Apostlene, troen og embetet

I går kunne vi feire Aposteldagen. Dette er sommertidens store åndelige fest. Egentlig har den sitt utgangspunkt i festen for Peter og Paulus som siden 200-tallet er blitt feiret den 29.juni. Med tiden skulle dagen få den mer allmenne benevnelsen 'Aposteldagen'.

Det er mange gode grunner for å minne hverandre om det faktum at vi er 'bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen'. (Ef 2,20)

Den tidlige kirken slet med mange utfordringer. Ikke minst fra ulike personer og grupper som ville føre dem bort fra 'den tro som de hellige èn gang for alle har fått overlevert' (Jud v.3)

Vi skal merke oss at Aposteldagen feires så kort tid etter pinse. Her finnes det utvilsomt en sammenheng. Først skulle apostlene bli 'ikledd kraft' (Luk 24,49). Det er et interessant uttrykk. 'Ikledd' kommer av det greske ordet 'endyo' som betyr å være 'kledd med', 'kle seg'. Et beslektet ord er 'endyno' 'å ta på klær', i overført betydning - krype inn i - og 'endynamao' 'å styrke', 'gjøre sterk', 'gi krefter', ikke ulikt vårt dynamo.

Etter denne 'ikledelsen' skulle de gå ut i all verden og være vitner. Ordet vitne er det samme som ordet martyr. Og slik ble det også bokstavelig talt for apostlene - med unntak av Johannes. Det endte alle opp som martyrer. Og det er egentlig deres martyrium vi feirer på Aposteldagen - deres vitnesbyrd i liv og død.

Mot heresien - vranglæren - står apostlene! Som en solid mur.

Troens vitner
Peter Halldorf skriver i sin bok 'Hellig år': 'Vi bygger ikke troen vår på et skriftlig dokument. Det finnes ingen beviser for Guds eksistens. Det finnes bare vitner. Apostlene er troens opprinnelige vitner og garantister. Alt står og faller med troverdigheten i vitnesbyrdet deres. Så lenge apostlene levde, utgjorde de derfor den selvsagte autoriteten i den unge kristenheten'. (Peter Halldorf: Hellig år. Luther forlag 2012, side 192)

Men så melder spørsmålet seg: Hva skjer så etter apostlenes bortgang?

Stemmene var mange. Ulike skrifter florerte. Hvem skulle man lytte til? Hva skulle man lese som var pålitelig?

Kirken svarer på disse to særdeles viktige spørsmålene med to ting: embetet og kanon, det vil si Det nye testamente.

Biskopene
Så tidlig som på 100 tallet finner et tredelt embete sin form i den unge kirken. Menighetene skulle ledes av episkopos: forstandere (biskoper). Denne omgav seg så med et kollegium av presbytere (eldste), samt en gruppe med diakoner.

Årsaken til at denne kirkeordningen vokste frem var behovet for å bevare enheten i menigheten og bekjempe vranglæren.

Kan kvinner være biskoper og pastorer, del 2

Spiller det noen rolle fra eller til om kvinner kan velges og ordineres til pastorer eller biskoper?

Ja, fordi vi da må omskrive deler av Det nye testamente, og vi må endre en praksis som har fulgt kirken siden dens grunnleggelse. Jeg våger den påstanden at det frafall fra bibelsk lære som vi ser bre om seg i dag, startet når man endret syn på hva Bibelen sier om kvinner og deres tjeneste i menigheten. For hvis det er slik at vi kan endre på Guds ord på grunn av trender i tiden, og si at noe gjelder og noe annet gjelder ikke lenger, eller vi kan si at måten menigheten er ordnet på er av sekundær betydning, så er det vel heller ikke noe problem å endre på andre ting i Guds ord og det som har vært en del av kirken siden dens grunnleggelse. Om det er ok med kvinnelige prester, så må det vel også være helt greit å leve i homofile forhold. Bibelen er nemlig avvisende til begge deler. Når vi endrer på en ting, og tillater at kvinner kan bli pastor eller biskop, så kan vi ikke si at Guds ord står fast lenger. Da åpner det opp for endringer på en rekke andre områder.

La meg helt i starten på denne artikkelserien slå fast følgende:

1. "Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning." (2.Tim 3,16) Dette betyr at rett utlagt har derfor Guds ord bindende autoritet for kristne til alle tider alle steder.

2. Den Hellige Ånd motsier aldri Bibelen, siden Han da ville motsi seg selv.

3. Når Bibelen er klar, trenger man ikke mer åpenbaring fra Den Hellige Ånd.

4. En hver del av Bibelen må bli forstått i helhetens kontekst, for å være sann i bibelsk forstand. En tekst som tas ut av konteksten blir et påskudd. Bruken av f.eks Gal 3,28 som en tekst for å "bevise" at feminiseringen av menigheten er rett, er et klassisk eksempel på et misbruk av Skriften.

5. Som kristne står vi også i en tradisjon, slik at vi kan ikke se spørsmålet om kvinnelige pastorer eller biskoper isolert fra den praksis som har fulgt kirken siden dens grunnleggelse.

En ting vi også skal merke oss allerede nå er det faktum at både Jesus og apostelen Paulus bevisst henviser til skaperordningen. De viser til de to første kapitlene av 1.Mosebok, og i særlig grad til det andre kapitlet, når de underviser om relasjonen mellom mann og kvinne. Vi bør merke oss følgende: Guds originale mønster blir styrende og bindende for en kristen som er bundet av hva Guds ord sier.

Guds skaperordning sier to ting veldig klart og tydelig:

1. Mann og kvinne er skapt i Guds bilde.
2. Til mann og kvinne skapte Han dem.

Likhet og forskjell. Og forskjellen innebærer også at Gud har gitt oss ulike oppgaver og funksjoner. Kjønnsforskjellen er altså gitt og Gudvillet fra første stund, og den knyttes her opp mot den andre delen av oppdraget Gud gir mennesket, ”bli fruktbare og oppfyll jorden”. Kvinnens første oppdrag er knyttet til mannen – hans ”medhjelp”. Paulus kommenterer det: ”For mannen ble ikke til av kvinnen, men kvinnen av mannen. Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens.” (1 Kor 11,8-9). Guds bilde er imidlertid ikke bare en individuell størrelse. Guds bilde er primært mannen og kvinnen. Mennesket er ikke bare mann. Ordene i 1 Mos 1,27 er et oppgjør med all mannssjåvinisme og mannsopphøyelse. Sammen er vi totaliteten og fylden av Guds bilde. Det komplette mennesket er mann og kvinne.

Men likevel forskjellige. Og fra Guds egen ordning har vi også forskjellige tjenester og oppgaver. Dette hadde Gud en mening med, som ikke var tidsbestemt, eller har gått ut på dato.

(fortsettes)

Kan kvinner være biskoper og pastorer? Del 1

Kan en kvinne inneha tjenesten som tilsynsmann (biskop) eller eldste (pastor)? Hva sier egentlig Bibelen om dette? Gjennom de årene jeg har drevet denne bloggen har jeg fått en rekke spørsmål om dette, og jeg har også ved ulike anledninger sagt at jeg skal komme tilbake til problemstillingen. Nå er tiden kommet! Foranledningen er en liten debatt jeg er involvert i på Facebook. Der gis det få muligheter til å utdype, og spørsmålet er såvidt omfattende at jeg har valgt å bevare det i en artikkelserie.

Enkelte vil vel se mine synspunkter som en anakronisme. Håpløst utdaterte. Et døende ekko av en kontrovers som det nå endelig er satt punktum for i kvinnefrigjøringens navn. For det ser ut til, som i så mange andre spørsmål, at ulike kirkesamfunn - fra Den anglikanske til pinsevenner - følger tidens skiftninger og forlater hevdvundne bibelske prinsipper. Så hvorfor stikke hodet frem ennå en gang og kaste seg ut i en debatt med så mange følelser? For meg koker det hele ned til to ting:

Hva sier Guds ord? Og hvilken praksis har vært fulgt siden menighetens grunnleggelse?

Så langt jeg kan lese kirkehistorien er det først i det vi kan kalle moderne tid at det har skjedd det vi kan kalle en feminisering av kirken.

Spørsmålet om kvinnelig lederskap reiser ikke bare spørsmål om såkalt likestilling. Feminiseringen av teologien innebærer langt mer. Ikke minst en sentimentalisering av teologien og av det vi kan kalle situasjonsbetinget etikk som ikke er uproblematisk. Med feminiseringen av teologien har vi også fått en forskyvning av hvordan det undervises om Guds karakter. Det blir en sterk understrekning av Guds kjærlighet - som er en side av Guds karakter - mens man sjeldent eller andre taler om Guds rettferdighet, Guds hellighet og Guds vrede.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på dette jeg ser som sentrale spørsmål. For når alt kommer til alt handler det om Guds skaperordning, Hans egen ordning for sin menighet, og om vi vil følge disse eller tidens skiftende trender. Man blir ikke særlig populær av å si slikt. Men noen bør si det. For også i dette spørsmålet handler det om bibelsyn og dermed også kirkesyn.

(fortsettes)