fikk oppleve. De ble plukket på Lindbakken og satt i et syltetøyglass vi hadde med oss. Vi satte dem på grava. Jeg vet at far ville ha satt stor pris på det. Han elsket våren.

Josef, Frelseren og vanlige arbeidsfolk

I dag går mine tanker og mine bønner til alle renholdsarbeidere, butikkansatte, helsearbeidere, vektere, politi, forsvarspersonell som står helt i frontlinjen når det gjelder epidemien vi står midt oppe i. Hvilke helter! Det passer nemlig godt å hedre dem på denne dagen, 19.mars, siden det er minnedagen for Josef, vår Herres fosterfar.

For også han var en helt. Snekkeren Josef stakk ikke av og lot den unge jødiske tenåringsmoren i stikken,når det ble kjent at hun bar Gud under kjolelivet. Han giftet seg med henne, mens ryktene surret og gikk.

Jeg er del av en kirkelig tradisjon med djupe røtter i norsk arbeiderbevegelse. De fleste norske frikirkesamfunn er det. Deres medlemmer var fra begynnelsen vanlige arbeidsfolk. Det var lengre mellom funksjonærene og de kondisjonerte. Min far kom fra fattige kår langs Akerselva i Oslo, han ble skomaker, senere industriarbeider, min mor avisbud. Det er mine røtter, og jeg er både glad for og stolt av min bakgrunn.

Josef er en ikke ubetdelig del av frelseshistorien, men han er nokså anonym. Mmens det er bevart noen biografiske opplysninger og historier om vår Frelsers mor, har ikke evangelistene bevart et eneste ord av Josef. Dermed blir Josef også en representant for alle de stillfarne arbeiderne, de som med stolthet gjør jobben sin.

Men Josef er like viktig som patriarken Abraham! Abraham og Josef står nemlig ved hver sin ende av den lange linjen som representerer Guds pakt. Det begynner med Abraham, det slutter med Josef. Snekkeren Josef får det store privilegiet å bli fosterfar til Guds Sønn.

Det er virkelig eksepsjonelt det Josef får være med i sin livstid. Han lever i del av en tidsperiode som har vart i 400 år, hvor det ikke har kommet et eneste ord fra Gud gjennom en profets ord - ikke før døperen Johannes står frem. Og så får han englebesøk! En vanlig jødisk arbeider! Det forandrer absolutt alt. Verdenshistorien tar en vending, og ingenting blir som før.

Hurra for de ordinære arbeiderne!

I fars fotspor

May Sissel og jeg fikk så god tid mellom de to gudstjenestene i går, at vi fikk med en bitteliten tur innom min fars vakre  barndomstrakter på Sagene i Oslo. Far vokste opp i Sagveien, som går parallelt med Maridalsveien. Veien fikk sitt veinavn etter sagbruksvirksomheten langs Akerselva. Langs veien finner du også Arbeidermuseet.

Far vokste opp under svært enkle kår i et typisk arbeiderklassemiljø på begynnelsen av 1900-tallet. Fattigdom var ikke bare et begrep, men virkelighet. Min farfar dro til Amerika, og etterlot min farmor til å ta seg av deres barn. Farmor sto ved Akerselvas bredder og vasket klær for å få nok penger til å brødfø en ungeflokk. Sommer som vinter.

Det er idyllisk på Sagene i dag. Borte er det harde slitet for tillværelsen. Like i nærheten finnes Waldemar Thranesgate, hvor mor og far traff hverandre. Mor hadde huspost, som det het, og ble stormende forelsket i min far, som var 15 år eldre enn henne.

Det ble ikke rare gåturen. Jeg er ustø på beina på grunn av Parkinson. Men noen få meter ble det, godt støttet av May Sissel.

Så underlig, og samtidig så godt å være her! Underlig å tenke på at her har far lekt, vokst opp, og samtidig så vemodig. Jeg var bare 12 da jeg mistet ham, og har savnet ham stort sett hver eneste dag siden. Han var slik en god far skal være: trygg, raus og snill som dagen er lang. Jeg kan ikke huske at far og mor noensinne kranglet.

Far vokste opp sammen med Leif Juster. Det må ha vært morsomt.

Bildet av meg er ikke tatt i Sagveien, men i krysset fra Maridalsveien og en liten veistubb med det morsomme navnet Våghalsen. Denne veien fikk sitt navn først i 1983 etter fossen Våghalsen i Akerselva.

Fabrikkjentene på Beierbrua - slik så de ut de tøffe og hardtarbeidende kvinnene som slet for å overleve langs Akerselva. Min farmor var en av dem. Skulpturen er fra 1986 og er laget av Ellen Jacobsen.

Fra miljøet rundt Akerselva. Her sees fossen Våghalsen.

Hønse-Lovisas hus ved Akerselva.

Hønse-Lovisa er eniktig litterær skikkelse i skuespillet 'Ungen' av forfatteren Oskar Braaten. Hun er en dame som bodde ved Akerselva på 1800-tallet. Navnet fikk hun fordi hun tok til seg enslige mødre. Huset ble kalt 'Hønsereiret'. Hønse-Lovisa tok til seg jeg fabrikkjenter som hadde kommet 'i uløkka', og gav dem tak over hodet og omsorg slik at de kunne beholde ungene sine og jobbene sine.

Her bodde også forfatteren Sigbjørn Hølmebakk en tid.

Dette er mine røtter. Jeg kommer fra enkle arbeiderkår. Far ble skomaker og industriarbeider. Det har jeg aldri skammet meg over, tvert imot.

Et grepa kvinnfolk

Grepa kvinnfolk! Jeg vet ikke om man si slikt lenger. Men når jeg tenker på Dorothy Day (bildet) tenker jeg på et 'grepa kvinnfolk'. I følge The Free Dictionary betyr ordet 'fortreffelig, skikkelig, real' Det passer så bra på hun som ble født for ganske nøyaktig 120 år siden på denne dagen.

Få har betydd så mye for den nymonastiske bevegelsen som denne uredde kvinnen som kompromissløst ville følge Jesus og løfte opp de marginaliserte og kjempe for arbeidsfolks rettigheter. Så jo, Dorothy Day (1887-1980) var et grepa kvinnfolk.

Hennes far var journalist, men det siste han kunne tenke seg var at datteren skulle gå i hans fotspor. Han var nemlig blitt arbeidsløs etter at familien overlevde jordskjelvet i San Francisco i 1906. Men slik ble det. Fattigdommen i den amerikanske arbeiderklassen skulle for alltid følge henne og prege henne.

Etter et par år ved et universitet brøt hun plutselig over tvert og flyttet til New York. Her arbeidet hun for politisk radikale aviser som 'The Call' og 'The Masses'. Hun stilte opp i demonstrasjoner og var brennende engasjert i fredsspørsmål. Dette sterke engasjementet førte til at Dorothy Day i november 1917 havner i fengsel sammen med noen kvinner som hadde protestert mot at kvinner ikke hadde stemmerett.

Allerede som barn hadde Dorothy Day stiftet bekjentskap med den kristne troen. Hun så nabokona ligge på kne i bønn. Det synet brente seg fast i hennes sinn, men troen skulle modnes frem sakte i hennes liv. I 1932 skulle hun skrive om en sultestreik. Hun ble så grepet av det hun var vitne til. I sin djupe fortvilelse gikk hun til en kirke. Hun forteller selv;

'Jeg ba en bønn etterfulgt av tårer og angst, en bønn om at en vei skulle åpnes for meg der jeg kunne bruke de talentene jeg hadde fått for å hjelpe mine venner arbeiderne, de fattige.'

Dorothy Day fikk bønnesvar.

Sammen med Peter Maurin, som var 25 år eldre enn Dorothy Day, startet hun avisen 'The Catholic Worker', som skulle bli så mye mer enn en avis for fattige arbeidsfolk. Det skulle bli en bevegelse som kjempet for fattige arbeideres rettigheter. Avisen var fra første stund opptatt av sosiale spørsmål og hadde en pasifistisk profil. Snart ble virksomheten utvidet til å danne kommuniteter som skulle få stor betydning under den amerikanske depresjonen på 1930-tallet. Mange overlevde takket være den praktiske hjelpen disse kommunitetene kunne gi.

Dorothy Day levde Bergprekenen. Bønn, faste og almisser var ikke bare ord, men aktive hjelpemidler. Ofte havnet hun i fengsel, hun var 75 år siste gang det skjedde. For henne var fredsarbeid en del av evangeliet og dermed det å være en kristen.

Marcus Thrane, Arbeiderforeningene og norske frimenigheter

I dag er det på dagen 200 år siden Marcus Thrane (bildet) ble født. Det burde medlemmer av norske frimenigheter feire! Medlemmene av de første frie menighetene i Norge, det være seg både de lutherske og baptistiske, og senere pinsemenighetene, kom i all hovedsak fra nettopp arbeiderklassen.

Det er viktig å kjenne vår historie. Både den sekulære og den religiøse. Dessverre har mange kristne liten eller ingen kjennskap eller for den saks skyld interesse av å kjenne sitt trossamfunns røtter. Fordi vi blir historieløse blir vi også rotløse, og vet ikke helt hvor vi hører hjemme.

Marcus Thrane var en mann som var villig til å ofre sin egen frihet for at andre skulle bli fri. I dag nyter vi alle godt av demokrati og muligheten til å avgi vår stemme. Men det var ikke borgerskapet som reiste kampen for stemmeretten. Tvert om. Det var Arbeiderforeningene. Høyresiden og det kondisjonerte borgerskapet gjorde det de kunne for å kneble kravet om demokratiske rettigheter.

I 1848 - helt mot slutten av det europeiske revolusjonsåret - var bare litt over fem prosent av Norges voksne befolkning stemmeberettiget. Det ville ikke den arbeidsløse avisredaktøren, Marcus Thrane, sitte stille å se på. Heller ikke 160 arbeidere fra Drammens-distriktet. De meldte seg inn i landets første Arbeiderforening 3. juledag 1848. Opprettelsen av Arbeideforeningen skjedde etter initiativ fra Marcus Thrane. Ett år etter etter oppstarten hadde Arbeiderforeninger over 20.000 medlemmer over store deler av Norge. Det grydde av dag for den vanlige mann og kvinne.

Men Arbeideforeningene ble knust. Marcus Thrane dømt til fire års fengsel for å ha vekket misnøye! For hvem? Det kondisjonerte borgerskapet. De som hadde penger, de som hadde makt. Thrane måtte faktisk sone hele syv år i fengsel. Myndighetene trakk nemlig ikke fra tiden han hadde sittet i varetekt.

Ingulf Diesen skriver i sin fremragende kirke- og vekkelseshistorie: Veiryddere: "Februrarrevolusjonens bølger (1848) slår også inn over Norge. Det er på denne tiden Norge får sin første arbeiderbevegelse ved Marcus Thrane, dels med kristent fortegn... Parallelt med de nye klassenes kamp for frigjøring går en av de største vekkelsene over landet..." (Ingulf Diesen: Veiryddere og Veien videre. Hermon forlag 1994, side 13)

Det er vekkelsen med Gustav Adolp Lammers i Skien.

La oss ta vare på historien og arven vår.

1. mai, de frie menighetene og Bergprekenen

Så er maidagen her. For far betydde den alt. Når man kjenner hans historie og oppvekstvilkår er ikke det vanskelig å forstå. I går var jeg så heldig at jeg gikk gatelangs i området hvor han ble født og vokste opp. Da ble det enda mer forståelig. Fars historie er arbeiderens historie. Han ble etter hvert skomaker og senere industriarbeider.

Dette er mine røtter. Jeg er stolt av far, og den han var.

Nå var far aldri en del av historien til de frie menighetene, men det er en kjent sak at blant medlemmene av baptist- og pinsemenighetene fantes det mange fra arbeiderklassen. Slik var det lenge. Slik er det ikke lenger. Det har selvsagt sammenheng med utviklingen ellers i samfunnet. Likevel burde vi ikke glemme på en dag som denne at mange baptist- og pinsemenigheter hadde medlemmer fra nettopp arbeiderklassen. Egentlig hører arbeiderklassen og de frie menighetene sammen. Verdigrunnlaget er ganske likt. Om det var slik blant frie lutheranere, vet jeg ikke. Jeg kjenner historien for dårlig.

Statskirken derimot, var ikke stedet for den vanlige arbeider. Presten var jo statens forlengede arm. Han var embetsmann, og var gjerne sammen med lensmannen når noen skulle kastes ut med tvang fra sin bolig. Da talte presten statens sak. Det kom sjeldent noe godt budskap fra presten til arbeideren.

I 1883 samlet for eksempel alle landets biskoper seg rundt "Opraab til Christendommens Venner i Vort Land. Der ble det advart mot de farlige radikale tendensene i tiden. Noe senere da debatten om allmenn stemmerett for menn pågikk skrev biskop J.Chr. Heusch:

"Noe så opprørende og tyrannisk som den alminnelige stemmerett, som i ethvert samfunn legger makten i de umyndiges og vilkårlige massers hånd, må være ordenens og rettferdighets Gud imot." (Kilde: Fri fagbevegelse, 22.01.2007).

I de frie menighetene slapp vanlige arbeidere til. De ble forstandere og eldste. Ofte uten noen form for teologisk utdannelse. De var ulærde menn, men fikk høyt betrodde stillinger. Det myndiggjorde lekmannen og gav verdighet til sliterne i samfunnet.

Lørdag besøkte May Sissel og jeg Prøysenstua på Rudshøgda. Jeg ble spesielt grepet av noe som sto skrevet i en monter utenfor. Der kunne vi lese om Julie Prøysen, mor til Alf. Det sto at hun på sine gamle dager var så redd for å dø. Årsaken var at hun hadde født et barn utenfor ekteskap. Slikt var stor skam på den tiden. Jeg ble gående rundt der på denne lille plassen inni skogholtet og tenke på hvor mye vi har skremt folk med, særlig fra våre talerstoler. Skremt småkorsfolket. At de såkalt "kondisjonerte" i samfunnet fikk barn utenfor ekteskap var ikke så alvorlig. Det kunne skjules. Men ikke blant de fattige. Og da truet man dem like så godt med fortapelsen.

I dag skal jeg plukke blåveis og hvitveis og sette på fars grav. Det er blitt en tradisjon. Jeg vil hedre min far denne dagen, og takke for alt det gode jeg fikk med meg fra ham. Rettferdighetssansen. Solidariteten med de fattige og undertrykte. Brorskapet. Verdier han hadde fått med seg fra sin harde oppvekst. Når jeg ble en kristen i 1972, og leste Det nye testamente for første gang, og da særlig Bergprekenen, så jeg slektskapet. Bare det at Jesus er mye mer radikal! Selv bygger jeg min tro og overbevisning nettopp på den undervisningen Jesus ga oss i Bergprekenen. Det finnes nemlig et løfte knyttet til dette:

"Hver den som hører disse mine ord OG GJØR DET DE SIER, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet over, og vindene blåste og slo imot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell." (Matt 7,24-25)

Jeg synes dette ordet av og til misbrukes. Man bruker det i så mange sammenhenger hvor man sier f.eks at "jeg bygger mitt liv på Guds ord, og da vil ikke mitt hus blåse ned i stormen." Det er forsåvidt riktig, men disse to versene står i en helt spesiell sammenheng! Når Jesus sier: "Hver som som hører disse mine ord...", så må vi spørre oss hvilke ord Han sikter til. Svaret på det spørsmålet er at Han sikter til Bergprekenen, som begynner i Matt 5,1 flg og slutter med disse ordene i Matt 7. Det er de som hører disse ordene og gjør det de sier som bygger sitt liv på fjell og hvis hus ikke vil blåse ned i stormen. Det er noe å tenke på!

Noen tanker arbeidsledighet, menighetsliv og 1.mai

Norge har 130.000 arbeidsledige. Det er 130.000 enkeltskjebner, med hver sine historier. Men deres skjebner berører langt flere. Ikke minst deres familier og nære relasjoner.

Berører dette oss som kristne? Er dette noe som drøftes i menighetene? Eller er vi mest opptatt av andre problemstillinger, som Israel, endetid, flyktninger og integrering?

Hvor er profetene i dagens Norge som refser makteliten? Og stiller myndighetene til ansvar?

For i Bibelen leser jeg at den gamle pakts profeter var opptatt av sosial urett. De talte skarpt om de som utnyttet de fattige, og som behandlet de fremmede og enker og farløse dårlig. Og urkirken i Jerusalem tok ansvar for et suppekjøkken for de fattige der i byen.

Om arbeidsløsheten blir verre og noen av våre trossøsken skulle miste jobben, kanskje vi da får opp øynene for at ikke alle har det like greit her i landet. Ikke forstår jeg hva som skal skje med de mange som ikke lenger har rett til å motta dagpenger, som ikke har utsikter til arbeid og som ikke har krav på sosialtrygd? Hva skal de leve av? Jeg kjenner noen som er i den situasjonen. Som har søkt det som er av ledige jobber, men fått nei alle steder. Det er ikke noe arbeid å få.

Skal menighetene forholde seg passive til dette? Hva kan vi som menigheter bidrag med for å hjelpe de som nå står og som kommer til å stå uten jobb?

"Så har maidagen kommet!" Jeg kan ennå høre fars ord. Helt siden jeg var en neve stor har 1.mai vært spesiell for meg. Sikkert fordi den var spesiell for far. Denne dagen handlet om solidaritet, om kampen for arbeidsfolks rettigheter, for trygghet, sikkerhet, forutsigbarhet, for sosiale rettigheter. Far visste det. Han var en enkel skomaker, som ble fabrikkarbeider. En av 'gutta på gølvet' og som tok til gatene på Maidagen, under røde bannere.

Jeg er stolt av faren min. Selv om han døde når jeg var bare var 12 la han igjen noe etter seg, noe bunnsolid. Han kjempet for arbeiderbevegelsens idealer: likhet, brorskap, solidaritet.

Idealer det er godt å ta med seg. I begynnelsen besto mange av våre frimenigheter av folk fra nettopp arbeiderklassen. Av de som var nederst på samfunnsstigen. Hvor er de blitt av? Og: ville de føle seg hjemme hos oss i dag?

Snekkeren Josef, faren min og 1.mai

Maidagen er minnenes dag for meg. Minner om en god far, skomakeren og spesialarbeideren Aksel Olav Hansen. I barndommen grep jeg tak i 'nevan' hans med små barnehender, og sammen gikk vi i 1.maitoget gjennom barndommens gater til lyden av Internasjonalen. Røde faner som vaiet i vinden.

Jeg hadde en trygg, god og snill far. Han var den første til å arbeide for at det skulle bli barnehage i hjembygda mi. Kampen mot sosial urett, bedring av arbeidernes kår og internasjonal solidaritet var hans hjertesaker.

Når han ble alvorlig syk og ikke kunne gå i 1.maitoget holdt han seg hjemme. Han ville ikke stå langs veikanten for å se på. Det ble for vanskelig. Da ville han heller holde seg hjemme. For far var maidagen - vi kaller den bare det i vår familie - nærmest hellig.

I dag var jeg, sammen med kona mi, på graven hans med en bukett hvitveis plukket i skogen ved bautaen over falne i Hunndalen. Jeg var sammen med ham der grytidlig om morgenen hver 1.mai for å hedre de som falt under 2.verdenskrig. Senere på dagen var det gratis kino i Folkets hus, is og pølser. Jeg fortsatte tradisjonen med å gå i 1.mai tog i årene som fulgte etter fars død i 1971.

Men det er også en annen far jeg minnes 1.mai. Stefaren til Jesus, tømmermannen Josef. Det passer i grunnen veldig godt. Josef kom fra enkle kår. Han livnærte seg som tømrer. Og identifiserte seg nok med fattigfolket i Nasaret. Han fikk nok føle på kroppen hva det ville si å være en helt vanlig arbeider på den tiden, med en hard okkupasjonsmakt som krevde inn skatter og som undertrykket arbeidernes elementære rettigheter.

I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet for hva vanlige arbeidere her i Norge har kjempet fram gjennom årene som har gått, og som mange tar som selvfølgeligheter i dag. Det har kostet blod, svette og tårer. Det har ikke vært gratis. Jeg har aldri forstått kristne som har kjent dragningen til høyresiden. I dag ser vi en høyreside som vil krenke helligdagsfreden og undergrave arbeidstidsbestemmelser og goder arbeiderbevegelsen har bygget opp ved hard kamp, så blir det enda mer forunderlig.

Takk far for det forbildet du var. Jeg kjenner enda på vemodet etter din bortgang. Det vemodet er blitt forsterket etter at jeg selv ble alvorlig syk. Og takk til Josef for det forbildet han er som stefar. For det mot han viste når han valgte å gifte seg med Maria, ei ung tenåringsjente som var med barn før de ble gift.

Gratulerer med 1.mai dagen

1. mai var fars dag, og jeg var ikke gamle karen før jeg grep hans gode hånd, og slo lag med de mange som gikk i arbeidertoget i min barndoms bygd. Når maidagen kommer strømmer minnene på.

De hadde noe å kjempe for. Far kom fra fattige kår i Oslo. Hans mor vasket flasker på et bryggeri, og klærne til de som jobbet der. Hun sto i elva og vasket klærne til seine kvelden. Som attåtnæring. Ektefellen var reist til Amerika. Hun så ham aldri igjen. Barna måtte hun ta ansvar for sjøl.

Far ble skomaker og senere industriarbeider. Solidaritet med andre arbeidere var en selvfølge - og en ære. Jeg husker når far ble alvorlig syk, og ikke kunne gå i 1.mai-toget. Da kunne han heller ikke stå langs veien og se på. Det var et for stort nederlag. Da ble han hjemme. Livet var ikke så greit da. Han følte vel at han sviktet. Den følelsen er ikke god.

Jeg har hedret far hver 1.mai med å gå til graven og sette på blomster. I år blir det hvitveis og blåveis. Far var alltid så glad i å plukke blomster. Det har jeg arvet fra ham. Derfor finnes det ikke noe vakrere å sette på graven og minnes en god far, som etterlot seg så mange gode verdier. Verdier jeg selv har adoptert. Arbeiderbevegelsens verdier er jo ikke så ulike urkirkens verdier.

Gratulerer med 1.mai dagen!