Hva de første kristne sa og trodde - og hva som ble sagt om dem, del 1

Med rette etterlyser Shane Claiborne (bildet) radikalitet. I sin bok "Jesus for President" skriver han, sammen med medforfatteren Chris Haw:

"Hvordan kan det ha seg at kristendommen er på sitt beste når den er merkelig, marginalisert og lidende - og på sitt verste når den er populær, triumferende og mektig?"

Det er en svært interessant, og ikke minst særdeles relevant problemstilling. Shane/Haw skriver:

"Jesus hadde sagt at Hans disipler skulle leve i Guds kongerike på denne jorda og at verden ville hate dem. Myndighetene ville stevne dem for guvenører og domsstoler, slå dem og fornærme dem, kaste dem til løvene og henge dem på et kors. Her hadde Jesus selv gått foran som et godt eksempel. Og Han fikk rett. Disiplene ble hatet og foraktet - i hvert fall i et par hundre år. Den nyfødte kirken eksisterte i kollisjonspunktet mellom to riker. Jo mer de første kristne tenkte over livet og læren til deres rabbi-Messias, og jo mer de forsøkte å leve som evangeliet tilsa, jo kraftigere ble kollisjonen med staten og dens håp og drømmer, militærmakt og marked. Faktisk ble de første kristne kalt 'ateister' fordi de ikke trodde på på det romerske evangeliet; de hadde mistet troen på staten som verdens frelser. De ble kalt mye rart - 'utbryterjøder', 'opprørsborgere', til og med 'fiender av menneskeheten.' De ble ofre for incestbeskyldninger siden de kalte hverandre bror og søster, enda de ikke hadde noe biologisk slektskap. De ble også beskyldt for kanibalisme siden de hadde underlige ritualer hvor de spiste noe de kalte sin Herres legeme og blod. De var statsfiender."

For å underbygge dette siterer de to kilder fra den første kristne tiden:

I et brev til kirkefaderen Origines heter det:

"De kristne danner seg hemmelige samfunn som eksisterer utenfor de gjeldende juridiske systemer ... et obskurt og mystisk samfunn, tuftet på opprør og de fordeler det medfører."

Kirkefaderen Tertullian skriver:

"Vi blir anklaget for å være blasfemiske. Blasfemiske i forhold til keiseren fordi vi nekter å gi vår religiøse hyllest til de keiserlige majesteter og deres skytsånder, og nekter å tilbe dem. Høyforæderi defineres som en kriminell handling mot den romerske religionen, å være åpent blasfemisk, å løfte hånden for å skade guddommen ... Kristne er for statsfiender å regne ... vi feirer ikke keiserens festivaler. Vakter og informanter anklager de kristne ... bespottere og forrædere .... vi blir siktet for helligbrøde og høyforræderi... av avlegger sannhetsvitnesbyrd."

Justin Martyr skriver:

"Han kalte Abraham og bød ham å forlate landet han bodde i. Gud har kalt oss alle med de samme kallet. Vi har snudd ryggen til alt denne verden kan tilby."

Og til slutt Athenagoras:

"De anklager oss på to punkter: at vi ikke ofrer og at vi ikke tror på de samme gudene som staten."

(fortsetter)