David sang om Guds storhet og om lidelsen

Jeg leste noe om kong David i går, som jeg gjerne vil få dele med bloggens lesere. Det er gjengitt i andaktsboken "Streams in the Dessert", av Mrs Charles Cowman, og er skrevet av Anna Shipton:

"Det tok tid før David greide å lokke fram de rike tonene fra harpen. Mangen ensom ventetime i ørkenen er begynnelsen til salmer og lovsanger som skal trøste mismodige og fylle vår himmelske Far med glede.

Hvordan ble Isais sønn oppdratt, så han kunne skrive sanger som aldri har fått sin like på jorden?

Raseriet han møtte hos de ugudelige, tvang ham til å søke Gud om hjelp. Dermed vokste det fram hos ham et svakt håp om Guds godhet, og det førte til jubelsanger om Guds mektige inngrep og mangfoldige nåde. Hver sorg ble til en ny streng på harpen og hver befrielse til et nytt lovsangsemne.

Hvis David var blitt spart for prøvelser og vanskeligheter, eller om han hadde glemt å omtale sine velsignelser, hadde vi gått glipp av mye! I Salmene finner Guds folk også i dag uttrykk for sin jubel og sin smerte.

Å vente på Gud og å overgi seg til Hans vilje, er å få del i Hans lidelser, men det betyr også forvandling til likedannelse med Sønnen. Hvis karet må utvides for å romme mer enn visdommens og kunnskapens skatter, må vi ikke bli forskrekket om vi møter lidelser. Den guddommelige rikdom trenger mer plass. Når Den Hellige Ånd tar bolig i den nye skapning, blir hjertet følsomt og ekte.