Menigheten, Kristi synlige legeme, del 1

I 1937, mens den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer selv lever i en kommunitet, skriver han boken Nachfolge. I 1956 kommer boken på norsk med tittelen Lydighetens vei. Den vakte berettiget oppsikt og stor debatt. Bokens budskap om etterfølgelse av Kristus, var svært kompromissløs og radika. Innholdet var på mange måter et oppgjør med en protestantisk kirke som han mente var lunken, slapp og teoretisk. Et av kapitlene handler om menigheten, Kristi synlige legeme. Jeg anser det som noe av det beste som er skrevet om dette tema, og gjengir det her i en serie på bloggen:

De første disiplene levde i Jesu legemlige nærvær og samfunn. Hva betyr det, og hvordan fortsetter dette samfunn for oss? Gjennom dåpen er vi blitt lemmer på Kristi legeme, sier Paulus. Disse ordene er fremmede og utilgjengelige for oss og trenger en forklaring.

Det som sies er at de døpte også etter Jesu død og oppstandelse skal leve i Hans legemlige nærvær og samfunn. Jesu bortgang betyr ikke et tap for Hans venner, den betyr tvertimot en ny gave. De første disiplene hadde ikke noe annet og mer i Jesu legemlige samfunn enn vi har i dag. Vi har i virkeligheten dette samfunnet vissee, fullere og fastere enn de. Vi lever i det fulle samfunn med den forklarede Herre i Hans legemlige nærvær. Vi må være fullt klar over hvor stor denne gaven er. Jesu Kristi legeme er det som gir vår tro grunnvoll og visshet, det er den ene og fullkomne gave som gir oss del i frelsen, det er vårt nye liv. I Jesu Kristi legeme er vi i evighet antatt av Gud.

Etter Adams fall har Gud sendt sitt ord inn i den syndige menneskehet for å søke og anta mennesker. Guds ord er hos oss for at den fortapte menneskehet igjen kan bli antatt. Guds ord kom som løfte og som lov. Det ble svakt og ringe for vår skyld. Men menneskene støtte ordet fra seg og sa nei til Gud. De brakte offer, de gjorde gjerninger. Dette skulle Gud ta imot i deres sted, med dette ville de kjøpe seg fri.

Da skjedde underet over alle undere: Guds Sønn ble menneske, ordet ble kjød - Han som fra evighet var i Faderens herlighet, som hadde Guds skikkelse, som formidlet skapelsen slik at den skapte verden bare kan kjennes gjennom Ham og i Ham. (1.Kor 8,6;2.Kor 8,9;Fil 2,6flg;Ef 1,4;Kol 1,16;1.Joh 1,1flg;Hebr 1,1 flg). Gud selv antar menneskeheten i det Han antar menneskelig "natur", "syndig kjød", menneskelig skikkelse (Rom 8,3;Gal 4,4;Fil 2,6flg) Gud er barmhjertig og sender sin Sønn i kjødet, forat Han skal ta hele menneskeheten på seg og bære den. Guds Sønn antar hele menneskeheten legemlig - den som forkastet Guds ulegemlige, usynlige ord i hat og kjødelig stolthet.

Kirkefedrene kjempet lidenskapelig for den rette forståelse av dette under. De hevdet at Gud har antatt den menneskelige natur, men ikke at Gud skulle ha utvalgt seg et enkelt fullkomment menneske for å forene seg med det. Gud ble menneske. Det betyr: Gud tok på seg hele den syke syndige menneskelige natur, Gud antok hele den frafalne menneskehet. Det betyr ikke at Gud antok mennesket Jesus. Den rette forståelse av frelsesbudskapet avhenger av at vi skiller klart her. I Jesu Kristi legeme er vi antatt sammen med hele menneskeheten, og dette legeme er vår frelses grunn.

(fortsettes)