Skandinavia kan få sitt første syrisk-ortodokse kloster

Patriarken for Den syrisk-ortodokse kirken, Aphrem II Karem (bildet), var på Sverige besøk første uken av juni. Besøket har ikke vakt stor oppmerksomhet, men kan vise seg å være kirkehistorisk. Besøket kan nemlig resultere i at Skandinavia får sitt første syrisk-ortodokse kloster. Det er svært gledelig.

Det første skrittet er nå tatt. En villa på 600 kvadratmeter er kjøpt. Stedet har vært et pensjonat, og ligger sør for Nyköping. En stiftelse er grunnlagt og det første avdraget betalt. Den syrisk-ortodokse kirken har et stort behov for prester, og patriarken håper at grunnleggelsen av dette klosteret kan føre til at de får flere.

Nå settes det i gang en innsamlingsaksjon slik at man skal få muligheten til å kjøpe eiendommen. Man håper at klosteret skal være i drift fra våren neste år.

Men de syrisk-ortodokse kristne i Sverige er ikke alene om å ønske seg klostre hvor bønnens liv blomstrer. Også kopterne gjør det. Nå åpner Den koptiske kirken et retreatsenter ikke ulikt Anafora i Egypt. Det skjer i Hävla nord for Norrköping.

Asketisk munk reddet den syrisk-ortodokse kirken

Det kunne ikke ha vært mer passende å feire minnet om Jakob Baradeus (ca 500-578) enn i den store fasten! Syreren var alltid kledd som en tigger. Navnet Baradeus kommer fra kappen av hestehår som han bar. Hans liv var et asketisk og svært enkelt liv - men du verden - med hvilken kraft!

Og det passer veldig godt i 2018 at vi løfter fram en syrisk kristen!

På denne dagen feirer våre venner i den syrisk-ortodokse kirken en av sine største skikkelser - Jakob Baradeus. Etter kirkemøtet i Khalkedon i år 451 var de orientalske kirkene isolert fra Konstantinopel. En av de som holdt disse kirkene sammen og som styrket dem var Baradeus. Til fots vandret Baradeus gjennom Lilleasia, Syria, Mesopotamia, ja, helt til Armenia og grensen til Persia. Overalt gav han de troende nytt mot, blant annet ved å feire nattverden sammen med dem.

Denne Jakob Baradeus vokste opp i Tela Mauzalat som ligger øst for Edessa. Her var hans far prest. Jakob tilbrakte en stor del av oppveksten i et kloster, og ble sterkt preget av klosterets bønnerytme. Han lærte seg gresk og syrisk og ble etter hvert viden kjent for sitt liv i bønn og askese. Ryktene nådde til og med keiserinne Theodora i Konstantinopel. Hun sendte bud på ham, og Jakob gav seg motvillig på vei. Hva skulle han der å gjøre? Hans kall var å være tro mot sine egne i sitt eget hjemland.

Jakob Baradeus ble ikke blendet av det overdådige ved det keiserlige hoff. Han trakk seg tilbake til et kloster der han kunne leve alene i bønn de årene han oppholdt seg i den keiserlige byen. Så fort anledningen bød seg la han i vei hjemover. Det skjedde da keiserinne Theodora forstod hvor alvorlig situasjonen var for de kristne tilhørende den syrisk-ortodokse kirken. Det var stor mangel på åndelig lederskap. Av keiserinnen fikk Jakob Baradeus oppdraget med å gjenoppbygge den syriske kirken. Ingen liten oppgave.

I Konstantinopel fantes det noen syriske biskoper på denne tiden. Keiseren hadde sørget for å sette dem i husarrest. De vigslet han til biskop.

Den såkalte Jakobsliturgien, som brukes den dag i dag, er fremdeles i bruk. På en reise i Egypt ble han svært syk. Han døde 30. juli år 578 i et kloster nær den egyptiske grensen.

Ninive-fasten - fasten før Den store fasten

Som et lite forvarsel om at Den store fasten nærmer seg, gir de orientalske kirkene - syrerne, kopterne og armenerne - oss en gave: Den tre dager lange Ninive-fasten. Den inntreffer tre uker før Den store fasten før Herrens strålende påskedag.

Ved siden av selve fasten er dette en god anledning til å lese Jona-boken med sine fire kapitler. Den er absolutt verd å leses. Det er interessant å merke seg at Jesus anerkjente Jona som en profet, og taler om det som Jona forteller om som noe som faktisk har skjedd.

Ninive-fasten har aldri vært mer aktuell enn nå. Vi kan ta del i den som en solidaritetshandling med alle våre trosssøken på Ninive-sletten som har vært og fremdeles er utsatt for forfølgelse. Er det i hele tatt noen kristne igjen der?

Ninive-fasten er en såkalt "streng faste", og på samme måte som folket i Ninive gjorde bot, er dette også for oss en anledning til å bekjenne sine synder og vende om. Det er alltid aktuelt.

Kristne syrere utvist fra USA

To syrisk-ortodokse kristne familier er blitt nektet adgang til USA. Dette kommer som en følge av president Trump's nye ordrer. De to kristne familiene hadde et såkalt F-4 Visa som gis til familier som skal immigrere, og som amerikanske statsborgere.

De to kristne familiene ble tvunget til å gå ombord i et fly som skulle til Qatar, mindre enn to timer etter at de hadde landet på Philadelphia International Airport. Opplysningene kommer fra en advokat tilknyttet den amerikanske organisasjonen, American Civil Liberties Union, som arbeider med å fremme borgerrettigheter.

President Donald Trump har hele tiden sagt at den nye loven skal holde 'radikale islamistiske terrorister ute fra USA', men denne familien var altså ortodokse kristne. Til tross for deres visum fikk de ikke sette sine føtter på amerikansk jord.

Syrisk ortodokse biskoper besøker sårede - får 100.500 USD fra anabaptiser for å kunne fortsette sitt arbeid

Mens den pågående og forferdelige volden pågår i Syria, når Den syrisk ortodokse kirken, ut til de lidende i byen Homs som har mistet sine hjem, buskap, og familiemedlemmer.

I Homs, hvor regjeringssoldater og soldater som representerer opposisjonen har kjempet med tungt artilleri mot hverandre, har sivile, deriblant 50.000 kristne, flyktet fra byen, og har tatt tilflukt i omkringliggende landsbyer. Selv Den syrisk ortodokse kirken i Homs er blitt tømt. Nesten alle innbyggerne i Homs har mistet sine jobber, forretninger og skoler er stengt, de forretningene som fortsatt er åpne har ingen kunder.

De omkringliggende landsbyene har gjort en fenomenal innsats i å ta vare på de mange flyktningene, men nå er de også svært presset.

I april dro biskop Selwanos Petros al-Nemeh - som selv har mistet sitt hjem og kirke i Homs, sammen med Eustathius Matta Roham, som er biskop i en av landsbyene som omkranser Homs, for å besøke de mange som er skadet på grunn av krigshandlingene for å bringe dem trøst og håp.

En av de som de besøkte var en mann som hadde vært utsatt for kidnapping og tortur (bildet). De møtte også en ingeniør hvis hus hadde brent ned og som hadde mistet jobben. De to får stå som eksempler på de mange de besøkte for å bringe dem trøst og håp.

Mennonitenes Sentralkomite har bevilget 100.500 USD og gitt dem til Den syrisk ortodokse kirken for at denne kirken skal kunne fortsette sitt viktige diakonale arbeid i denne svære krisetiden for Syria. Det kaller jeg ekte søskenkjærlighet!

En tid med kolossal kirkevekst

På bloggen Monastisk finner du i dag en artikkel om Jakob Baradeus, som på 600-tallet reddet den syrisk ortodokse kirken under en vanskelig tid. Men vanskelighetene til tross: det var også en tid for en kolossal kirkevekst. I sin tid som biskop innsatte Jakob Baredeus over 80.000 prester!

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Ihidaya - en person med et udelt hjerte fokusert på Kristi etterfølgelse, del 2

For mange pilegrimer som kom vestfra var Syria porten til Det hellige land. På veien til Jerusalem oppsøkte man gjerne kjente syriske eneboere. Så representerte da også Syria endestasjonen for mange av handelsrutene i Østen, blant annet den berømte Silkeveien. Historisk kildemateriale forteller oss at det var syriske asketer som la ut på lange vandringer, som introduserte klosterlivet i Konstantinopel. Syrere skal også ha vært de første eneboerne i Sinai-ørkenen, og de har brakt deres kontemplative livsform, tro og overbevisning via de gamle handelsveiene. På denne måten ble kristne menigheter grunnlagt i Arabia, Persia, India og Sentral-Asia, ja så langt avgårde som til selveste Kina.

Disse opplysningene er å finne hos Mayeul de Dreuille i boken: "From East to West. A History of Monoasticism, som utkom i 1999, og er absolutt å anbefale for de som er litt over gjennomsnittet interessert i kirkehistorie.

Men selve pionerne for det monastiske og kontemplative livet finner vi i Judeas ødemarker. År 180 skal biskop Narcissus av Jerusalem, som da var en aldrende mann, ha rømt ut i ørkenen i ren frustrasjon over kirkepolitikk og kirkestrid. Så drev forfølgelsene mange flere ut i huler ved Dødehavet, hvor de levde som eneboere.

Judeas ødemarker var jo i utgangspunktet spesielle. Her hadde ørkenprofetene levd: Elia, Elisha og Johannes, døperen. Vi kjenner også til i senere tid essenerne i Qumran. Med inspirasjon fra disse profetene søkte nå kristne ut i ødemarken, for å lytte til Åndens stemme og for å leve i Guds nærhet i bønn og kontemplasjon. En av pionerene het Chariton, død 350 e.Kr.

Denne Chariton skal ha kommet fra Lille-Asia til Jerusalem som pilegrim. Etter en tid skal han han dannet en kommunitet ved Anathoth nordøst for Jerusalem. For den som er interessert i den monastiske bevegelsens historie, er det interessant å merke seg at denne kommuniteten etter hvert fikk navnet Gamle Lavra eller Souka. Vi finner nemlig igjen disse betegnelsene i mange ulike sammenhenger som har med det monastiske livet å gjøre. Denne Chariton grunnla også to andre kommuniteter, en i Pharan og en i Douka. Disse to er kjent fra 300-tallet av.

Ordet Lavra betyr egentlig "sti" og i denne sammenhengen betyr det den sti som bandt sammen ulike eneboersteder. Det fantes altså en form for nettverk mellom dem. Det er ikke bare i dag at man snakker snakker om nettverksbygging!

En annen av det store pionerene var Hilarion, født år 293 e.Kr. Han var opprinnelig fra en landsby som het Thavatha og som ligger nord for Gaza. Tidlig ble han sendt på skole i Aleksandria, og det var her han skal ha møtt Antionios den store. De to skal ha tilbrakt flere måneder sammen. 15 år gammel gir Hilarion fra seg farsarven og deler den ut til de fattige. Selv slår han seg ned som eneboer, og tilbringer 22 år av sitt liv i ødemarken.

Mange ble inspirert av fader Hilarion, og det oppstår flere kommuniteter rundt ham. I år 356 forsvinner han lenger inn i ødemarken, og vender aldri tilbake.

(fortsettes)

Ihidaya - en person med et udelt hjerte fokusert på Kristi etterfølgelse, del 1

Jeg holder på å lese om den syrisk ortodokse kirken, og om den syriske ørkenbevegelsen. Nå vil enkelte forskere ha det til at den syriske eneboer- og klosterbevegelsen faktisk er eldre enn den egyptiske. De som er opptatt av kirkens jødiske røtter burde merke seg at den kristne tro i Syria fra starten av var preget av en tydelig påvirkning av den jødiske arven, og var mindre påvirket og farget av gresk tenkning enn de andre kristne retningene i Midt-Østen. Kanskje kommer vi enda nærmere "originalkristendommen" og vi studerer den syrisk ortodokse kirken nærmere?

I Syria fantes det jødisk-kristne menigheter til langt inn på 300-tallet. Dette satte naturligvis farge på disse menighetenes liturgi, kirkebygningenes arkitektur og hymnene eller salmene som ble brukt i selve gudstjenestefeiringen.

Det var jo i Antiokia i Syria "at disiplene først ble kalt kristne" (Apgj 11,26), og apostelen Peter er sett på som den første biskopen av det antiokiske patriarkatet. Når Peter forlot Antiokia, overtok Evidois og så Ignatius ansvaret.

På slutten av 100-tallet vendte den syrisk-ortodokse forfatteren Tatian tilbake til hjemlandet Syrua og gjorde seg til talsmann for en svært så radikal kristen bevegelse som ble kalt "enkratittene". Ordet kommer av det greske enkrateia som betyr "avholdenhet". Denne bevegelsen dannet små fellesskap, eller kommuniteter basert på sølibat og de som valgte dette asketiske livet ble kalt ihidaya. Dette er et syrisk ord for "munk".

Det interessante med dette syriske ordet er at det har et bredere betydninginnhold enn det vi vanligvis forbinder med ordet munk.

Ihidaya betyr både en person som lever alene, er ugift og lever i sølibat, men det betyr også en person som er mentalt alene, i den forstand at vedkommende er sterkt fokusert og har èn ting for øye.

Det er snakk om en person som er helt konsentrert om det ene nødvendige, og dette ene nødvendige er Kristi etterfølgelse i et forpliktende liv. Her mener jeg vi har mye å lære og hente om vi som lever i 2009 ønsker å leve i en like radikal overgivelse, som våre brødre gjorde den gang. Mer om dette i neste artikkel.

Bildene viser et syrisk ortodoks kloster, og en syrisk ortodoks munk.

(fortsettes)

Herre, bli hos oss

Disse ordene er skrevet i det jeg skal be Completorium, den bønnen som bes ved dagens slutt. De ordene som bes som inngangsord lyder slik:

"Herre, bli hos oss. Det er kveld og dagen er snart slutt."

I vekselsbønnen som bes rett etterpå heter det:

"Vokt meg som din øyensten, skjul meg i dine vingers skygge."

Jeg trengte de ordene i går. Tidligere på dagen hadde jeg vært til nye undersøkelser på sykehuset, og hjertespesialisten gav meg ikke de ordene jeg hadde håpet på. Det blir ny innleggelse på Feiring, og sansynligheten er stor for at det blir et nytt inngrep i hjertet. Nå var jeg svært sliten etter selve undersøkelsen, men det var nok ikke bare den fysiske anstrengelsen som var årsaken til at jeg følte meg litt satt ut. Jeg hadde håpet å slippe en ny tur til Feiring, og et nytt inngrep. Men dagens undersøkelse var dårligere enn den siste jeg tok. Det er status. Derfor trengte jeg å be disse ordene: "Herre, bli hos oss. Det er kveld..." Man kjenner seg ganske liten når det skjer noe med et så vitalt organ som sitt eget hjerte. Men jeg er glad jeg er i trygge hender. I kveld var det godt å krype opp på Herrens fang - og få være liten.

I min keltiske bønnebok er bønnen før natten tar til denne:

Skyggene gjør nå denne dagen mørk. Dagen da Kristus ble lagt i graven. Mørket skal ikke sluke oss. For sammen med deg er mørket lyst. Herre, ved ditt kors, ved din død frels oss fra ondskapens makt ...

Og så lyder Salme 90. Jeg tar bare med det første verset her:

"Herre! Du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt."

Det ble litt sterkt for meg, både på grunn av hvordan dagen i går ble, men også fordi dagens bloggbilde var et jeg fant i går. Det er fra en syrisk kirke, og jeg likte det så godt. Det sier noe om trygghet, historisk forankring, stabilitet. Det taler til meg om at kirken står, selv om tårnene faller. Og i kirkens tro hviler jeg, selv om jeg kjenner meg skjør for tiden.

Troens djupe røtter

For en kristen vil alltid Det Hellige Landet stå i en særstilling. Det er en spesiell opplevelse å se og vandre på de stedene hvor vår kjære Frelser har vært. Betlehem, Nasaret, Betania, Jerusalem er navn som gir oss assosiasjoner til bibelhistorien og troen. Men etter hvert som årene har gått er jeg blitt så glad i alle de stedene hvor vi finner sporene etter den tidlige kirken. Egypt og Syria står i en særstilling, for her har også Frelseren vært, så kommer Tyrkia og Armenia, hvor Herrens hellige apostler var, og hvor det har vært og er levende kristne forsamlinger også den dag i dag.

For noen dager siden var jeg på et møte, faktisk i en pinsemenighet, hvor en av de som deltok fortalte fra en reise til Damaskus. Det var spennende, fordi vedkommendee trakk historiske linjer tilbake til den første kristne tiden. Jeg kjenner meg mer og mer dratt mot troens historiske røtter. Det har jeg gitt uttrykk for tidligere på denne bloggen, men lengselen tilbake til det opprinnelige er ikke blitt mindre. Selv om jeg er takknemlig for mye i min frikirkelige bakgrunn, blir røttene tilbake til reformasjonstiden for grunne. De stikker ikke djupt nok, og får dermed ikke vann nok fra selve kildevellet.

Jeg møter av og til kristne som avviser og snakker med forakt om liturgi og tradisjon. Som om den kristne tro nærmest er oppfunnet i moderne tid, eller at det hele begynte med Jesus, Hans 12 apostler og de første menighetene, og så skjer det ikke noe fra den tiden og frem til reformasjonen, og så er det stille frem til pinsevekkelsens frembrudd på begynnelsen av 1900-tallet. Eller man snakker om den mørke middelalder, og glemmer samtidig at det finnes forsamlinger utenfor Romerkirken, og at troens arv også er koptisk, syrisk, armensk og ikke minst keltisk. Og de samme som snakker foraktelig og avvisende om liturgi, kanskje er vel så liturgiske, bare på en enklere men like repeterende måte i sine sammenkomster. Og de synes å glemme den rike arven som den monastiske bevegelsen representerer. Hvor ville de ha vært i dag uten den? Hvor ville biblene de leser ha vært? Hvor ville vi ha vært uten de oldkirkelige trosbekjennelsene?

Tenk om de bare hadde oppdaget den rike kilden som finnes i gudstjenesteliturgien, i bønnene! Hvor berikende er ikke den. Jeg har fortsatt veldig mye å lære av mine koptiske, syriske, armenske, russiske, rumenske og greske trossøsken. Samværene med dem betyr uendelig mye. Jeg kjenner jeg er takknemlig fordi troens familie er så fargerik og sammensatt, og at den består av ikke bare jøder, men alle stammer, ætter og folkeslag.