Fornyelsen kommer fra røttene

Vi lever i en tid med korte tidsspenn og hurtige omskiftninger. Det er nesten så mange ikke rekker å henge med. Det har jeg bestemt meg for, at det vil jeg heller ikke!

Samfunnet er i rask endring. Kirken og troen det også. Værskiftene er mange, kursendringen kolossal. Særlig de siste 10-15 årene. Det sies at troen må defineres for hver ny generasjon. For meg er den definert allerede, og har vært det siden starten i Jerusalem.

Ta nå synet på ekteskapet. Bibelen fremhever dette som en pakt mellom en mann og en kvinne. Slik det var helt fra begynnelsen. Slik er Guds skaperordning. Jesus selv fremhever dette når Han taler om ekteskapet. En samlet kristen tradisjon har frem til vår egen tid sluttet seg til dette. Dette er den gudgitte ordningen for menneskelig samliv. Frem til nå har de aller fleste kristne, i alle kirkesamfunn, til alle tider, entydig sluttet seg til dette. Men nå vil man endre denne troen og overbevisningen.

Jeg har bestemt meg for at jeg ikke vil være med på denne galeien. Jeg er ikke ombord i den skuta, jeg befinner meg på land. Nå har jeg verken rett til eller noe som helst ønske om å bestemme for andre. Dette er mitt valg, andre får gjøre sine valg.

Så får folk kalle meg bakstreversk, gammeldags, trangsynt. Dette er en sak mellom meg og Gud.

Den apostoliske troen, den vi fikk overlevert fra begynnelsen fra apostlene, er den samme, og helt siden begynnelsen har det vært kamp om den. Men den er bevart. Den finnes. Jeg tror slik kirken har trodd siden begynnelsen, og ingen skal få meg til å gjøre noe annet. Min tro er verd å dø for.

Jeg tror fornyelsen kirken så sårt trenger, kommer fra røttene. Troens røtter. Ikke fra nymotens tolkninger.

Vi tolker alle Bibelen. Den tryggeste tolkningen er å tolke den i tråd med den apostoliske tradisjonen.

Så har jeg djup respekt for at andre konkluderer annerledes en meg, og dette er ikke noe forsøk på en debatt i sosiale medier. De deltar jeg ikke lenger i. Dette er min trosreise.

Troens djupe røtter

For en kristen vil alltid Det Hellige Landet stå i en særstilling. Det er en spesiell opplevelse å se og vandre på de stedene hvor vår kjære Frelser har vært. Betlehem, Nasaret, Betania, Jerusalem er navn som gir oss assosiasjoner til bibelhistorien og troen. Men etter hvert som årene har gått er jeg blitt så glad i alle de stedene hvor vi finner sporene etter den tidlige kirken. Egypt og Syria står i en særstilling, for her har også Frelseren vært, så kommer Tyrkia og Armenia, hvor Herrens hellige apostler var, og hvor det har vært og er levende kristne forsamlinger også den dag i dag.

For noen dager siden var jeg på et møte, faktisk i en pinsemenighet, hvor en av de som deltok fortalte fra en reise til Damaskus. Det var spennende, fordi vedkommendee trakk historiske linjer tilbake til den første kristne tiden. Jeg kjenner meg mer og mer dratt mot troens historiske røtter. Det har jeg gitt uttrykk for tidligere på denne bloggen, men lengselen tilbake til det opprinnelige er ikke blitt mindre. Selv om jeg er takknemlig for mye i min frikirkelige bakgrunn, blir røttene tilbake til reformasjonstiden for grunne. De stikker ikke djupt nok, og får dermed ikke vann nok fra selve kildevellet.

Jeg møter av og til kristne som avviser og snakker med forakt om liturgi og tradisjon. Som om den kristne tro nærmest er oppfunnet i moderne tid, eller at det hele begynte med Jesus, Hans 12 apostler og de første menighetene, og så skjer det ikke noe fra den tiden og frem til reformasjonen, og så er det stille frem til pinsevekkelsens frembrudd på begynnelsen av 1900-tallet. Eller man snakker om den mørke middelalder, og glemmer samtidig at det finnes forsamlinger utenfor Romerkirken, og at troens arv også er koptisk, syrisk, armensk og ikke minst keltisk. Og de samme som snakker foraktelig og avvisende om liturgi, kanskje er vel så liturgiske, bare på en enklere men like repeterende måte i sine sammenkomster. Og de synes å glemme den rike arven som den monastiske bevegelsen representerer. Hvor ville de ha vært i dag uten den? Hvor ville biblene de leser ha vært? Hvor ville vi ha vært uten de oldkirkelige trosbekjennelsene?

Tenk om de bare hadde oppdaget den rike kilden som finnes i gudstjenesteliturgien, i bønnene! Hvor berikende er ikke den. Jeg har fortsatt veldig mye å lære av mine koptiske, syriske, armenske, russiske, rumenske og greske trossøsken. Samværene med dem betyr uendelig mye. Jeg kjenner jeg er takknemlig fordi troens familie er så fargerik og sammensatt, og at den består av ikke bare jøder, men alle stammer, ætter og folkeslag.