Guddommelige fotavtrykk

Jeg holder på å lese Josvas bok. Det er en stund siden sist. Det har vært andre bøker i Bibelen som har fanget min interesse, men står altså Josvas bok for tur. I går hadde jeg kommet til kapittel 5. hvor det fortelles om Josva som befinner seg utenfor Jeriko og der får han øye på en mann med et løftet sverd i hånden. Josva undrer seg over hvem denne mannen er, og spør om han er en av deres menn eller en fiende.

Da får han til svar: 'Nei, jeg er høvdingen over Herrens hær. Nå er jeg kommet.' (Jos 4,14) Da faller Josva på sitt ansikt til jorden, leser vi og denne høvdingen over Herrens nær sier da til Josva: 'Dra skoen din av din fot! For det sted du står på, er hellig.' Og så leser vi at Josva gjorde så.

Dette ligner mye på det som Moses opplevde når Herren åpenbarer seg for ham i form av en brennende tornebusk, som ikke brenner opp: 'Kom ikke nærmere! Dra dine sko av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn.' (2.Mos 3,5)

Jeg hører med blant dem som tror at det finnes 'hellige steder'. Begge disse eksemplene fra henholdsvis Josvas bok og 2.Mosebok viser det. Det er steder hvor Herrens hellige nærvær har åpenbart seg på en helt spesiell måte, og etterlatt seg guddommelige avtrykk. Det ordinære blir ekstraordinært. Før Herren åpenbarte seg for Josva og for Moses, var disse stedene helt vanlig. Ingenting spesielt. Bare jord.

Men så kommer Guds nærvær og alt, absolutt alt endres.

Jeg har vært på noen slike steder som er blitt berørt av Guds hellige nærvær. Nærværet kan ennå kjennes. Det er som om det sitter igjen i veggene.  Jeg kjenner takknemlighet og ærefrykt for at jeg har vært så helduig å få være der. Man lengter tilbake. Har man først fått smaken for Guds herlighet og nærvær vil man ha mer. Guds nærvær gjør en sulten.

Hellige steder - tynne steder - i Bibelen og kirke- og vekkelseshistorien

Våre keltisk-kristne venner snakker om 'thin places' - 'tynne steder', i betydningen 'et sted hvor Gud på en spesiell måte har åpenbart seg, og hvor 'hinnen mellom himmel og jord er flortynn'. Finnes det bibelske eksempler på dette? Ja, flere!

Edens hage var opplagt et slikt sted. Moses beskriver dette slik: "Og de (altså Adam og Eva) hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval." (1.Mos 3,8).

Et annet eksempel finner vi i beretningen om Jakob og 'himmelstigen'. Vi finner den i 1.Mos 28,16-17:

"Da våknet Jakob av søvnen og sa: Sannelig, HERREN er på dette stedet, og jeg visste det ikke! Han ble redd og sa: Hvor skremmende dette stedet er! Dette stedet må være Guds hus, her er himmelens port."

Et tredje eksempel finner vi i historien om Moses og den brennende tornebusken:

"Moses gjette småfeet hos Jetro, sin svigerfar, presten i Midjan. En gang drev han småfeet bortom ørkenen og kom til Guds berg, til Horeb. Der åpenbarte Herrens engel seg for ham i en flammende ild, midt ut av en tornebusk. Han så opp, og se, tornebusken sto i lys lue, men tornebusken brant ikke opp. Moses sa: Jeg vil gå bort og se dette underfulle syn, at tornebusken ikke brenner opp. Da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham midt ut av tornebusken og sa: Moses, Moses! Og han sa: Ja, her er jeg. Da sa han: Kom ikke nærmere! Dra dine sko av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn." (2.Mos 3,1-5)

Både Edens hage, Betel og Horeb var steder der Gud manifesterte sitt hellige nærvær. Det var hellig grunn, hellige steder - eller 'tynne steder'. Jeg kunne ha gitt flere eksempler fra Det gamle testamente, men hva med det nye?

Betlehemsmarkene var tydelig et 'tynt sted':

"Det var noen gjetere der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Og se, en Herrens engel sto hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem..." (Luk 2,8-9)

Krybben i Betlehem var et annet sted hvor Guds herlighet åpenbarte seg: "Og se, stjernen som hadde sett i Østen, gikk foran dem inntil den kom og ble stående over stedet der barnet var." (Matt 2,9)

Tenk deg hvilket Gudsnærvær, hvilken hellig ærefrykt, der hvor Jesusbarnet var!

Det som skjer ved døperstedet i Jordan, hvor himmelen åpner seg, og Guds Ånd stiger ned, er et annet godt eksempel. Det samme med Forklarelsesberget, hvor Guds herlighetssky innhyller fjellet. Det samme med Getsemanehagen og Golgata, og Øvresalen i Jerusalem. Alle steder hvor Gud på en særskilt måte manifesterer sitt hellige nærvær.

Det finnes hellig grunn, det finnes hellige steder, det finnes 'tynne steder' - og de finnes i vår egen tid. Steder som Gud gjennom historien på en helt spesiell måte har åpenbart seg med sitt hellige nærvær  Azuza Street, Wales, Hebridene. Vi finner gjerne disse stedene hvor det har vært bedt mye. Det er innbedte steder, hvor Gudsnærværet fremdeles kan merkes. Jeg har selv opplevd slike steder. Kirke- og vekkelseshistorien gir mange eksempler på disse hellige stedene. Ikke hellige i seg selv, men de er blitt det, fordi Gud på en  særskilt måte gjestet oss der.

Så når noen skriver på sosiale medier at 'tynne steder' er hedenske og New Age relaterte, så kjenner de ikke den hellige historien- verken den bibelske eller kirke- og vekkelseshistorien - særlig godt.

Et slikt ''tynt sted' er retreatstedet Ffald-Y-Brenin i Wales, hvor mange mennesker i dag berøres av det hellige Gudsnærværet.

Vår keltiske kristenarv, del 7

Jesus hadde spesielle steder hvor Han hadde stevnemøte med sin Far; enten det var i ørkenen, eller det var oppe i fjellene. Eller Han søkte ut til Oljeberget.

Kelterne var kjent for sine hellige steder, som Lindisfarne. Et annet er Iona, men det finnes drøssevis av flere i det keltiske landskapet. På bildet ser vi den berømte pilegrimsveien som fører dit. De snakket gjerne om 'tynne steder', i betydningen av en plass hvor det var et påtagelig Gudsnærvær, og hvor hinnen mellom denne verden og den evige kunne briste når som helst.

Der er Inkarnasjonen som er kjernen i tanken om slike hellige steder: Gud som kommer nær i en bestemt person, på et bestemt sted, til en bestemt tid.

En av de bønner Hl.Aidan ba for Lindisfarne er denne:

Måtte vi her få erfare
freden fra de som gjør Din vilje,
freden fra brødre som tjener hverandre,
freden fra hellige munker i lydighet,
freden fra lovsang dag og natt.

Mange av oss føler tilknytning til spesielle steder. Der vi har funnet Gud, der vi opplever Hans hellige nærvær. Jeg har noen slike steder, både i mitt nærområde, og steder jeg har besøkt både innenlands og utenlands. Det er i grunnen i god keltisk ånd.

(fortsettes)

Iona

Den skotske forfatteren Fiona MacLeod - pseudonym for William Sharp (1855-1905) - beskriver Iona, en liten øy i Det indre Hebridene, på den vestlige kysten av Skottland(bildet) slik i boken "The Divine Adventure" (1910):

'Noen få steder i verden bør holdes hellige på grunn av den store kjærligheten som vigsler dem og troen som bevarer dem. Ett slikt sted er Iona ... bare en liten øy, formet av litt sand, noen få grasstrå, salte av sjøsprøyt fra evig urolige bølger, knauser som vader i lyng og smykker toppene med gul lav, vevet av vinden fra havet. Men helt fra de tidligste tider har hellige mennesker her bøyd seg i tilbedelse. På denne lille øya ble det tent en flamme som lyste over et hedensk Europa. Opp gjennom tidene har ydmyke hjerter aldri sluttet å bringe seine byrder hit. Her hentet håpet. Å fortelle historien om Iona er å vende tilbake til Gud, og ende i Gud'.

Er det ikke vakkert. Hit drømmer jeg om å komme - en dag.

Vestens kristne ligner mer og mer de ikke-kristne

Jeg har funnet frem igjen en bok skrevet av Tatjana Goritsjeva, som ved ulike høve har betydd mye for meg. Boken er oversatt til dansk og har tittelen: "Frihed og binding", med undertittelen: "En russisk ortodoks kristen møder vestligt kirkeliv."


Tatjana Goritsjeva (bildet), som er født i 1949, underviste flere år i filosofi ved universitetet i daværende Leningrad, nåværende St. Petersburg. Hun var spådd en lysende akademisk karriere. Men en radikal omvendelse til Kristus kom til å forandre hennes liv fullstendig. På grunn av de kommunistiske myndighetenes forfølgelse måtte hun i 1980 forlate sitt land, og har siden vært bosatt i Paris. Hun har utgitt en rekke bøker, to av dem har kommet på norsk: "Farlig å tale om Gud", som Prokla-Media gav ut i 1989 og "Ropet fra Gulag" som Nye Luther forlag gav ut i 1991. De er absolutt verd å lese, og kan sikkert lånes ved et hvilket som helst bibliotek, eller skaffes via http://www.pilgrimen.no/ som er Norges største antikvariat for kristen litteratur. Den danske boken er utgitt av Lohses forlag i 1991. Den har følgende ISBN nr 87 564 51210, om du skulle ønske å skaffe deg den. Sansynligvis må du finne den i et antikvariat i Danmark. Jeg kommer til å sitere fra den i en del artikler her på bloggen i tiden fremover, sannsynligvis noe sporadisk, etter hvert som jeg leser.


I det første kapitlet skriver Tatjana Goritsjeva om de prøvelsene som de russiske kristne måtte utstå i det ateistiske Samveldet av Sosialistiske Sovjetrepublikker. Hun skriver:

«Til grunntankene i den ortodokse kristendom og hos våre russiske forfedre hører besynderlig nok martyreriet, men det er kun merkelig for den kristne i den vestlige verden; hos oss er det noe vi er fortrolig med, og som er fast forankret i den troendes hverdag. Det kan enhver da også etterprøve; da vi i dette århundre i Russland har hatt flere martyrer enn i alle tidligere århundrer til sammen.»


Så sier Tatjana Goritsjeva noe veldig interessant. Hun skriver: «I prøvelsens tid har kun noen meget få mennesker fornektet Kristus.»


Russlands lidende kirke ble bevart. Ja den ble lutret. Tatjana Goritsjeva sier: «Først i dette århundre har Gud skjenket oss sin nåde til virkelig å lide for ham. Av denne grunn er denne tid den beste for vår kirke. Det er blomstringens tid. Kirken, som ytre sett ingen krefter har, har opplevd at dens indre liv er så sterk, rent, så lutret, at den nå virkelig er en kirke. Den er ingen organisasjon, ingen institusjon, men: Kristi kropp, som lider, Kristi kropp, som ble korsfestet og gjenoppsto.»


Tatjana Goritsjevas møte med Vesten og vestens kristne var for henne en sjokkerende opplevelse. Hun skriver om dette:


"Kirkene i Vesten har i høy grad mistet karakteren av vitnesbyrd. Det har sjokkert meg, for de fleste kristne, jeg har møtt, skiller seg slett ikke fra de ikke-kristne. De vet heller ikke, hvorfor de er kristne, og kan ikke si noe om deres tro. De vet ikke hvordan de skal formidle det. De lyser ikke opp, har ingen utstrålingskraft eller noe ansikt. I deres ansikter får man ikke øye på bildet av Kristus. Det vil si, at disse kristnes liv er helt og holdent horisontalt. Det skjer praktisk talt ikke noe, som de ville forstå kom fra Gud, ikke noe, som kunne tilpasse deres livtil Gud. Han eksisterer ikke for dem."


Jeg synes iakttagelsen er ganske treffende! Ikke minst dette at vestlige kristne er blitt mer og mer lik de ikke-kristne i deres levemåte. Interessant at det skulle være en russisk ortodoks kristen som avslørte hykleriet. Klarer vi å ta det inn over oss? Vi er jo så vant til at det er vi som har rett, vi som kommer fra Vesten. Det er vi som har det virkelige åndelige livet, mens de ortodokse i Øst de må vinnes for evangeliet. Kanskje er det vi som trenger hjelp fra de som virkelig led for Kristus, for å leve radikale Kristus-liv her i Vest?

Hellighetslengsel, del 3

Alt ved Gud er hellig, og alt som har med Gud å gjøre er også hellig. Den andre betydningen av ordet hellig i Det gamle testamente finner vi i begrepet "hellig samling." I 2.Mos 12,16 leser vi: "På den første dagen skal dere holde en hellig samling, og likeså på den sjuende dagen en hellig samling." Når Gud innstifter sabbaten, så er det snakk om en "hellig sabbat for Herren". (2.Mos 16,23). Himmelen er en "hellig himmel" (Salme 20,7). Gud sitter på "en hellig trone." (Salme 47,8) Sion er et "hellig berg." (Salme 2,6) Guds navn er spesielt hellig, og skal ikke brukes på en lettvint måte. "Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, fro Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn." (2.Mos 20,7)


Guds paktsfolk, utvalgt av Herren selv, er også et hellig folk. "For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud utvalgt av alle folk på jorden til å være hans eiendomsfolk." (5.Mos 7,6) Israel er også kalt til hellighet. "For jeg er Herren deres Gud, og dere skal hellige dere. Dere skal være hellige, for jeg er hellig." (3.Mos 11,44) Her brukes ordet hellighet både i betydningen adskillelse og innvielse. Hellighet er det høyeste uttrykk for paktsfellesskapet med en hellig Gud og Hans folk.

I den gamle pakt er også det som er knyttet til selve gudsdyrkelsen hellig. Det finnes hellige dager i tillegg til sabbatsfeiringen, hellige prester, hellig salveolje, hellig førstefrukt. Man krever seremoniell renselse og renhet av alt: prester, redskaper til bruk i gudstjenesten, forsamlingen selv som deltok i gudstjenesten.


Et sentralt punkt i den jødiske gudsdyrkelsen var Den store forsoningsdagen. Du kan lese om den i 3.Mos 16. I vers 30 står det: "For på denne dagen skal det gjøres soning for dere for å rense dere, så dere blir rene for Herren fra alle deres synder."


Når vi leser Det gamle testamente vil vi også se at det legges vekt på en indre hellighet. Vi ser dette for eksempel i Salme 24,3-4: "Hvem kan stige opp på Herrens berg? Hvem skal stå på hans hellige sted? Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte, som ikke har vendt sin hu til løgn og ikke sverger falskt."
I den neste artikkelen skal vi se nærmere på hvordan ordene hellig og hellighet forstås i lys av Det nye testamente.


Maleriet vi viser på bloggen i dag viser det som Bibelen omtaler som "den rest som er igjen", altså i betydningen de som lever adskilt og hellige liv, og i pakt med Guds ord og vilje. Gud har alltid hatt en slik "rest".

(fortsettes)

Hellige steder

Finnes det hellige steder? I 2.Mos 3 leser vi om Moses som klatrer opp på "Guds fjell, Horeb", hvor Herren viser seg for ham i en brennende tornebusk. Når Moses forsøker å tre nærmere "dette underfulle synet" så sier Gud: "Kom ikke nærmere! Ta dine sko av deg! For det stedet du står på, er hellig jord." (2.Mos 3,1-5) Våre keltiske kristne venner talte om noe de kalte for "tynn steder", som var "hellige steder". Hva mente de med det? For kelterne var det hevet over en hver tvil at det fantes en synlig og en usynlig verden. Den synlige og den usynlige var vevd sammen, like sikkert som luften vi puster og maten vi spiser blandes sammen for å gi liv til våre kropper. Et slikt "tynt sted" var et sted hvor nærværet av det usynlige på disse stedene nærmest ble håndgripelig. Våre keltiske forfedre så på slike steder som hellige steder eller hellige rom. Disse stedene var:

* Stasjoner eller stoppesteder på vår personlige vandring mot helhet - steder hvor vi stanser opp og blir stående, i ærefrykt, hvor barrieren mellom vårt tidsbundne og vårt evighets søkende jeg er på sitt laveste.
* Disse stedene er som sakramenter - de lar noe av mysteriet bli inkarnert.
* Disse stedene inviterer oss til å erfare glimt av det transendentale og hjelper oss til å leve våre hverdagsliv i lyset fra relalitetene som finnes utenfor oss selv.
*Slike steder vil alltid bli personlige. Vi dras tilbake dit. samtidig som disse stedene også er steder for fellesskap, som er hellige også for andre enn oss selv.
* De taler også til våre hjerter på en personlig måte, som en venn ville tale til oss. De taler om erfaringer vi kan gjøre oss med Gud.

Gjennom årenes løp har jeg vært på noen slike steder, som for meg personlig har hatt stor betydning, ja til og med av livsforvandlende karakter. Et av disse stedene er Gravhagen i Jerusalem. Å vandre rundt i hagen, eller sitte foran den tomme graven, står for meg som noe av det aller sterkeste jeg har vært med på. Utenfor det travle livet i Jerusalem, mens det inne i hagen er stille, så stille at en kan høre fuglene som synger. Duften fra blomstene, ja hele den mettede atmosfæren, er så spesiell. Hit drømmer jeg om å komme tilbake. Da vil jeg på nytt ha Bibelen min med meg, og sette meg i stille bønn og meditasjon. Men jeg har andre slike steder også: Grotteklostret i Pskov i Russland, Hl. Trifons kloster i Norge, noen steder vi besøkte da vi var på Shetland, et hus hvor en 90 årig bønnekjempe bodde. Jeg skal komme tilbake til disse stedene senere på bloggen. Kanskje har du noen du kunne fortelle om, hvor du har møtt Herren Jesus på en spesiell måte.