Gripende historier om kristnes livssituasjon i Laos, del 2

I 2002 la de kommunistiske myndighetene i Laos beslag på en landsbykirke og omgjorde den til et fengsel. For å skape frykt hos de kristne i lokalbefolkningen, plasserte de seks menighetsledere, inklusive pastoren og hans kone, festet i stokker i flere døgn i deres egen kirkebygning.

Når en pastor i en menighet i nærheten fikk høre om denne "menighet i lenker", bestemte han seg for å besøke kirken for å oppmuntre de som var fengslet. Han visste at dette kunne bli svært vanskelig og at politiet også hadde skutt noen pastorer. Til tross for faren kjørte han en tidlig søndagsmorgen sin lastebil med 20 menighetsmedlemmer stående på lasteplanet mot den lille landsbykirken.

Pastoren, Boonmy, stanset bilen på avstand fra kirkebygget klokka ni om morgenen. Gruppen hoppet ned fra lasteplanet og begynte å gå mot kirkebygget. Men halvparten av dem ble redde og gikk tilbake til bilen. Den mindre gruppen fortsatte mot landsbyen, der de så "fengselskirken" bevoktet av politi og militære. De visste at deres brødre og søstre satt der inne festet med sine ankler i stokker. Den lille, modige gruppen av troende gikk mellom de bevæpnede vaktene og bøyde seg djupt for å kunne krype inn og sette seg under kirkebygget, som stod på påler.

De begynte å synge med lav røst. De var redde, men fortsatte å synge. Vennene ovenfor kunne høre dem gjennom de store sprekkene i det grove tregulvet.

Pastor Boonmy forteller: "Når vi fortsatte å synge og love Gud fikk vi en slik kjempestor oppmuntring. Senere fortalte de sine tanker for oss om hvordan de hadde blitt oppløftet av en slik varme og et slikt mot, når de forstod at vi hadde tatt oss helt fram til kirkebygget med stor risiko for våre liv og nå satt under dem og sang.

Politiet sendte en av forsamlingens øvrige ledere for å stanse oss. Men jeg svarte: 'Jeg kan ikke stoppe å lovsynge Gud, jeg kan ikke stoppe det.' Frustrert som han var ville han gi meg et knyttneveslag og spurte: 'Hvorfor skaper du slike vanskelige problem?' Men han våget ikke å slå meg, fordi det fantes så mange søstre og brødre der.

Etter et kvarter kom politiet fram med sine geværer, AK-47. De ropte at vi skulle komme ut straks. 'Under alle omstendigheter må dere komme opp for dere har ikke tillatelse til å være der inne.'

Mens vi krøp fram fra vårt tilholdssted under kirkebygget ropte vi til dem som var inne i bygningen: 'Vær ikke redde, vær ikke redde, vær ikke redde, Herren vet alt om dere og Han kommer til å hjelpe dere.' Vi er overgitt til Jesus så når forfølgelsen kommer blir vi ikke forskrekket."

Pastor Boonmy og hans forsamling reiste tilbake til sin by og omkring en uke senere ble de som var fengslet inne i kirkebygget satt fri. På grunn av internasjonalt press fikk de kirkebygget tilbake i 2006.

Gripende historier om kristnes livssituasjon i Laos, del 1

Jeg gjengir her en artikkel, skrevet av Tom White (bildet), internasjonal leder for The Voice of the Martyrs, hvor han skriver om situasjonen til de kristne i Laos:

I Laos har de kristne blitt forfulgt helt siden kommunistene tok kontroll over landet i 1975. Topplederne i Den evangeliske kirken i Laos, den eneste lovlige evangeliske kirken, rapporterer ikke det som skjer av forfølgelse til myndighetene av frykt for å miste sin stilling som kirkeledere. Hvor henvender da de kristne seg som forfølges blant folkegrupper som Lao, Khmu, Bru og Hmong for å få beskyttelse? De vender seg til Jesus "opphavsmann og fullender for vår tro." De hendelsene som beskrives nedenfor har skjedd de siste ti årene. For å beskytte våre brødre og søstre i denne lille nasjonen har vi endret navn og utelatt datoer og steder.

Somchi, en ung Khmukvinne, gav oss en uvanlig pakke - en brent Bibel i en plastpose. Bibelen var fortsatt våt av regnet men vi delte på bladene og tørket dem. Her følger Somchis fortelling med hennes egne ord:

Jeg ble en kristen for fem år siden sammen med min mor, som var enke. Vi ble begge døpt i 2006. Vi var de eneste kristne i vår landby som har omkring 50 familier. Hver søndag vandret jeg og min mor en kilometer ned til en annen landsby i våre fineste klær og med våre Bibler. De som bodde i landsbyen vår pleide å spørre om hvor vi skulle. Da pleide vi å fortelle dem at vi skulle til vår husmenighet for å tilbe Gud. Når vi var på hjemvei stilte de flere spørsmål. "Vi ser at de går for å tilbe hver helg. Hvor mye penger får dere dem?" Mitt svar var at jeg ikke gikk dit for penger, men at vi gikk for å be til Gud.

Når min mor ble syk og var nær ved å dø kom landbyfolket til meg for å gjøre narr av meg. De sa: "Hvor er nå din Gud? Be at Han kommer og befrir din mor nå ettersom dere har tilbedt Ham hver helg. Dere elsker jo Ham."

Min mor var så syk at de flyttet henne til min morfars hus for bedre å kunne stelle henne. En dag når jeg ikke var hjemme kom den ansvarlige for landsbyen vår tilsammen med sine tilhengere til vårt hus. De gikk inn og tok alt som kunne være "kristent". De så min Bibel. Jeg fikk senere høre at de hadde sagt: "På grunn av denne boken er hennes mor blitt syk. Vi må ødelegge den." De tok min Bibel, sangbok og en del annen litteratur ut av huset og satte fyr på dem.

Noen barn kom til meg og sa: "De brente din Bibel men regnet kom og slukket ilden". Når jeg fikk høre dette sprang jeg hjem til mitt hus og fikk se min brente Bibel på bakken. Min første bønn ble: "Gud forlat dem for de vet ikke hva de gjør." En stor gruppe naboer stilte seg rundt meg og hånte meg. Men når søndagen kom gikk jeg til husmenigheten og fortalte det som hadde skjedd. De gav meg da en helt ny Bibel og sangbok. Min mor døde litt senere og nå er jeg den eneste kristne i min by. Jeg bor sammen med min søsters familie. Huset er veldig lite, men jeg har fått plass i et hjørne. De forsøker å få meg til å arbeide på søndagen, men jeg svarte dem at det tenker jeg ikke å gjøre. "Jeg arbeider mandag til lørdag for dere." Men min søster truet meg og sa at da fikk jeg ikke mat på søndagen. Hver morgen og kveld leser jeg min Bibel og legger den så i en veske og henger den på en krok overfor sengen. Min søster har sett det, men våger ikke å røre Bibelen. Alle er redde for den. Min husmenighet som har 40 medlemmer, ber sammen med meg for min søster. Innbyggerne i landsbyen hater og håner meg, men jeg har forstått at verden kan velge om de vil hate eller elske oss kristne. I Bibelen leser jeg at slik var det også for Jesus.

(fortsettes)

De slår meg bare halvparten av gangene

Jeg leste en artikkel av Tom White (bildet) i går, internasjonal talsmann for Voice of the Martyrs, som ble grunnlagt av Richard Wurmbrand. Jeg fant den så interessant at jeg oversatte den og deler den her med bloggens lesere:

Når vi var ute og distribuerte hjelp til forfulgte kristne i Pakistan kom en ung mann fram til meg. Han var en av evangelistene, som vi hjalp med å skaffe bibler til.

"Iblant hår jeg til parken og deler ut Nytestamenter," fortalte han opprømt: "Mange muslimer er nysgjerrige på Jesus og tar imot Biblene mens andere jager meg. Iblant får de tak i meg og slår meg. Mange ganger slipper jeg unna."

Jeg spurte ham hvor mange ganger de fikk tak i ham. Han stanset opp og regnet på fingrene og gjorde et matematisk overslag. "Nå, hvor mange ganger får de tak i deg og slår deg?" Han begynte å telle enda en gang. Så så han på meg og lo: "De slår meg ikke mer enn halvparten av gangene!"

Hvorfor går denne unge mannen tilbake igjen og igjen? En del skulle vel si at han var gal eller liker å bli slått. Men hans gjentatte møter med de som forfølger ham minner meg om apostelen Paulus. Den lidenskapen han eide for å gi de fortapte kunnskap om Gud, var også drivkraften hos ham. Ofte unnslapp han forfølgerne for i neste øyeblikk å bli ført til en plass som var mer farlig enn den han forlot. Paulus fulgte i fotsporene til Jesus.

I Bibelen kan vi lese om hvordan Jesus, når Hans forfølgere truet med å kaste Ham utfor klippene, bare vendte seg om og gikk rett gjennom folkemassen. "Men Jesus var jo overnaturlig," innvender du. Tross det hadde Jesus besluttet å fullføre det oppdrag Han var sendt for.

Den natten, etter at vi hadde forlatt den lille byen, kjørte en av de kristene vennene i sin rickshaw hjem noen av de som var på møtet. De ble stanset og angrepet av en gruppe muslimer, som mishandlet sjæføren og slo ut alle tennene hans. Når hans mor fikk høre om det fikk hun et hjerteattack og døde.

Disse unge pakistanske kvinner og menn kjente seg, til tross for de vanskelige som hadde hendt, oppmuntret, fordi de visste at deres prøvelser var en del av Guds plan. Gud kjenner til alt! Han observerer og ærer dem som går ut og deler med andre Hans budskap til tross for situasjoner som er truende og fiendtlige. Så lenge de lever i Kristus taper de aldri.

Om kristne ikke representerer den som holder fremtiden i sin hånd, hvem skal da gjøre det? Noen har sagt: "Lev ditt liv på en slik måte at når du mister det, er du forsatt en overvinner." Vi har sett, hvor grusomt det enn låter, at onskap rettet mot de kristne tjener kun til å fullføre Guds hovedplan. Dette skal likevel ikke hindre oss fra å bekjempe det onde. Om det nå er slik at hver troende, som dødes for Kristi skyld, påskynder Kristi gjenkomst, skille ikke dette være nok for at vi også får lide for vår tro?

Bruker vi tiden rett - vinner vi mennesker for Jesus?

Kom til å tenke på det apostelen Paulus skriver til menigheten i Efesos, da jeg leste en artikkel av Tom White (bildet) i går, om behovet for at vi igjen setter fokus på vitnetjenesten. Tom White tok over som leder for Voice of the Martyrs, etter Richard Wurmbrand. Til den kristne forsamlingen i Efesos, skriver Paulus:

"Se da til at dere vandrer varsomt, ikke som uvise, men som vise, så dere kjøper den laglige tid, for dagene er onde." Ef 5,15-16)

Tom White forteller om en av sine medarbeidere ved navn Ray. En tidligere alkoholiker som ble radikalt frelst. Etter at Ray hadde gjort Jesus til Frelser og Herre i sitt liv, delte han sitt vitnesbyrd med alle. En dag steg han inn på kontoret til parksjefen i byen hvor han bor. Han stilte parksjefen følgende spørsmål: "Kan jeg få tillatelse til å forkynne i parken?" Parksjefen vendte ryggen til Ray, ignorerte ham og begynte å snakke med en annen person på kontoret. Ray fortsatte: "Jeg lurer på hvor stor avgiften er for å få tillatelse til å preke i parken?" Parksjefen ropte tilbake: "Det koster 3000 kroner." Ray ba om en kvittering, men da strek parksjefen til ham: "Hvorfor holder dere ikke deres religion innenfor kirkens fire vegger?" Til dette svarte Ray: "Min herre, Bibelen taler om at man skal ta budskapet utenfor de fire veggene og føre det ut til folket." Deretter preket Ray i parken uten tillatelse og sa til Tom White at han aldri mer skulle be djevelen om tillatelse til å forkynne evangeliet!

I artikkelen skriver Tom White:

"Det Ray opplevde i Canada gjelder i dag rundt hele vår jord. Mange forfulgte kristne møter samme motstand og mange av dem fullfører til tross for dette sitt kall om å forkynne evangeliet utenfor kirkens vegger. Deres barn stiller seg frimodig opp i klasserommet og står opp for Jesus og utfordrer på den måten de som står for ateismens lære. Kristi fiender kjenner igjen kraften i evangeliet. En av djevelens strategier går ut på å overbevise oss om at den kraften må bevares i en religiøs liten boks."

Tom White, som i sin tid ble dømt til 24 års fengsel i Cuba, forteller at han stadig får spørsmål om når forfølgelsen kommer til USA. Til dette svarer han:

"La meg fortelle om en liten hendelse og bruke den som illustrasjon: En venn av meg, Jerry Rutherford, som bor i det sørlige Florida, forberedte seg på å sette opp et bord på den lokale høyskolen for å dele ut gratis Bibler på den nasjonale religionsfrihetsdagen i januar. Skolens rektor nektet ham å gjøre det. Dette viser at forfølgelsen av de kristne allerede har begynt i vårt land. Jeg vil påstå at forfølgelsen har vært her hele tiden. Kanskje kommer den gjennom en ektefelle, kanskje gjennom en venn som vender oss ryggen på grunn av vår tro. Kanskje skulle det være det beste å unngå å vitne? Men skulle da ikke bli våre barn og barnebarn som må betale prisen, fordi vi ikke gav troen vår videre?"

Tom White forteller også om en reise han gjorde til Pakistan i februar. Der møtte han en gutt på 12 år som delte ut nytestamenter til sine muslimske venner på skolen. Guttens kristne naboer hadde blitt kidnappet, slått og mishandlet. Enda fortalte denne gutten at "jeg er en evangelist". Tom White skriver:

"Jeg stilte meg straks spørsmålet om våre barn gir lommetestamenter til sine venner i skolen eller er vi så tilbakeholdne og skremt over reaksjonene fra foreldre og skoleledelse at vi lar være? Vi skal være lysets barn og synes og høres, vi skal være verdens lys. Det er en ære for meg å få dele dette oppmuntrende livets ord til mine brødre og søstre som frimodig lider for sin tro og bærer Kristi kors. De proklamerer for oss at det ikke er skyggene og tausheten som gjør at evangeliet gis videre. Jeg vil fortsette med å være en evangelist!"

Tom White har aldeles rett. Vi må stå opp for evangeliet, vi må gi det videre, selv om det innebærer at folk sier oss imot, og vi får ubehageligheter. Det er nettopp dette apostelen Paulus oppfordrer Timoteus til: "Men vær du på vakt i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning og fullfør din tjeneste." (2.Tim 4,5)

Kreativitet for Guds rikes vekst

I går leste jeg noe som oppmuntret meg og viser oss hvordan Gud kan hjelpe oss til å finne veier og metoder som gjør det mulig at Guds rike kan vokse. Det var så oppmuntrende at jeg gjerne vil dele det med bloggens lesere:


Det er ikke så mye vi hører fra det kommunistiske Laos, men vi kjenner til at spesielt blamt det folkeslaget Khmueer blir de kristne forfulgt på mange ulike måter. Men de kristne gruppene finner hele tiden ulike måter å kunne treffes på og dele fellesskap. Lederen for Voice of the Martyrs, Tom White, var nylig på besøk i Laos og fikk da høre om mennesker som nylig var blitt kristne og som begav seg langt inn i jungelen for å bli døpt. Både eldre og yngre vandrer til fots til de kan kjenne seg trygge. Og oppfinnsomheten er stor! Ved å koble sammen bambusrør med hverandre kan vann ledes fra ulike vannkilder og samles opp i presenninger av plast! Holder man opp kantene kan vannet bli dypt nok. De små barnene følger ivrig med på dåpshandlingen, som skaper sterke inntrykk for hele livet.


Tom White forteller at han var i Vietnam for flere år siden, da hans sønn var 15 år. De delte da fellesskap med vietnamesiske tenåringer. Mange av dem hadde reist 40 mil for å få være med. En del av dem hadde sine foreldre i fengsel. White hadde også med seg noen ungdommer fra USA på denne reisen, og på kvelden feiret de nattverd på hotelrommet White hadde leid. Det var omkring 25 ungdommer og White selv. Noen av de vietnamesiske ungdommene sto i korridoren og holdt utkikk slik at politiet ikke skulle komme. Det var jo ikke tillatt å møtes på denne måten. Men Gud gav dem oppfinnsomhet til hvordan de kunne feire nattverd.


David Bontraeger, var en biskop innenfor Amish fellesskapet, og en nær venn av White. Bontraeger var også leder for Voice of the Martyrs i fem år før han døde i 1980. Denne biskopen reiste med tog over hele Russland med en skrutrekker i lommen! Den brukte han til å åpne skruene som holdt veggplaten i hans togkupe slik at han kunne skjule Biblene han hadde med seg! Når så hans baggasje ble gjennomsøkt under reisens løp av de kommunistiske vaktene fant de ingen ting. Når han så kom frem til Sibir, som var reisens mål, brukte han skrutrekkeren på nytt og hentet frem den dyrebare lasten.


Gud gir oss sin visdom og gjør oss oppfinnsomme for å kunne være Hans vitner i de mest umulige situasjoner! Dagens bloggbilde er hentet fra en dåp i Thailand. Av hensyn til våre forfulgte venner i Laos bruker jeg intet bilde herfra som kan sette disse menneskenes liv i fare.