Som i et speil, i en gåte

I går ble jeg gående å tenke på et vers fra det såkalte Kjærlighetens kapitel i 1.Korinterbrev 13. Det passer igrunnen godt når vi nå nærmer oss påskemysteriet: Kristi soningsdød og Hans seierrike oppstandelse.

"Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut." (v.12)

Jeg finner trøst og håp i dette: Gud ser alltid helheten. Jeg ser fragmentarisk, Gud ser dynamisk, Han ser hva alle ting fører til.

Det er en del hvorfor. Særlig nå når vi leser hva evangeliene har å fortelle om dramaet i påsken. I år har jeg i disse førpåsketider konsentrert min bibellesning om apostelen Peter. Han er vel den i disippelflokken jeg synes jeg kjenner best, fordi han er litt lik meg. Han har sine opp og nedturer, han reagerer så menneskelig, og jeg synes jeg kjenner meg igjen i noen av spørsmålene hans, og undringen hans. Jeg leser om Peters reaksjoner på at Jesus begynner å snakke om sin lidelse, død og oppstandelse. Og jeg forsøker å leve meg inn i tekstene. For det er så lett å fare så fort forbi, og ikke få med seg de menneskelige reaksjonene på spørsmålene som må melde seg i Jesu nærmeste krets. Om vi visste at en av våre aller beste venner hadde kun kort tid igjen å leve, så ville det prege oss.

Og det preger meg, for jeg strever med tanker rundt det å skulle dø. Jeg kjenner på tapet og vemodet over mennesker som har stått meg nær, og som nå er døde.

Derfor forstår jeg kanskje også litt av hvordan Jesu vennekrets måtte ha det, i tiden før påske.

I dag er det Palmesøndag, og mange av de som fulgte Ham, slapp gleden løs denne dagen.

Den jublende, sitrende gleden.

Og det er denne dobbelheten jeg kjenner på: På den ene siden - denne gleden som finnes i og hos Gud, og på den andre siden - døden og lidelsen.

Jeg tror det er viktig at vi ikke rømmer vekk fra det, men våger å kjenne på begge disse tingene. Fordi de løper side om side, til målet er nådd.

Og jeg forstår ikke alt dette. Jeg ser det bare i et speil, og det speilet de hadde på den tiden var ikke så flott som det som er avbildet her. I de speilene som fantes på Jesu tid, så man virkelig dunkelt.

Men det er en annen side ved dette, som Paulus understreker i 1.Kor 13, og det er dette:

"slik Gud kjenner meg fullt ut."

I den forvissningen kan jeg leve. Jeg er kjent av Gud. Jeg pleier å si at dette står ikke i Bibelen, men det kunne stått der: "GJENNOMSKUET - MEN DOG ELSKET."

Når det er slik, tåler jeg å ikke se alt, og forstå alt. Det er noe annet som er viktigere: Å vite at man er elsket.