Det hersker vel ingen tvil om Martin Luthers store betydning for reformasjonen. Skal vi forstå de gruppene som så foraktelig ble kalt "gjendøpere" eller anabaptister, må vi også sette oss inn i det som drev Luther til å ta et oppgjør med Romerkirken. I forrige artikkel beskrev jeg noen av de avvikene fra sann bibelsk lære, som Romerkirken sto for da reformasjonens lys begynte å splitte den beksvarte natten.
Martin Luther begynte sin reformatoriske karriere uten å ane de enorme konsekvensene som skulle komme av hans handlinger. For enkelhets skyld deler jeg hans liv i fire faser:
1. Den unge Luther, som kjempet for samvittighetsfrihet og sto imot papistisk slaveri og tvang.
2. Den eldre Luther, desillusjonert av utbruddet av den sosiale- og økonomiske revolusjon og fremveksten av religiøs fanatisme. Den Luther som haltet mellom to meninger: om kirken skulle bestå av kun gjenfødte troende, eller å forsøke å holde sammen et middelaldrersk samfunn som var i ferd med å smuldre opp med en folkekirke kontrollert av en prins fremfor en pave.
3. Den anvendelige og smidige Luther, forstyrret av spredningen av fanatismen og den økonomiske revolusjonen, som tilpasser sin kirke til politiske løsninger og ofrer samvittighetfriheten til fordel for støtte og beundring fra prinser og storheter, og som taler uforsonende til opprørske bønder.
4. Den sosialt erkekonservative Luther, som satte prinsen og den sivile myndighet over kirken, og som erstattet paven med regenten.
For anabaptistene var det ikke vanskelig å ha sympati med den unge Luther som brant pavens bannbulle og som sa: Her står jeg, jeg kan intet annet gjøre, for det er verken trygt eller rett å gå imot sin samvittighet. Så hjelpe meg Gud." Den unge Luther aksepterte fullt ut å dø som martyr, men underveis endret han seg og tvang mennesker til å gi opp sin overbevisning, eller dø. Luthers liv og arbeid er på mange måter typisk for flere av reformatorene, som begynte så vel med å rope ut: "Tilbake til Bibelen", men som så at det var mer enn religiøse oppfatninger som sto på spill i en radikal reformasjon. En etter en gikk de kompromissets vei, og støttet seg til en våknende nasjonalisme og egeninteressene til konger og prinser og byråd som ønsket å løsrive seg fra Romerkirkens innflytelse.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar