Pasjon og praksis hos apostoliske mennesker

Jeg holder fortsatt på med mine studier av Apostlenes gjerninger, og finner dette både interessant og utfordrende. Særlig studiet av den kristne forsamlingen i Antiokia fascinerer meg, og av ulike årsaker. I et bibelstudium av nettopp denne menigheten har Floyd McClung beskrevet noe av det som karakteriserer apostoliske mennesker og menigheter som har en pionerånd. Jeg har forsøkt å oversette noe av det han skriver om dette, som jeg selv finner veldig interessant og ikke minst nyttig for eget liv og tjeneste. Jeg foreslår at du har Bibelen din ved siden av deg, og slår opp hvert skriftsted:

1. Lederne i menigheten satte av tid til tilbedelse og faste for å lytte til Den Hellige Ånd. (Apgj 13,2)

2. De var rede til å sende ut sine beste folk. (Apgj 13,2-4)

3. Menigheten og lederskapet var flerkulturelt, og som sådant gikk de ut til nasjonene (Apgj 13,1)

4. Menigheten i Antiokia hadde en variasjon av nådegaver i sitt lederskap (Apgj 13,1)

5. Paulus og Barnabas forkynte evangeliet uten kompromiss, hvilket åpnet dørene for de som var sultne på åndelige sannheter (Apgj 13,5)

6. De fokuserte på mennesker som var åpne for evangeliet - kast ikke bort tid på å tenne lidenskap i mennesker som ikke er motivert (hvis du så gjør, vil bare fienden lede deg inn i en runddans). (Apgj 13,5-6 og v.14-21)

7. Når det var åndelig motstand, så stilte de seg ansikt til ansikt med motstanden, de konfronterte konfrontasjonen, det vil si at de stod imot Satan som arbeidet gjennom han som spottet, Elymas. (Apgj 13,8-11)

8. De var sensitive for den kulturelle konteksten de stod oppe i: de fortalte det jødiske folk deres egen jødiske historie (Apgj 13,14-41)

9. De gjenfortalte evangeliets historie (Apgj 13,16-17)

10. De siterte folkets profeter tilbake til folket - kan du sitere noen av dagens sekulære "profeter" (Apgj 13,33)

11. De var nøye med ikke å gi tid og energi på mennesker som stod evangeliet imot (Apgj 13,45 og v.51)

12. Målrettet spredte de Guds ord til hele regionen (Apgj 13,49)

13. De var djerve (Apgj 14,3)

14. De avviste mennesker som ville gjøre dem til idoler; apostoliske ledere må være like varsomme med dette i dag. (Apgj 14,14-15)

15. De forkynte evangeliet (Apgj 14,7 og v.21 og v.25)

16. De stod ansvarlige overfor sin lokalmenighet (ingen apostel står over det å være kjent eller å stå ansvarlig overfor noen få mennesker i et nært fellesskap) (Apgj 14,27-28)

Urkristne kraftkilder, del 2

I den forrige artikkelen pekte jeg på urkirkens fremste kraftkilde, kraften selv: Den Hellige Ånd. Egentlig burde jo Apostlenes gjerninger vært kalt "Helligåndens gjerninger", for det er jo den som er hovedpersonen. Men hovedpersonen peker aldri på seg selv. Ånden peker alltid på Jesus!

De første kapitlene av Apostlenes gjerninger avslører en annen av urkirkens kraftkilder, nemlig Navnet Jesus!

Når apostelen Peter taler for Det høye Råd sier han det rett ut:

"Og det er heller ikke frelse i noen annen, for det er ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved." (Apgj 4,12)

Dette er et direkte svar på det spørsmålet som apostlene stilles etter at en lam mann blir helbredet utenfor Fagerporten i Jerusalem. Representantene for det høye råd spør:

"Ved hvilken kraft eller ved hvilket navn har dere gjort dette?" (v.7)

Da kommer det frimodige svaret til Peter og Johannes:

"... så la det være kjent for dere alle og for hele Israels folk, at det er ved Ham, ved Jesu Kristi, nasareerens navn, Ham som dere korsfestet, men som Gud oppreiste fra de døde, at denne mannen står her frisk foran dere." (v.10)

Navnet Jesus har nemlig en slik kraft at det kan reise lamme mennesker opp fra deres sykeleie! Navnet Jesus har helbredende kraft.

Når apostelen Peter skal forkynne for de som kom sammen i Salomos buegang, og den lamme mannen står der frisk, så sier han: "Og ved troen på Hans navn har Hans navn gjort denne mannen sterk, han som dere ser og kjenner. Ja, troen som kommer ved Ham, har gitt ham full helse framfor dere." (Apgj 3,16)

Når så apostlene skal be, etter at de er blitt truet til ikke å tale eller undervise i Jesu navn (se Apgj 4,18), så løfter de samstemmig sin røst til Gud (v.24) og sier blant annet: "... idet Du rekker ut Din hånd til å helbrede, og tegn og under skjer ved Din Helige Tjener, Jesu navn." (v.30)

Senere må disiplene "lide vanære for Hans navns skyld." (Apgj.5,41)

La oss ikke bruke Navnet i "hytt og vær", men ha ærefrykt for det underfulle Navnet Jesus. I brevet apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi heter det:

"... for at i Jesu Navn skal vært kne bøye seg, deres som er i den himmelske verden, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, for at hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære." (Fil 2,10-11)

Urkristne kraftkilder, del 1

Hva var urkirkens kraftkilder? Den tidlige kirken opplevde jo en brytningstid og en gjennonbruddstid, hvor Guds rike gikk fram med en kolossal kraft og tusenvis av mennesker kom til tro. Svært mange ble helbredet, befridd fra onde åndsmakter, ja til og med døde ble vekket opp. Nye menigheter ble grunnlagt en rekke steder i det daværende romerske riket.

Så hva var det de hadde som vi ikke har? Eller kanskje har vi det samme, men har ikke forstått betydningen av hva vi har?

Det første vi legger merke til når vi leser Apostlenes gjerninger er jo den kraft som følger den dåp i Helligånden som de første kristne får del i. Så den første kraftkilden er:

Den Hellige Ånd

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale." (Apgj 2,1-4)

Det er ingen tvil om at dette var kraftkilde nr 1. Jesus hadde jo bedt dem om å bli værende i Jerusalem inntil Han gav dem del i Faderens løfte, som jo var at Han ville øse Ånden ut over dem. "Se, Jeg sender Min Fars Løfte over dere. Men vent i byen Jerusalem til dere blir ikledd kraft fra det høye." (Luk 24,49) "Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være Mine vitner ..." (Apgj 1,8)

Når vi studerer Apostlenes gjerninger ser vi klart og tydelig at der hvor Ånden øses ut, får evangeliet en gjennomslagskraft og mennesker blir frelst i store antall.

"Menighetene over hele Judea, Galilea og Samaria hadde nå fred og ble oppbygget. Og ved at de vandret i Herrens frykt og i Den Hellige Ånds trøst, ble de stadig flere." (Apgj 9,31)

Apgj 10 forteller om Kornelius, "en offiser i det som kalles Det italienske regiment", (v.1). Han har drømmer om at noen kommer og forkynner evangeliet for ham. Når så Peter forkynner for de som er tilstede i huset til Kornelius "falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet" (v.44) Frem til nå var det bare jøder som hadde fått del i Åndens dåp, men nå skjer det også med hedningene: "Og de troende som var omskårne ble forskrekket - alle de som var kommet sammen med Peter - over at Den Hellige Ånds gave også var blitt utøst over hedningene. For de hørte dem tale med tunger og opphøye Gud." (v.45-46)

Vi ser at Den Hellige Ånd er nærværende i stort sett alle ting som de første menighetene opplever. Når diakoner skal velges så er et av kriteriene at de som velges skal være fulle av Den Hellige Ånd og tro. Når menigheten kommer sammen så er det Den Hellige Ånd som kaller og sender dem ut, og når de er i bønn ledes de av Ånden til hvor de skal reise. Faktisk hindrer Den Hellige Ånd dem fra å tale ordet enkelte steder. Ånden virker også gjennom de gaver som Ånden gir den enkelte. Ikke minst ser vi den profetiske gaven i utfoldelse når vi leser Apostlenes gjerninger.

Så her er altså kraftkilden nr 1. En ting jeg har tenkt en del over de siste årene: Undervisningen om Åndens dåp har nesten forstummet fra våre sammenkomster. Hvorfor det mon tro? Kan det ha sammenheng med at mange forsamlinger lever på såkalte "bølger", og når den karismatiske bevegelsen mer eller mindre forstummet, så forsvant også undervisningen om Åndens dåp? Det er trist, fordi mange mennesker vil gå glipp av å få del i kraftkilden nr 1: En dåp i ånd og ild.

Ikke rart det mangler liv i mange sammenhenger. Ikke rart at ikke flere vinnes for Gud.

(fortsettes)

Samlingssted for de første kristne funnet

Professor Adam Zertal, som skal tale på et Israelstevne i Telemark senere i sommer, har sammen med arkeolog kollegaer funnet et 2000 år gammel kristent tilfluktsted i Jordandalen. Stedet har muligens vært et kloster som også har fungert som et tilfluktsted for forfulgte kristne. 31 kors er risset inn på peler rundt om i grotten, og på veggene finnes det enda flere. Funnet av grotten er gjort i nærheten av Jeriko, er på hele 4000 kvadratmeter og dermed det største av sitt slag i Israel. I mer enn 30 år har Adam Zertal drevet med arkeologiske utgravninger og registreringer i dette området. Det var beduiner som viste dem det som ved senere utgravninger skulle vise seg å være et samlingssted for de første kristne. Jeg synes det er spesielt interessant at det finnes så mange kors på vegger og peler. Det bekrefter at de første kristne tidlig hadde sin egen liturgi og liturgiske uttrykk.

Du kan lese mer her: http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=172796

Kjærlighetsmåltidet de første kristne feiret, del 1

De første kristne feiret det som er blitt kalt Agapemåltidet, eller Kjærlighetsmåltidet. En av de få som har skrevet om dette er Edin Løvås, nå i sitt 88 år. Vi bringer her utdrag av et hefte som Sandomstiftelsen har utgitt, og som vi tror kan være til hjelp for de som kunne tenke seg å feire et slikt måltid, og som lurer på hvordan det praktisk kan gjøres. Her følger første del:

Kjærlighetsmåltidet:

Måltidet har stor plass i Guds ord. Sett i forhold til våre matvaner, kan en bli ganske forundret over en del av det som fortelles. Et par eksempler fra GT: Da Abraham fikk besøk av englene, stelte han i stand et måltid for dem. En skulle tro at det passet bedre med lydhørhetog taushet, enn mat og drikke. Da Moses og Israels eldste kom opp på fjellet og fikk se Guds ufattelige herlighet, ble dette skildret på følgende måte: 'De skuet Gud, og de spiste og drakk.'

Når vi kommer over i NT, finner vi det samme. Noe av det første som fortelles om Jesus og disiplene, er at de deltok i et bryllupsmåltid i Kana i Galilea. Tolleren Levi holdt et stort selskap for Jesus hjemme hos seg. En gang da folkemassen var særlig ivrig og hele situasjonen ganske stresset, kommer Markus med dette sukket: 'Det var så mange som kom og gikk at vi ikke engang fikk tid til å spise.' Hadde det vært i dag ville Peter bedt dem ta det med ro et øyeblikk, så de kunne få slengt i seg et par brødskiver. I stedet innbød Jesus disiplene med til et sted hvor de kunne være for seg selv. Hans hensikt var utvilsomt at de kunne holde et måltid sammen. Vi vet hvordan det gikk. Resultatet ble massemøtet og brødunderet på den andre siden av sjøen.

En av de alvorligste anklager mot Jesus var at Han spiste og drakk med tollere og syndere. Man kan tenke seg hvordan de skokker seg sammen ved dørene til disse menneskenes tilholdssted, for å se hvordan Jesus fryder seg sammen med prostituerte og svindlere. Gjennom måltidet viste Han sin kjærlighet, og søkte vennskap med disse utstøtte menneskene.

Måltidet i de førti dagene

Vi skulle tro at Jesus, da Han viste seg for disiplene etter oppstandelsen, ville la spisingen være. Det er snarere tvert i mot slik at Han demonstrerer betydningen av måltidsfellesskap.

Noe av det første som fortelles er at disiplene gav Ham fisk og honningkake, slik at Han kunne spise for øynene deres. Emmausvandrerne hadde fått Ham med inn i byen og inn i huset der de hadde sitt losji. Der satte Han seg ned for å spise sammen med dem. Da Han brøt brødet, kjente de Ham igjen. Etter at noen av disiplene hadde vært ute på sin mislykkede fisketur og kom tilbake i morgengryet, hadde deres oppstandne Herre tent opp bål og stelt i stand frokost for dem. Da Peter senere skal forkynne evangeliet i Kornelius' hus, ordlegger han seg på denne måten: 'Gud reiste ham opp på den tredje dag og lot ham tre synlig fram, ikke for hele folket, men for de vitner Gud i forveien hadde utvalgt for oss som spiste og drakk sammen med ham, etter at han var stått opp igjen fra de døde.'

Men det måltidet som har fått aller størst betydning, er det aller siste - før lidelsen. Forberedelsene som Han gav ordre om, Hans ord om at Han hadde lengtet etter å sette seg til bords med dem, og de viktige hendelsene ved selve måltidet, forteller om dets betydning. Hele kirkens historie understreker hvor viktig denne kvelden var.

(fortsettes)

Bevis for den apostoliske forkynnelsen

Forleden dag kom jeg over en særdeles interessant bok. Den er skrevet av en av de mest betydelige kristne teologene og forfatterne på ethundretallet, Ireneus av Lyon.

Han ble trolig født omkring år 140 i Lille-Asia, antagligvis i Smyrna. I et brev til den romerske presbyteren Florinus forteller han at han som ganske ung lyttet til biskop Polykarps prekener, og kjente Polykarp svært godt. Som kjent var Polykarp en disippel av apostelen Johannes.

Mest kjent er Ireneus av Lyon for sitt oppgjør med gnostikerne. En annen bok: "Bevis for den apostoliske forkynnelsen" har vi kjent til gjennom kirkehistorien til Eusebios. Men bare som en tittel.

Men i 1904 oppdager arkimandrit Karapet Ter Meckertschian et aramemisk håndskrift som viser seg å være boken til Ireneus i Guds Mors kirke i den arameiske hovedstaden Jerevan og gir den ut i 1907.

Denne boken: "Bevis for den apostoliske forkynnelsen" består av to deler. Etter en introduksjon følger den første delen som handler om den kristne troens grunnsannheter: Treenigheten, skapelsen og syndafallet, inkarnasjonen og frelsen. Den andre delen legger frem bevis for den kristne åpenbaringen ut fra profetiene i Det gamle testamente og fremstiller Jesus som Davids sønn og Messias.

Ireneus formaner sine lesere til å leve i følge troen og advarer mot gudløsheten i vranglæren, Men det finnes ingen polemikk i denne betraktelsen, den begrenser seg til på en positiv måte å gi uttrykk for hva den sanne troen handler om.

Dette er en bok for vår tid! En bok for alle som vil vite hva den apostoliske forkynnelsen gikk ut på. Dette er trosforsvar på beste vis.

Utgitt på www.artos.se i 2007.

Kjennetegnene på den første generasjon kristne, del 4

De første kristne var ikke begrenset til å elske sine egne trossøsken. Deres kjærlighet var konkret. Herrens apostel Johannes skrev, inspirert av Helligånden:

"Dersom noen sier: Jeg elsker Gud! - og likevel hater sin bror, så er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, hvorledes kan han elske Gud som han ikke har sett? Og dette bud har vi fra ham at den som elsker Gud, skal også elske sin bror." (1.Joh 4,20-21)

Den praktiske kjærligheten til nesten førte til at kristne elsket ved å hjelpe de fattige, de foreldreløse, de gamle, de syke - ja selv de som forfulgte dem. Deres store forbilde var jo Kristus, som hadde sagt:

"Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, for at dere kan bli barn av deres Far i himmelen." (Matt 5,44-45a)

De første kristne aksepterte dette som en befaling fra deres Herre, ikke som et ideal som ikke kunne praktiseres i det virkelige liv. Guds ord forteller oss at en kristen tar ikke en bror til rettslokalet for å få ham dømt:

"Til skam for dere sier jeg dette! Så finnes det da kke noen vis blant dere, ikke en eneste en, som kan skifte rett mellom sine brødre? Men bror fører sak mot bror, og det for vantro dommere! Allerede dette at dere har rettssaker mot hverandre, er et nederlag for dere. Hvorfor lider dere heller ikke urett? Hvorfor tåler dere ikke tap? Men dere gjør urett og volder tap, endog mot brødre. Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill!" (1.Kor 6,5-9a)

I dag er dette nesten en uhørt tanke, for i dag går kristne til sak mot hverandre. Så ulikt de første kristne, og legg merke til den strenge advarselen fra apostelen på Herrens vegne!

Kjennetegnene på den første generasjon kristne, del 3

Det tredje kjennetegnet på de første kristne var deres ubetingede kjærlighet. Ikke på noe annet tidspunkt i den kristne tros historie karakteriserte kjærligheten hele kirken som i de første tre århundrer. En historie fra denne tiden forteller i grunnen det meste om denne kjærligheten:

En skuespiller med hedensk bakgrunn hadde blitt en kristen. Han forstod at han ikke kunne fortsette i sitt yrke, fordi skuespillene for det meste handlet om og oppfordret til umoralske ting. De dreide seg også om avgudsdyrkelse. Videre så var det slik at man ved teatrene med hensikt gjorde gutter til homoseksuelle slik at de bedre kunne spille rollen som kvinner på scenen.

Siden den nylig omvendte skuespilleren ikke hadde noen annen yrkesbakgrunn, vurderte han å etablere en skole for skuespillere, og på den måten gi opplæring i drama til ikke-kristne studenter. Han tok dette opp med de eldste i menigheten han tilhørte, for å få deres råd.

De eldste fortalte ham at hvis skuespilleryrket var umoralsk så ville det også være galt av ham å lære opp andre til å bli skuespillere. Men siden dette var et så viktig anliggende for mannen, ville de spørre sin biskop om råd. De skrev derfor til biskop Cyprian av Karthago (ikonet) for å få hans råd i sakens anledning. Biskop Cyprian var enig med menighetens eldste i at skuespilleryrket ikke passet seg for en kristen, og at det var galt av ham å lære opp andre, selv om dette var den eneste måten han kunne skaffe seg penger til livsopphold på.

Nå kan vi jo spørre oss selv om det å følge Jesus virkelig betyr så mye for oss, at vi til og med er villige til å slutte i jobben, fordi yrket vårt er upassende for en kristen? Og vi kan spørre oss selv om vi er villige til å drøfte dette med våre eldste?

Men dette er ikke slutten på historien. Biskop Cyprian fortalte også nabomenigheten at de skulle være villige til å underholde denne mannen økonomisk, om det var slik at han ikke kunne skaffe seg inntekt på annen måte. Akkurat på samme måte som de underholdt enker, foreldreløse og andre trengende. Og biskop Cyprian går videre enn dette. Han skriver:

"Hvis deres menighet ikke er i stand til å støtte ham, kan han flytte over til oss og her motta det han trenger av klær og mat." (Cyprian. Brevet til Euchratius)

Biskop Cyprian eller hans menighet kjente ikke denne tidligere skuespilleren, men de var altså villig til å underholde ham, ganske enkelt fordi han var en bror i Herren.

I 1.Tim 5,8 kan vi lese:

"Men den som ikke har omsorg for sine egne, og særlig for husets folk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro."

Men den kristne kjærligheten handler ikke bare om kjærlighet til sine egne, men også til sine fiender. Det skriver jeg om i neste artikkel.

Kjennetegnene på den første generasjon kristne, del 2

"Ingen kan tjene to herrer." Jesu ord er radikale. Men det underlige er jo at kristne har brukt mesteparten av de to siste årtusen i et forsøk på å bevise at Jesus tok feil! Vi har sagt til hverandre at det er mulig å gjøre begge deler. Forskjellen mellom kristne og ikke-kristne er også blitt betydelig mindre med årene. I enkelte sammenhenger er den eneste forskjellen at den ene gruppen feirer gudstjeneste på søndag. Man er like involvert i denne verden som andre.

Men opprinnelig var det ikke slik.

De første kristne levde etter fullstendig annerledes prinsipper enn resten av menneskeheten. De avviste denne verdens underholdning, ære og rikdommer. De var borgere av et annet rike, og de lyttet til stemmen til en annen Herre.

En ukjent forfatter beskriver omkring år 130 e.Kr de kristne på følgende måte:

"De bor i sine land som om de bare var på gjennomreise. De er i kjødet, men de lever ikke etter kjødet. De lever sitt liv her på jorden, men de er borgere av himmelen. De adlyder de skrevne lover ... De elsker alle, men blir forfulgt av alle. De er ukjente og fordømt. De dømmes til døden, men gjenoppstår til liv. De er fattige, men de gjør mange rike. De eier få ting, men har overflod i alt. De er sett ned på, men i deres fornedrelse blir de æret. Og de som hater dem klarer ikke å gi noen begrunnelse for at de hater dem."

De første kristne sa som Paulus, uten reservasjon:

"For meg er livet Kristus og døden er en vinning." (Fil 1,21)

En eldste i det andre århundres forsamling hilste sin menighet slik:

"Brødre, la oss villig leve som pilegrimer i denne verden, slik at vi kan gjøre Hans vilje som har kalt oss. Og la oss ikke frykte for å forlate denne verden ... Herren sier: 'Ingen kan tjene to herrer' ... Denne verden og den neste er fiender. Vi kan ikke være venner med begge..." (Ireneus: Mot heresien)

Cyprian, som er avbildet på ikonet, var en respektert eldste i den kristne forsamlingen i Kartago. Han er inne på samme tankegangen i et brev han skriver. Han ber sine lesere om å forankre seg i frelsens trygge grunn, og "løfte sine øyne til himmelen.... Han (Jesus) er større enn verden. Frelsens grunn er urokkelig og trygg, hvor himmelsk er ikke beskyttelsen i denne aldri opphørende velsignelsen det er å være fri fra verdens snarer ..."

Det er det samme tema overalt i den første kristne verden, fra Europa til Nord-Afrika:

Vi kan ikke ha både Kristus og verden.

Hva de første kristne sa og trodde - og hva som ble sagt om dem, del 2

Vi fortsetter her utdraget fra Shane Claiborne's (bildet) bok: "Jesus for President":

"For de første kristne var dåpen en viktig overgangsrite til det nye livet og det nye kongeriket. Husk at noe av det første Jesus gjorde da Han tok steget inn i rampelyset, var å få fetteren sin, Johannes, til å døpe Ham i elva Jordan. Dåpen var et symbol på utgangen fra datidens Egypt; det gamle livet ble vasket vekk og et nytt menneske reiste seg fra vannet.

Når nye troende bekjente sin tro og gjennom dåpen kom inn i fellesskapet, revurderte og redefinerte de hele sin tilværelse. De omvendte seg, i ordets mest konstruktive betydning. De gikk livet sitt etter i sømmene, vendte om og fant en helt ny tilværelse og livsstil. Noen forlot jobbene sine fordi det gamle livet kolliderte med det nye og lojaliteten til Guds rike. For noen innebar det nye livet en helt ny måte å utføre tjenesten som skatteinnkrever eller forretningsperson på, for andre innebar det å få sparken. Hvis du for eksempel jobbet i bordell, men bestemte deg for å gi ditt liv til Kristus og Hans rike, måtte du revurdere din karriere. Men det var ikke bare prostituerte som trengte å evaluere sitt yrkesvalg på nytt. De som jobbet med de keiserlige lekene, de som skar ut avgudsbilder, var i det militære eller arbeidet ved den keiserlige domstolen, fengselet eller på markedene måtte også det. Og det var det kristne fellesskapets ansvar å ha hånd om disse konsertittene, de som nå måtte finne ut hvordan de skulle leve, utenfor imperiet. Mange nyomvendte måtte til og med igjennom en 'imperieutdrivelse' for å bli med i den nydannede kirken.

Folk ga fra seg det de eide til fordel for en økonomi basert på gjensidig avhengighet. Andre forlot sine biologiske familier til fordel for Guds familie av gjenfødte, med søstre og brødre over hele Romerriket. Se hvor radikalt nytt disse etterfølgerne av Kristus måtte tenke om livet:

'Alle som vil bli inkludert i fellesskapet må få sitt yrke og sitt arbeid undersøkt. Enhvert yrkes natur og form må kartlegges .... bordeller, avgudsskulptører, vognfører i sirkus, idrettsmann og gladiator ... gi det opp eller bli avvist. En soldat får ikke drepe, ei heller får han sverge; dersom han nekter å følge disse påleggene må han bli avvist. En prokonsul eller dommer som er kledd i purpur og styrer med sverd, må gi det opp eller bli avvist. Enhver som døpes eller som allerede er døpt og som ønsker å bli soldat, skal bli sendt bort, for han har foraktet Gud.' (Hippolyt, 218 e.Kr)

'Vi er selv kjent med krig, drap og all mulig ondskap, men vi har byttet ut våre våpen. Vi har byttet ut våre sverd med plogjern, spyd med jordbruksverktøy ... nå dyrker vi gudsfrykt, rettferdighet, godhet, tro og håpet om en fremtid skjenket oss gjennom korsfestelsen ... jo mer vi blir forfulgt og drept for vår tro, jo flere vil slutte seg til oss og bli troende.' (Justin Martyr, 165 e.Kr)

(fortsettes)

Hva de første kristne sa og trodde - og hva som ble sagt om dem, del 1

Med rette etterlyser Shane Claiborne (bildet) radikalitet. I sin bok "Jesus for President" skriver han, sammen med medforfatteren Chris Haw:

"Hvordan kan det ha seg at kristendommen er på sitt beste når den er merkelig, marginalisert og lidende - og på sitt verste når den er populær, triumferende og mektig?"

Det er en svært interessant, og ikke minst særdeles relevant problemstilling. Shane/Haw skriver:

"Jesus hadde sagt at Hans disipler skulle leve i Guds kongerike på denne jorda og at verden ville hate dem. Myndighetene ville stevne dem for guvenører og domsstoler, slå dem og fornærme dem, kaste dem til løvene og henge dem på et kors. Her hadde Jesus selv gått foran som et godt eksempel. Og Han fikk rett. Disiplene ble hatet og foraktet - i hvert fall i et par hundre år. Den nyfødte kirken eksisterte i kollisjonspunktet mellom to riker. Jo mer de første kristne tenkte over livet og læren til deres rabbi-Messias, og jo mer de forsøkte å leve som evangeliet tilsa, jo kraftigere ble kollisjonen med staten og dens håp og drømmer, militærmakt og marked. Faktisk ble de første kristne kalt 'ateister' fordi de ikke trodde på på det romerske evangeliet; de hadde mistet troen på staten som verdens frelser. De ble kalt mye rart - 'utbryterjøder', 'opprørsborgere', til og med 'fiender av menneskeheten.' De ble ofre for incestbeskyldninger siden de kalte hverandre bror og søster, enda de ikke hadde noe biologisk slektskap. De ble også beskyldt for kanibalisme siden de hadde underlige ritualer hvor de spiste noe de kalte sin Herres legeme og blod. De var statsfiender."

For å underbygge dette siterer de to kilder fra den første kristne tiden:

I et brev til kirkefaderen Origines heter det:

"De kristne danner seg hemmelige samfunn som eksisterer utenfor de gjeldende juridiske systemer ... et obskurt og mystisk samfunn, tuftet på opprør og de fordeler det medfører."

Kirkefaderen Tertullian skriver:

"Vi blir anklaget for å være blasfemiske. Blasfemiske i forhold til keiseren fordi vi nekter å gi vår religiøse hyllest til de keiserlige majesteter og deres skytsånder, og nekter å tilbe dem. Høyforæderi defineres som en kriminell handling mot den romerske religionen, å være åpent blasfemisk, å løfte hånden for å skade guddommen ... Kristne er for statsfiender å regne ... vi feirer ikke keiserens festivaler. Vakter og informanter anklager de kristne ... bespottere og forrædere .... vi blir siktet for helligbrøde og høyforræderi... av avlegger sannhetsvitnesbyrd."

Justin Martyr skriver:

"Han kalte Abraham og bød ham å forlate landet han bodde i. Gud har kalt oss alle med de samme kallet. Vi har snudd ryggen til alt denne verden kan tilby."

Og til slutt Athenagoras:

"De anklager oss på to punkter: at vi ikke ofrer og at vi ikke tror på de samme gudene som staten."

(fortsetter)

Kristendommens tapte historie, del 1

Noe av det som har interessert meg i lang tid, er den tidlige kirkens historie. Derfor leser jeg gjerne kirkehistoriske bøker, og det er blitt noen hyllemeter av dem gjennom årenes løp.

Philip Jenkins har skrevet en ny bok, The lost history of Christianity, hvor han blant annet skriver om den koptiske kirken i Egypt, og de assyriske kristne i Irak. Dette er samtidig dagsaktuelt, på grunn av den vanskelige situasjonen de kristne disse stedene opplever.

Rundt år 1000 regner forskerne med at det fantes mellom 25-30 millioner kristne i Europa. Samtidig fantes det mellom 17 og 20 millioner kristne i Asia, og cirka fem millioner i Afrika. Går vi frem til slutten av Middelalderen var Irak, i like stor grad som Frankrike, et kulturelt og åndelig kjerneområde for kristendommen. I dag flykter de kristne fra Irak.

Svært mange av de kristne som her er nevnt tilhørte enten den såkalte nestorianske eller den jabobittiske tradisjonen. Dette var troende som holdt fast ved den nikenske bekjennelsen, men de la samtidig større vekt på Jesu guddommelighet enn det som den øvrige kristenhet gjorde på dette tidspunktet. Når så kirkemøtet i Khalkedon ble kalt sammen i år 451 ble disse kirkene erklært for vranglærende, og har på grunn av sin lære fått merkelappen monofysitter.

Nå er Philip Jenkins av den oppfatning at det er misvisende å oppfatte disse kirkene som noe annet enn autentiske kristne. Jeg skal ikke gå inn i den problemstillingen i denne artikkelen, bare peke på at de to kirkene spilte en stor rolle fra Egypt og like til Kina, faktisk helt frem til 1300-tallet. Dette glemmes lett fordi den toneangivende kirkehistorien har konsentrert seg i særdeleshet om Romerkirken og tildels Den ortodokse kirke.

Philip Jenkins hevder også noe annet, som kanskje for enkelte vil være oppsiktsvekkende. Han skriver: "Først omkring år 1500 kan det sies at kristendommen ble europeisk."

Det er noe å tenke igjennom. Vi har på mange måter både fjernet oss fra våre jødiske røtter, men også fra det øvrige kirkelige landsskapet, som slett ikke var europeisk i første omgang. Vi har en rik kirkelig arv som omfatter de orientalske landene, og ikke minst Egypt.

(fortsettes)

Verdens eldste kirkebygg?

Det har vært veldig spennende å følge med på de arkeologiske utgravningene som nå pågår i Rihab i Jordan. Lederen for The Rihab Centre for Archaeological Studies, arkeologen Abdul Qader Hussan mener de nå har funnet ruinene av det som kanskje er verdens eldste kirke. Kirken kan skrive seg tilbake til år 30-70 e.Kr. Ruinene er funnet begravd under en nyere kirke, Hellige Gregorius, som ble bygget rundt 230 e.Kr. Sammen med funnet av ruinene etter kirken, er det også funnet vakre gjenstander, som sansynligvis har vært i liturgisk bruk. Det siste må være noe utfordrende for de av våre venner som er allergiske mot alt som smaker av liturgi eller bruken av gjenstander i gudstjenesten. :-D Blant funnene som er gjort er lamper med inskripsjonen "herlighet".

I følge BBC er kiken bygget i det som kan ha vært en naturlig hule, og den er blitt brukt både som kirkebygg og som bolig. Selve kirkerommet er rundt tolv meter langt og syv meter bredt. Inne i dette rommet finnes det en sirkelform som trolig er brukt til gudstjenester. Dette området, av en type som går under betegnelsen apsis eller korrunding. Fra før av kjenner man bare til en apsis i et underjordisk rom - og i det tilfellet vet man med sikkerhet at det dreier seg om en kirke.

Den jordanske arkeologen, Abdul Qader al-Husan forteller at de har gjort funn som tyder på at denne kirken gav ly til de første kristne. I en mosaikk i bygningsrestene som nå er funnet, beskrives grunnleggerne som "de 70 som var elsket av Gud og guddommelige".

Funnet av dette som sansynligvis er en kirke, er gjort i den nordlige delen av Jordan, på grensen til Syria.

Jeg gleder meg over dette spennende arkeologiske funnet, da det er med på å bekrefte historien om de første kristne, og hvordan de kom sammen både i hjemmene og i bygninger som var spesielt innrettet for gudstjenestelig bruk.