Vi gleder oss sammen med våre koptiske venner

Vi gleder oss sammen med våre koptiske venner i Skandinavia som endelig har fått sin egen biskop. Den koptiske pave Shenouda II har sendt biskop Anba Abakir fra Kairo til Sverige. I vårt naboland finnes det en koptisk ortodokse forsamling i Stockholm. Mens Sverige har 300 koptere, finnes det bare 20 familier i Norge. Kopterne i Norge bor veldig spredt. Det er planen at anba Abakir skal komme til Norge om ikke så lenge, for å besøke disse.

Den koptisk ortodokse kirke har opplevd en sterk vekkelse de senere årene. En vekkelse som har begynt i klostrene. Mange har kommet til en levende tro på Jesus. Selv har jeg opplevd møtet med biskop Thomas, som en revitalisering av mitt eget bibelstudium og bønneliv. Våre koptiske venner har mye å lære oss om vandringen med Jesus, og om et liv i etterfølgelse.

Biskop anba Abakir levde i kloster frem til 1999. Fra 1999-2004 fungerte han som prest, og fra 2004 som biskop.

Du finner flere opplysninger om den koptiske biskopen her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?ID=168798

En koptisk eneboer har noe å lære oss om Gud og det inderlige vennskapet med Ham

Deler av gårsdagen brukte jeg på å se en BBC dokumentar fra St.Antonios klosteret i Egypt, og som også tar oss med til klosterets eneboer, fader Lazarus. Denne koptiske munken bor ikke så langt unna grotten der hvor den hellige Antonios holdt til, han som ble kalt for "ørkenens stjerne og munkvesenets far".

Det er en fascinerende reise BBC tar oss med på, til golde, kanskje noen vil si ugjestmilde strøk av verden. Det ørkenen og fjellene som finnes der har likevel sin helt spesielle dragningskraft, og har hatt det på mennesker i uminnelige tider. Abraham, Moses, Elia, døperen Johannes, Jesus - alle disse, og mange flere kan knyttes til ørkenen og deres sterke Gudsopplevelser der.

Ved siden av møtet med fader Lazarus, er det også noe annet som grep meg så sterkt med denne dokumentarfilmen. Til å guide seg inn i det egyptiske ørkenlandskapet hadde BBC teamet med seg beduiner. Når TV reporteren spør hva de ønsker seg mest av alt i livet, der de har vugget seg fram i ørkensanden et par dager, svarer en av dem: en bil. Vel, det er forståelig, men den eldste av dem svarte: "Et trygt ly og en god helse." Når han sa dette kjente jeg tårene mine kom. Så enkelt, men likevel så viktig. For en som lever i et landskap hvor ørkenen kan kreve liv, hvor sandstormene setter inn, er et trygt ly avgjørende.

Jeg kom til å tenke på ordene fra Salme 27,5: "For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i skjermende telt ..."

Så til fader Lazarus. Jeg kjenner til alle innvendingene fra de som mener at en tilværelse som munk er feil. Vi skal ikke trekke oss unna mennesker, sier de, men leve mitt i blant dem, som vitner. Men de glemmer to ting: Mennesker som går denne veien har opplevd et genuint kall til å trekke seg tilbake, i bønn. Bibelen gir flere eksempler på dette. Og for det andre: mange mennesker finner veien ut til dem, fordi de dras av deres levde liv med Kristus. Selve livet de lever er et vitnesbyrd i seg selv.

Fader Lazarus kommer fra Tasmania i Australia. 40 år av sitt liv var han en overbevist ateist og professor. Så dør hans mor i kreft, og professoren og gudsfornekteren blir en som søker etter Gud. På sin søken treffer han pave Shenouda III, den øverste lederen for Den koptiske ortodokse kirke. Han blir en kristen, og senere blir han munk.

I åtte år nå har fader Lazarus bodd som eneboer i den egyptiske ørkenen. Han har to tre huler i fjellet. To av den er bønnesteder, den siste er hans kjøkken. Han tilbringer mesteparten av dagen i bønn. Han våkner omkring klokka 0530, og ber fram til klokka 06.00. Neste bønnetid er klokka ni, så klokka 12 og slik fortsetter det. Når han ikke ber bruker han tiden til å bygge murer mot vinden, han lager trappetrinn i fjellveggen, slik at det skal bli lettere å ta seg fram. Og han lager klær til munkene i St. Antonios klostret i dalbunnen. En gang i uken kommer han hit for å spise. Oppe i fjellet gror det ingenting. Her finnes bare salamandere, øgler, villhunder og vinden. Foruten det storslåtte landskapet, og samværet med Gud.

Fader Lazarus ber sine tidebønner fra Salmenes bok, han ber Jesusbønnen og han leser Bibelen. Jeg skulle ønske at jeg en dag fikk møte ham. Jeg tror han har ett og annet å fortelle oss om Gud, som stillheten, avsondretheten og forsakelsen gir og som ikke oppnås på annen måte.

Bildet viser fader Lazarus i bønnegrotten hans. (Foto: National Geographic Magazine)

Kristendommens tapte historie, del 1

Noe av det som har interessert meg i lang tid, er den tidlige kirkens historie. Derfor leser jeg gjerne kirkehistoriske bøker, og det er blitt noen hyllemeter av dem gjennom årenes løp.

Philip Jenkins har skrevet en ny bok, The lost history of Christianity, hvor han blant annet skriver om den koptiske kirken i Egypt, og de assyriske kristne i Irak. Dette er samtidig dagsaktuelt, på grunn av den vanskelige situasjonen de kristne disse stedene opplever.

Rundt år 1000 regner forskerne med at det fantes mellom 25-30 millioner kristne i Europa. Samtidig fantes det mellom 17 og 20 millioner kristne i Asia, og cirka fem millioner i Afrika. Går vi frem til slutten av Middelalderen var Irak, i like stor grad som Frankrike, et kulturelt og åndelig kjerneområde for kristendommen. I dag flykter de kristne fra Irak.

Svært mange av de kristne som her er nevnt tilhørte enten den såkalte nestorianske eller den jabobittiske tradisjonen. Dette var troende som holdt fast ved den nikenske bekjennelsen, men de la samtidig større vekt på Jesu guddommelighet enn det som den øvrige kristenhet gjorde på dette tidspunktet. Når så kirkemøtet i Khalkedon ble kalt sammen i år 451 ble disse kirkene erklært for vranglærende, og har på grunn av sin lære fått merkelappen monofysitter.

Nå er Philip Jenkins av den oppfatning at det er misvisende å oppfatte disse kirkene som noe annet enn autentiske kristne. Jeg skal ikke gå inn i den problemstillingen i denne artikkelen, bare peke på at de to kirkene spilte en stor rolle fra Egypt og like til Kina, faktisk helt frem til 1300-tallet. Dette glemmes lett fordi den toneangivende kirkehistorien har konsentrert seg i særdeleshet om Romerkirken og tildels Den ortodokse kirke.

Philip Jenkins hevder også noe annet, som kanskje for enkelte vil være oppsiktsvekkende. Han skriver: "Først omkring år 1500 kan det sies at kristendommen ble europeisk."

Det er noe å tenke igjennom. Vi har på mange måter både fjernet oss fra våre jødiske røtter, men også fra det øvrige kirkelige landsskapet, som slett ikke var europeisk i første omgang. Vi har en rik kirkelig arv som omfatter de orientalske landene, og ikke minst Egypt.

(fortsettes)

Taushet og honningkaker

Jeg ble sittende å tenke på en historie om taushet og honningkaker i går kveld. Det er et stykke tid tilbake til 300-tallet, men når man leser ørkenfedrenes tankespråk oppdager man jo at den som nærmer seg menneskehjertet vil finne at de er samtidige. Men først til historien om taushet og om honningkaker:

"En viss broder kom på besøk til abba Arsenios i Sketis. Han kom til kirken og spurte prestene om han kunne gå og hilse på Abba Arsenios. 'Spis litt før du går og hilser på ham,' sa de. 'Nei,' svarte han. 'Jeg skal ikke spise noe før jeg treffer ham.' Cellen til Arsenios lå langt borte og de sendte med ham en klosterbror. De banket på døren, steg inn og hilste på den gamle mannen. Siden satte de seg. Ingen sa noe. Broderen fra kirken sa: 'Nå går jeg fra dere. Be for meg.' Men den besøkende kjente seg litt besværlig sammen medden gamle mannen og sa: 'Jeg følger med deg. Så dro de derfra sammen. Da sa den besøkende: 'Kan du ta meg med så jeg får treffe Abba Moses som en gang trampet strå.' Når de kom fram ble Moses glad og hilste dem velkommen, og de hadde det hyggelig sammen til de gikk derfra.

Broderen som hadde ledsaget den besøkende sa til ham: 'Javel, nå har jeg sørget for at du fikk besøke utlendingen og egypteren. Hvem synes du best om?' 'Da velger jeg egypteren (Moses),' sa han. En av fedrene fikk høre dette og ba til Gud med ordene: 'Herre, forklar dette for meg. For din skyld flyr en av disse mennene fra menneskelig selskap og for din skyld tar den andre imot dem med åpne armer.'

Da fikk han i et syn se deres to store båter på floden. I den ene satt Abba Arsenios og Guds hellige Ånd var taus. Og i den andre båten var Moses tilsammen med Guds engler. Alle spiste de honningkaker.'

Disse to historiene forteller oss hvor ulike kall vi har, og at vi ikke konkurerer med hverandre i åndelighet.

Ennå en gang tenker jeg på ordene i Johannes evangeliets siste kapitel:

"Peter snudde seg og så at disippelen som Jesus hadde kjær, fulgte etter. Det var han som hadde lent seg inntil Jesus ved måltidet og spurt: Herre, hvem er det som skal forråde deg? Da Peter fikk se ham, sa han til Jesus: Herre, hva skal skje med ham? Jesus svarte: Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg." (Joh 21,20-22)

Jeg ber om å få mot til å gå den veien jeg vet Herren har kalt meg. Be for meg!

Bloggbildet viser en koptisk munk som er på vei opp til den hellige Antonios kloster i Zafarana i Egypt. Her finnes munkeceller fra det fjerde århundre, de eldste som noensinne er funnet.

Troens djupe røtter

For en kristen vil alltid Det Hellige Landet stå i en særstilling. Det er en spesiell opplevelse å se og vandre på de stedene hvor vår kjære Frelser har vært. Betlehem, Nasaret, Betania, Jerusalem er navn som gir oss assosiasjoner til bibelhistorien og troen. Men etter hvert som årene har gått er jeg blitt så glad i alle de stedene hvor vi finner sporene etter den tidlige kirken. Egypt og Syria står i en særstilling, for her har også Frelseren vært, så kommer Tyrkia og Armenia, hvor Herrens hellige apostler var, og hvor det har vært og er levende kristne forsamlinger også den dag i dag.

For noen dager siden var jeg på et møte, faktisk i en pinsemenighet, hvor en av de som deltok fortalte fra en reise til Damaskus. Det var spennende, fordi vedkommendee trakk historiske linjer tilbake til den første kristne tiden. Jeg kjenner meg mer og mer dratt mot troens historiske røtter. Det har jeg gitt uttrykk for tidligere på denne bloggen, men lengselen tilbake til det opprinnelige er ikke blitt mindre. Selv om jeg er takknemlig for mye i min frikirkelige bakgrunn, blir røttene tilbake til reformasjonstiden for grunne. De stikker ikke djupt nok, og får dermed ikke vann nok fra selve kildevellet.

Jeg møter av og til kristne som avviser og snakker med forakt om liturgi og tradisjon. Som om den kristne tro nærmest er oppfunnet i moderne tid, eller at det hele begynte med Jesus, Hans 12 apostler og de første menighetene, og så skjer det ikke noe fra den tiden og frem til reformasjonen, og så er det stille frem til pinsevekkelsens frembrudd på begynnelsen av 1900-tallet. Eller man snakker om den mørke middelalder, og glemmer samtidig at det finnes forsamlinger utenfor Romerkirken, og at troens arv også er koptisk, syrisk, armensk og ikke minst keltisk. Og de samme som snakker foraktelig og avvisende om liturgi, kanskje er vel så liturgiske, bare på en enklere men like repeterende måte i sine sammenkomster. Og de synes å glemme den rike arven som den monastiske bevegelsen representerer. Hvor ville de ha vært i dag uten den? Hvor ville biblene de leser ha vært? Hvor ville vi ha vært uten de oldkirkelige trosbekjennelsene?

Tenk om de bare hadde oppdaget den rike kilden som finnes i gudstjenesteliturgien, i bønnene! Hvor berikende er ikke den. Jeg har fortsatt veldig mye å lære av mine koptiske, syriske, armenske, russiske, rumenske og greske trossøsken. Samværene med dem betyr uendelig mye. Jeg kjenner jeg er takknemlig fordi troens familie er så fargerik og sammensatt, og at den består av ikke bare jøder, men alle stammer, ætter og folkeslag.

Vi må la Kristus vinne skikkelse i oss

"Mitt viktigste budskap er at vi må la Kristus vinne skikkelse i oss, slik kirkefedrene forkynte det. Det er en prosess gjennom et disiplinert liv. Det er hva jeg opplever det mangler hos dere i Vesten. I Vesten er holdningen at vi er frelst, og dermed er alt ferdig. Vi i Østkirken har alltid vært opptatt av at vi skal arbeide på vår frelse. Jeg tror vi har blitt gitt innsikter som dere også trenger på dette området."

Ordene tilhører Atef Mikail, koptisk munk og eneboer, nå med internasjonal tjeneste blant annet innen Ungdom i Oppdrag! Tidligere i denne måneden var han på Grimerud for å delta på en av de månedlige bønnesamlingene som samler kristne fra hele Mjøsdistiktet. Lørdag hadde Erling Rimehaug et flott intervju med ham i Vårt Land, som jeg vil anbefale på det aller varmeste å lese!

15 år gammel opplevde Atef Mikail Jesus. Han kommer fra en av Kairos velstående familier. Familien tilhørte Egypts kristne minoritet, kopterne, men for Atefs familie var kristendommen først og fremst en kulturell tilhørighet. Vendepunktet for Atef kom juledag i 1964. Da bekjente han sine synder og åpnet livet sitt for Jesus.

Atef startet på legestudiene, samtidig som han brukte mye tid i bønn.

"Jeg opplevde det som en ild fortærte meg," sier han i intervjuet med Rimehaug.

Legstudiene ble lagt til side etter tre år. Han opplevde da kallet til å bli munk. Atef sluttet seg til til en orden som kalles "Consecrate Order". Munkene i denne ordenen lever ikke i kloster, men i husfellesskap i vanlige boligstrøk.

Etter tre år kom han inn i en meget vanskelig periode. Han søkte råd, men fikk ikke tillatelse til å bli eneboer. Kirken ville sende ham i kloster. Men så kom han til å tenke på jomfru Marias konvent i Assut i Øvre Egpt. Det var en bygning der det ikke lenger bodde noen. Dette var en av stedene den hellige familien hadde overnattet på flukten fra Betlehem til Egypt. Biskopen gav ham tillatelse til å være der. Han levde som eneboer der i tre år.

"Jeg opplevde ar Herren foreleste for meg i drømme mens jeg sov. Jeg våknet, skrev ned det jeg hadde hørt, og la meg til å sove igjen. Om morgenen når jeg leste det, opplevde jeg det som fantastiske åpenbaringer," sier Atef i intervjuet med Rimehaug.

Det vil føre for langt å ta med alle poengene i intervjuet med Vårt Land, så jeg ber de som har muligheten til å lese det, om å gjøre det. Men la meg ta med noe som jeg selv opplever som svært vesentlig i det Atef Mikail sier. Etter en vanskelig periode av sitt liv, hvor blant annet moren dør av kreft, oppdager han den skatten som den koptiske kirken har i ørkenfedrenes liv. Da hadde han selv opplevd en periode av åndelig mørke i sitt liv:

"I denne tiden oppdaget han skriftene som de egyptiske ørkenfedrene hadde etterlatt seg. Men han oppdaget at han manglet nøkkelen til å forstå dem:

- Herren sa til meg: Det er en nøkkel. Du må leve det samme livet som dem. Men det virket umulig for meg. De fastet hele tiden, de ba hele døgnet, de leste hele Salmenes bok hver eneste dag. Jeg ville ikke det. Det føltes for hardt. Men da merket jeg at Ånden forlot meg. Det var så tungt å oppleve at jeg ga meg over."

Så begynner altså Atef et liv i den disiplinen han fant i ørkenfedrenes skrifter. Han begynte å be gjennom Salmenes bok hver dag, og han fastet hver dag fram til klokka fem:

"Da kjente jeg at jeg fikk drikke levende vann. Det var som å grave fram gamle brønner som hadde vært tildekket," forteller han.

En pågående klostervekkelse i ørkenen

Det gjør godt å møte mennesker som bærer på de samme lengsler, og kjenner den samme Helligåndens dragning som en selv gjør. Så heldig var jeg denne helgen. Sammen med vedkommende, som jeg ikke skal røpe navnet på, samtalte vi om hva vi tenker om veien videre for den åndelige fornyelsen som vi trenger i Norge. Vi var begge enige om at den kommer ikke fra heseblesende amerikanske kirkevekstprinsipper, eller fra en eller annen konferanse med importerte talere. Vi må søke tilbake til kildene, til opprinnelsen. Slik som tidligere i kirkens historie må vi tilbake til de som tok vare på den skatten som kirken er betrodd, nemlig klosterne. Så det er et spørsmål om ikke veien fram, er veien tilbake!

Når man sitter på toget får man tid til å lese. Som jeg har nevnt på bloggen tidligere holder jeg på å lese Harald Olsens nye bok: "Ørkenvind". Den gir meg stadig noe nytt å tenke på, fordi Olsen er så flink til å øse av det klare vannet som hans kilder representerer!

Men Harald Olsen forteller også om noe særdeles interessant som skjer nå, i de samme områdene som opplevde at tusenvis av mennesker søkte ut i ørkenen på slutten av 200-tallet. I forbindelse med en pilegrimsreise til Paulus av Thebens kloster blir de fortalt om en ny klostervekkelse:

"Den koptiske kirke har opplevd en regulær klostervekkelse i løpet av de siste årene. Ørkenklostre som for bare få år siden var i forfall, bebodd av en liten håndfull gamle munker eller nonner, er i dag fulle av unge, velutdannede mennesker. Utstrakt byggevirksomhet omfatter både restaureringer, utvidelser og nybygg utenfor de gamle klostermurene. I både Antonius- og Paulus-klosteret er det bygget hospitser som gir overnattingsplass ford en stadig økende strømmen av pilegrimer og turister. I Paulus-klosteret er det endatil bygget en ny stor kirke utenfor det gamle klosterområdet. Her er det også anlagt ny bilvei inn fra Rødehavskysten. Det har økt besøktstrafikken betydelig. Det gir høyt kjærkomne inntekter til klostrene. Men medaljens bakside er at det går ut over den stillhet og ro til bønn og kontemplasjon som jo er klosterlivets hovedhensikt. Derfor får munkene innimellom anledning til å trekke seg tilbake til sine ørkenceller."

Men det er ikke bare en økning i antall munker, nonner og besøkende til klostrene. Olsen forteller:

"Ved siden av denne ørkenvekkelsen er at enkelte mennesker til og md har valgt det rene eneboerlivet. Ingen vet imidlertid hvor mange de er, og få vet hvor de befinner seg i ørkenen og hvordan de overlever. De fleste har trolig en eller annen kontakt med et kloster. På grunn av disse menneskene, og den nye vitaliteten vi ser i de gamle klostrene, kommer det nok en gang viktige og nyskapede impulser fra ørkenen. På nytt utfordres en kirke og en kristenhet som står i fare for å tape sin sjel i makelighet, materialisme og åndelig fattigdom. Den åndelige ørkenvinden blåser igjen, og bare framtiden vil vise hva de langsiktige konsekvensene blir."

Jeg takker Gud for det som skjer i disse sammenhengene som Harald Olsen skriver om. Men lengselen er den samme her i Norge, og jeg spør Gud for tiden om hvor veien går videre for de av oss som bærer på denne lengselen, og deler de samme tankene som f.eks våre koptiske venner.

Dagens bloggbilde viser St.Katharinaklosteret.

Kolossal kirkevekst i Egypt og feiring av den hellige Pakhomios

I dag kan den koptiske kirke feire festdagen til den hellige Pakhomios den eldre (292-336), samtidig som vi kan lese i Dagen/Magazinet at stadig flere muslimer blir frelst og tillagt denne kirken. I følge flere kilder er kirkeveksten i Egypt nå større og mer omfattende enn noen gang tidligere i historien. Veksten er så sterk at det ikke lenger er mulig å ha den fulle oversikten. Og det er den koptiske kirken som har størst vekst.

Den hellige Pakhomios - navnet betyr falk på egyptisk og ørn på koptisk - ble født i år 292 - muligens 297 - av hedenske foreldre. De var bønder i Snè i Øvre Egypt. Som 20-åring skal han ha blitt tvangsutskrevet av romerne til tjeneste i den keiserlige hær, og sammen med andre lidelsesfeller fraktet ned Nilen til Alexandria, innelåst under elendige forhold. Noen av de kristne i Latapolis (Esnah) syntes synd på de unge mennene og ga dem mat og pleie. Dette forbauset bondesønnen, for på den tiden var det ikke vanlig å gjøre noe godt mot sin neste uten selv å ha fordel av det. Da han spurte hvorfor de gjorde det, svarte de: «Himmelens Gud har befalt oss å gjøre det». Pakhomios begynte å interessere seg for den kristne Gud, og forsøkte å be til ham, rimeligvis først og fremst om å bli fri fra det forhatte soldatlivet. Og Gud hørte hans bønn, for nyheten om Konstantins seier førte til oppløsning av de nye hæravdelingene. Han bestemte seg for å bli kristen, og så snart han ble frigitt, dro han til Khenoboskion (Kasr as-Sayad), hvor det var en kristen kirke. Her fikk han den nødvendige undervisning og ble døpt.

En tid levde Pakhomios sammen med de kristne og sto til tjeneste for alle som trengte hjelp. Men snart bestemte han seg for å leve som eneboer i den Thebeiske ørken. Han hadde hørt om en gammel eremitt ved navn Palemos som tjente Gud kompromissløst i ørkenen, oppsøkte ham og ba ham om å få bli hans disippel. Hellige Palemon var en uvanlig streng læremester som herdet ham gjennom faste og våking, bønn, arbeid og forsakelser. De spiste bare brød og salt, drakk ikke vin og brukte ikke olje, ikke engang på påskedag, for ikke å miste forståelsen for betydningen av Kristi lidelse. Noen ganger resiterte de uavbrutt hele Salmenes Bok sammen.

Han pleide sporadisk å besøke en øde ubebodd ørken på Nilens høyre bredd som ble kalt Tabennísi, der det bodde mange eremitter. En dag hørte han en stemme som bød ham å grunnlegge et kloster der. Omtrent samtidig hadde han en visjon av en engel som ga ham visse instruksjoner vedrørende det religiøse liv. Disse åpenbaringene fortalte han til Palemon, som ca år 318 fulgte ham til Tabennísi, hjalp ham å bygge en celle og bodde hos ham en tid før han vendte tilbake til sin ensomhet, som han personlig foretrakk.

Pakhomios begynte å samle disipler rundt seg, og den første til å motta drakten i Tabennísi var hans egne eldre bror Johannes. Andre fulgte, og innen en relativt kort tid oversteg antall munker hundre. Da bygde Pakhomios ca år 320 det første kristne munkekloster ved Tabennísi. Ved hjelp av sin eksepsjonelle administrative kraft organiserte han et liv i fellesskap, koinonia. Hellige Pakhomios var nok verken den første eller eneste som innså at ikke alt var sunt i eremittens livsvis, men han er blitt særlig godt kjent gjennom den regelen han utformet. Derfor regnes han som grunnleggeren av det cenobittiske klosterliv (latin etter gresk: koinos bios = felles liv), altså munker i dagens forstand. Han synes bevisst å ha valgt et slikt felles liv som mer ønskelig i seg selv og til å ha en bredere appell enn eneboerlivet.

Klosteret besto av flere bygninger omgitt av en høy mur, i midten lå kirke og spisesal. Klosterets indre organisasjon var basert på en oppdeling i hus etter de ulike håndverk munkene praktiserte, for eksempel jordbruk, kurvfletting, veving, skredderarbeid og baking. Munkene bodde 30-40 i hvert hus med lokale «brakkesjefer» eller superiorer med ansvar for hvert hus. Det rådde en streng disiplin, og grunnlaget for dette sentraliserte styret var full lydighet mot hele samfunnets overhode, Abbas (= far), som munkenes viktigste dyd. Herfra stammer ordet abbed. Det må ha vært vanskelig for de tidligere eneboerne så fullstendig å oppgi sin egen vilje for bare å bli en liten del av helheten.

Munkene ba, arbeidet og spiste sammen. Det var en streng og nøye regulering av mat, drikke og søvn, men standarden var både mindre streng og mindre eksentrisk enn blant noen av eremittene. Munkene måtte lære å lese og skrive for å kunne forstå Den hellige Skrift, og det ble lagt stor vekt på skriftlesning og meditasjon. Pakhomios la stor vekt på felles bønn til faste tider, og bønnen ga han en fast form, grunnlagt først og fremst på Salmenes Bok. Pakhomios hadde gode bibelkunnskaper, ignorerte hellenismen og forkastet origenismen. Han bekjempet nidkjært arianerne og i 333 fikk han besøk av den hellige Athanasius.

Den store gjestfriheten førte til at klosteret snart ble et regelrett ørkenherberge, for den helliges ry spredte seg raskt, og mange kom for å se ham og snakke med ham og brødrene om trosspørsmål og andre viktige tema. Slik fikk munkene stor innflytelse, for gjestene brakte deres idéer ut i verden.

Ved hans død var det vokst frem et forbund av ni mannsklostre med ca 9000 munker, dessuten to tilknyttede kvinneklostre. For sin søster Maria, bygde han det ene på den andre siden av Nilen. Disse var de første kvinneklostre i Egypt. For øvrig hadde flere av de store monastiske nyskaperne søstre som fulgte i sine brødres spor. Dette gjaldt både Basilios den Store, Augustin, Caesarius av Arles og Benedikt. Ca år 450 var antallet munker kommet opp i 45 000.

Lectio Divina - meditativ lesning av Guds ord, del 2

På folkeskolen hadde vi besøk av en dame som skulle lære oss å pusse tennene våre. Noe av det damen med den kjempesvære tannbørsten og det store gebisset sa var at vi måtte tygge maten godt! Det er hva lectio divina handler om. Vi snakker om en meditativ måte å lese Bibelen på. I Salme 119,103 kan vi lese: "Hvor dine ord er søte for min gane, de er bedre enn honning for min munn." Wilfrid Stinissen pleier å si: "Vi burde alltid ha et bibelord å tygge på!"


I gårsdagens artikkel var jeg inne på ordet ruminatio som betyr nettopp dette: drøvtygging. En venn av Bernhard av Clairvaux, en mann med navnet Wilhelm av St. Thierry (1085-1148) har skrevet følgende: "Når det gjelder Skriften, er forskjellen mellom ruminatio og vanlig lesning like stor som forskjellen mellom vennskap og en flyktig visitt, mellom broderlig kjærlighet og en tilfeldig hilsen. Av den daglige lesningen må det hver dag være en munnfull som går ned i hukommelsens mage, slik at den kan fordøyes bedre og slik at man, når den støtes opp fra magen igjen, kan drøvtygge den."


En observant leser av denne bloggen vil ha lagt merke til at jeg er fascinert av den koptiske kirken, ikke minst etter at jeg var så heldig å få være med på en retreat med biskop Thomas på Nya Slottet Bjärka Säby. Før jeg traff biskop Thomas, som talte så varmt og sterkt og inderlig om behovet for å studere Guds ord, hadde jeg stiftet bekjentskap med den største fornyeren av den koptiske klosterbevegelsen, abuna Mattâ al-Miskin, eller Matteus den fattige. Han var leder for det berømte Makarios-klosteret i Egypt. En dag kom en disippel til ham og sa:


"Abba, lær meg å be!" Abuna Mattâ svarte: "Gi meg Bibelen din." Så åpnet han Det nye testamente i Efeserbrevet, rettet seg opp, løftet øynene mot himmelen og sa: "Slik skal du be."


Så leste Abuna Mattâ det første verset høyt. Etter et øyeblikks taushet gjentok han langsomt hvert eneste ord to eller tre ganger, leste så hele verset igjen, var taus, leste det andre verset, hevet stemmen, ba om barmhjertighet, sang det samme verset, mumlet det, løftet hendene mot himmelen, begynte å gråte ... Så lese han videre og glemte fullstendig at disippelen sto der ved siden av ham.


Denne historien griper meg så sterkt. Den avslører for oss hemmeligheten bak lectio divina og all sann bønn. Dagens bloggbilde er tatt i det ortodokse klostret i Alaska som jeg har regelmessig kontakt med.


(fortsettes)

Betydningen av å lese Skriften - lectio divina

Jeg kommer nok aldri til å glemme ham, biskop Thomas fra den koptiske kirken i Egypt. Den lille mannen med de milde øynene, og det varme smilet. Jeg har tenkt mye på ham siden vi traff hverandre på en retreat på Nya Slottet Bjärka Säby i Sverige for en tid tilbake. Men like mye som hans personlighet, fascinerte hans iver og begeistring for Guds ord meg. Det var i grunnen betydningen av bibelstudiet denne retreaten handlet om. Jeg har skrevet om den tidligere på denne bloggen. Biskop Thomas var opptatt av at dagens kristne leser altfor lite i Bibelen, og overalt hvor han kommer, oppmuntrer den koptiske biskopen til å bruke sin Bibel mye mer. Jeg tror det er all god grunn for å gjøre dette. En del pastorer jeg kjenner leser Bibelen ene og alene for å få en tekst å preke over, andre kristne leser mye kristen litteratur med utleggelse av Skriften, men de leser sjeldent selve Skriften.

Jeg kom til å tenke på biskop Thomas i går, da jeg leste om ulike menneskers syn på begrepet lectio divina. Dette har sammenheng med mitt studium av Benedikts regel, som jeg holder på å studere nærmere. Skriftlesning kalles lectio divina, ikke bare fordi det er Guds ord man leser, men også fordi Gud er med den som leser. Man er altså to som leser: Den Hellige Ånd og jeg. Lectio divina utgjøres av tre komponenter som sammen utgjør et hele: lectio (lesning), meditatio (ettertanke) og oratio (bønn)

Nå er ikke lectio divina noe nymotens fenomen. Lectio divina er like gammel som Kirken. Egentlig er det en arv fra jødene. Apostelen Paulus er inne på denne metoden når han skriver til sin unge medarbeider Timoteus: "Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som gav deg visdom til frelse ved troen på Jesus Kristus. Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning." (2.Tim 3,15-17) Til den samme Timoteus skriver han: "Ta deg særlig av skriftlesningen..." (1.Tim 4,13)

Kirkefedrene leste også Bibelen på denne måten, og i den gamle klostertradisjonen var skriftlesningen flettet sammen med den indre bønnen. I denne sammenhengen brukte man gjerne ordet ruminatio som betyr drøvtyggig! Man henter ordet frem igjen, tygger på det, gjentar det om igjen og om igjen. Bernhard av Clairvaux hadde en venn som het Wilhelm av St. Thierry (1085-1148), og denne Wilhelm skrev følgende til ordenbrødrene i Mont-Dieu:

"Når det gjelder Skriften, er forskjellen mellom ruminatio og vanlig lesning like stor som forskjellen mellon vennskap og en flyktig visitt, mellom broderlig kjærlighet og en tilfeldig hilsen. Av den daglige lesningen må det hver dag være en munnfull som går ned i hukommelsens mage, slik at den kan fordøyes bedre og slik at man, når den støtes opp fra magen igjen, kan drøvtygge den."

"La Kristi ord få rikelig rom hos dere!" skriver apostelen Paulus i Kol 3,16. Johannes Chrysostomos (345-407) er ikke nådig med dem som forsømmer sin bibellesning:

"Noen av dere sier kanskje: 'Jeg er ingen munk.' Men tror dere at Skriften bare angår munkene, tar dere feil. Dere vanlige troende midt i verden trenger den mye mer. Det finnes noe som er enda alvorligere og syndigere enn ikke å lese Skriften, og det er å tro at skriftlesning er unødvendig og ikke tjener noen hensikt."

Selve fornyeren av det koptiske klostervesen, abuna Matta al-Miskin, eller Mattues den fattige, og som har vært den åndelige veilederen for biskop Thomas, fikk en dag besøk av disippel av Jesus som sa: "Fader, lær meg å be." Abuna Matta, som da holdt til i Makarios-klosteret, svarte: "Gi meg Bibelen din." Han åpnet Det nye testamente ved begynnelsen av Efeserbrevet, rettet seg opp, løftet øynene mot himmelen og sa: 'Slik skal du be.'

Først leste han det første verset høyt. Etter et øyeblikks taushet gjentok han langsomt hvert eneste ord to eller tre ganger, leste så hele verset igjen, var taus, leste det andre verset, hevet stemmen, ba om barmhjertighet, sang det samme verset, mumlet det, løftet armene mot himmelen, begynte å gråte... Så leste han videre og glemte fullstenig at disippelen stod der ved siden av ham.

Da jeg ble en kristen i 1972 kom jeg med i Laget, eller Norges Kristelige Student- og skoleungdomslag. Der stiftet jeg bekjentskap med begrepet "en stille stund". Våre ledere lærte oss betydningen av å sette av en tid hver dag til bibelstudium og bønn. Det er noe av det aller viktigste jeg lærte da jeg var ny på troens vei. Jeg lærte det av en mann som heter Øystein Reinsberg. Han var sekretær for Laget i vårt fylke. I dag sitter jeg i styret for Bibelleseringen, hvor Øystein er styreleder! Broder Charles av Jesus (Charles de Foucauld, 1858-1916), som har betydd så mye for mitt eget kristenliv, har fylt hundrevis av sider med meditasjoner over evangeliene, i sin daglige stille stund. Han fikk installert et lite bord foran alteret i kapellet der han holdt til, og der skrev han sine meditasjoner.

La oss oppmuntre hverandre til å virkelig lese Skriften på en slik måte!

Bildene viser biskop Thomas, og biskop Thomas sammen med Peter Halldorf og undertegnede på Nya Slottet Bjärka Säby. (Foto: Arne Borgersen)