Hva vi trenger å lære av apostlene

De to siste dagene av juni måned feiret vi først minnet om apostelene Peter og Paulus, og så de 12 apostlene. Derfor passer det godt å dele med mine lesere noe Watchman Nee har skrevet om apostlene, slik vi møter dem i Det nye testamente:

'Når apostlene gjorde sin gjerning, hvilte Herrens velsignelse over deres virke. Følger vi i deres fotspor, vil det gå oss vel, men vi må ha det klart for oss at bare det å ta i bruk apostlenes prinsipper er ikke nok. Hvis vi ikke har apostlenes Gudhengivenhet, apostlenes tro og apostlenes kraft, så vil vi ikke oppnå apostlenes resultater.

Jeg sier ikke at vi skal undervudere verdien av deres metoder, de er absoøutt nødvendige dersom vi ønsker å oppnå likeverdige resultater. Men vi må ikke overse det enda større behov vi har for apostlenes åndelighet, heller ikke må vi fortvile dersom vi på veien skulle møte apostlenes prøvelser.'

- Watchman Nee: Brød i ørkenen. Ansgar Forlag 1977, side 139

Faren med å bli forført

Hvor store avvik kan man tillate seg å gjøre fra den en gang for alle overleverte apostolsiske troen, og fremdeles snakke om kristen tro?

Det er et betimelig spørsmål i den læremessige forvirrende tid vi lever i.

I mitt stille sinn har jeg tenkt at det er en overdrivelse at det skal finnes over 30.000 protestantiske trossamfunn, men når en forsøker å følge bittelitt med i sosiale medier om hva som skrives om kristen tro, er det nok dessverre helt sant. Jeg tror tallet kan være mye høyere. Det ser ut som om enhver finner seg sin egen lærer. eller lager sin egen lære, alt etter som det passer dem.

Deler av den mye omtalte nådebevegelsne er i ferd med å skandalisere seg selv. Den omfavner nå den gamle vranglæren universialismen. Det vil si vi er alle Guds barn, vi er alle frelst, eller kommer til å bli det etter døden. Nå leste jeg her om dagen at alle mennesker har Kristus i seg, også de som ikke vet det. Det er ikke noe behov for å ta imot Ham som sin Frelser og Herre. De er allerede frelst, og de har ingen synder å bekjenne. Guds vrede er et menneskelig påfunn, både i Den gamle og Det nye testamente. Og vi må ikke snakke om vranglære. Ingen har enerett på den kristne tro. Enhver må tro det en vil og det som 'ånden' viser dem. Stemmer det ikke med hjertet ditt, er det feil.

Apostlene var garantisten for den ekte, sanne troen.
Den troen som er overlevert.
Den troen som er fastsatt og ikke kan endres.

For den kristne tro er tydelig beskrevet og definert i Det nye testamentes skrifter. Den endres ikke med tiden. Det finnes ingen kristen darwinisme, hvor innholdet i den kristne tro stadig forandres etter hvert som tiden går.

Så har vi da også stort sett vært enige om de 'store kristne sannhetene'. Om skapelsen, syndefallet, inkarnasjonen, frelsen, forsoningen, oppstandelsen, himmelfarten. Men ikke lenger. I dag diskuterers det og det trekkes slutninger som er hinsides det vi kan kalle klassisk kristen tro. Og kom ikke her og si at dette nye er vranglære, for vi skal ikke kalle noen vranglærere. Selv om Bibelen advarer oss mot vranglærere og ber oss om ikke å ha noe med dem å gjøre. Guds ord taler til og med om FORFØRENDE ÅNDER og DEMONERS LÆRDOMMER, jfr 1.Tim 4,1 og disse FORFØRENDE ÅNDER vil også sørge for at noen FALLER FRA TROEN.

Apostelen Paulus oppfordrer oss til å ta vare på den gode skatt som er blitt oss overlevert, jfr 2.Tim 1,14.

Det er sannelig litt av en oppgave i dag! Vi har alle et ansvar om ikke å la seg forføre.

Apostlene og den overleverte troen

Mens juni er i ferd med å gli over i juli og sommeren er på sitt høyeste, feirer vi apostlene. Under gudstjenesten i går feiret vi apostlene Peter og Paulus, og i dag, på den siste dagen i juni feirer vi De 12 apostlene.

Og det er all god grunn til å feire! I Efeserbrevet kan vi lese: "Så er dere da ikke lenger fremmede og utledninger, men dere er Guds hellige medborgere og Guds husfolk, BYGD OPP PÅ APOSTLENES OG PROFETENES GRUNNVOLL, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv..." (Ef 2,19-20)

Vår tro er en overlevert tro - fra apostlene. Det er ingen tro som skal eller for den saks skyld kan tilpasses tiden vi lever i. Den er gitt en gang for alle: "... den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud v.3) Det får bli så umoderne det bare vil, og så i utakt med tidens skiftende meninger, troen kan vi ikke tukle med. Det handler om troen "en Gud, den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig. På en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen i følge Skriftene, for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende. Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene. Og på en, hellig, katolsk og apostolisk kirke. Jeg bekjenner en dåp til syndernes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden."

Amen!

Så vil noen av mine lesere sikkert reagere på ordet "katolsk", men dette ordet betegner ikke et bestemt kirkesamfunn, men "det som overenstemmer med helheten". En av kirkefedrene, Vincent av Lerins sa det slik: "Katolsk er det som tros over alt, og er blitt trodd av alle til alle tider."

I dag endres mye av dette. Det sås tvil om så mangt, og mantraet er at at vi må definere troen for en ny generasjon og den må tilpasses vår tid.

Men da er det ikke den apostoliske troen vi snakker om. Da er det en redefinert tro, og da er den ikke lenger den troen som ble overlevert eller overgitt fra apostlene.

Den moderne troen er ikke noe for meg. For den troen frelser ikke. Jeg vil holde meg til det som er den apostoliske troen. Den holder nemlig for tid og evighet. I den betydningen er også jeg katolsk. Det håper jeg du også er.

"... strid for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud v.3)

Og de første kristne var kjent for at de holdt seg til "APOSTLENES LÆRE ..." (Apg 2,42)

Apostlene, troen og embetet

I går kunne vi feire Aposteldagen. Dette er sommertidens store åndelige fest. Egentlig har den sitt utgangspunkt i festen for Peter og Paulus som siden 200-tallet er blitt feiret den 29.juni. Med tiden skulle dagen få den mer allmenne benevnelsen 'Aposteldagen'.

Det er mange gode grunner for å minne hverandre om det faktum at vi er 'bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen'. (Ef 2,20)

Den tidlige kirken slet med mange utfordringer. Ikke minst fra ulike personer og grupper som ville føre dem bort fra 'den tro som de hellige èn gang for alle har fått overlevert' (Jud v.3)

Vi skal merke oss at Aposteldagen feires så kort tid etter pinse. Her finnes det utvilsomt en sammenheng. Først skulle apostlene bli 'ikledd kraft' (Luk 24,49). Det er et interessant uttrykk. 'Ikledd' kommer av det greske ordet 'endyo' som betyr å være 'kledd med', 'kle seg'. Et beslektet ord er 'endyno' 'å ta på klær', i overført betydning - krype inn i - og 'endynamao' 'å styrke', 'gjøre sterk', 'gi krefter', ikke ulikt vårt dynamo.

Etter denne 'ikledelsen' skulle de gå ut i all verden og være vitner. Ordet vitne er det samme som ordet martyr. Og slik ble det også bokstavelig talt for apostlene - med unntak av Johannes. Det endte alle opp som martyrer. Og det er egentlig deres martyrium vi feirer på Aposteldagen - deres vitnesbyrd i liv og død.

Mot heresien - vranglæren - står apostlene! Som en solid mur.

Troens vitner
Peter Halldorf skriver i sin bok 'Hellig år': 'Vi bygger ikke troen vår på et skriftlig dokument. Det finnes ingen beviser for Guds eksistens. Det finnes bare vitner. Apostlene er troens opprinnelige vitner og garantister. Alt står og faller med troverdigheten i vitnesbyrdet deres. Så lenge apostlene levde, utgjorde de derfor den selvsagte autoriteten i den unge kristenheten'. (Peter Halldorf: Hellig år. Luther forlag 2012, side 192)

Men så melder spørsmålet seg: Hva skjer så etter apostlenes bortgang?

Stemmene var mange. Ulike skrifter florerte. Hvem skulle man lytte til? Hva skulle man lese som var pålitelig?

Kirken svarer på disse to særdeles viktige spørsmålene med to ting: embetet og kanon, det vil si Det nye testamente.

Biskopene
Så tidlig som på 100 tallet finner et tredelt embete sin form i den unge kirken. Menighetene skulle ledes av episkopos: forstandere (biskoper). Denne omgav seg så med et kollegium av presbytere (eldste), samt en gruppe med diakoner.

Årsaken til at denne kirkeordningen vokste frem var behovet for å bevare enheten i menigheten og bekjempe vranglæren.

De 12 apostlene

Vi har lagt bak oss både Apostelfasten og Aposteldagen, hvor fokus er apostlene Peter og Paulus, og i dag kan vi feire de 12 apostlene Jesus velger ut. Det er mange gode grunner for det. De er tidsvitner, og oppstandelesvitner og uten dem ville det ikke vært noen kristen kirke.

Se http://www.monastisk.blogspot.com for mer.

I dag innledes Apostelfasten

I dag innledes Apostelfasten. Den utgjør forberedelsen til feiringen av apostlene Peter og Paulus den 29. juni, en av de viktigste kirkelige høytider i løpet av sommeren. Feiringen av aposteldagen er en svært gammel tradisjon i Kirken. Dens opprinnelse er fra 200-tallet, og Apostelfasten er dermed den eldste av de kirkelige fastene og den første utenom de ukentlige fastedagene, som Den tidlige kirken holdt.

Matteus gjengir Jesu ord om fasten, slik:

«Kan vel bryllupsgjestene sørge så lenge brudgommen er hos dem?» svarte Jesus. «Men det skal komme en tid da brudgommen blir tatt fra dem, og da skal de faste. Matt 9,15


De første kristne tok fasten på alvor. Menigheten i Antiokia var en fastende menighet:


'En gang mens de feiret gudstjeneste for Herren og fastet, sa Den hellige ånd: «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.» Etter faste og bønn la de hendene på dem og lot dem reise'. (Apg 13,2-3)

Apostelfasten varer i 23 dager, siden vi ikke faster på søndagene, som er festdager på grunn av Jesu oppstandelse. På fastebloggen kan du finne enkle fasteoppskrifter som kan benytttes disse dagene. Den vil bli oppdatert med det første. Du finner den her:

 http://www.fastebloggen.blogspot.no/

Feiringen av fest- og fastedagene i kirkeåret gir oss ikke bare del i frelseshistorien, men de er også økumeniske handlinger, som fører oss nærmere som kristne.

Aposteldagen er i Den norske kirkes tekstbok plassert på 6. søndag i treenighetstiden. 

Hva er "apostlenes lære"? Del 1

Om de første kristne leser vi at de «holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.» (Apg 2,42) I dette verset uttrykkes den kristne tros innhold, men hva ligger det i begrepet «apostlenes lære» eller undervisning, som det også kan oversettes med? Evangelisten Lukas som er forfatteren av Apostlenes vgjerninger forutsetter jo nærmest at hans lesere forstår begrepet, og for de som levde på denne tiden var det jo lettere å forstå hva begrepet innebar siden apostlene selv i aller høyeste grad var aktivt tilstede.

Vi må derfor lese de apostoliske skriftene i sin sammenheng for å vinne ut hva som apostlene faktisk forkynte. Det denne undervisningen går ut på er jo det som også kan benevnes som «den overleverte troen». Judas, Jesu bror, skriver om denne troen:

«Dere kjære! Samtidig med at jeg var meget opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride alvorlig for den tro som èn gang for alle ble overgitt de hellige.» (Jud v.3)

Apostelen Paulus forteller i 1.Korinterbrev om det som han har fått overlevert fra andre, dvs de som stod i aposteltjenesten før han kom inn i den:

«Dessuten, søsken, kunngjør jeg for dere det evangelium som jeg forkynte for dere, som dere også tok imot, og som dere står fast i. Ved dette blir dere også frelst, hvis dere holder fast på det ord som jeg forkynte for dere – hvis dere da ikke forgjeves har kommet til tro. For først av alt overga jeg til dere det som jeg også tok imot: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at Han ble begravd, og at Han stod opp igjen på den tredje dagen etter Skriftene ...» (1.Kor 15,1-4)

Dette er altså apostlenes lære:

Kristus døde for våre synder, Han ble begravd, og Han stod opp igjen fra de døde.

Legg merke til hva Guds ord sier: Den som holder fast på denne undervisningen blir frelst. Og: denne undervisningen er i samsvar med Skriftene, det vil si Det gamle testamente.

Nå ser vi også av andre skriftesteder at Jesu soningsdød og Hans oppstandelse er helt sentrale sannheter i den undervisning som apostlene gav.

Det er i denne sammenheng interessant å se nærmere på Apg 17. Når apostelen Paulus kommer til Tessaloniki går han inn i synagogen. Tre sabbater etter hverandre taler han med jødene der, «idet han forklare og beviste at Kristus måtte lide og stå opp igjen fra de døde, og han sa: Denne Jesus som jeg forkynte for dere, Han er Kristus.» (v.3)

Her har du eksempler på ha den apostoliske forkynnelsen handlet om: Kristi soningsdød og oppstandelse. Vi ser dette enda tydeligere litt senere i det samme kapitlet. I Athen anklages Paulus for å forkynne fremmede guder. Hvordan kunne det skje? Jo, hør!

«Han forkynte nemlig Jesus og oppstandelsen for dem.» (.18)

Dette kommer ikke så tydelig frem i den norske teksten. På gresk står det at Paulus forkynte Jesus og «anàstasis». Så sammenvevd var denne forkynnelsen at de som hørte på trodde at Paulus talte om to guder. Den ene het «Jesus», den andre «Anàstasis». Men Anàstasis er ikke noe navn på en gud, men er ordet for «oppstandelse». Apostolisk tro og lære er denne: Jesus døde for våre synder, men Han stod også opp igjen fra graven, og lever!

(fortsettes)

Apostlene - hva skjedde med dem? Del 2

Vi fortsetter her serien om hva som skjedde med apostlene:

Filip:
Det er viktig å skille mellom apostelen Fillip og evangelisten/diakonen Filip. Førstnevnte forkynte evangeliet i Frygia, som er det vestlige og sentrale området av dagens Tyrkia. Han led martyrdøden på Hieropolis. Sistnevnte er mannen som ble Guds redskap i den store vekkelsen i Samaria, som omtales i Apg 8.

Bartolomeus:
Misjonsvirksomheten til Bartolomeus er knyttet til daværende Armenia, det vil si dagens Armenia, det østlige Tyrkia, det nordlige Irak, og det nordvestlige Iran og India. Andre mener at hans misjonsvirksomhet også kan inkludere Egypt, Arabia, Etiopia og Persia (våre dagers Iran). Tradisjonen mener å vite at han først ble flådd levende, og så halshugget der hvor dagens Baku ligger ved Det kaspiske hav.

Tomas, tvileren:
Det kan være at Tomas har arbeidet for evangeliets sak i Parthia, som inkluderer det moderne Irak og Iran. Dette folkeslaget omtales i Apg 2,9. Men den sterkeste tradisjonen knytter Tomas til det sørlige India. Indiske kristne fra det vestlige kystområdet Kerela hevder at det var her apostelen Tomas virket. Han skal ha blitt drept med et spyd i nærheten av Madras på østkysten, hvor et fjell også er oppkalt etter ham.

(fortsettes)

Apostlene - hva skjedde med dem? Del 1

Dette kartet er veldig interessant. Det viser hvor apostlene virket etter at de dro ut på sine misjonsreiser. Misjonsbefalingen slik den er gjengitt i Apg 1,8 lyder jo slik: "Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria, og like til jordens ender." Hva skjedde med dem etter dette? Her følger en kort oversikt over det vi vet fra ulikt kildemateriale og fra tradisjonen:

Simeon Peter:
Arbeidet blant jødene inntil han etter hvert kom til Rom, hvor han ble biskop for den kristne forsamlingen der. Sammen med apostelen Paulus, er det mulig at han ble henrettet i forbindelse med forfølgelsen keiser Nero satte i gang i år 64 eller 67. Han ble sannsynligvis korsfestet med hodet ned, etter eget ønske. Mange bibelforskere mener at Markus evangeliet er basert på den undervisningen Peter gav. Selv skrev han to brev. Det er mye som tyder på at det første er skrevet tidlig i 60-årene, mens man antar at det andre er datert 65-68 e.Kr.

Andreas:
Simeon Peters bror, opprinnelig en disippel av døperen Johannes. Etter Jesu død og oppstandelse mener man at Andreas preket i Akaia, som er det sørlige Hellas og i Skytia (Ukraina og den sørlige delen av Russland. Han ble korsfestet i Patras i Akaia, på det som fikk benevnelsen "Andreas-kors", et kors som ser ut som en x.

Jakob, sønn av Sebedeus:
Under følgelsene iverksatt av Herodes Agrippa I, jødenes konge, ble Jakob halshogget. Vi leser om dette i Apg 12,1-2: "På den tiden la kong Herodes hånd på noen av menigheten og mishandlet dem. Jakob, Johannes' bror, drepte han med sverd." Før dette skjedde har Jakob virket i Jerusalem og Judea.

(fortsettes)