I Guds skole

 I det jeg skal til å legge meg i går kveld kommer disse ordene til meg fra innledningen til Salme 90: "En bønn av gudsmannen Moses." Men det begynner ikke her, historien startet et annet sted: "Moses gjette småfeet til svigerfaren Jetro..." (2.Mos 3,1) Han begynner i 1.klasse. Han lærer gjennom lidelse og ydmykelse. Å gjete småfeet var det absolutt laveste du kunne komme. 

Dette minner meg om et vers skrevet av den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafsson:

"Den som han til ære vil opphøye må i ydmykheten smeltes først. Den må aller dypest ned seg bøye som i himlens rike skal bli størst. Herren sine mest betrodde venner herliggjør igjennom bitter nød. Den som dypest Jesu omsorg kjenner mest har smakt sitt eget selvlivs død."

Vi begynner alle i 1.klasse.

Hva skjedde når Moses bønnfalt Gud? Et jødisk perspektiv

"Kanskje det laveste punktet i det jødiske folkets historie oppstod rett etter åpenbaringen av Torahen på Sinai-fjellet. Uten lederskapet og veiledningen til Moses, vendte folket seg til avgudsdyrkelse, idet de tilba Gullkalven. Guddommelig rettferd krevde at dette grusomme forræderiet ble straffet hardt, men Moses 'bønnfalt Gud', på vegne av Gud. (2.Mos 32,11)

Ordet for 'bønnfalt' - 'va'yechal' - er ikke det vanligste uttrykket for bønn. De religiøse lærerne tilbyr flere forklaringer på hvorfor Torahen bruker dette spesielle ordet for å beskrive den bønnen Moses ba. 

Rabbineren Elazar bemerket at 'va'yechal' deler samme rotord som choleh (syk). Moses ba på vegne av Israel så intenst at han ble syk av det. 

I følge rabbineren Eliezer den store forteller ordet 'va'yechal' oss om den spesielle sykdommen som rammet Moses. Moses led av 'achilu', en feber i benene (knoklene). 

Hvorfor skulle bestrebelsene til Moses på vegne av folket gjøre ham syk? Hva er betydningen av en feber i knoklene?

Alvoret i den synden som dansen rundt gullkalven representerer må ikke undervurderes. Det var ikke gitt at Gud ville tilgi israelittene. Guddommelig rettferdighet innebar at den jødiske nasjonen fortjente å bli ødelagt på grunn av denne katastrofale mangelen på tro. Moses kunne ikke akkurat be en hvilken som helst bønn i sitt forsvar. Deres synd var ut over det normale som denne lederen kunne gjøre opp. For å kunne gjenopprette, til en viss grad, den åndelige tilstand de oppnådd ved Sinai, trengte Moses å be med en intensitet som overgikk hans naturlige krefter. Denne kraftanstrengelsen førte til at Moses ble syk. Det er hva ordet 'va'yechal' innebærer: en bønn så intens at den forstyrret kroppens normale funksjoner.

Rabbineren Eliezer den store har gitt oss ekstra innsikt i den ekstraordinære bønnen Moses ba. Selv om knoklene våre ikke er spesielt sensitive inneholder de likevel en kondensert essens av livet. (Ordet 'etzem' på hebraisk betyr både 'bein' og 'essens'). Når livskraften har forlatt alle andre deler av kroppen, forblir den fortsatt i skjelettet. En utsultet person, som bare så vidt er i live, vil fremstå som et vandrende skjelett. 

Dermed er beinene - knoklene - en metafor for livsmargen, lagret djupt inne i kroppen. Denne livskraften er normalt ikke noe vi føler, med mindre den er vekket av en svært mektig kraft. Esekiel beskriver i en visjon den nasjonale gjenreisningen av det jødiske folk som tørre ben som blir levende igjen.

Moses var ikke i stand til å prosedere saken for det jødiske folk bare ved å bruke sine naturlige krefter. Han trengte å vekke alle sine krefter, også de som var gjemt djupt der inne. Hans ekstraordinære innsats sto i forhold til folkets katastrofale åndelige sammenbrudd. Landets nedstigning i avgudsdyrkelse kunne ikke korrigert ved en regelmessig påvirkning av etisk liv alene. Det var nødvendig å hente krefter fra selve sjelens essens - fra folkets indre godhet og hellighet, skjult djupt i deres ben. Den måtte vekkes.

Siden disse sidene ved livet vanligvis er skjult, er deres oppvåkning for unaturlige å regne. Moses' bønn for Israels skyld på denne kritiske tiden er derfor basert på en spesiell brann - en brann av hellighet, ulmende i hans knokler."

Oversatt fra Ein Eyah, årgang 1, side 144-146. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Moses og Lammets sang

Dette tror jeg er den mest spektakulære videoen jeg har sett hvor tema er Israel, Guds lovede land. Selve utgangspunktet er ordene fra Åp 15,3 om "Moses og Lammets sang", om Guds allmakt, herlighet, nåde og dom. Se den i fullformat ved å trykke på "firkanten" til høyre for lydnivået. Jeg kan bare si: nyt det du ser og bli velsignet og oppbygget. Det ble jeg.

Nye arkeologiske funn i Israel bekrefter Bibelens troverdighet

Professor Adam Zertal har nylig gjort sensasjonelle funn som bekrefter Bibelens historie om Moses. Akkurat som det finnes liberal teologi, finnes det også liberal arkeologi. Den går ut på at jødenes historie først begynner med kong David, og man påstår at Mosebøkene er et falsum, eventyr og myte. Dermed sier de: Moses har aldri levd.

Men om Moses ikke hadde levd, har det heller aldri funnet sted noen jødisk utgang fra Egypt, og da er også vårt Nytestamente falskt. For det finnes jo mange henvisninger til utgangen fra Egypt i vårt Nytestamente. Kirkens første martyr, diakonen Stefanus, henviser jo til jødenes utgang av trellehuset (Apgj 7,21-45) og det samme gjør Hebreerbrevets forfatter (Hebr 11,23-29). For en som tror på Gud og som er glad i sin Bibel har det vel aldri vært noe problem å tro på beretningene om Moses, men det er jo trosstyrkende at arkeologiske funn er med på å stadfeste de bibelske beretningene.

Adam Zertal har gjort seg bemerket før. Det var han som fant Josvas alter på Ebalfjellet for flere år siden. I de siste årene har professoren sammen med sitt team drevet med arkeologiske oppmålinger av Manasse-området i Jordandalen. Her fant han noe som han lenge ikke forsto hva var. Han identifiserte det som de 5.Mosebøkene kaller en "gilgal". Dette er en leir eller steinstruktur, som er nevnt hele 39 ganger i Bibelen. Den mest kjente referansen finnes i Josva-boken.

Professor Zertal kaller sitt funn for "sandalen", fordi stein-oppbyggingen har form av en svær fotsåle, og Zertal mener at disse var brukt til folkeforsamlinger, forberedelse til krig eller spesielle ritualer. Han har funnet fem slike "sandaler", og utgravningene har pågått mellom 1990-2008. Man antar at de ble bygget i det 12 eller 13 århundre før Kristus.

I to år har professor Zertal grunnet på hva dette er for noe. Etter også å ha studert arkeologi i Egypt og lest gammel egyptisk litteratur, har han funnet løsningen. Lignende funn er også gjort i Egypt. For Ramses II hadde det valgspråk at "der egypterne satte sin fot, det land var deres eiendom". Slik ble Egypten erobret. Dette finner jo sterkt om det Herren befaler Josva å gjøre. "Hver sted dere setter foten på, gir jeg dere, slik som jeg sa til Moses." (Jos 1,3) Sandalen, professor Zertal har funnet, minner jo helt og fullt om en fotform, et fottrinn. I 5.Mos 11,24-25 leser vi: "Hvert sted dere trår på med deres fot, skal høre dere til, fra ørkenen og Libanon, fra den store elv, elven Frat, og til havet i vest skal deres grense gå. Ingen skal kunne stå seg i mot dere. Redsel og frykt for dere skal Herren deres Gud la komme over hele det landet dere setter foten på, slik som han har sagt til dere."

Størrelsen på disse fem sandalene som professor Zertal har funnet i Jordandalen stemmer helt overens med funn gjort i Egypt. Israelittene har sansynligvis tatt med seg denne skikken fra Egypt, mens de var treller der.

Nå er vi så heldige at professor Adam Zertal kommer til Norge. I forbindelse med Israel-stevnet til "For Bibelen og Israel", 17.-19. juli på Gautefall Hotel i Drangedal, taler Adam Zertal sammen med Bruno og Gro Wenske. Dermed kan du selv høre om de sensasjonelle funnene han har gjort! Ønsker du flere opplysninger om dette, kan du bare ta kontakt med oss.

De 10 bud - gode veivisere til et godt liv, del 10

Det niende bud lyder slik: "Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste." (2.Mos 20,16) Utgangspunktet her er løgn i rettslig sammenheng. Det ser man av språkbruken, men budet er allment. I 2.Mos 23,1 utdypes det niende budet slik: "Du skal ikke gjøre felles sak med den ugudelige, så du blir et urettferdig vitne." Og videre i vers sju: "Du skal holde deg langt borte fra fra en falsk sak og ikke hjelpe til at den uskyldige og rettferdige mister livet. For jeg dømmer ikke en skyldig å være uskyldig."

Gud kan ikke lyve. "Dette livet har Gud, som ikke kan lyve..." (Tit 1,2) Jesus kaller djevelen for løgnens far, med andre ord den onde er opphavet til løgnen. "Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker. Han har vært en morder fra begynnelsen OG STÅR UTENFOR SANNHETEN, for det finnes ikke sannhet i ham. Når han lyver, taler han ut fra sitt eget, for han er en løgner og løgnens far." (Joh 8,44)

Ananias og Saffira er eksempler på hvordan løgnens ånd kan innta et menneske. "Hvordan kunne du bestemme deg for dette i ditt hjerte? Det er ikke mennesker, men Gud du har løyet for." (Apgj 5,3)

Apostelen Johannes poengterer hvor viktig det er at vi lever i lyset med våre liv. Intet område av en kristens liv skal være i mørket: "Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten." (1.Joh 1,6)

De kristne vil bli utsatt for andres løgner og bakvaskelser. Jesus taler selv om dette og sier:

"Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere." (Matt 5,11-12)

Om det niende budet sier Luther: "Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke sviker eller baktaler vår neste eller sprer onde rykter om ham, men unnskylder ham, taler vel om ham og tar alt i beste mening."

De 10 bud - gode veivisere til et godt liv, del 9

"Du skal ikke stjele," slik lyder bud nr åtte. (2.Mos 20,15) Dette budet er kanskje så innlysende at det ikke trenger noen utdypende kommentar, men spørsmålet om hva som er tyveri eller ikke er kanskje mer komplisert enn vi i første omgang tenker. Vi lever i et veldig sammensatt samfunn hvor vi står overfor langt flere etiske problemstillinger enn man gjorde da Moses fikk overlevert de 10 bud på Sinai. Vi forholder oss ikke bare til ting, eiendeler, men i langt større grad forholder vi oss til tid. Derfor snakker vi om tidstyven. Den som stjeler tiden fra oss. Men tidstyven behøver nødvendigvis ikke være ensbetydende med det hektiske livet mange lever, og som gjør at man havner i den berømte tidsklemma. Tidstyven kan også være et menneske som stjeler tiden fra oss. Slike som aldri dukker opp tidsnok, som alltid kommer for sent til en avtale, og som dermed bruker av tiden til et annet menneske. Det kommer også under ordene fra 2.Mos 20,15: "Du skal ikke stjele." For det er nettopp det du gjør når du lar en annen vente på deg, fordi du alltid kommer for sent. Du er en tyv!

Og selvsagt handler dette budet om ting. Nå går vel de færreste av oss å stjeler ting, selv om antallet butikktyverier er økende. Men vi stjeler også når vi låner ting, og aldri leverer dem tilbake.

Apostelen Paulus taler om det livet enkelte levde før de tok i mot Jesus som sin Frelser og Herre. Omvendelsen til Kristus er det store vannskillet. Det er et før og ett etter. Vi møter dette i brevet han skriver til forsamlingen i Efesos:

"Den som har stjålet, skal ikke lenger stjele, men arbeide og gjøre noe nyttig med sine egne hender, så han kan ha noe å gi til dem som trenger det." (Ef 4,28)

Så praktisk altså! Omvendelsen medfører en holdningsendring. Ikke bare det at man ikke stjeler, men ved at man arbeider så beholder man heller ikke alt for seg selv, man arbeider for å kunne hjelpe andre!

Til den kristne forsamlingen i Tessaloniki er apostelen Paulus inne på det samme:

"Ingen må krenke eller utnytte sin bror i dette. Herren straffer alt slikt, det har vi tidligere sagt dere klart og tydelig." (1.Tess 4,6)

Vi må nok erkjenne at dette budet - det åttende, har vi alle syndet mot - mer enn èn gang. Da trenger vi å be Herren om tilgivelse.

De 10 bud - gode veivisere til et godt liv, del 8

Det syvende bud kan oversettes på to måter:

"Du skal ikke bryte ekteskapet." (2.Mos 20,14)

"Du skal ikke drive hor."

Budet er gitt for å verne om ekeskapet som er den rammen Gud har gitt for seksuelt samliv, og budet rammeer all seksuell aktivitet utenom ekteskapet. Apostelen Paulus sier det slik: "Vet dere ikke at kroppene deres er Kristi lemmer? Skal jeg da ta Kristi lemmer og gjøre dem til en hores lemmer? Det må ikke skje! Eller vet dere ikke at når noen holder seg til en hore, blir de èn kropp? For det står: De to skal være ett. Men den som holder seg til Kristus, blir èn ånd med ham. Hold dere langt borte fra hor! All synd som et menneske gjør, er utenfor kroppen. Men den som driver hor, synder mot sin egen kropp. Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære!" (1.Kor 6,15-20 NTR 2005)

Hor dekker en hver form for utroskap. Det syvende budet tar sikte på å opprettholde ekteskapets hellighet, men det handler også om et rett forhold til Gud og mennesker i alminnelighet. Det syvende budet er også nok et eksempel på at Jesus utdyper budets betydning, slik vi i dette tilfellet ser at renheten også omfatter renhet i tankelivet:

"Dere har hørt det er sagt: 'Du skal ikke bryte ekteskapet.' Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte." (Matt 5,27-28)

Det kristne ekteskapet er mellom èn mann og èn kvinne. Samkjønnede "ekteskap" eksisterer ikke i Bibelen, og sex mellom en mann og en mann, eller en kvinne og en kvinne er det samme som hor, og er avskyelig i Herrens øyne. Ekteskapet er livslangt - "inntil døden skiller dere ad." I bibelsk forstand kalles også ekteskapet for "Guds pakt", jfr Ord 2,17. Å bryte ekteskapet er dermed også å bryte en pakt man har inngått, ikke bare med hverandre, men også med Gud.

De 10 bud - gode veivisere til et godt liv, del 7

Mennesket er skapt i Guds bilde, og livet er hellig og ukrenkelig. Derfor lyder det sjette bud: "Du skal ikke slå ihjel." (2.Mos 20,13) Det hebraiske ordet som er brukt her er verbet "rasah" og går på overlagt og forsettelig drap. Igjen ser vi at når vi går til Det nye testamente, og tul Jesu undervisning, så utdypes og forsterkes innholdet av dette budet. I den såkalte Bergprekenen viser Jesus med all tydelighet at Hans vei er kjærlighet der hatet råder, det handler om forsoning og bygge broer. Det handler om å elske sine fiender, om å velsigne og ikke forbanne, om å gå en ekstra mil.

"Dere har hørt det er sagt: Øye for øye og tann for tann. Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med en mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg. Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere og be for dem som krenker dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen." (Matt 5,38-45a)

Vi finner den samme i den apostoliske undervisningen:

"Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren. Men: Er din fiende sulten, så gi ham mat, er han tørst, så gi ham drikke. Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode. La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!" (Rom 12,19-21)

Disse og andre skriftsteder viser hvordan kristne skal forholde seg til andre, spesielt til dem som gjør dem ille.

Det er min overbevisning at et av Gudsrikets prinsipper er ikkevold. Men det er forskjell på bibelsk ikkevold og politisk pasifisme. Pasifister ønsker å forhindre krig og vold ved forhandlinger og samtale. De har verdensfreden i tankene og de vil bruke ulike midler for å nå sine mål, slik som sivil ulydighet og økonomiske sanksjoner. Bibelsk ikkevold handler om å unngå å bruke noen form for makt - fysisk, politisk, økonomisk. Målet for en kristen er ikke først og fremst verdensfred, selv om vi arbeider for fred og forsoning mellom mennesker, men den fred som oppnås når mennesker overgir sine liv til Jesus Kristus og Guds rike.

Jesus Kristus er vårt store ikkevoldelige forbilde!

"For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor. Han gjorde ingen synd, og det fantes ikke svik i hans munn. Han svarte ikke med hån når han ble hånet, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig." (1.Pet 2,21-23)

I 2.Kor 5,18-20 beskrives vårt kall som kristne overfor verden vi lever i:

"Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke stiller dem til regnskap for deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!"

Til verdens konfliktområder, til våre egne nabolag, er vi kalt til å bringe forsoning gjennom Forsoneren. Dette preget de første kristne, dette preget anabaptistene og dette bør prege Kristi etterfølgere i dag.

De 10 bud - gode veivisere til et godt liv, del 6

Jeg har vokst opp med gode foreldre, så for meg har det ikke vært vanskelig å følge ordene i det 5. bud: "Hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det landet Herren din Gud gir deg." (2.Mos 20,12) Men slik er det ikke for alle. Av ulike årsaker er forholdet til far, eller mor, eller begge blitt vanskelig. Det kan bli nødvendig å gå gjennom ulike prosesser, kanskje med faglig bistad for å komme seg gjennom ting som har skapt sår og forårsaket mye smerte. På den andre siden finnes det mennesker som har ofret seg for sine foreldre med en selvutslettelse som har skapt store utfordringer og vanskeligheter i deres liv. Så de femte budordene er ikke like lette å forholde seg til. Men la oss velge å se på dem med utgangspunkt i at foreldre ikke er perfekte, men gjør så godt de kan! Og ha nå i mente at jeg ikke snakker om foreldre som utøver fysisk eller psykisk vold. Jeg snakker om normalen, om det er mulig å si det slik. Vi kan vel alle se tilbake på vårt forhold til mor og far, og kjenne på at de burde ha sagt og handlet annerledes enn de gjorde, men så blir vi selv foreldre og vi ser hvor vanskelig det er. Utgangspunktet er jo at de fleste foreldre vil sine barn vel, men de er selv barn av sine foreldre, og bærer med seg sin egen håndbaggasje.


Likevel sier altså Gud at vi skal hedre dem. Så hva betyr det egentlig?


Hedre far og mor betyr å holde dem høyt i ære, vise dem omsorg og kjærlighet og vise dem respekt. 3.Mos 19,3 sier: "Enhver av dere skal ha ærefrykt for sin mor og sin far."


Tenker vi etter skylder vi dem mye. De har vist oss kjærlighet, omsorg, sørget for våre elementære behov. De har strevd, håpet og kanskje bedt, om vi har vært så heldige at våre foreldre har vært troende.


Jesus tar selv frem det 5. budet og sier:"For Gud sa: 'Hedre far og mor' og 'Den som bruker onde ord mot far eller mor, skal dø.' Men dere lærer: 'Den som sier til sin far eller mor: 'Det du skulle hatt av meg til hjelp, skal være en tempelgave,' han trenger ikke å hedre sin far eller mor.' Altså har dere satt Guds ord ut av kraft av hensyn til deres egen overlevering. Hyklere..." (Matt 15,4-7a)


Her ser vi at Jesus faktisk utdyper det femte budet for oss. Han sier: Det handler om praktisk kjærlighet. Ikke ord.


Og en apostoliske undervisningen følger opp dette, med å gi rettledning til familielivet:
"Dere barn, vær lydige mot foreldrene deres i Herren, for det er rett og riktig. Du skal hedre din far og din mor, dette er det første budet med et løfte, så det skal gå deg godt og du kan leve lenge i landet. Dere fedre, vekk ikke sinne og trass hos barna deres, men gi dem den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje." (Ef 6,1-4)


Som Paulus skriver: Det femte budet er det første budet med et løfte. Det fører velsignelse med seg å hedre far og mor.

De 10 bud - gode veivisere til et godt liv, del 4

De siste årene har det skjedd en forråelse og en forflatning av vårt språk. Vi har mistet respekten for det hellige, og Den hellige. Dette merkes også i enkelte kristne sammenhenger hvor man bruker ord, som om man tenker seg om, handler om det som er det tredje bud: "Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn."
For vår eldste bror, jødene, var Guds navn så hellig at det ikke kunne uttales. Guds navn er da også innbegrepet av hele Hans person, så det må ikke brukes uten hensikt. Ord 18,10 forteller oss at "Herrens navn er et fast tårn, til det løper den rettferdige og blir berget." Guds navn og Guds karakter er uadskillelige, derfor bør ikke Guds navn misbrukes til å banne eller sverge.


Det er noe overveldende ved dette at Abrahams, Isaks og Jakobs Gud har gitt seg til kjenne ved å åpenbare sitt navn (hebr sem, som uttales shem). Ved å kunngjøre sitt navn, lukker Han folket inn i et personlig forhold til seg. Guds navn er Gud selv. Siden navnet og personen som har dette navnet er uadskillelige, så ligger det også en makt i selve navnet. I jødisk tankegang er det slik at den som nevner sitt navn over noe, beslaglegger det som sin eiendom, tar det inn under sitt herrevelde. Slik også med Guds navn når det nevnes over noe.


Vårt nye testamente utdyper innholdet i Guds tredje bud slik:


"La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på. Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til frihetens dag. Slutt med all hardhet, hissighet, sinne, bråk, spott og all annen ondskap. Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus." (Ef 4,29-32)


Det er en god del råttent snakk blant kristne. Det handler blant annet om vitser som ikke sømmer seg å fortelle for en som har med Gud å gjøre. La oss legge av oss all bråkjekkhet, all løsaktig og råttent snakk, alle dårlige vitser og tvilsomme historier. La oss snakke sant og oppbyggelig!


Jesus er veldig tydelig når Han sier: "Ikke det som kommer inn i munnen, gjør mennesket urent. Men det som går ut av munnen, det gjør mennesket urent." (Matt 15,11)


Om det tredje bud sier Luther:
"Du skal ikke misbruke Guds navn. Hva menes med det? Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke bruker hans navn til å banne og besverge, lyve og bedra, men kaller på ham i all vår nød, ber, lovpriser og takker."

De 10 bud - gode veivisere til et godt liv, del 2

"Ingen over, ingen ved siden", er i grunnen den beste overskriften som kan settes over det første av Guds 10 bud: "Du skal ikke ha andre guder foruten meg." (2.Mos 20,3) Verset kan også oversettes: "ved siden av meg". Guds karakter krever lojalitet, og den troende viser lojalitet ved å tilbe den ene, sanne Gud. Gud selv omtaler seg som "nidkjær", i vers 5. Nidkjær kommer av det hebraiske ordet "qanna", og det nærmeste vi kommer en "moderne" betydning er å si at Gud er sjalu. Profeten Jesaja omtaler en som han kaller for "morgenrødens sønn". (Jes 14,12) Mange bibelforskere mener at han med dette beskriver satan. "Det var du som sa i ditt hjerte. Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone.." (v.13) Gud kan ikke tillate dette opprør, det er majestetsfornærmelse! Gud alene sitter på tronen. Opprøret må slås ned når satan i sitt overmot sier: "Jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste. Nei, til dødsriket skal du støtes ned.." (v.14-15a) At Gud er nidkjær betyr at Han alene skal tilbes.


Ser vi videre i vers 23 så utdypes dette på denne måten: "Dere skal ikke gjøre dere noen gud ved siden av meg. Guder av sølv eller guder av gull skal dere ikke lage dere." I Salme 81,10 leser vi følgende: "Det skal ikke være noen fremmed gud hos deg, og du skal ikke tilbe utlendingenes gud." Vi finner det samme i den apostoliske undervisningen: "Mine barn, ta dere i vare for avgudene." (1.Joh 5,21)


Hvordan definerer vi så "avguder" eller "andre guder"? I sin forklaring til det første budet, skriver Martin Luther i sin lille katekisme: "Du skal ikke ha andre guder enn meg. Hva menes med det? Vi skal frykte og elske Gud over alle ting og stole på Ham." Det er i grunnen en god forklaring, fordi det nettopp understreker at alt som betyr mer for oss enn Gud, hva det enn er, er en avgud! Luthers definisjon er vidtfavnende, og den bør få oss alle til å tenke etter hva det er som har førsteplassen i våre liv, og hva det er som stjeler vår oppmerksomhet og vår tid.
Det er lett for oss "moderne" mennesker å tenke at dette handler om hedenske avguder, og at vi dermed ikke behøver å ofre dette budet så stor oppmerksomhet, for hedenske avguder har vi jo ikke i vårt hus. Men dette behøver ikke å dreie seg om trefigurer fra Afrika. Avguder kan være svært så moderne og sofistikerte. En avgud kan være det som stjeler vår oppmerksomhet. For eksempel tidsbruken vår. Når Gud ikke får førsteplassen, men det er "viktigere" ting som opptar oss, så må vi spørre oss selv om det virkelig er slik at Gud er nr 1.


Men la meg også si noe om dette som har med hedenske avguder å gjøre. I de siste årene er det blitt populært å ta med seg hjem fra ferie "eksotiske" trefigurer brukt av sjamaner, eller tjukke buddhaer eller indiske gudebilder og plassere dem i sitt hjem. Noe slikt hører ikke hjemme hos noen kristen. Dette er avskyelig i Herrens øyne, og vi bør snarest kvitte oss med det! Uansett om det har kostet deg lite eller mange penger, bør du kaste det eller brenne det opp. Hvilken samklang har lys med mørke?


Avgudsdyrkelse er alt som kan settes i stedet for Gud, inkludert oss selv. Det omhandler alle slags idoler - enten de er følelsesmessige, materielle, sensuelle eller intellektuelle. Det Nye testamente viser oss at vi må se på det første budet på denne måten. I Kol 3,3 kan vi lese følgende: "Så død da deres jordiske lemmer: Utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse." Du husker sikkert at Jesus snakket om avguden Mammon, som er pengekjærhet. Vi finner det samme i den undervisningen som apostelen Paulus gir den kristne forsamlingen i Efesos: "For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk - han er jo en avgudsdyrker - har arv i Kristi eller Guds rike." (Ef 5,5)


Hvordan kan vi så prøve oss selv om vi har avguder i våre liv?


Still deg selv disse spørsmålene:
1. Klarer jeg meg uten?
2. Har det fått makten over meg?
3. Kan jeg invitere med meg Jesus inn i det jeg holder på med?


(fortsettes)

De 10 bud - gode veivisere til et godt liv, del 1

Herren ønsker å velsigne oss med et godt liv, og det følger velsignelser med å følge Hans gode vilje for våre liv. I Guds ord har Han gitt oss retningslinjer, og når vi følger dem, følger velsignelsene med! Salmisten som skrev Salme 119, den som handler om Guds ord, sier det slik, inspirert som han er av Den Hellige Ånd:


"Å, hvor høyt jeg elsker din lov! Dine bud gjør meg visere enn mine fiender, for de er mine til evig tid. Jeg er blitt klokere enn alle mine lærere, for jeg grunner på dine vitnesbyrd. Jeg er mer forstandig enn de gamle, for jeg tar vare på dine befalinger. For hver ond sti har jeg holdt mine føtter borte, for at jeg kunne holde ditt ord. Fra dine lover har jeg ikke veket av, for du har lært meg." (Salme 119,97-102)


Til sin tjener Moses taler Herren tydelig og klart og sier hvor velsignelsen, og dermed også beskyttelsen for våre liv, ligger:


"Disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp. Du skal binde dem som et tegn på din hånd, de skal være som en minneseddel på din panne. Du skal skrive dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter." (5.Mos 6,6-9)


Blant de ord som Herren har gitt oss, står Guds 10 bud i en særstilling. Vi begynner i dag en helt ny serie her på bloggen, hvor vi skal ta for oss hvert av disse budene, og se nærmere på hva de betyr for oss i våre hverdagsliv. Du vil finne at de omhandler alle livets områder, og at Jesus forsterket deres betydning og at de hørte med i apostlenes undervisning. Jeg har i andre artikler tatt for meg viktigheten av å forstå hva lov og evangelium er, så vi får se om jeg kommer inn på det i denne sammenhengen. Dette er først og fremst en gjennomgang av hvert av de 10 bud.


Det er viktig å understreke at De 10 bud er en absolutt lov, det er prinsipper som er altomfattende og uten unntak, og Jesus stadfester deres tidløse betydning i Matt 5,21-37. Jeg foreslår at du henter din Bibel og leser det skriftavsnittet, så har du et godt grunnlag når vi nå tar fatt på en gjennomgang av Guds 10 bud.


(fortsettes)

Guds bolig - Guds lengsel, del 2

Første gang Gud gir til kjenne sin lengsel etter en bolig blant menneskene, var i drømmen Han gir patriarken Jakob i Betel. Neste gang vi støter på dette tema i Den Hellige Skrift er i 2.Mos 25,8. Da kaller Han Moses til å bygge et tabernakel etter sine egne anvisninger:


"La dem bygge en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem."


Som jeg skrev i forrige bloggpost: Himmelens Gud vil ikke bare ha en bolig i himmelen, men lengter også etter å bo på jorden. Det startet med en minnestein som det ble helt olje over. Neste fase omfatter både et telt, med konkrete områder rundt, inventar, alter, ofringer. Som du vil se er den snakk om en progressiv åpenbaring av Guds lengsel, som kulminnerer i åpenbaring om menigheten i Det nye testamente, og den nye pakt.


Når vi leser de første kapitlene i 1.Mosebok finner vi noe interessant som forteller oss noe om dette. Allerede fra begynnelsen av taler Gud om en bygning, et hvilested for seg. Han taler om tre kostbare substanser: gull, bdellium og onyks-sten. (se 1.Mos 2,12) Jeg har undret meg på hvorfor dette nevnes. Hvilken betydning har det? Jeg fant ut at bdellium betyr perle. Så leste jeg Åpenbaringen 21 om Den Hellige stad, Det nye Jerusalem. Der finner vi igjen de samme tingene som nevnes i 1.Mosebok. Denne byen består av gull, perler og kostbare steiner.


I 2.Mosebok har åpenbaringen av Guds lengsel etter å bo blant menneskene fått sitt uttrykk i et telt:


"Jeg vil bo midt iblant Israels barn, og jeg vil være deres Gud. Og de skal kjenne at jeg er Herren deres Gud, som førte dem ut av landet Egypt for å bo midt iblant dem. Jeg er Herren deres Gud." (2.Mos 29,45-46)


Når Moses har gjort som Gud har bedt han om, og Tabernaklet står ferdig, salves det med olje, slik patriarken Jakob salvet steinen i Betel:


"Deretter skal du ta salingsoljen og salve tabernaklet og alt som er i det. Og du skal hellige tabernaklet og alt som hører det til, så det blir hellig." (2.Mos 40,9)


Deretter tar Gud bolig i Tabernaklet slik Han har gitt lovnader om. og Hans herlighet fyller det:


"Da dekket skyen sammenkomstens telt, og Herrens herlighet fylte tabernaklet. Moses kunne ikke gå inn i sammenkomstens telt fordi skyen hvilte over det, og Herrens herlighet fylte tabernaklet." (2.Mos 40,34-35)


Det neste som skjer i Guds åpenbaring handler om Templet.


(fortsettes)

Hellighetslengsel, del 3

Alt ved Gud er hellig, og alt som har med Gud å gjøre er også hellig. Den andre betydningen av ordet hellig i Det gamle testamente finner vi i begrepet "hellig samling." I 2.Mos 12,16 leser vi: "På den første dagen skal dere holde en hellig samling, og likeså på den sjuende dagen en hellig samling." Når Gud innstifter sabbaten, så er det snakk om en "hellig sabbat for Herren". (2.Mos 16,23). Himmelen er en "hellig himmel" (Salme 20,7). Gud sitter på "en hellig trone." (Salme 47,8) Sion er et "hellig berg." (Salme 2,6) Guds navn er spesielt hellig, og skal ikke brukes på en lettvint måte. "Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, fro Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn." (2.Mos 20,7)


Guds paktsfolk, utvalgt av Herren selv, er også et hellig folk. "For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud utvalgt av alle folk på jorden til å være hans eiendomsfolk." (5.Mos 7,6) Israel er også kalt til hellighet. "For jeg er Herren deres Gud, og dere skal hellige dere. Dere skal være hellige, for jeg er hellig." (3.Mos 11,44) Her brukes ordet hellighet både i betydningen adskillelse og innvielse. Hellighet er det høyeste uttrykk for paktsfellesskapet med en hellig Gud og Hans folk.

I den gamle pakt er også det som er knyttet til selve gudsdyrkelsen hellig. Det finnes hellige dager i tillegg til sabbatsfeiringen, hellige prester, hellig salveolje, hellig førstefrukt. Man krever seremoniell renselse og renhet av alt: prester, redskaper til bruk i gudstjenesten, forsamlingen selv som deltok i gudstjenesten.


Et sentralt punkt i den jødiske gudsdyrkelsen var Den store forsoningsdagen. Du kan lese om den i 3.Mos 16. I vers 30 står det: "For på denne dagen skal det gjøres soning for dere for å rense dere, så dere blir rene for Herren fra alle deres synder."


Når vi leser Det gamle testamente vil vi også se at det legges vekt på en indre hellighet. Vi ser dette for eksempel i Salme 24,3-4: "Hvem kan stige opp på Herrens berg? Hvem skal stå på hans hellige sted? Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte, som ikke har vendt sin hu til løgn og ikke sverger falskt."
I den neste artikkelen skal vi se nærmere på hvordan ordene hellig og hellighet forstås i lys av Det nye testamente.


Maleriet vi viser på bloggen i dag viser det som Bibelen omtaler som "den rest som er igjen", altså i betydningen de som lever adskilt og hellige liv, og i pakt med Guds ord og vilje. Gud har alltid hatt en slik "rest".

(fortsettes)

Hellighetslengsel, del 2

Hellighet er selve fundamentet for Guds væren, ikke bare en del av Hans karakter. Tre ganger hellig er Den Evige, Den Allmektige.

Når ordet «hellig» brukes i 2.Mos 3,5 så peker det mot en guddommelig hellighet, eller det som er innviet: «Kom ikke nærmere.» Når Gud taler til Moses ut fra Den brennende tornebusken, sier Han: «Dra dine sko av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn.» Det hellige er Guds ukrenkelige hellighet, selve Hans væren, Hans vesen. Det er etter dette møtet med den hellige Gud at Moses blir gitt Guds navn YAHWEH – Jahve. Den som nådefullt vil fri Israel fra Egypt. Forløseren er først og fremst Den hellige Gud. På Sinai, når Loven gis, er det Guds hellighet som understrekes gjennom det som skjer i den fysiske så vel som i den åndelige sfæren: «Hele Siani berg sto i røk, fordi Herren var steget ned på det i ild. Røken steg opp som av en smelteovn, og hele fjellet skalv.» (2.Mos 19,18)

At Gud er hellig taler også Guds majestet og storslåtthet om. Han er majestetisk i hellighet. «Herre, hvem er som du blant gudene? Hvem er som som du herlig i hellighet, forferdelig å lovprise, underfull i gjerning?» (2.Mos 15,11) Og som majestetisk i hellighet er det slik at selve Hans vesen inngir ærefrykt og ærbødighet. Når Jakob, ved Betel, drømmer om himmelen, utbryter han: «Han ble grepet av frykt og sa: Hvor forferdelig er ikke dette stedet! Her er sannelig Guds hus, her er himmelens port.» (1.Mos 28,17) Vår primære respons på Guds hellighet er undring, ærbødighet, frykt. Salmisten sier: «Tilbe Herren i hellig skrud! Bev for hans åsyn, hele jorden.» (Salme 96,9) Guds majestetiske nærvær kaller oss til å respondere med tilbedelse, og den får oss til å skjelve og kjenne på dyp ærefrykt. At Gud er hellig taler om at Han er den som er totalt annerledes. Gud er totalt annerledes enn mennesket og Hans øvrige skapning og skapelse. Det hebraiske ordet for «hellig», qados, betyr i sin opprinnelige betydning, det som at atskilt eller satt til side. Hos Hosea leser vi dette om Gud: «For jeg er Gud og ikke et menneske.» (Hos 11,9) Gud kan ikke, på noen måte, bli identifisert med noe av sin skapelse. Gud er også atskilt fra all urenhet, alt som er ondt, vanlig, vanhellig og verdslig. Guds hellighet manifesteres gjennom Hans fullkomne renhet og totale rettferdighet. «Og Den Hellige Gud viser seg hellig ved rettferdighet.» (Jes 5,16) «Du som har rene øyne, så du ikke kan se på det onde.» (Hab 1,13a)

(fortsettes)

Guds vrede, del 2

Jeg skal i denne og neste artikkel se henholdsvis på det bibelske vitnesbyrdet om Guds vrede i Det gamle og Det nye testamente.


Guds vrede omtales hele 650 ganger i Det gamle testamentes skrifter. Men det vil livevel være galt å si at denne siden ved Gud fullstendig dominerer bildet av Gud i Det gamle testamente. En bibelleser vil ganske raskt kunne se at det som er det dominerende i det paktsforholdet som Gud har med sitt utvalgte folk, Israel, er Hans utvelgelse som bygger på Hans nåde og Hans frelsende kjærlighet. Dette kommer veldig tydelig til uttrykk i 2.Mos 34,6-7a:


"Herren Herren er en barmhjertig er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. Han lar miskunn vare gjennom tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelse og synd."


Det vil kanskje overraske deg, men Det gamle testamente taler ikke mindre om Guds kjærlighet og nåde enn det Det nye testamente gjør. Hør bare disse ordene fra Salme 103,8-12: "Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet. Han går ikke alltid i rette, og gjemmer ikke på vrede for evig. Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss. Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham."


Men når Gud likevel åpenbarer sin vrede i den gamle pakt, så har det sammenheng med Israels troløshet og frafall.


Gud åpenbarer seg først og fremst som den hellige Gud. Serafene roper jo i Guds himmeltempel: "Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet." (Jes 6,3)


Gud reagerer mot all vanhellighet, avgudsdyrkelse og alt som krenker Hans vesen. Gud er nidkjær i sin straff av synd. I 5.Mos 4,24 leser vi: "For Herren din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud." Det gamle testamente lærer oss at Gud berøres personlig av det onde, og overalt i Den Hellige Skrift står Guds vrede for Hans mishag, Hans vemmelse og uvilje mot synd. Guds vrede har overalt i seg sen bortstøtende og destruktiv kraft. Den truer synderes liv, og Guds vrede lukker oss ute fra Guds frelsessamfunn.


Alt som har med offer å gjøre under den gamle pakt har å gjøre med at ikke Guds vredesdommer skal komme over folkets lovbrudd. Guds vredesdom har nemlig dødsstraffen i seg. Når Gud er vred, hjemsøker Han synden istedenfor å forlate den. Han døder i stedenfor å gjøre levende. "Nå ser dere hvem jeg er, og at det ingen Gud uten meg. Jeg tar liv og gir liv. Jeg sårer, og jeg leger, og det er ingen som redder av min hånd." (5.Mos 32,39)
Det gamle testamente gir oss mange eksempler på Guds vrede over synden. Det er nok å nevne vannflommen, dommen over Sodoma og Gomorra, straffedommene som fulgte over Egypt. I vredens tid blir Gud vår fiende. Han kjemper mot oss, istedet for å kjempe med oss. "Men de, de var gjenstridige og gjorde hans Hellige Ånd sorg. Da skiftet han sinn og ble deres fiende, han selv stred mot dem." (Jes 63,10)


Men selv midt i Guds vrede og i sin nidkjærhet mot synden, så undertreker Det gamle testamente at Han samtidig er grenseløst langmodig med syndere. Han er ikke snar til vrede. I Salme 30,6 sier David, inspirert av Den Hellige Ånd: "Et øyeblikk varer hans vrede, en livstid hans nåde."


(fortsettes)

Gregorios av Nyssa om Moses

I går gikk jeg til sengs med en bok fra 300-tallet som sengelektyre! Den hellige Gregorios av Nyssa (332-395) skrev en biografi om Moses, som er oversatt til svensk og utgitt på Artos Bokförlag. Denne boken er spesielt interessant fordi den gir oss et innblikk i den tidlige kirkens bibelutleggelse. Sammen med den hellige Basilios den Store, og den hellige Gregorios av Nazianz dannet Gregorios av Nyssa den kretsen som er blitt kalt de kappadokiske fedre. Få teologer har hatt en slik innflytelse som disse. På en særskilt måte har Gregorios av Nyssa, gjennom sin skarpsindige syntese av teologi og filosofi hatt stor betydning for Østkirkens tradisjon.

Den hellige Gregorios var spesielt fremtredende som mystiker. Og biografien som han skrev om Moses, er en av den kristne mystikkens klassikere. Den svenske oversettelsen eer gjort direkte fra gresk. I sin bok fremstiller Gregorios Moses som en lærer i mystikk - en som leder sitt folk dypere og dypere inn i gudskunnskapens hemmeligheter. Men Gregorios skriver også om livet til Moses.

Gregorios av Nyssa ble født omkring år 332 og hørte til den tredje kristne generasjonen av en fremstående familie i Kappadokia, i den indre delen av det som er blitt kalt for Lille-Asia. Han var tredje sønnen i en søskenflokk på 10. Ikke bare hans bror Basilios, men også hans søster Makrina betydde mye for hans åndelige utvikling. Når man leser skriftene til kappadokierne får man en følelse av et veldig sterkt familiesamhold. Det er noe å tenke på at man allerede i den korte tiden som Kirken hadde eksistert hadde man rukket å utdanne kristne slekter. Til dette sterke samholdet bidro også ganske sikkert de usikre forholdene som den tidlige Kirken sto overfor, både innad og utad. De arianske stridighetene hadde blitt offisielt avblåst i forbindelse med kirkemøtet i Nikea år 325, men fortsatte i virkeligheten og ble fulgt av nye kristologiske og pneumatologiske lærestrider.

Jeg gleder meg til å ta fatt på boken til Gregorios, og kommer sikkert tilbake til den på bloggen. Det gjør jeg også med boken som Tore Lende har sendt meg, og som jeg fikk i posten i dag, nemlig: The Myth of a Christian Nation av en annen Gregory, nemlig Gregory A. Boyd! Med et hjerte som ikke synes å lystre resten av kroppen, noe som gir meg en hvilepuls på 120, er det ikke så mye annet jeg orker enn å sitte stille i godstolen i håp om at hjertet vil roe seg og slå normalt igjen. Jeg er veldig takknemlig for forbønn.