En pågående klostervekkelse i ørkenen

Det gjør godt å møte mennesker som bærer på de samme lengsler, og kjenner den samme Helligåndens dragning som en selv gjør. Så heldig var jeg denne helgen. Sammen med vedkommende, som jeg ikke skal røpe navnet på, samtalte vi om hva vi tenker om veien videre for den åndelige fornyelsen som vi trenger i Norge. Vi var begge enige om at den kommer ikke fra heseblesende amerikanske kirkevekstprinsipper, eller fra en eller annen konferanse med importerte talere. Vi må søke tilbake til kildene, til opprinnelsen. Slik som tidligere i kirkens historie må vi tilbake til de som tok vare på den skatten som kirken er betrodd, nemlig klosterne. Så det er et spørsmål om ikke veien fram, er veien tilbake!

Når man sitter på toget får man tid til å lese. Som jeg har nevnt på bloggen tidligere holder jeg på å lese Harald Olsens nye bok: "Ørkenvind". Den gir meg stadig noe nytt å tenke på, fordi Olsen er så flink til å øse av det klare vannet som hans kilder representerer!

Men Harald Olsen forteller også om noe særdeles interessant som skjer nå, i de samme områdene som opplevde at tusenvis av mennesker søkte ut i ørkenen på slutten av 200-tallet. I forbindelse med en pilegrimsreise til Paulus av Thebens kloster blir de fortalt om en ny klostervekkelse:

"Den koptiske kirke har opplevd en regulær klostervekkelse i løpet av de siste årene. Ørkenklostre som for bare få år siden var i forfall, bebodd av en liten håndfull gamle munker eller nonner, er i dag fulle av unge, velutdannede mennesker. Utstrakt byggevirksomhet omfatter både restaureringer, utvidelser og nybygg utenfor de gamle klostermurene. I både Antonius- og Paulus-klosteret er det bygget hospitser som gir overnattingsplass ford en stadig økende strømmen av pilegrimer og turister. I Paulus-klosteret er det endatil bygget en ny stor kirke utenfor det gamle klosterområdet. Her er det også anlagt ny bilvei inn fra Rødehavskysten. Det har økt besøktstrafikken betydelig. Det gir høyt kjærkomne inntekter til klostrene. Men medaljens bakside er at det går ut over den stillhet og ro til bønn og kontemplasjon som jo er klosterlivets hovedhensikt. Derfor får munkene innimellom anledning til å trekke seg tilbake til sine ørkenceller."

Men det er ikke bare en økning i antall munker, nonner og besøkende til klostrene. Olsen forteller:

"Ved siden av denne ørkenvekkelsen er at enkelte mennesker til og md har valgt det rene eneboerlivet. Ingen vet imidlertid hvor mange de er, og få vet hvor de befinner seg i ørkenen og hvordan de overlever. De fleste har trolig en eller annen kontakt med et kloster. På grunn av disse menneskene, og den nye vitaliteten vi ser i de gamle klostrene, kommer det nok en gang viktige og nyskapede impulser fra ørkenen. På nytt utfordres en kirke og en kristenhet som står i fare for å tape sin sjel i makelighet, materialisme og åndelig fattigdom. Den åndelige ørkenvinden blåser igjen, og bare framtiden vil vise hva de langsiktige konsekvensene blir."

Jeg takker Gud for det som skjer i disse sammenhengene som Harald Olsen skriver om. Men lengselen er den samme her i Norge, og jeg spør Gud for tiden om hvor veien går videre for de av oss som bærer på denne lengselen, og deler de samme tankene som f.eks våre koptiske venner.

Dagens bloggbilde viser St.Katharinaklosteret.