Her er prekenen jeg holdt i Lillehammer baptistmenighet i formiddag:
Matt 20,11-18
Johan Halmrast het en mann som var født her på Lillehammer i 1866. Han var sønn av en velstående forretningsmann. Men han døde på et lite kvistværelse i en av sentrumsgatene i Oslo i 1912, fattig og svært ensom. Bare hans gamle far og noen få andre av familien og noen soldater fra Frelsesarmeen var til stede da denne 46 årige korrekturleseren ble stedt til hvile på Østre Gravlund.
Johan var bare 12 år gammel da hans far gikk konkurs mens familien bodde her på Lillehammer. Faren hadde kausjonert for et lån som ble misligholdt. Familien flyttet deretter til Oslo i et forsøk på å etablere seg på nytt. Det ble ingen suksess. Johan, som var nummer to i rekken av fem barn hadde gode evner, men han hadde store utfordringer med helsa. Han var liten av vekst, pukkelrygget og hendene var deformerte. Hans liv kan kort beskrives som dette: fra rikdom på Lillehammer, til et miserabelt liv på et kvistværelse i Oslo med uteliggere og bråkete alkoholikere på den andre siden av veggen.
Men Johan kunne be og ba gjorde han ofte og mye. Ofte gav Gud ham syner og åpenbaringer, og Johan skrev de ned. Han ba seg igjennom dem. Hans store drøm var å bli salmebokforfatter. Det ble han ikke, men han skrev hele 30 romaner. Rik ble han ikke av det. Når forlagene hadde fått sitt, satt han igjen med smulene.
Helt på begynnelsen av 1890 årene har Johan Halmrast en sterk åndelig opplevelse. Opplevelsen skulle føre til at han skriver kanskje den sterkeste og flotteste påskesalmen av alle på norsk. Den skulle først få tittelen: Maria Magdalenas jubel, og tar utgangspunkt i teksten fra Evangeliet etter Johannes, som vi nettopp har lest. Vi kjenner den best som: Å salige stund uten like.
Det er herfra verselinjen: “Jeg levende så Ham i haven, og aldri så skjønn jeg Ham så,” er hentet.
Johan Halmrast så Jesus og her i haven, oppstanden fra de døde, får Johan Halmrast se Ham som den skjønneste av alle.
Slik kan bare et menneske uttrykke seg som har sett, som har erfart.
Alt står og faller med dette ene: Jesu Kristi oppstandelse. Uten oppstandelsen er vår tro absolutt ingen ting verd. Da er den i beste fall en god morallære, intet mer.
Det er ikke mine ord. Det er apostelen Paulus som sier det så sterkt. Når han skriver sitt første brev til den kristne forsamlingen i Korint, spanderer han på dem et helt kapittel hvor han skriver om Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Det er her, i 1.Kor 15, han skriver i versene 14-19:
“Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. For hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som er sovnet inn i Kristus. Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.”
Så fortsetter han triumferende i vers 20: “Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde…”
Radikale og sterke ord. Tenk det! Om ikke Kristus var stått opp fra de døde ville vår tro være meningsløs, vi ville fremdeles være redningsløst fortapt og vi - være de ynkeligste av alle mennesker.
Så alt står eller faller på en eneste ting: Sto Kristus opp igjen fra de døde?
Ja, sier apostelen Paulus, ja sier Maria Magdalena, ja sier de andre disiplene som kom til den tomme graven og fikk se Ham, strålende skjønn i oppstandelsens kraft, ja sier Johan Halmrast som møtte ham i hagen, og ja, sier alle vi som har erfart Ham som vår personlige Frelser og Herre,
Det må ha vært en forunderlig morgen.
Maria Magdalena gråt, leser vi. Det er et menneske i sorg vi møter. Et menneske som har mistet noen som var henne så inderlig kjær. Vi kjenner på denne djupe fortvilelsen hun bærer på når hun møter ham hun tror er gartneren i denne hagen.
“De har tatt Herren min bort og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.”
Det er fortvilet.
Og hun spør denne “gartneren”: “Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.”
Fortvilelsen og sorgen gjør at hun ikke klarer å tenke klart. Hvordan skal hun klare å bære et dødt menneske? Og hvor skal hun legge ham? Tilbake i graven?
Fortvilelsen og sorgen gjør også at hun ikke klarer å se klart.
Slik er det med sorg. Det kan være vanskelig å tenke. Det kan være vanskelig å se. Sorgen tar overtaket. Overmanner oss.
Maria Magdalena som kjente Jesus så godt, tror hun ser gartneren.
I Jerusalem finnes det to steder hvor man mener Jesus ble gravlagt. Det kan jo bare ha vært ett av dem. Personlig tror jeg det er det stedet som kalles Gravhagen som er stedet Jesus ble gravlagt. Dette stedet, med det man tror er en grav fra Jesu tid, ble oppdaget i 1867. Det er i alle fall svært autentisk. En hage midt i Jerusalem, med en klippegrav. Første gangen jeg var her var veldig spesiell: Jeg hadde så vidt kommet innenfor porten før jeg ble møtt av en gartner som klippet en hekk og drev og vannet. Plutselig var jeg tilbake i denne fortellingen fra Johannesevangeliet. Jeg så Gartneren som Maria Magdalena så. Det var ganske overveldende!
Det er først når den hun tror er gartneren sier hennes navn at hun gjenkjenner ham som Jesus.
Dessverre kommer det ikke frem i våre norske oversettelser, men det er ikke det “Maria” som brukes her i den greske teksten som Johannes evangeliet er skrevet på, men det hebraiske “Mariam”. Johannes har gjengitt ordet helt nøyaktig slik det utgikk fra Jesu lepper, omtrent på samme måte som “Talita kumi” og “Effata”. Denne formen og kanskje også tonefallet, hørte med til beretningen. Det var dette ene ordet som gjorde at Maria eller Mariam gjenkjente Jesus.
Ingenting er upersonlig med Jesus. Et møte med Ham er alltid personlig. Alltid unikt. Bare Jesus kunne si “Mariam” slik Jesus sa. Inderlig, ømt, helt personlig.
Det vekker sterke følelser hos henne. Hun svarer spontant: “Rabbuni” - Mester.
Møtet med Jesus varer ikke så lenge. Maria er overveldet, ør av lykke. Jesus er ikke lenger i graven! Han er ikke død! Han lever!
Jeg er sikker på at Maria ville ha stemt i med Johan Halmrast og sunget:
Å, salige stund uten like, Han lever, han lever ennu!
Han vandrer i seierens rike, Min sjel, hvorfor sørger da du?
Han er ikke lenger i graven, Hvor bleknet i døden han lå,
Jeg levende så ham i haven, Og aldri så skjønn jeg ham så.
Han lever, og jeg skal få bringe Hans venner det salige ord -
Tenk, jeg som er ringest blant ringe, Den minste han kjenner på jord.
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære, Å, kunne jeg synge det ut!
Å, kunne ei engler begjære Å gå med så salig et bud!
Å, salige stund uten like, Han lever, han lever ennu!
Han vandrer i seierens rike, Min sjel, hvorfor sørger da du?
Du søkte din trøst i den døde, Og dvelte ved gravnatten kun,
Så fikk du ham levende møte, Å, salige, salige stund!
Våre venner i den østlige kirken fremsier en frimodig bekjennelse 1. påskedag: Med døden nedtrampet Han døden, og til dem som er i gravene ga Han til.
Denne bekjennelsen er egentlig hentet fra en av påskens eldgamle salmer i den ortodokse kirkens tradisjon. Jeg synes de er så vakre at jeg har forsøkt å oversette noen av dem til norsk:
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Nå og alltid og i evigheters evighet. Oppstandelsens dag! La oss opplyses av høytiden! La oss omfavne hverandre! La oss si: "Bror", selv til dem som hater oss! La oss tilgi alt for oppstandelsens skyld og rope slik:
Kristus er oppstanden fra de døde, med døden trampet Han ned døden og til dem som er i gravene gav Han liv.
Etter å ha sett Kristi oppstandelse, la oss falle ned for den hellige Herren Jesus, Han som alene er uten synd. For Ditt kors faller vi ned, o Kristus, og din hellige oppstandelse lovsynger og priser vi. For Du er vår Gud og vi kjenner ingen annen uten Deg. Ditt navn påkaller vi.
Kom alle troende, la oss falle ned for Kristi hellige oppstandelse. For se, gjennom korset har glede kommet til hele verden. Alltid prisende Herren, lovsynger vi Hans oppstandelse.
Gjennom å ha utholdt korsfestelsen overvant Han døden med Sin død.
Dette stemmer godt overens med det apostelen Peter ropte ut på pinsedag i Jerusalem, slik det gjengis i Apg 2,24:
“Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast.”
Eller som det står i Norsk Bibel 88: “Ham reiste Gud opp, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast.”
Tenk det! Det var umulig for døden å holde Jesus fast. Døden måtte slippe taket, døden måtte slippe Jesus, og Han kunne reise seg er i gravnattens mørke og forlate graven. Hvilket håp dette bærer med seg. Apostelen Johannes, som var blitt forvist til klippeøya Patmos i Egeerhavet, på grunn av forfølgelsene som kom under keiser Domitian (81-96), får et møte med den oppstandne Kristus. Det er gjengitt i det første kapitlet av Åpenbaringsboken. Til Johannes sier Jesus:
“Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.”
Det er stort! Herren Jesus har revet nøklene til døden og dødsriket ut av djevelens hender. Nå er det Han som har disse nøklene! Vet du, for meg blir dette større og større for hvert år som går.
Til Johannes, som opplever en tid hvor kirken blir forfulgt og ham selv og mange andre er blitt forvist, så kommer Jesus med den svært så personlige hilsenen: Frykt ikke!
Dette er selve oppstandelseshilsenen. Det er de samme ordene Jesus hilser de vettskremte disiplene med, de som sitter bak stengte dører. Frykt ikke! Det finnes en som har overvunnet døden!
Han presenterer seg selv som: “Den første og den siste”. I Det gamle testamente er det nettopp på denne måten Gud presenterer seg selv. Som f.eks i Jes 44,6: “Så sier Herren, Israels konge og gjenløser, Herren, hærskarenes Gud. Jeg er den første, og jeg er den siste, og uten meg er det ingen Gud.”
Det er Jesu løfte at Han er der ved begynnelsen og ved slutten. Han er der i det øyeblikk vi blir unnfanget i mors liv og i dødens stund. Du husker sikkert ordene fra Salme 139:
“Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. Da jeg bare var et foster så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke en av dem var kommet.” (v,15-16)
I liv og død er Herren den første og den siste, og Han er der nå vi begynner den kristne vandringen, og Han er der når løpet er avsluyttet.
F.H.W Myers sier det slik:
“I liv og død, i sorg og svære stunder, er Jesus nok, for Han har overflod. I går, i dag, Han evig er den samme. I alle forhold er Han bare god.”
“Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet.”
Merk deg de ordene: men se! Slikt må bare erfares! Se, der, Guds Lam, sier døperen Johannes.
Her er samtidig både en erklæring og et løfte fra Kristus. Han har overvunnet døden, og nå lever Han for evig for å være sammen med sine.
“Jeg har nøklene til døden og dødsriket …”
Døden har sine porter, leser vi i Den Hellige Skrift. Jesus snakker om at “dødsrikets porter” ikke skal få makt over menigheten, og i Salme 107,18 leser vi disse ordene: “Deres sjel … kom nær til dødens porter.” Og i Jesaja 38 kan vi lese om kong Hiskia som er syk og døden nær. I vers 10 leser vi: “Jeg sa: I min beste alder må jeg gå gjennom dødsrikets porter. Jeg er blitt berøvet resten av mine år.”
Det er Kristus som har nøklene til disse portene. I den tidlige kirken ble det hevdet at disse ordene til Johannes sikter til det samme som Peter skriver om i sitt brev, når Kristus steg ned i dødsriket:
“For Kristus selv led for synder, en gang for alle, den rettferdige for urettferdige, for å føre dem fram for Gud. Med kroppen døde han, men ved Ånden ble han gjort levende, og slik gikk han bort og forkynte for åndene som var i fangenskap…” (1.Pet 3,18-19)
Jesu seier over døden er endelig! I oppstandelseskapitlet i 1.Korinterbrev 15, som jeg allerede har referert til, heter det i vers 54:
“Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død hvor er din seier?”
Hele vårt liv skulle vi leve i lyset av oppstandelsen! 1. påskedag har et slikt forunderlig lys.
For en del avsluttes nok påsken med 2.påskedag. For de av oss som lever i kirkeårets gode rytme beveger vi oss nå inn i det vi kaller påsketiden.
Påsketiden tar til 1.påskedag og varer frem til 1.pinsedag som er 4.juni i år. En periode på syv uker. I påsketiden lever vi i etterdønningene av Kristi seierrike oppstandelse. Vi trenger virkelig de syv ukene på å fordøye noen av de sterke inntrykkene vi får ved å dvele ved beretningene evangelieforfatterne gir oss av oppstandelsen. Jesu oppstandelse er en slik stor, forunderlig, ja, overveldende gave til oss.
Disse syv ukene er fremfor noe annet lysets uker! Mørket er overvunnet. Derfor er også den liturgiske fargen for disse syv ukene hvit.
Hva kan vi bruke disse syv ukene til?
* Vær takknemlig! Legg merke til Guds gode gaver i ditt liv og i livene til de du er glad i. Se etter tegn på Jesu oppstandelsesliv i begivenheter og personer rundt deg. Stig utenfor de vante stiene dine og uttrykk takknemlighet og kjærlighet til mennesker som har vist deg omsorg. Legg merke til de små gavene du opplever å få del i hver dag, og takk Gud for dem. For å hjelpe deg selv til å være oppmerksom og takknemlig, så kan du føre en 'takknemlighets-dagbok' og legge til fem nye ting som du er takknemlig for hver dag. Sørg for at du bruker disse takkeemnene i bønn også.
* Fokuser på lyset! Se etter ordet 'lys' i Bibelen, i lovsanger, salmer og dikt. Skriv et dikt eller utsagn som handler om måter Jesus er lyset på i ditt liv, og be om mer lys til konkrete sider av ditt liv og i livene til dine kjære.
'Herre Jesus Kristus, verdens lys, la ditt lys skinne på meg'. (Joh 8,12)
'Jesus, den strålende morgenstjernen, opplys min vei'. (Åp 22,16)
'Guds ord, vær en lampe for mine føtter og et lys på min sti'. (Salme 119,105)
'Herre Gud, sol og skjold, gi meg ditt lys og din beskyttelse'. (Salme 84,12).
Alle disse bønnene kan du be for deg selv og for andre.
* Dvele ved det faktum at Jesus har befridd 'dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet'. (Hebr 2,15) På hvilken måte har Jesus befridd deg fra den frykten? På hvilken måte ville du selv skulle ønske større frihet? På hvilken måte tror du det vil se ut? Skriv ned i din dagbok eller snakk med en venn om hvilken rolle frykten for døden har spilt i ditt liv. Be ut din takknemlighet, og be om større vekst på dette området.
