David sang om Guds storhet og om lidelsen

Jeg leste noe om kong David i går, som jeg gjerne vil få dele med bloggens lesere. Det er gjengitt i andaktsboken "Streams in the Dessert", av Mrs Charles Cowman, og er skrevet av Anna Shipton:

"Det tok tid før David greide å lokke fram de rike tonene fra harpen. Mangen ensom ventetime i ørkenen er begynnelsen til salmer og lovsanger som skal trøste mismodige og fylle vår himmelske Far med glede.

Hvordan ble Isais sønn oppdratt, så han kunne skrive sanger som aldri har fått sin like på jorden?

Raseriet han møtte hos de ugudelige, tvang ham til å søke Gud om hjelp. Dermed vokste det fram hos ham et svakt håp om Guds godhet, og det førte til jubelsanger om Guds mektige inngrep og mangfoldige nåde. Hver sorg ble til en ny streng på harpen og hver befrielse til et nytt lovsangsemne.

Hvis David var blitt spart for prøvelser og vanskeligheter, eller om han hadde glemt å omtale sine velsignelser, hadde vi gått glipp av mye! I Salmene finner Guds folk også i dag uttrykk for sin jubel og sin smerte.

Å vente på Gud og å overgi seg til Hans vilje, er å få del i Hans lidelser, men det betyr også forvandling til likedannelse med Sønnen. Hvis karet må utvides for å romme mer enn visdommens og kunnskapens skatter, må vi ikke bli forskrekket om vi møter lidelser. Den guddommelige rikdom trenger mer plass. Når Den Hellige Ånd tar bolig i den nye skapning, blir hjertet følsomt og ekte.

Tro - og livsaligheten foran Guds trone

Biografen til George Müller, Roger Steer, skriver at Müllers tro sprang ut av at Müller frydet seg i Gud. Gud var - for Müller - ikke en vag, ubestemmelig kraft, men en levende realitet. En venn for hvert et øyblikk. I juli 1871 forteller han forsamlingen i Salem Chapel i Bristol: "Ingen har noensinne kjent Jahve uten å være i stand til å utøve tro på Ham. Det er når Gud ikke kjenner Gud at den vanskeligheten oppstår. Derfor er det virkelig et poeng å bli kjent med Gud, å kjenne Gud selv slik Han åpenbarer seg i Skriften." I formiddag skal jeg tale over teksten fra Luk 1,46-55, det som er blitt kalt Marias lovsang. Maria visste hva det ville si å fryde deg i Gud. Hun sa: "min ånd fryder meg i Gud, min Frelser." (Luk 1,47) Helt i begynnelsen på George Müllers tjeneste oppholdt han seg i London, og der studerte han sammen med en mann som han møtte jevnlig for å be og lese Guds ord sammen. Hans biograf, Roger Steer, kan fortelle at Müller og hans venn kom sammen flere kvelder etter hverandre. Ofte kunne de be frem til to om natten. Da Müller gikk tilbake til rommet sitt, opplevde han flere ganger at han var så full av glede at han knapt klarte å få sove. Han frydet seg slik i Herrens nærvær, at han boblet over av glede. Hva er dette for noe? Dette er hva Bibelen kaller «glede i Den Hellige Ånd.» Apostelen Paulus skriver jo i sitt brev til forsamlingen i Rom, i Rom 14,17: «Guds rike består jo ikke i mat og drikke, men i rettferdighet og fred OG GLEDE I DEN HELLIGE ÅND.» Kong David hadde erfart hva dette var. Han sier det slik i Salme 16,11: «Du vil kunngjøre meg livets vei. Fylde av glede er det for ditt åsyn, livsalighet ved din høyre hånd i evighet.» Og det er denne livsaligheten, denne gleden i Den Hellige Ånd som Jesus opplever når disiplene kommer til ham for å fortelle om alt det de har opplevd atter at Jesus sendte dem ut. Vi leser om dette i Luk 10,30: «I samme stund frydet han seg i Den Hellige Ånd og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, og åpenbart det for umyndige. Ja, Far, for slik skjedde det som var til velbehag for deg.»
Det er dette Maria opplever. En fryd i Den Hellige Ånd, og glede som strømmer over. Og legg nå merke til hva som sto i vers 47: «og min ånd fryder seg I GUD.» Ikke i oss selv, ikke i noe utenforliggende, men i Gud. Det er snakk om en jublende glede over Gud, hans gjerning og barmhjertighet.

Guds vrede, del 2

Jeg skal i denne og neste artikkel se henholdsvis på det bibelske vitnesbyrdet om Guds vrede i Det gamle og Det nye testamente.


Guds vrede omtales hele 650 ganger i Det gamle testamentes skrifter. Men det vil livevel være galt å si at denne siden ved Gud fullstendig dominerer bildet av Gud i Det gamle testamente. En bibelleser vil ganske raskt kunne se at det som er det dominerende i det paktsforholdet som Gud har med sitt utvalgte folk, Israel, er Hans utvelgelse som bygger på Hans nåde og Hans frelsende kjærlighet. Dette kommer veldig tydelig til uttrykk i 2.Mos 34,6-7a:


"Herren Herren er en barmhjertig er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. Han lar miskunn vare gjennom tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelse og synd."


Det vil kanskje overraske deg, men Det gamle testamente taler ikke mindre om Guds kjærlighet og nåde enn det Det nye testamente gjør. Hør bare disse ordene fra Salme 103,8-12: "Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet. Han går ikke alltid i rette, og gjemmer ikke på vrede for evig. Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss. Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham."


Men når Gud likevel åpenbarer sin vrede i den gamle pakt, så har det sammenheng med Israels troløshet og frafall.


Gud åpenbarer seg først og fremst som den hellige Gud. Serafene roper jo i Guds himmeltempel: "Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet." (Jes 6,3)


Gud reagerer mot all vanhellighet, avgudsdyrkelse og alt som krenker Hans vesen. Gud er nidkjær i sin straff av synd. I 5.Mos 4,24 leser vi: "For Herren din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud." Det gamle testamente lærer oss at Gud berøres personlig av det onde, og overalt i Den Hellige Skrift står Guds vrede for Hans mishag, Hans vemmelse og uvilje mot synd. Guds vrede har overalt i seg sen bortstøtende og destruktiv kraft. Den truer synderes liv, og Guds vrede lukker oss ute fra Guds frelsessamfunn.


Alt som har med offer å gjøre under den gamle pakt har å gjøre med at ikke Guds vredesdommer skal komme over folkets lovbrudd. Guds vredesdom har nemlig dødsstraffen i seg. Når Gud er vred, hjemsøker Han synden istedenfor å forlate den. Han døder i stedenfor å gjøre levende. "Nå ser dere hvem jeg er, og at det ingen Gud uten meg. Jeg tar liv og gir liv. Jeg sårer, og jeg leger, og det er ingen som redder av min hånd." (5.Mos 32,39)
Det gamle testamente gir oss mange eksempler på Guds vrede over synden. Det er nok å nevne vannflommen, dommen over Sodoma og Gomorra, straffedommene som fulgte over Egypt. I vredens tid blir Gud vår fiende. Han kjemper mot oss, istedet for å kjempe med oss. "Men de, de var gjenstridige og gjorde hans Hellige Ånd sorg. Da skiftet han sinn og ble deres fiende, han selv stred mot dem." (Jes 63,10)


Men selv midt i Guds vrede og i sin nidkjærhet mot synden, så undertreker Det gamle testamente at Han samtidig er grenseløst langmodig med syndere. Han er ikke snar til vrede. I Salme 30,6 sier David, inspirert av Den Hellige Ånd: "Et øyeblikk varer hans vrede, en livstid hans nåde."


(fortsettes)

Davids tabernakel

I går skrev jeg om Det internasjonale bønnehuset i Kansas City, og at visjonen bak det hele var å se Davids tabernakel bygget opp igjen. I Apgj 15,16 leser vi følgende: "Deretter vil jeg vende tilbake og bygge opp igjen Davids falne hytte. Det nedbrutte av den vil jeg igjen oppbygge, og jeg vil gjenreise den."


Hva var det som var så spesielt med Davids tabernakel, at Gud er så ivrig etter å bygge det opp igjen? Hvorfor ikke bygge tabernaklet som Moses benyttet, for ikke å snakke om Templet?


For det første det var ikke noe storslagent i det hele tatt med Davids tabernakel. Det var ikke stort mer enn en presenning strukket over noen teltstokker for å beskytte arken mot sol og vind. Så det kan ikke være dette Gud lengter etter. Det må være noe annet. Det sterkeste elementet i Davids tabernakel var faktisk til stede før selve teltet ble satt opp! Jeg tenker på den sterke Gudslengselen som Den Hellige Ånd hadde lagt ned i Davids hjerte mens han var hyrde ute på Betlehemsmarkene. David hadde en pasjon, en lidenskap etter Gud selv, som få andre. Det var den som drev han framover.


Denne lengselen etter Gud selv, slo ut i full blomst da han førte Paktens ark tilbake til Jerusalem. Det var ikke den gullbeslåtte kisten med lovtekstene og alt det andre som fantes i den, David var interessert i. Nei, han var opptatt av den blå flammen som brant mellom de utstrakte vingene til kjerubene på toppen av arken. Hvorfor? Fordi denne blå flammen viste at Gud selv var tilstede med sitt nærvær - sin shekinah, sin herlighet. David søkte etter Guds manifesterte nærvær.


Både i Mose' tabernakel og i Templet fantes forhenget som skilte Det hellige fra Det aller helligste. I Davids tabernakel fantes det ikke et slikt forheng, eller skille. Ingenting skilte menneskene fra Guds blå flamme i Davids hytte eller tabernakel. Det eneste som fantes her var arken med den blå flammen, som symboliserte Guds hellige nærvær, og de som gjorde tjeneste der for Herren, døgnet rundt. Syv dager i uken, 365 dager i året, over en periode som bibelforskerne har anslått til 36 år!


Det er dette Mickle Bickle har sett for seg gjenreist, og denne visjonen er det stadig flere som griper. En visjon om et bønnens hus for alle nasjoner, hvor det pågår bønn og tilbedelse døgnet rundt, året rundt. Vi ber om at Gud skal reise opp et slikt bønnens hus også her i Norge.

God gammeldags vekkelsesforkynnelse

I går ble jeg veldig oppmuntret! Jeg talte i Raufoss Baptistkirke på ettermiddagen, den første menigheten hvor jeg var pastor. Emnet for gårsdagens preken var: Den mann Gud velger, om kong Davids utvelgelse, fra 1.Sam 16. Om Guds utvelgelse som er så annerledes enn vår: "For Herren ser ikke slik et menneske ser. For mennesket ser på det ytre, men Herren ser til hjertet." (v.7) Jeg snakket om forskjellen mellom Saul og David, om hvordan Gud forkastet Saul, om hvordan Saul mistet salvelsen, men fremdeles levde i troen på at Gud var med ham. Jeg snakket om hvorfor David ble kalt "en mann etter Guds hjerte." Etter prekenen kom flere bort til meg og sa: "Dette var god gammeldags vekkelsesforkynnelse", "Jeg kjente igjen den gamle tonen." Intet kunne ha gledet meg mer! Jeg hører nok med blant de som kalles "de gammeltroende". Og jeg er nok en "vekkelsesforkynner" av det gamle slaget. Fremfor alt elsker jeg å undervise i Guds ord. Og i går, med fullsatt kirke, og en stor åpenhet for å forkynne Guds ord, så var det en fryd. Det var også så koselig å hilse på så mange kjente, og oppleve at vennskapet fortsatt er der. Det var også så fint å oppleve mennesker som virkelig hungrer etter Ordets forkynnelse. Onsdag denne uken skal jeg tilbake til denne menigheten, da skal jeg tolke den messianske jøden, Uri Marcus som kommer på besøk i regi av vår nystartede "Gjøvik og Toten Israelsforening."