En koptisk eneboer har noe å lære oss om Gud og det inderlige vennskapet med Ham

Deler av gårsdagen brukte jeg på å se en BBC dokumentar fra St.Antonios klosteret i Egypt, og som også tar oss med til klosterets eneboer, fader Lazarus. Denne koptiske munken bor ikke så langt unna grotten der hvor den hellige Antonios holdt til, han som ble kalt for "ørkenens stjerne og munkvesenets far".

Det er en fascinerende reise BBC tar oss med på, til golde, kanskje noen vil si ugjestmilde strøk av verden. Det ørkenen og fjellene som finnes der har likevel sin helt spesielle dragningskraft, og har hatt det på mennesker i uminnelige tider. Abraham, Moses, Elia, døperen Johannes, Jesus - alle disse, og mange flere kan knyttes til ørkenen og deres sterke Gudsopplevelser der.

Ved siden av møtet med fader Lazarus, er det også noe annet som grep meg så sterkt med denne dokumentarfilmen. Til å guide seg inn i det egyptiske ørkenlandskapet hadde BBC teamet med seg beduiner. Når TV reporteren spør hva de ønsker seg mest av alt i livet, der de har vugget seg fram i ørkensanden et par dager, svarer en av dem: en bil. Vel, det er forståelig, men den eldste av dem svarte: "Et trygt ly og en god helse." Når han sa dette kjente jeg tårene mine kom. Så enkelt, men likevel så viktig. For en som lever i et landskap hvor ørkenen kan kreve liv, hvor sandstormene setter inn, er et trygt ly avgjørende.

Jeg kom til å tenke på ordene fra Salme 27,5: "For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i skjermende telt ..."

Så til fader Lazarus. Jeg kjenner til alle innvendingene fra de som mener at en tilværelse som munk er feil. Vi skal ikke trekke oss unna mennesker, sier de, men leve mitt i blant dem, som vitner. Men de glemmer to ting: Mennesker som går denne veien har opplevd et genuint kall til å trekke seg tilbake, i bønn. Bibelen gir flere eksempler på dette. Og for det andre: mange mennesker finner veien ut til dem, fordi de dras av deres levde liv med Kristus. Selve livet de lever er et vitnesbyrd i seg selv.

Fader Lazarus kommer fra Tasmania i Australia. 40 år av sitt liv var han en overbevist ateist og professor. Så dør hans mor i kreft, og professoren og gudsfornekteren blir en som søker etter Gud. På sin søken treffer han pave Shenouda III, den øverste lederen for Den koptiske ortodokse kirke. Han blir en kristen, og senere blir han munk.

I åtte år nå har fader Lazarus bodd som eneboer i den egyptiske ørkenen. Han har to tre huler i fjellet. To av den er bønnesteder, den siste er hans kjøkken. Han tilbringer mesteparten av dagen i bønn. Han våkner omkring klokka 0530, og ber fram til klokka 06.00. Neste bønnetid er klokka ni, så klokka 12 og slik fortsetter det. Når han ikke ber bruker han tiden til å bygge murer mot vinden, han lager trappetrinn i fjellveggen, slik at det skal bli lettere å ta seg fram. Og han lager klær til munkene i St. Antonios klostret i dalbunnen. En gang i uken kommer han hit for å spise. Oppe i fjellet gror det ingenting. Her finnes bare salamandere, øgler, villhunder og vinden. Foruten det storslåtte landskapet, og samværet med Gud.

Fader Lazarus ber sine tidebønner fra Salmenes bok, han ber Jesusbønnen og han leser Bibelen. Jeg skulle ønske at jeg en dag fikk møte ham. Jeg tror han har ett og annet å fortelle oss om Gud, som stillheten, avsondretheten og forsakelsen gir og som ikke oppnås på annen måte.

Bildet viser fader Lazarus i bønnegrotten hans. (Foto: National Geographic Magazine)