Lidelsen og herligheten deretter, del 1

I går ettermiddag talte jeg i Filadelfia på Lena. Her følger første del av talen som har tittelen: "Lidelsen og herligheten deretter." Utgangspunktet for talen er Matt 16,21-26:

"Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: 'Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.' Men Jesus snudde seg og sa til Peter: 'Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som menneskene vil.' Deretter sa Jesus til disiplene: 'Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? For hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel?"

Det er underlig dette hvordan ulike skriftsteder taler til oss i ulike faser av våre liv, og de samme skriftstedene kan si oss ulike ting uavhengig av hvor vi befinner oss i livet. En gang taler dette til oss, en annen gang noe annet. Det er jo dette som gjør Bibelen så unik og inspirerende å lese.

I forkant av denne påsken har jeg arbeidet med en del av tekstene i Det nye testamente som omhandler apostelen Peters liv. Det er vel få jeg kjenner et slikt slektskap til som Peter, når jeg sammenligner ham med resten av disippelflokken. Vi kjenner oss igjen i hans menneskelige sider, hans opp- og nedturer. Så også i denne teksten vi har lest.

La oss først se litt på sammenhengen denne teksten står i, for det er nemlig ikke uvesentlig for å forstå den:

Vi er i Cæsarea Filippi, og Jesus har spurt sine disipler om hvem folk sier at Menneskesønnen er. De har på sin side fortalt Ham om de ulike reaksjonene ute blant folk på det spørsmålet, og Peter har avlagt sin bekjennelse: "Du er Messias, den levende Guds Sønn." Legg nå merke til hvordan det første verset vi leste sammen begynner: "Fra da av ..." Dette innevarsler en ny fase i Jesu liv. Og om du fulgte veldig godt med når vi leste prekenteksten, så la du også merke til at Matteus skriver: "Jesus Kristus". Hvis du ser i vers 13, så bruker Matteus bare "Jesus", og det samme ser du i vers 24. Her bruker han begge. Hvorfor? Matteus bruker begge navnene for å markere at Jesus nå er åpenbart som Messias for disiplene. Dette kommer som en følge av den bekjennelsen Peter kommer med, som er åpenbart ham fra himmelen!

Med denne kunnskap, kan Jesus begynne å avdekke for dem at Messias skal lide og dø!

Peter reagerer impulsivt: Dette må ikke skje!

Og det er denne reaksjonen jeg gjerne vil tale om i ettermiddag. For jeg forstår Peter veldig godt, og det gjør sikkert du også. Det er noe med lidelsen som vi vegrer oss for.

Og det må ha vært underlig og vanskelig, og ikke så rent lite forvirrende dette. Her har Peter nettopp avlagt den gode bekjennelsen, og Jesus har talt om at Han vil bygge sin menighet, og at dødsrikets porter ikke skal få makt over den. Og menigheten gis løse og bindemakten. Og så sier Jesus at Han skal lide og dø. Jeg tror Peter må ha kjent på en maktesløshet, på en skikkelig vond klump i magen. Her skulle Han som Peter har elsket så høyt dø. Alt hos Peter protesterer. Han irrettesetter selveste Messias!

Hvordan ville du reagere på det Jesus sa, om du hadde vært en del av disippelflokken? Jeg tror vel de fleste av oss synes at Peters reaksjon er veldig menneskelig, og dermed forståelig.

For kort tid siden er Peter, av Jesus selv blitt saligkåret! Det skjer når Peter avlegger den gode bekjennelsen: "Salig er du Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen." (v.17) Og så kort tid etter sier Jesus: "Vik bak meg, Satan!" (v.23)

Det denne teksten forteller oss, kanskje mer enn noen annen, er hvor stor forskjell det kan være på Guds tanker og planer og våre tanker og planer. Hos profeten Jesaja, i Jes 55,8-9 heter det: "For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker."

Dette ser vi ikke minst i møte med lidelsen. Og vi ser det når det gjelder Guds tidsperspektiv. Gud ser ut til å ha veldig god tid iblant. Vi skulle helst se at alt skjedde i går.

For Jesus var det ingen vei utenom korset. Korset er gruoppvekkende. Det er blodig alvor. Men det er lett for oss å se bare korset. Jesus så noe mer! Hør dette fra Hebr 12,2b: "For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone." Hva var det Jesus så? Så Han bare død og grav? Han så bortenfor død og grav. Han så fram til belønningen: den himmelske gleden! Og det er dette perspektivet vi må ha når vi opplever vanskeligheter og prøvelser, anfektelser og fristelser. Da må vi ha dette perspektivet: "For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset..."

Apostelen Paulus er inne på dette i et av brevene han skriver til den kristne forsamlingen i Korint: "For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig." (2.Kor 4,17-18)

Til forsamlingen i Rom skriver han: "For jeg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss." (Rom 8,18)

Det er noe å tenke på når uværsskyene trekker opp.

(fortsettes)