De slår meg bare halvparten av gangene

Jeg leste en artikkel av Tom White (bildet) i går, internasjonal talsmann for Voice of the Martyrs, som ble grunnlagt av Richard Wurmbrand. Jeg fant den så interessant at jeg oversatte den og deler den her med bloggens lesere:

Når vi var ute og distribuerte hjelp til forfulgte kristne i Pakistan kom en ung mann fram til meg. Han var en av evangelistene, som vi hjalp med å skaffe bibler til.

"Iblant hår jeg til parken og deler ut Nytestamenter," fortalte han opprømt: "Mange muslimer er nysgjerrige på Jesus og tar imot Biblene mens andere jager meg. Iblant får de tak i meg og slår meg. Mange ganger slipper jeg unna."

Jeg spurte ham hvor mange ganger de fikk tak i ham. Han stanset opp og regnet på fingrene og gjorde et matematisk overslag. "Nå, hvor mange ganger får de tak i deg og slår deg?" Han begynte å telle enda en gang. Så så han på meg og lo: "De slår meg ikke mer enn halvparten av gangene!"

Hvorfor går denne unge mannen tilbake igjen og igjen? En del skulle vel si at han var gal eller liker å bli slått. Men hans gjentatte møter med de som forfølger ham minner meg om apostelen Paulus. Den lidenskapen han eide for å gi de fortapte kunnskap om Gud, var også drivkraften hos ham. Ofte unnslapp han forfølgerne for i neste øyeblikk å bli ført til en plass som var mer farlig enn den han forlot. Paulus fulgte i fotsporene til Jesus.

I Bibelen kan vi lese om hvordan Jesus, når Hans forfølgere truet med å kaste Ham utfor klippene, bare vendte seg om og gikk rett gjennom folkemassen. "Men Jesus var jo overnaturlig," innvender du. Tross det hadde Jesus besluttet å fullføre det oppdrag Han var sendt for.

Den natten, etter at vi hadde forlatt den lille byen, kjørte en av de kristene vennene i sin rickshaw hjem noen av de som var på møtet. De ble stanset og angrepet av en gruppe muslimer, som mishandlet sjæføren og slo ut alle tennene hans. Når hans mor fikk høre om det fikk hun et hjerteattack og døde.

Disse unge pakistanske kvinner og menn kjente seg, til tross for de vanskelige som hadde hendt, oppmuntret, fordi de visste at deres prøvelser var en del av Guds plan. Gud kjenner til alt! Han observerer og ærer dem som går ut og deler med andre Hans budskap til tross for situasjoner som er truende og fiendtlige. Så lenge de lever i Kristus taper de aldri.

Om kristne ikke representerer den som holder fremtiden i sin hånd, hvem skal da gjøre det? Noen har sagt: "Lev ditt liv på en slik måte at når du mister det, er du forsatt en overvinner." Vi har sett, hvor grusomt det enn låter, at onskap rettet mot de kristne tjener kun til å fullføre Guds hovedplan. Dette skal likevel ikke hindre oss fra å bekjempe det onde. Om det nå er slik at hver troende, som dødes for Kristi skyld, påskynder Kristi gjenkomst, skille ikke dette være nok for at vi også får lide for vår tro?