Bruker vi tiden rett - vinner vi mennesker for Jesus?

Kom til å tenke på det apostelen Paulus skriver til menigheten i Efesos, da jeg leste en artikkel av Tom White (bildet) i går, om behovet for at vi igjen setter fokus på vitnetjenesten. Tom White tok over som leder for Voice of the Martyrs, etter Richard Wurmbrand. Til den kristne forsamlingen i Efesos, skriver Paulus:

"Se da til at dere vandrer varsomt, ikke som uvise, men som vise, så dere kjøper den laglige tid, for dagene er onde." Ef 5,15-16)

Tom White forteller om en av sine medarbeidere ved navn Ray. En tidligere alkoholiker som ble radikalt frelst. Etter at Ray hadde gjort Jesus til Frelser og Herre i sitt liv, delte han sitt vitnesbyrd med alle. En dag steg han inn på kontoret til parksjefen i byen hvor han bor. Han stilte parksjefen følgende spørsmål: "Kan jeg få tillatelse til å forkynne i parken?" Parksjefen vendte ryggen til Ray, ignorerte ham og begynte å snakke med en annen person på kontoret. Ray fortsatte: "Jeg lurer på hvor stor avgiften er for å få tillatelse til å preke i parken?" Parksjefen ropte tilbake: "Det koster 3000 kroner." Ray ba om en kvittering, men da strek parksjefen til ham: "Hvorfor holder dere ikke deres religion innenfor kirkens fire vegger?" Til dette svarte Ray: "Min herre, Bibelen taler om at man skal ta budskapet utenfor de fire veggene og føre det ut til folket." Deretter preket Ray i parken uten tillatelse og sa til Tom White at han aldri mer skulle be djevelen om tillatelse til å forkynne evangeliet!

I artikkelen skriver Tom White:

"Det Ray opplevde i Canada gjelder i dag rundt hele vår jord. Mange forfulgte kristne møter samme motstand og mange av dem fullfører til tross for dette sitt kall om å forkynne evangeliet utenfor kirkens vegger. Deres barn stiller seg frimodig opp i klasserommet og står opp for Jesus og utfordrer på den måten de som står for ateismens lære. Kristi fiender kjenner igjen kraften i evangeliet. En av djevelens strategier går ut på å overbevise oss om at den kraften må bevares i en religiøs liten boks."

Tom White, som i sin tid ble dømt til 24 års fengsel i Cuba, forteller at han stadig får spørsmål om når forfølgelsen kommer til USA. Til dette svarer han:

"La meg fortelle om en liten hendelse og bruke den som illustrasjon: En venn av meg, Jerry Rutherford, som bor i det sørlige Florida, forberedte seg på å sette opp et bord på den lokale høyskolen for å dele ut gratis Bibler på den nasjonale religionsfrihetsdagen i januar. Skolens rektor nektet ham å gjøre det. Dette viser at forfølgelsen av de kristne allerede har begynt i vårt land. Jeg vil påstå at forfølgelsen har vært her hele tiden. Kanskje kommer den gjennom en ektefelle, kanskje gjennom en venn som vender oss ryggen på grunn av vår tro. Kanskje skulle det være det beste å unngå å vitne? Men skulle da ikke bli våre barn og barnebarn som må betale prisen, fordi vi ikke gav troen vår videre?"

Tom White forteller også om en reise han gjorde til Pakistan i februar. Der møtte han en gutt på 12 år som delte ut nytestamenter til sine muslimske venner på skolen. Guttens kristne naboer hadde blitt kidnappet, slått og mishandlet. Enda fortalte denne gutten at "jeg er en evangelist". Tom White skriver:

"Jeg stilte meg straks spørsmålet om våre barn gir lommetestamenter til sine venner i skolen eller er vi så tilbakeholdne og skremt over reaksjonene fra foreldre og skoleledelse at vi lar være? Vi skal være lysets barn og synes og høres, vi skal være verdens lys. Det er en ære for meg å få dele dette oppmuntrende livets ord til mine brødre og søstre som frimodig lider for sin tro og bærer Kristi kors. De proklamerer for oss at det ikke er skyggene og tausheten som gjør at evangeliet gis videre. Jeg vil fortsette med å være en evangelist!"

Tom White har aldeles rett. Vi må stå opp for evangeliet, vi må gi det videre, selv om det innebærer at folk sier oss imot, og vi får ubehageligheter. Det er nettopp dette apostelen Paulus oppfordrer Timoteus til: "Men vær du på vakt i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning og fullfør din tjeneste." (2.Tim 4,5)