Det er ikke alt vi forstår - vi trenger åpenbaring

 Fastelavnssøndag, søndag 27.februar 2022/Prekentekst: Luk 18,31-34

Det er så herlig befriende at de som vandret tett på Jesus i tre år ikke forstod alt, de heller! At de hadde spørsmål, undring: "Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forstod ikke noe av det han sa." (v.34) I noen miljøer blir ikke spørsmål tatt nådig opp. Spørsmål blir sett på som vantro. Men Gud er ikke så hårsår. Han tåler våre spørsmål. Han tåler til og med vår tvil. Noen har sagt at for å bli troende må man gjennom en fase av tvil. Og noen spørsmål finnes det ikke svar på.

Dessuten så er vi som disipler i en læringsfase. "Meningen var skjult for dem," skriver Lukas. På dette tidspunktet forstod ikke disiplene noe av det Jesus talte om når det gjaldt Hans lidelse og død. Det var ikke bare at ikke ville forstå, de ville heller ikke høre noe om det! Evangeliene forteller at hver gang Jesus ville snakke om sin kommende lidelse og død, så avviste de det. Når Jesus taler om sin lidelse og død denne gangen, er det tredje gangen Han gjør det. Likevel sank det ikke inn.

Jesu vei er lidelsens vei. Han ble forkastet av sine egne, hånet, latterligjort, misforstått, slått, mishandlet på det groveste, det ble lagt drapsplaner mot ham, han ble forrådt, og så korsfestet. Er det annerledes for læringene til Mesteren? Apostelen Peter skriver til sine medsøsken troen: "Gled dere jo mer dere får del i Kristi lideelser, så dere også kan juble av glede når han åpenbarer seg i herlighet." (1.Pet 4,13)        

Jesu vei er vår vei. Som Mesteren, så lærlingen! 

Skal vi gå Jesu vei må vi leve med urett som begås mot oss, vi må tåle å bli spyttet på, hånet, latterliggjort, sett ned på, slått. "Salige er dere når dere blir spottet for Kristi navns skyld, for Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over dere. La det bare ikke skje at noen av dere må lide straff for mord, tyveri eller annen ugjerning, eller for å ha blandet seg opp i andres saker. Men lider noen fordi han er en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navnet." (1.Pet 4,14-16)

Peter er også inne på samme tematikken litt senere i samme brev: "For det er godt om noen finner seg i uforskylte lidelser fordi han har Gud for øyet. Om dere holder ut og blir straffet når dere har gjort noe galt, er det noe å rose dere for? Men om dere holder ut i lidelser når dere gjør det rette, da er det godt i Guds øyne. Det var dette dere var kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor. Han gjorde ingen synd, og det fantes ikke svik i hans munn. Han svarte ikke med hån når han ble hånet, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til han som dømmer rettferdig." (1.Pet 2,19-23)

Jeg merker meg at apostelen Peter skriver: "Det var dette dere ble kalt til." Til et liv i Kristi lidelsesfellesskap.

Apostlene og den overleverte troen

Mens juni er i ferd med å gli over i juli og sommeren er på sitt høyeste, feirer vi apostlene. Under gudstjenesten i går feiret vi apostlene Peter og Paulus, og i dag, på den siste dagen i juni feirer vi De 12 apostlene.

Og det er all god grunn til å feire! I Efeserbrevet kan vi lese: "Så er dere da ikke lenger fremmede og utledninger, men dere er Guds hellige medborgere og Guds husfolk, BYGD OPP PÅ APOSTLENES OG PROFETENES GRUNNVOLL, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv..." (Ef 2,19-20)

Vår tro er en overlevert tro - fra apostlene. Det er ingen tro som skal eller for den saks skyld kan tilpasses tiden vi lever i. Den er gitt en gang for alle: "... den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud v.3) Det får bli så umoderne det bare vil, og så i utakt med tidens skiftende meninger, troen kan vi ikke tukle med. Det handler om troen "en Gud, den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig. På en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen i følge Skriftene, for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende. Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene. Og på en, hellig, katolsk og apostolisk kirke. Jeg bekjenner en dåp til syndernes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden."

Amen!

Så vil noen av mine lesere sikkert reagere på ordet "katolsk", men dette ordet betegner ikke et bestemt kirkesamfunn, men "det som overenstemmer med helheten". En av kirkefedrene, Vincent av Lerins sa det slik: "Katolsk er det som tros over alt, og er blitt trodd av alle til alle tider."

I dag endres mye av dette. Det sås tvil om så mangt, og mantraet er at at vi må definere troen for en ny generasjon og den må tilpasses vår tid.

Men da er det ikke den apostoliske troen vi snakker om. Da er det en redefinert tro, og da er den ikke lenger den troen som ble overlevert eller overgitt fra apostlene.

Den moderne troen er ikke noe for meg. For den troen frelser ikke. Jeg vil holde meg til det som er den apostoliske troen. Den holder nemlig for tid og evighet. I den betydningen er også jeg katolsk. Det håper jeg du også er.

"... strid for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud v.3)

Og de første kristne var kjent for at de holdt seg til "APOSTLENES LÆRE ..." (Apg 2,42)

Takk, Peter!

I dag har jeg takket Herren for Peter. Apostelen Peter. Jeg har takket Herren for alle spørsmålene han kom med. Alle gangene han avbrøt Mesteren, fordi han lurte på et eller annet. Noe han ikke forstod.

Tenk hvor mange skriftsteder vi ville ha gått slipp av, hadde det ikke vært for Peter. Tenk på alt vi ikke hadde fått svar på.

Kanskje vi har noe å lære av ham? Kanskje vi også burde spørre Herren mer? Undre oss over ting og spørre hvorfor?

I dag har jeg takket Herren fordi Peter var så menneskelig.

Billedtekst: Peter og Johannes på vei til graven.

Peter - en såret helbreder

I dag har jeg prekt i Filadelfia, Gjøvik, over teksten fra Luk 22,31-32. Slå gjerne opp bibelstedene jeg siterer, men ikke har skrevet inn i teksten:

'Simon, Simon! Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre'.

Den russiske Nobelprisvinneren i litteratur, Boris Pasternak, som skrev den storslåtte romanen 'Dr.Zhivago' - kanskje det mest betydningsfulle prosaarbeide som ble skrevet i det daværende Sovjetunionen etter krigen - skrev noe i denne romanen som jeg synes passer godt til denne teksten fra Lukasevangeliet. Det er sagt om kvinnen Dr. Zhivago elsket:

'Jeg tror ikke jeg kunne elsket deg så mye hvis du ikke hadde noe å klage over og ingenting å angre. Jeg liker ikke mennesker som aldri har falt eller snublet. Deres ærbarhet er livløs og har liten verdi. Livet har ikke åpenbart sin skjønnhet for dem'.

Ville Peter har vært den samme uten sitt fall? Ville han ha blitt den apostelen vi kjenner fra Apostlenes gjerninger og fra de to brevene han skrev? Ville han blitt en pastor som forstod flokken han skulle tjene, uten at han selv hadde grått bittert over sine egne synder og feilsteg?

Jeg tror ikke det. Det kommer noe hardt over rett-troende mennesker, som ikke har opplevd at Herren har rørt ved dem, og fått sin synd tilgitt og reist opp til tjeneste, som påpeker andes synd, men ikke ser sin egen.  Jeg er redd mennesker som aldri gjør feil.

Når illusjonene brister
Det er sterke ord de ordene Jesus sier til Peter: 'Når du en gang vender om, da styrk dine brødre'.

Det ordet sier meg ganske mye om Guds rause nåde. Det kan nemlig ta tid før et menneske genuint vender om, når fallet har vært stort. For i slike situasjoner blir man sårbar. Fallet har blottlagt noe i ens liv. Alt er ikke som det var. Noen illusjoner har bristet. Det er i denne situasjonen Jesus ber for Peter. Han ber om at Peters tro ikke måtte svikte.

Fikk Jesus bønnesvar? Peter sviktet jo.

Jo, Jesus får bønnesvar - det gjør Han alltid når Han ber. Troen bar. For det er jo ikke vi som bærer troen, men troen som bærer oss. Troen er en gave. Når Peter en gang vendte om var troen der. Men den var annerledes. Den var blitt djupere. Peter er ikke lenger så skråsikker. Han har ikke alle svarene.

For legg merke til det selvsikre svaret Han gav Jesus, når Jesus hadde talt til om ham om hans fall: 'Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og død'.

Men det var en livsløgn. Peter var ikke beredt til det. Ordene sier mye om vårt åndelige overmot, om vår umodenhet. Vi trenger alle en åndelig realitetssjekk. Peter oppdager hvem han egentlig er i dagene etter Jesu oppstandelse. Dere kjenner godt til beretningen i Joh 21. Peter som får disse ransakende spørsmålene av Jesus: 'Elsker du meg?' Og vi kjenner hans svar. De var ganske selvsikre. 'Ja, Herre du vet at jeg har deg kjær!' Det er som om vi hører det på tonefallet: 'Selvsagt, Jesus, hva er det du tror! Selvsagt elsker jeg deg'. Men der er noe som skjer når Jesus stiller spørsmålet tredje gang. Da svarer Peter med en annen tone. Vi merker det. Selvsikkerheten, det åndelige overmotet er borte: 'Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær'. Slikt svarer bare et menneske som er blitt berørt av Den Hellige Ånd.

Sønderknuselse
La oss merke oss dette: Å vende om, tar tid. Det er en genuin Åndens gjerning. La oss ha tålmodighet med hverandre. La Gud få gjøre sitt verk i våre liv. Og imens ber Den Herre Jesus for oss.

Det andre jeg vil du skal merke deg i denne sammenhengen er dette: 'Og når du en gang vender om, DA styrk dine brødre'.

Når det åndelige overmotet har fått sin knekk - når du er blitt sønderknust av Guds hellige Ånd - først DA! - har du noe å gi. Da har du gått i Guds skole - da har du gjort deg erfaringer med Den oppstandne Kristus - først da kan du berøre andre mennesker.

Jeg tror egentlig bare på sårede helbredere! Kun med mennesker som har gjort seg en personlig erfaring med sannheten i ordene fra Salme 51,19:

'Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte'.

Hvilke hjerter kan Gud ikke bruke? De harde. Han kan bare bruke sønderknuste hjerter. Det er i vår egen sårbarhet og skrøpelighet, at vi kan bli en kilde for andre.

Det er derfor apostelen Paulus gir det råd til menighetsforstanderen Timoteus, når det skal velges nye tilsynsmenn: 'Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst og falle under djevelens dom'.

Et menneske som skal tjene i en menighet kan bare være autentisk når det kommer fra et hjerte er såret av lidelsene han taler om. Når Den Hellige Ånd får gjøre sin gjerning i oss lærer vi oss til å møte våre tap ansikt til ansikt, ikke å unnvike dem. Hvis vi møter livets smerter med noe annet enn fornektelse, kan vi oppleve noe helt uventet. Ved å invitere Gud inn i det vanskelige, grunnfester vi livet - også livets smertefulle situasjoner - i glede og håp. Når vi løsner grepet om vårt eget liv, kan vi omsider bli skjenket mer enn vi noensinne kan gripe tak i på egenhånd. Og vi lærer veien til djupere kjærlighet til andre.

Mange er opptatt av dette: Hvordan kan jeg bli kvitt mine lidelser? Et menneske som vil gå djupere med Gud, som overlater seg i Herrens hender, lærer seg til å si: Hvordan kan jeg la dette bli til en situasjon hvor jeg vokser og får innsikt?

En vei å gå
Evangelisten Johannes gjengir historien om Peter på oppstandelsesdagen med noen detaljer som de andre evangelieforfatterne ikke har fått med seg.

Joh 20,1-9

Jeg ser dette 'kappløpet' for meg. Johannes som løper fortere enn Peter. Johannes var jo mest sannsynlig den yngste i disippelflokken. Det var kanskje av naturlige årsaker at han kom først til graven. Han bøyer seg ned, kikker inn og ser at linklærene som Jesus døde kropp var svøpt med, ligger der. Men han går ikke inn i graven.

Da er det annerledes med Peter. Han har et annerledes temperament enn Johannes. Han er nok sangvinikeren som krever handling. Og Peter er observant. Han merker seg en interessant detalj om sier mye om Jesus:

v.7

Tenk det! Jesus har overvunnet døden. Han har seiret over dødskreftene. Likevel har Han ikke hatt det travelt. I majestetisk ro har Han tatt av seg svetteduken som Han har hatt rundt hodet sitt. Han har brettet den sammen og lagt den et sted for seg selv. Jesus hadde fullstendig kontroll over døden, selv i gravnattens mørke. Det er sterkt, synes jeg. Når jeg leser dette, tenker jeg på ordene fra 1.Kor 15,54-55: 'Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?' Eller som det står i den nye oversettelsen: 'Døden er oppslukt, seieren vunnet'.

Jeg tenker også på den tidlige kristne påskehilsenen, brukt i gudstjenesten i den tidlige kirken, den såkalte Påsketroparion:

'Kristus er oppstanden fra de døde,
med døden trampet Han ned døden,
og til de som er i gravene gav Han liv'.

Det er litt av en påskehilsen å gi hverandre!

Men Johannes forteller oss noe mer om 1.påskedag. La oss se på v.8

Teksten forteller oss om at det er Johannes som tror: 'Og han så og trodde'. Da er det annerledes med Peter. Legg merke til v.9.

Du hukser Jesu ord fra det vi leste innledningsvis: 'Og når du en gang vender om. så styrk dine brødre'. Med Peter tar det tid. Det er så viktig at Gud får sin vei med oss. Forsøk aldri å gripe inn i slike prosesser hvor Den Hellige Ånd arbeider. Det går alltid galt. Overlat alt til Den Hellige Ånd. Han er mye bedre på dette enn vi er.

La oss gå til Joh 21,1-12

Johannes skriver: 'Siden åpenbarte Jesus seg igjen for disiplene ved Tiberiassjøen'. Han angir ikke hvilken dag dette er. Jeg liker å tenke at dette er 2.påskedag, som i dag. Her ved Tiberiassjøen - hvor fiskeren Peter er i sitt rette element - gjenopprettes Peter. Det skjer ved en kullild langs stranda. Ved denne kullilden - når Jesus bryter brødet, gjenopprettes Peter. Nå er Peter blitt en såret helbreder, det finnes ikke noe åndelig overmot igjen.

Vi må alle komme dit hvor vi med hele vårt hjerte kan si: 'Herre, du vet alt'. Du kjenner mitt hjerte, du vet hva jeg er i stand til. Du vet når jeg svikter, når jeg taler ille om andre, når jeg setter meg på min høye hest, og når jeg manipulerer med min åndelighet, når jeg krever av andre det jeg selv ikke gjør. 'Herre, du vet alt'.

Oppstandelsesvitner
Det må ha vært noen spesielle dager disse dagene mellom påske og pinse og himmelfarten. Omtumlende dager. Dager fylt av yrende glede, ja stormende glede: Kristus hadde stått opp igjen fra de døde. I sin pinepreken setter Peter ord på dette:

Apg 2,22-24.

'For det var umulig for døden å holde ham fast'.

Tenk det! Den sterke døden klarte ikke med sine krefter å holde Jesus fast. Døden er død!

Senere i denne pinseprekenen sier Peter: 'Denne Jesus reiste Gud opp, og vi er alle vitner om det'.

Det er den gjenopprettede Peter som taler. Nå har han gjort seg erfaringer med den oppstandne, nå er han døpt i Den Hellige Ånd, og den erfaringen har gjort ham til et modig vitne. Et vitne om oppstandelsen.

Billedtekst: Apostelen Peter og apostelen Johannes løper til graven.

Lesestykker i fastetiden, dag 9

Jeg har tenkt på noen ord fra Ord 18,12 i forbindelse med noe Peter sier mot slutten av Jesu liv. I Ordspråkene leser vi:

"Forut for fall opphøyer en manns hjerte seg, men ydmykhet går forut for ære."

Det er jo dette som skjer når Peter kommer med sitt fatale utsagn i Matt 26,33:

"Selv om alle kommer til å ta anstøt på grunn av Deg, skal aldri jeg ta anstøt."

Dette sies i overmot. Vi skal vokte oss vel for å komme med slike djerve utsagn. For ingen av oss har noen garanti for ikke å komme i samme situasjon som Peter. Det er bare det at det virker så utrolig lite sannsynlig! Vi kjenner jo Jesus, og vi er begeistret for Ham, så noe slikt vil da vel ikke skje med oss. Men ingen av oss kjenner morgendagen, ingen av oss vet hvilke situasjoner som kan sette oss på prøve.

Mot slutten av Johannes evangeliet skjer det noe veldig interessant. Der finner vi samtalen mellom Peter og Jesus, hvor Jesus spør Peter om han elsker Ham. To ganger møter vi igjen den samme overmodige tonen fra før Peter forrådte Ham. Peter forsikrer at jo, han, elsker Jesus. Når Jesus spør for tredje gang, er det som om erkjennelsen av hvem han er går opp for Peter. Da sier han:

"Herre, Du vet alt. Du vet at jeg har Deg kjær." (Joh 21,17)

Det står at Peter ble bedrøvet når Jesus spør for tredje gang. Likevel er det bedre at han blir bedrøvet, enn at han blir overmodig. Sannheten er jo at Jesus kjenner oss best. Han vet hva som rører seg i vårt hjerte. Han kjenner våre svake punkter.

Istedet for overmot, trenger vi mot nok til å være ydmyke.

Dagens refleksjon: Har du vært overmodig noen gang? Hvordan har det påvirket ditt trosliv?

Lesestykker i fastetiden, dag 8

Vi tenker kanskje ikke så mye over det når vi leser evangelieberetningene om disiplene, men Peter var gift. Vi leser jo i Matt 8 om hans svigermor!

"Da Jesus var kommet inn i Peters hus, så Han at hans svigermor lå syk og hadde feber. Han rørte ved hånden hennes, og feberen forlot henne. Og hun sto opp og tjente dem." (v.14-15)

Peter, apostelen, måtte altså forholde seg til familielivet. Det setter en del ting i perspektiv med hensyn til etterfølgelsen av Jesus. Mange av oss forholder jo oss til at vi er en del av et familieliv, med mange ulike forpliktelser og utfordringer. Midt oppe i alt dette skal vi følge Kristus. Det byr også på sine utfordringer. Nettopp fordi Peter var gift, så er det for oss som er i samme situasjon, kanskje lettere å se hen til ham for å lære, enn de andre av disiplene. Vi vet jo ikke så veldig mye om deres familiesituasjon.

Jeg har lest beretningene om Peter ut fra dette perspektivet i det jeg har forsøkt å sette Peter inn i denne sammenhengen: han har en kone å forholde seg til. Om de hadde barn, vet vi ikke. Gjør et forsøk på å lese evangeliene, Apostlenes gjerninger og Peters to brev, med dette i bakhodet. Tenk igjennom det han sier, skriver og gjør som ektemann.

Egentlig er det jo litt underlig at Den romersk-katolske kirke har apostelen Peter som sitt store forbilde, og så nekter de prestene å gifte seg!

Peter på sin side forholdt seg til et liv sammen med kona si. Han hadde sikkert sin del av alle de utfordringer og gleder som ekteskapet byr på. Tenk på dette når du leser det han skriver i 1.Pet 1,15-16:

"Men slik Han som kalte dere er hellig, skal også dere være hellige i all deres ferd, for det er skrevet: Dere skal være hellig, for Jeg er hellig."

Dagens refleksjon: Hvordan skal jeg leve et hellig overgitt liv i min familie?

Som i et speil, i en gåte

I går ble jeg gående å tenke på et vers fra det såkalte Kjærlighetens kapitel i 1.Korinterbrev 13. Det passer igrunnen godt når vi nå nærmer oss påskemysteriet: Kristi soningsdød og Hans seierrike oppstandelse.

"Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut." (v.12)

Jeg finner trøst og håp i dette: Gud ser alltid helheten. Jeg ser fragmentarisk, Gud ser dynamisk, Han ser hva alle ting fører til.

Det er en del hvorfor. Særlig nå når vi leser hva evangeliene har å fortelle om dramaet i påsken. I år har jeg i disse førpåsketider konsentrert min bibellesning om apostelen Peter. Han er vel den i disippelflokken jeg synes jeg kjenner best, fordi han er litt lik meg. Han har sine opp og nedturer, han reagerer så menneskelig, og jeg synes jeg kjenner meg igjen i noen av spørsmålene hans, og undringen hans. Jeg leser om Peters reaksjoner på at Jesus begynner å snakke om sin lidelse, død og oppstandelse. Og jeg forsøker å leve meg inn i tekstene. For det er så lett å fare så fort forbi, og ikke få med seg de menneskelige reaksjonene på spørsmålene som må melde seg i Jesu nærmeste krets. Om vi visste at en av våre aller beste venner hadde kun kort tid igjen å leve, så ville det prege oss.

Og det preger meg, for jeg strever med tanker rundt det å skulle dø. Jeg kjenner på tapet og vemodet over mennesker som har stått meg nær, og som nå er døde.

Derfor forstår jeg kanskje også litt av hvordan Jesu vennekrets måtte ha det, i tiden før påske.

I dag er det Palmesøndag, og mange av de som fulgte Ham, slapp gleden løs denne dagen.

Den jublende, sitrende gleden.

Og det er denne dobbelheten jeg kjenner på: På den ene siden - denne gleden som finnes i og hos Gud, og på den andre siden - døden og lidelsen.

Jeg tror det er viktig at vi ikke rømmer vekk fra det, men våger å kjenne på begge disse tingene. Fordi de løper side om side, til målet er nådd.

Og jeg forstår ikke alt dette. Jeg ser det bare i et speil, og det speilet de hadde på den tiden var ikke så flott som det som er avbildet her. I de speilene som fantes på Jesu tid, så man virkelig dunkelt.

Men det er en annen side ved dette, som Paulus understreker i 1.Kor 13, og det er dette:

"slik Gud kjenner meg fullt ut."

I den forvissningen kan jeg leve. Jeg er kjent av Gud. Jeg pleier å si at dette står ikke i Bibelen, men det kunne stått der: "GJENNOMSKUET - MEN DOG ELSKET."

Når det er slik, tåler jeg å ikke se alt, og forstå alt. Det er noe annet som er viktigere: Å vite at man er elsket.

Den prøvede tro

I dag våknet jeg med ordene fra 1.Pet 1,6-9:

"Derfor jubler dere av glede, selv om dere nå en liten stund. når så skal være, har sorg i mange slags prøvelser. Dette skjer for at deres prøvede tro, som er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull - som jo lutres ved ild - skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse. Ham elsker dere, enda dere ikke har kjent ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere fryder dere med en usigelig og herliggjort glede, når dere vinner fram til endemålet for deres tro: sjelenes frelse."

Det er mange ting i denne teksten vi kunne ha sett nærmere på, men jeg kom til å tenke på disse versene i sammenheng med Jesaja 24,15. Morten Gjelmestad har oversatt King James fra engelsk til norsk. I King James er Jes 24,15 oversatt slik:

"Herliggjør derfor Herren i ilden..."

Vi skal altså ære Gud også i selve trengselen, i prøvelsen. Ilden er ofte smertefull, men Gud har ofte prøvd sine barn her. Og nettopp i prøvelsen skal vi ære Gud! Det gjør vi ved å stole på Ham, og sette vår lit til Hans godhet og kjærlighet.

Jeg sier ikke at dette er lett, men det er rett.

For det er Herren vår Gud som tilkommer all ære, all pris, all lovsang og all tilbedelse.

Ham alene.

Ut av lidelsen kommer det mer ære og pris til Gud enn det hadde gjort om vi ikke var kommet i denne ildprøven.

I det samme brevet som apostelen Peter skriver, i 1.Pet 4,12-13 heter det:

"Mine kjære! Undre dere ikke over den ild som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere. Men i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også kan juble i glede når hans herlighet blir åpenbart."

Hva gjør vi når Gud er taus? Del 1

Noen og enhver av oss opplever rådvillhet. Hva er Guds vilje? Skal jeg gå til høyre, eller venstre? Hvorfor svarer ikke Gud? Et godt råd jeg har fått i slike situasjoner er: Skift emne! Istedet for å være opptatt med sitt eget, så konsentrer deg om andre! Spør Jesus om en venn av deg, ta for deg situasjonen i den forsamlingen du tilhører, eller situasjonen til et familiemedlem. Be for en annen, enn deg selv, og ditt eget behov, og se om ikke Gud svarer!


Hva mener jeg med å si dette? At vi trenger å endre måten vi tenker på, fra en vestlig moderne tenkemåte, preget som denne tankegangen er av humanisme, rasjonalisme og individualisme til en hebraisk/bibelsk måte å se tingene på, som også preget den tidlige kirken.


La oss se litt nærmere på forskjellen:


1) I vestlig/moderne tankegang legges det stor vekt på kunnskap. Vi ønsker et klart svar så vi kan gjøre konkrete ting. Visdom er å vite hvordan vi skal benytte den kunnskapen vi har ervervet oss. I hebraisk/bibelsk tankegang er visdom definert slik: "Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand." (Ord 9,10) I Ord 1,6 ser vi at visdommen Gud formilder gjennom gudsfrykten og kjennskapet til seg, blant annet skjer gjennom "ordspråk og billedtale, vismenns ord og deres gåter." Guds ord er jo fullt av dette, ikke minst ser vi det i Jesu egen undervisning. Drømmer, visjoner, og lignelser er en viktig del av Guds språk. Denne slags symbolspråk har en hensikt: Det prøver mitt hjerte. Ønsker du bare et svar, eller ønsker du å tilbringe tid med Gud og ha fellesskap med Ham, inntil Han åpenbarer svaret for din ånd? I 1.Kor 2,9-10 leser vi: "Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre har hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." Er vi moderne/vestlig orientert er det veldig vanskelig å tillate seg selv å ta den tiden det tar å søke etter Herrens svar. Men som kristne skulle vi leve etter ordene fra Jer 29,13: "Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte."


2) Prosess i motsetning til informasjon. I vår vestlige/moderne tenkemåte er vi opptatt av å ha kunnskap slik at vi kan samle informasjon. Informasjon til å vite hva vi kan gjøre med våre liv, hvor vi skal leve, hvem vi skal gifte oss med. Kunnskap er viktig fordi den tillater oss å samle informasjon slik at vi vet hva vi skal gjøre. I dette systemet er det viktig at VI vet hva som skal gjøres.


I hebraisk tenkemåte så handler det ikke om kunnskap eller informasjon, men om en prosess, om å bli forvandlet over tid, det handler om en reise, og om veien dit. Faktum er jo at det var på denne måten den nytestamentlige menigheten ble født. Les Apostlenes gjerninger kapitel 10, om Peter og Kornelius, så vil du se at det var lite kunnskap og informasjon som ble gitt til Peter, for hvordan han skulle utføre den oppgaven han ble kalt til. Han ble gitt en symbolsk visjon, som han ikke visste hva han skulle gjøre med. Han ble ikke fortalt hva han skulle si til Kornelius og hans hus. For Peters vedkommende handlet det om en prosess, selv om den var forholdsvis kort, han måtte tenke seg om, og så legge ut på en reise mot ukjent mål. Han ante lite om hva som møtte ham.


Et annet eksempel på dette er jo Israels vandring i ørkenen. En og en halv uke kunne reisen ha tatt. Hvorfor den uendelig lange reisen? Det er blitt sagt: Gud kunne ta Israel ut av Egypt, menså måtte han ta Egypt ut av Israel. Ørkenoppholdet handlet om en prosess for å forvandle Israel. Hadde Han gjort som folket ville, å sende dem tilbake til Egypt, så ville de ha vært slaver for resten av livet, både i liv og tenkemåte. Gud kunne heller ikke sende dem til Det lovede land, fordi de stolte ikke på Herren, de var vantro. Derfor måtte de gjennom en lang prosess, før de var der at Gud kunne bevege dem framover.


(fortsettes)

Simon Peter, sønn av Johannes og vår far

I går så jeg noe helt nytt. Vi var samlet på Johannesgården, et av de nyere retreatsentrene i Norge, med beliggenhet på Brøttum, mellom Moelv og Lillehammer. Vi er i denne sammehengen pastorparet i Toten Frikirke, Else og Ivar Johnsen og lederne for Johannesgården. Hensikten med sammenkomsten var å planlegge en ny retreat neste år, med tema "Guds farskjærlighet". Under samtalens løp kom Else Johnsen til å nevne Joh 21, som hører med til et av mine favorittskriftsteder. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest det, men ikke oppdaget det Else hadde oppdaget i teksten.

I samtalen Jesus har med Simon Peter, så husker vi at han tre ganger spør Peter om han elsker seg. Jesus innleder den samtalen med følgende: "Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?" (Joh 21,15) Hva kan grunnen være til at Jesus trekker frem far til Johannes i denne sammenhengen? Ville det ikke holdt å si: "Peter, elsker du meg mer enn disse?" Hva har Peters far med dette å gjøre?

Alt. Vårt Gudsbilde er nemlig ofte farget av det bildet vi har av vår jordiske far. Nå har Peter kommet i den situasjonen at han har forrådt sin kjære mester og herre. Og det attpåtil tre ganger. Nå møtes han av dette ransakende spørsmålet til Jesus. Elsker han virkelig Jesus mer enn alle andre? Er hans kjærlighet hel eller delt? Hvordan reagerer så Peter på de nærgående spørsmålene? Når vi leser teksten ser vi at han svarer et bekreftende ja de to gangene Jesus spør, men tredje gang Jesus stiller det samme spørsmålet, kommer den dype erkjennelsen: "Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær." (v.17)

Det ærlige svaret Peter gir skjer ut fra to grunnleggende forhold. Det første er at Den Hellige Ånd ransaket ham i dette øyeblikk, og gav ham innsikt i sin egen karaktersvakhet. Med ett visste Peter at han kunne komme i en ny situasjon hvor han kunne forråde Jesus på ny. Han måtte svare ærlig. Og han svarte klok av skade. Gud alene vet.

Det andre forholdet har med hans far å gjøre. Vi vet lite om faren hans, Johannes. Men vi kan si med en stor grad av sikkerhet: Peter var sønn av Johannes, og bar preg av det, slik vi alle bærer med oss noe av våre foreldre, og vår arv. Det er håndbaggasjen vår. Noen av oss har hatt en god far, slik jeg hadde, og har bare gode minner om ham. Andre har ikke hatt det slik, og det setter også sitt preg på oss, på godt og på vondt.

Jesus fornekter ikke Peters bakgrunn. Han henviser til den, og Peter fornekter den heller ikke. Kanskje trengte Peter en berøring av Guds farskjærlighet fordi det var sår som måtte leges fra fortiden. Kanskje faren hadde samme karakterbrist som sønnen, og hadde også forrådt sine venner. Kanskje Peter hadde opplevd avvisning fra sin far, og faren det samme fra sin far?

Jesus har i hvertfall en god grunn for å tiltale Simon Peter som sønn av Johannes.

Dagens ikon av apostelen Peter er et ikon som befinner seg i St. Katarinaklostret i Sinai, Egypt.

Simon Peter i nytt lys

I går begynte jeg på et nytt personlig bibelstudium med utgangspunkt i Simon Peters liv. Det var Brennan Manning (bildet) som satte meg på tanken. Jeg har skrevet om Manning før, på denne bloggen. Brennan Manning har bakgrunn som fransiskaner og som medlem av Jesu små brødre, som ble grunnlagt av en som har påvirket min teologi sterkt, Broder Charles av Jesus. Manning sier i en av sine mest kjente bøker: "Abba's child", som er solgt i over 100.000 eksemplarer: "I prosessen med å studere teologi og søke om å bli ordinert som prest, oppdaget jeg at det jeg virkelig ønsket aller mest i mine år med stillhet og studier var å bli forelsket i Gud." Brennan Manning er i dag en meget lest forfatter og taler som leder retreater for mennesker i alle aldre og med alle slags bakgrunner. Men det var dette med Simon Peter da. Jeg ønsker å studere hans liv med et annet utgangspunkt enn det som er mest vanlig. Jeg ønsker å se på denne mannens følelsesmessige kompleksitet. Mens det vanlige måten er å presentere Peter som en heftig, stri, hissig, uvørn og sta mann, ønsker jeg å se hans liv i lys av hans møte med Jesus i ulike faser av hans liv. Jeg vil gjerne vise Peters svakhet, for å vise hvordan han finner styrke hos Gud. Jeg tror det vil vise sider ved Peters liv som er helt annerledes enn det nesten karikerte bildet som er blitt gitt av ham. Jeg gleder meg til dette studiet, og vil sannsynligvis dele noe av det jeg finner, med bloggens lesere. Det er ikke uten grunn at jeg nå velger å studere Peters liv, fordi det er sider ved det som taler rett inn i mitt liv for tiden. Fortsatt må jeg spare på kreftene. Det er ikke mye jeg klarer nå om dagen. Hjerterytmeforstyrrelsene er veldig plagsomme. Klarer ikke å gå særlig langt, før jeg hiver etter pusten. Ber om å få styrke til lørdagen. Da skal jeg ha et seminar i forbindelse med Pinse for alle jubileet. Tema er: Den Hellige Ånd og vårt bønnliv. Neste uke er det meningen at jeg skal til Evenkjær, hvor jeg skal lede en retreat for alle retreatlederne i Nord-Norge. Jeg takker alle dere som ber for meg.