I dag fikk jeg et nytt brev fra Peter Hoover i Australia. Denne gangen slipper han til Patrick Murphy, som forteller om sitt liv. Jeg synes det var så spennende at jeg har valgt å oversette deler av dette brevet her på bloggen. Vi ser her Patrick sammen med kona Betty og barna deres i en kornåker i Manitoba i Canada. Her bor de i en koloni for hutterianere. Hutterianerne er en gren av den anabaptistiske bevegelsen. Patrick er forøvrig sønn av Don og Michi Murphy, som jeg har skrevet om på bloggen tidligere:
Mens jeg fremdeles gikk på barneskolen fikk jeg et Nytestamente, som jeg begynte å lese. Jeg ble forundret over det liv Jesus kalte sine etterfølgere til å leve. I Bergprekenen, i Matteus fem til syv, sier Jesus at vi skal elske vår neste som oss selv, og vi skal elske våre fiender. Han sier at på samme måte som solen skinner for gode og onde, så skal vi også være vennlige mot alle. Vi skal elske Gud med hele vårt hjerte, og det å søke Guds rike skal ha vår høyeste prioritet. Hva Guds rike er, var ikke klart for meg dengang, som det er nå, men jeg hadde en viss anelse. Disse utsagnene gjorde i det minste det klart for meg at dette kan bare fungere hvis vi forstår at Gud våker over oss, ja forventer dette av oss - ja, Jesus sier jo at Gud til og med har talt hårene på vårt hode, og at Gud sørger for oss.
Men beklageligvis - jeg kjente ingen som levde etter ordene i Bergprekenen, så jeg la dette fra meg. Noe senere, mens jeg fremdeles bodde hjemme, leste min far noe om de første kristne, hvordan troende som Justin Martyr, Polykarp, valgte å dø fremfor å bøye kne for den romerske keiseren. Jeg ble minnet om de forventningene Jesus hadde: disse tidlige kristne hadde tydeligvis et helt annet verdisystem sammenlignet med det romerske samfunnet. Kanskje de forsto Jesu lære på samme måte som jeg hadde forstått dem! Senere leste faren min om anabaptistene, som på reformasjonstiden også valgte døden fremfor å svikte Kristus. Jeg ble slått av likheten mellom dem og de første kristne martyrene.
Jeg klarte ikke å glemme disse tingene. På samme tid kjente jeg på en økende utilfredshet med ideen om å leve etter den amerikanske materialistiske drømmen. Jeg fikk ikke det å strebe etter rikdom til å henge i hop med det å søke Guds rike.
Faren min kom i kontakt med noen Mennoniter og Hutterianere. Vi besøke noen kolonier tilhørende Hutterianerne, og fant dem interessante men samtidig annerledes enn det jeg hadde forestilt meg. Jeg endte opp med å gå på Goshen College, en skole drevet av Mennoniter i Indiana. Vi dro på en studietur i tre måneder til Costa Rica, og jeg bodde på en avsidesliggende bondegård hvor jeg kunne høre lyden av både papegøyer og apekatter om natten. Jeg ble til og med tilbudt å kunne bli gårdeier, men jeg var fremdeles usikker på hva som skulle bli min livsvei. Etter at jeg var ferdig med skolen dro jeg til Japan hvor jeg arbeidet som engelsklærer. Jeg trivdes, men drømte også hele tiden om å reise tilbake til Costa Rica og bli bonde. Det gjorde jeg samtidig som jeg tenkte mye på Bergprekenen, og jeg bestemte meg for at jeg ville bli en fulltids etterfølger av Kristus! Jeg ville leve ut Bergprekenen i praksis, og søke Guds rike først og og lære å leve på en måte som var en Jesu disippel verdig.
Vel hjemme i USA hadde familien min begynt å gå i en menighet som la stor vekt på Guds kjærlighet og Hans kjærlighet for alle mennesker, men jeg kunne se at Jesus understreket betydningen av nestekjærlighet på en langt mer radikal måte enn det denne menigheten gjorde. Samtidig forsto jeg at de verdier som disse menighetsmedlemmene hadde ikke var så veldig annerledes enn det ikke-kristne hadde, og at de dermed ikke var på linje med de jeg leste om i Bergprekenen. Når jeg ser tilbake ble det lagt veldig mye vekt på at Jesus var din frelser, men det ble snakket veldig lite om at Jesus også er Herre. Når jeg begynte å snakke om dette fikk jeg høre at jeg hadde misforstått det Jesus sa. I følge dem var det bare mulig å leve etter prinsippene i Bergprekenen når vi kom til himmelen. Jeg sa at jeg var uenig med dem, for jeg forsto ikke helt hvorfor vi skulle elske våre fiender i himmelen, for det fantes vel ikke mange av dem der? Eller hva med det å ikke skulle avlegge ed?
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar