Ånden faller over 'tynne steder'

 Jeg skulle vikariere for Loren Cunningham - som tydeligvis ikke falt i smak for  menigheten. For første gang skulle jeg tale på en søndagsgudstjeneste. Selv om det var en liten kirke i en landens by med ikke mer enn fem tusen mennesker, var jeg nervøs!

Loren hadde invitert meg til å reise til noen få kirker i Midtvesten i USA, men etter litt mer enn en uke informerte han meg om at han hadde to forpliktelser for neste søndag, en i Chicago og en i en liten by i Iowa. Han foreslo at jeg skulle dra til Iowa og deretter "se hva som åpner seg etter det". Så det ble slutten på mine reiser med Loren!

Jeg gjorde mitt beste for å preke godt den morgenen, men uten trening og ingen tidligere erfaring visste jeg at det ikke gikk bra. Etter det ene søndagsmøtet hadde jeg ikke noe sted å gå og ingen penger å reise for, så mandag morgen spurte jeg pastoren om jeg kunne holde meg der en stund. Selv om han ikke var så begeistret over ideen, gikk han med på det og foreslo at vi skulle holde et kveldsmøte for ungdommen i kirken hans og i Metodistkirken kvelden etter.

Det som fulgte var langt utover det jeg kunne forestille meg. Mot slutten av den ungdomskvelden falt Den hellige ånd forsiktig på de titalls unge som var igjen, og de ble alle klar over at de trengte en frelser. Det ble etterfulgt av individuell anger og deretter en gledelig bevissthet om at de var tilgitt og at de var “rene” i Guds øyne.

Neste dag kom ungdommene tilbake til det lille huset der vi hadde vært kvelden før, og de hadde med seg venner. Det samme skjedde igjen! Og så dukket det opp et mønster. De kom til lunsj igjen og igjen etter skoletid, og deretter igjen om kveldene, og hver gang ville Guds nærvær gripe dem og spesielt vennene de hadde med seg. Byens prester og pastorer møtte meg og ba om at kveldsmøtene skulle holdes i kirkene og roterte fra den ene til den neste hver kveld. Så det var det vi gjorde, men Den hellige ånd ville komme over ungdommen når de kom tilbake til det lille huset etter møtene i kirkene.

I løpet av en periode på tre uker kom flere hundre unge til tro. De dro inn fra byer rundt i regionen mens nyheten spredte seg via jungeltelegrafen og gjennom lokalavisen.

Jeg hadde snublet over et "tynt sted", et bestemt sted der den florlette hinnen mellom himmel og jord har blitt "tynn".

Jeg hadde hørt at dette hadde skjedd før, fordi Duncan Campbell, som var 'katalysatorpredikant ' for vekkelsen på øyene i  Hebridene, hadde vært lærer på skolen for evangelisering noen måneder tidligere. Fra hans undervisning og etterfølgende lesing om vekkelser visste jeg at noen steder måtte noen ha bedt til sløret var tynnet ut. Men jeg møtte aldri den personen.

Cirka 25 år senere leste jeg en bok om åndelige gaver av C. Peter Wagner, og han oppførte "forbønn" som en av manifestasjonene til Den hellige ånd. Han ga et eksempel på en person som utøvde gaven og nevnte at hun bodde i den samme lille Iowa-byen! Jeg ble overrasket over tilfeldigheten, men gledet meg også over å fylle ut bildet av det som hadde skjedd der, fordi jeg visste at jeg måtte høste en høst som jeg ikke hadde forberedt.

Etter ytterligere 15 år, og med utviklingen av sosiale medier, fikk jeg en henvendelse. “Er du den Lynn Green som var i denne byen i Iowa for 40 år siden? Hvis du er det, vil du komme tilbake til 40-årsjubileet for denne Guds gjerning?"

Marti og jeg tok turen tilbake til Iowa og møtte noen av de "unge menneskene", nå i 50-60-årene. De var mennesker hvis liv ble snudd med den rette side opp fire tiår tidligere. Det var spennende å høre historiene til dem som hadde gått videre som pioner for nye kristne tjenester eller hadde tjent i lokale bystyrer  eller innenfor utdanning eller andre samfunnsområder.

FORBEDERE PÅ HEBRIDENE 

Jeg tror ikke "tynne steder" utvikler seg på en vilkårlig måte. For eksempel før Hebrides-vekkelsen, kjempet to eldre damer inderlig i bønn til de mottok en forsikring fra himmelen om at et gjennombrudd var sikret. Da ankom Duncan Campbell, og Guds nærvær ble kraftig og folk ble spontant omvendt. Det ble rapportert at fiskere som kom til havn opplevde syndenød da de nærmet seg øya.

På den dagen for førtiårsjubileet i den lille byen i Iowa oppdaget vi at det var en dame på et sykehjem som var en forbeder. Hun led av multippel sklerose, men de unge i byen kjente henne fordi hun uopphørlig oppmuntret og ønsket velkommen alle som ville besøke henne. Jesu lys strålte fra henne. De fortalte oss at hun ba sykepleierne vekke henne tidlig hver dag, slik at hun kunne komme seg gjennom den daglige bønnelisten. Hun var damen som Peter Wagner skrev om i sin bok om forbønn.

Vi elsker sikkert alle ideen om et "tynt sted", et sted hvor Guds nærvær er så sterk at menneskers liv endres bare ved å være der. Men jeg er fortsatt overbevist om at disse tingene ikke skjer på grunn av en vilkårlig og mystisk guddommelig beslutning. Jesus ba oss om og om igjen i evangeliene om å fortsette å be; å ikke gi opp; å gråte dag og natt; å faste og be til våre bønner blir besvart.

Jesus ba oss be: “Komme Ditt rike ...” og hva kan være et tydeligere uttrykk for Riket enn mangedoblingen av “tynne steder”? Er det mulig at noen som leser denne artikkelen kan bli kalt til å forberede Herrens vei gjennom inderlig bønn til Gud til hans nærvær metter byen din, kirken eller nasjonen? Kan det være deg?

- Lynn Green (bildet)/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Guddommelige fotavtrykk

Jeg holder på å lese Josvas bok. Det er en stund siden sist. Det har vært andre bøker i Bibelen som har fanget min interesse, men står altså Josvas bok for tur. I går hadde jeg kommet til kapittel 5. hvor det fortelles om Josva som befinner seg utenfor Jeriko og der får han øye på en mann med et løftet sverd i hånden. Josva undrer seg over hvem denne mannen er, og spør om han er en av deres menn eller en fiende.

Da får han til svar: 'Nei, jeg er høvdingen over Herrens hær. Nå er jeg kommet.' (Jos 4,14) Da faller Josva på sitt ansikt til jorden, leser vi og denne høvdingen over Herrens nær sier da til Josva: 'Dra skoen din av din fot! For det sted du står på, er hellig.' Og så leser vi at Josva gjorde så.

Dette ligner mye på det som Moses opplevde når Herren åpenbarer seg for ham i form av en brennende tornebusk, som ikke brenner opp: 'Kom ikke nærmere! Dra dine sko av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn.' (2.Mos 3,5)

Jeg hører med blant dem som tror at det finnes 'hellige steder'. Begge disse eksemplene fra henholdsvis Josvas bok og 2.Mosebok viser det. Det er steder hvor Herrens hellige nærvær har åpenbart seg på en helt spesiell måte, og etterlatt seg guddommelige avtrykk. Det ordinære blir ekstraordinært. Før Herren åpenbarte seg for Josva og for Moses, var disse stedene helt vanlig. Ingenting spesielt. Bare jord.

Men så kommer Guds nærvær og alt, absolutt alt endres.

Jeg har vært på noen slike steder som er blitt berørt av Guds hellige nærvær. Nærværet kan ennå kjennes. Det er som om det sitter igjen i veggene.  Jeg kjenner takknemlighet og ærefrykt for at jeg har vært så helduig å få være der. Man lengter tilbake. Har man først fått smaken for Guds herlighet og nærvær vil man ha mer. Guds nærvær gjør en sulten.

Hellige steder - tynne steder - i Bibelen og kirke- og vekkelseshistorien

Våre keltisk-kristne venner snakker om 'thin places' - 'tynne steder', i betydningen 'et sted hvor Gud på en spesiell måte har åpenbart seg, og hvor 'hinnen mellom himmel og jord er flortynn'. Finnes det bibelske eksempler på dette? Ja, flere!

Edens hage var opplagt et slikt sted. Moses beskriver dette slik: "Og de (altså Adam og Eva) hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval." (1.Mos 3,8).

Et annet eksempel finner vi i beretningen om Jakob og 'himmelstigen'. Vi finner den i 1.Mos 28,16-17:

"Da våknet Jakob av søvnen og sa: Sannelig, HERREN er på dette stedet, og jeg visste det ikke! Han ble redd og sa: Hvor skremmende dette stedet er! Dette stedet må være Guds hus, her er himmelens port."

Et tredje eksempel finner vi i historien om Moses og den brennende tornebusken:

"Moses gjette småfeet hos Jetro, sin svigerfar, presten i Midjan. En gang drev han småfeet bortom ørkenen og kom til Guds berg, til Horeb. Der åpenbarte Herrens engel seg for ham i en flammende ild, midt ut av en tornebusk. Han så opp, og se, tornebusken sto i lys lue, men tornebusken brant ikke opp. Moses sa: Jeg vil gå bort og se dette underfulle syn, at tornebusken ikke brenner opp. Da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham midt ut av tornebusken og sa: Moses, Moses! Og han sa: Ja, her er jeg. Da sa han: Kom ikke nærmere! Dra dine sko av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn." (2.Mos 3,1-5)

Både Edens hage, Betel og Horeb var steder der Gud manifesterte sitt hellige nærvær. Det var hellig grunn, hellige steder - eller 'tynne steder'. Jeg kunne ha gitt flere eksempler fra Det gamle testamente, men hva med det nye?

Betlehemsmarkene var tydelig et 'tynt sted':

"Det var noen gjetere der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Og se, en Herrens engel sto hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem..." (Luk 2,8-9)

Krybben i Betlehem var et annet sted hvor Guds herlighet åpenbarte seg: "Og se, stjernen som hadde sett i Østen, gikk foran dem inntil den kom og ble stående over stedet der barnet var." (Matt 2,9)

Tenk deg hvilket Gudsnærvær, hvilken hellig ærefrykt, der hvor Jesusbarnet var!

Det som skjer ved døperstedet i Jordan, hvor himmelen åpner seg, og Guds Ånd stiger ned, er et annet godt eksempel. Det samme med Forklarelsesberget, hvor Guds herlighetssky innhyller fjellet. Det samme med Getsemanehagen og Golgata, og Øvresalen i Jerusalem. Alle steder hvor Gud på en særskilt måte manifesterer sitt hellige nærvær.

Det finnes hellig grunn, det finnes hellige steder, det finnes 'tynne steder' - og de finnes i vår egen tid. Steder som Gud gjennom historien på en helt spesiell måte har åpenbart seg med sitt hellige nærvær  Azuza Street, Wales, Hebridene. Vi finner gjerne disse stedene hvor det har vært bedt mye. Det er innbedte steder, hvor Gudsnærværet fremdeles kan merkes. Jeg har selv opplevd slike steder. Kirke- og vekkelseshistorien gir mange eksempler på disse hellige stedene. Ikke hellige i seg selv, men de er blitt det, fordi Gud på en  særskilt måte gjestet oss der.

Så når noen skriver på sosiale medier at 'tynne steder' er hedenske og New Age relaterte, så kjenner de ikke den hellige historien- verken den bibelske eller kirke- og vekkelseshistorien - særlig godt.

Et slikt ''tynt sted' er retreatstedet Ffald-Y-Brenin i Wales, hvor mange mennesker i dag berøres av det hellige Gudsnærværet.

Hvor hinnen mellom himmel og jord er flortynn

I går fikk opplevde jeg noe som velsignet meg veldig: Når jeg hørte at en god venn av May Sissel og meg: Ragnhild Helena Aadland Høen, skulle reise til den hellige øya Selja, i går, fikk jeg lyst til å spørre om hun kunne be for meg mens hun var der. Men før jeg rakk å spørre skrev Ragnhild Helena at hun ville be for meg mens hun er på Selja.

Det var en 'gudfeldighet'.

Så lurer du kanskje på hvorfor akkurat dette var så velsignet og så viktig? Det er ikke så lett å svare på det uten å bli veldig personlig.

Jeg har ønsket å komme til Selja i mange år. Av mange årsaker. Først og fremst fordi Hl.Sunniva kom hit på slutten av 900 tallet, og med henne irske munker. De brakte den kristne tro med seg til Norges kyster. Dette er vår kristenarv. Deres tro er min tro. Jeg skulle så gjerne sett stedet hvor de kom, og vandre rundt på øya. Jeg har nemlig tro på at det finnes hellige steder. Steder hvor Guds nærvær har manifestert seg. Det er helt rett det kelterne sa; det finnes 'thin places' - hvor hinnen mellom himmel og jord er flortynn. Som på Selja.

Moses måtte ta av seg på beina når han nærmet seg stedet hvor Gud åpenbarte seg:

"Dra dine sko av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn." (2.Mos 3,5)

Et stykke jord kan altså være hellig.

Men det er ikke blitt slik at det er blitt noen tur. Av helsemessige årsaker har jeg valgt å prioritere arbeidet med bønneseminarene, gudstjenestene i Kristi himmelfartskapellet og det sjelesorgarbeidet vi driver. Det er ikke krefter til så mye mer, og jeg har sagt til Herren at Han får mine krefter. De er Hans, ikke mine. Det er også dagene.

Men en dag håper jeg at jeg kan reise til Selja. Da trenger jeg reisefølge. Kanskje noen ville reise sammen med meg? Noen av oss har snakket om å komme sammen på Selja for å lovprise Herren og tilbe Ham og takke Ham for at Han sendte Ordet til oss. Jeg har truffet musikere, noen av dem fra Irland og Shetland, som vil være med. Om Herren skulle kalle deg til dette la meg høre fra deg! Skriv gjerne til: bjornolav58@gmail.com

Jeg er så takknemlig for alle som ber for May Sissel og meg. Hva skulle vi gjort uten forbedere. Og nå, Ragnhild Helena, som vil bære meg fram for Herren, mens hun er på Selja. En takk fra djupet av mitt hjerte. Deres forbønn betyr mer enn dere aner.

Så ber jeg for dere - og jeg ber for Selja. Jeg ber for drømmen og visjonen til Ragnhild Helena om et benediktinsk kloster på øya, slik det var fra begynnelsen av. Et bønnens hus for alle nasjoner.

I mellomtiden - før jeg kommer meg til Selja - kan jeg glede meg over bildet til en annen god venn, Ørjan Aarmo. Ørjan har tatt noen av de flotteste bildene jeg har sett. Bildet fra Selja er profetisk. Det er slik jeg forstiller meg Guds shekinah - Guds herlighetssky. Skyen som viser Guds manifesterte nærvær. Ørjan har også tatt coverbildet til en bok jeg skriver som har fått tittelen: 'Lyden av skjør stillhet.' En bok om bønnens hvile og vandringen med Herren.

For Guds trone dag og natt, del 5

Under en reise kommer Irlands apostel, Patrick, til en dal i nærheten av Bangor ved Belfast-fjorden. Da får han et syn. Han ser dalen fylt av et himmelsk lys og han hører et kor med himmelske røster som synger himmelske sanger. Og en hærskare av engler.

Fra da av var denne dalen kjent som "Englenes dal" (bildet).

Drøye 100 år senere grunnla en munk ved navn Camgall et kloster her.

Og hør nå! 3000 munker fantes det her. I over 300 år steg det uavbrutt opp bønner og lovsanger her, 24 timer i døgnet. Døgnet ble delt opp slik at man ba og sang seg igjennom Salmenes bok. Tidebønnene ble feiret av grupper av munker som avløste hverandre, slik at det gikk ikke et øyeblikk, verken dag eller natt, hvor det var noe avbrudd i lovprisningen.

Men ikke bare det. Fra "Englenes dal" reiste det ut misjonærer til Europa og de tok med seg bønneiveren og lovsangen! Med en gang de var på plass satte de i gang med kontinuerlig bønn og lovsang. Disse misjonærene forkynte evangeliet over store deler av Europa, og skarer kom til tro på Jesus.

En av dem var Columbanus, som sammen med 12 brødre dro fra Bangor til Sveits i år 590, hvor de grunnla et kloster etter samme modell.

Og munker fra Bangor grunnla tre klostre i Wales: Bangor Iltyd, Bangor Elwy og Bangor Wydrin. I Bangor Illyd var det over 100 mann som ba og lovpriste Gud dag og natt, i Bangor Elwy var det enda flere. Der var det 400 som innviet seg i bønnens- og lovprisningens tjeneste dag og natt. Hver av dem gikk en times skift.

Hvilken arv vi har å forvalte!

(fortsettes)

For Guds trone dag og natt, del 4

Har du hørt om Alexander Akimetes og 'de som ikke sover'?

Vi må tilbake til 380-tallet, og til en mektig bønnevekkelse. Til et sted ved den mektige Eufrat-floden. Da organiserte denne Alexander uavbrutt bønn. 20 år senere flyttet Alexander sammen med 70 munker til Konstantinopel, og der sluttet nærmere 300 andre seg til dem.

Denne Alexander, hadde blitt radikalt omvendt. Han var opprinnelig en offiser i den romerske arme, men ble en dag utfordret av ordene Jesus gav den rike unge mannen i Matt 19,21: "Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!" Alexander gjorde så. Han solgte alt han eide, gav det bort, og dro så ut i ørkenen. Der forble han i bønn og stillhet i syv år.

I Konstantinopel organiserte han de 300-400 munkene i en skiftordning, med uavbrudt bønn og lovprisning døgnet rundt. Det var dette som fikk folk til å kalle dem "Acoemetae-ordenen" - de som ikke sover.

Og hør nå!

Da de senere ble drevet ut av Konstantinopel organiserte Alexander et nytt kloster et annet sted og fortsatte som med bønnevakene. Klosteret han etablerte denne gangen, Gorman, lå ved munningen av Svartehavet. Her døde Alexander i år 430 e.Kr. Men munkene fortsatte å be. Antallet munker fortsatte faktisk å øke på. På slutten av 400-tallet var de over 1000 bedende munker som fortsatte å be 24 timer, syv dager i uken, 365 dager i året.

Johannes, den andre abbeden ved dette klosteret, grunnla enda et kloster. Dette lå ved Bosphorus-stredet, på den østlige siden, og ble senere i gjenfunnede dokumenter omtalt som "det store klosteret", moderklosteret til Acoemetae-ordenen. Det fantes et bibliotek her som det gikk gjetord om i hele Det bysantinske riket.

Flere steder langs Eufrat og i Persia ble det etablert slike 24/7 klostre hvor det altså pågikk bønn dag og natt.

Et annet sted som ble berørt av denne bønnevekkelsen var Sveits.

I år 515 grunnla kong Sigismund av Burgund i Frankrike, kloseret Saint Maurice i Agaunum i Sveits. Han fulgte bønnerytmen som Alexander hadde innført i sine klostre - de syv tidebønnstidene - som består av resitasjon av Salmene i Salmenes Bok, hymner og andre bønner.

(fortsettes)

For Guds trone dag og natt, del 3

Flere steder i Den Hellige Skrift kan vi lese om at Guds herlighet skal fylle jorden. Som hos profeten Habakkuk:

"For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havets bunn." (Hab 2,14)

Opp gjennom kirkens historie har vi sett hvordan Gud har gjestet enkelte steder, og fylt dem med sin herlighet. Disse stedene er blitt som små himmelriker på jord, hvor Guds manifesterte nærvær kan kjennes og oppleves. Kelterne snakket slik steder som 'thin places" - hvor himmel og jord møtes, og hvor det bare er en flortynn hinne som skiller det himmelske fra det jordiske. Vi snakker om steder som er blitt innbedt.

Det er en forbindelse mellom disse stedene som Gud på en helt spesiell måte gjester med sitt manifesterte nærvær, og menn og kvinner som våker i bønn dag og natt. Som kristne er vi bærere av Den Hellige Ånd. Apostelen Paulus uttrykte det slik: "Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære." (1.Kor 6,19-20)

Ireneus, den utrettelige forsvareren av den tro som ble overlevert apostlene og som var biskop av Lyon i det sørlige Frankrike, sa det slik ved en anledning:

"Guds herlighet blir synlig gjennom et menneskeliv som leves helt og fullt."

Ireneus levde i årene mellom 130 og 200. Han var greker av fødsel, født i en kristen familie i Lille-Asia, mest sannsynlig i byen Smyrna. I et brev forteller han hvordan han som ung ofte lyttet til Polykarp, lederen for menigheten i Smyrna. Denne Polykarp hadde vært disippel av apostelen Johannes, og etterlot uutslettelige inntrykk i den unge Ireneus. Ved Polykarps føtter møtte han sitt livskall.

Denne Ireneus ble så en inspirasjon for andre, blant annet for Martin av Tours.

Rundt år 371 ble denne Martin mot sin vilje utnevnt til biskop av Tours i Frankrike. Men det var ikke Martins ønske. Hans djupe lengsel handlet om å be. Derfor fikk han bygget seg en liten hytte syv kilometer fra Tours hvor han kunne trekke seg tilbake for å be.

Men han ble ikke her lenge alene. Snart hadde 80 menn sluttet seg til for å be sammen med ham. Og rundt Martin ble det bygget små monastiske kommuniteter, kommuniteter som har inspirert lignende bedende fellesskap i dag. Dette skjedde 200 år før ordet "kloster" kom i bruk. Disse 80 mennene ble av Martin satt inn i en fulltidstjeneste i bønn og lovprisning. Dag og natt. Og Guds herlighet gjestet Tours.

(fortsettes)

Dette er del tre av en serie som handler om å leve for Guds ansikt og i Hans nærhet. Første del ble publisert tirsdag 30. august, mens andre del ble publisert onsdag 31.august. 

Tynne steder hvor himmel og jord møtes og Gud oppleves nær

For noen dager siden gjengav jeg en artikkel jeg hadde oversatt skrevet av munken Seraphim, som skrev om 'thin places' eller 'flortynne hinner' - en møteplass hvor himmel og jord møtes.

Han skrev om Iona. Det samme gjør legen Christine Sine i denne artikkelen, som jeg også har valgt å oversette. Hun skriver om samme tema som munken Seraphim. Hun innleder artikkelen med et dikt:

Guds lys skinner 
på uventede steder.
Vil dekket mellom jord
og himmel bli fortynnet? 
Vi har sett det 
i en venn og en fremmed.
Vi har sett det
i mørke og lys.
Vi har hørt det
i latter og moro.
Vi har hørt det
i minner og sang.
La det gjøre at
ånden stiger i oss,
og flyr. 
La det vise vei 
gjennom dagen,
og lede oss gjennom natten. 
La det skinne slik 
at alle får se det,
og bringe oss livet.

For de keltiske kristne, var Gud en nøkkelfaktor i alt det naturlige og vakre. De priste Guds design og som skaper av alle ting. Hele skaperverket ble sett på som gjennomskinnelig med Guds herlighet. Åsene, himmelhvelvingen, havet, skogene var ikke Gud, men deres åndelige kvaliteter åpenbarte Gud og var forbundet med Gud.

På noen steder følte folk en sterkere forbindelse med Guds nærhet. Det var som om dekket som skiller himmel og jord var løftet bort og innbyggerne i begge verdener kunne berøre hverandre. Disse stedene ble referert til som 'thin places' - 'flortynne hinner'. 

Når Tom og jeg besøkte Iona for flere år siden var vi veldig bevisst den spesielle naturen på dette stedet. Columbas beach, the hill of the Angels, the Abbey cloister - hadde alle noe forunderlig over seg som gjorde at du fikk følelsen av at himmelen bare var et åndepust unna. Havets bølger synes å hviske til oss: Jeg er med dere alle dager! I dette, som i et hvert hellig rom og tid, synes også jord og himmel for et øyeblikk å være ett. 

Vi returnerte fra disse 'tynne stedene' forfrisket og fornyet, klar over at gjennom hele livet finnes det slike 'tynne steder'. I det vi har fått et glimt av herligheten i disse hellige stedene, begynner vi å se slike glimt rundt oss alle steder. Snart var det slik at selv fuglene utenfor vinduet vårt sang om dette mysteriet som vi lett kunne ha unngått på grunn av vår travelhet.

Den glødende solnedgangen skinner inn gjennom sprekkene i døra inn til det usynlige riket, og vi som sitter i stillhet, vi hører den guddommelige kjærlighetsrytmens flo og fjære.

Vi kan ikke tilbringe all vår tid på slike 'tynne steder' men vi kan vende tilbake til dem ofte i våre minner og i våre forstillingsevne. Når jeg er overveldet av små kjedelige detaljer og endeløse oppgaver, tar jeg fram steinen jeg fant på Columba beach, så lukker jeg øynene og er tilbake på Iona. Da sitter jeg igjen på den store steinstranden og lytter til den stille musikken av englestemmer og det stadige nærværet av Guds kjærlighet.

Hva er så din respons?

Reflekter over de 'tynne stedene' i ditt liv. Hvor er stedene som forfrisker din ånd og åpner døren til Guds kjærlige nærvær? Sett deg ned og forestill deg at du igjen går til dette stedet. La Gud gi deg en erfaring av Hans velsignelse og la Guds fred flomme over deg. På hvilken måte kan du finne rom til å gå tilbake til disse 'tynne stedene' i ditt liv.

Lev et virkelig åndelig liv - ikke et liv i innbilning

Jeg har valgt å oversette en artikkel til av fader Seraphim, munken som vil bygge et ortodoks kloster på Hebridene. For tiden oppholder han seg på Iona.

Artikkelen inneholde djup åndelig visdom. Les den sakte. Dvel ved ordene. Be over dem.

Når alt kommer til alt, hva har jeg oppnådd? Etter denne uken i teltet, alene for å møte Gud og meg selv, hva har jeg lært? Det første som kommer opp i mitt hjerte er hvor nært jeg er en åndelig død, og hvor fullstendig uforberedt jeg er til å sta ansikt til ansikt med Gud.

Jeg har lært hvorfor ørkenfedrene, disse engleaktige vesenene av kjøtt og blod, døde i det de spurte om mer tid til å omvende seg. Jeg har lært at mine utvendige livs gester er tomme, bare fylt med en overfladisk substans av død. Jeg har lært at jeg lever et innbilt liv, mens sannheten er at jeg er død, og at jeg spiller et skuespill på en briljant måte, rett foran nesen til min egen samvittighet. Jeg har lært, og jeg ber om at jeg aldri glemmer, at jeg er død, og at bare Kristi nedstigning til døden kan bringe meg tilbake til livet.

Hvor fullstendig meningsløse disse ordene er for meg: 'Jeg er død, og Du er livet'. Og likevel, hvor smertefullt virkelig, hvor sanne de er på den mest basale, materielle måte. Jeg er død, og bevisstheten om dette kutter lik en kniv gjennom alle falske realiteter jeg så møysommelig har samlet meg gjennom årene - innbilte realiteter, som handler om meg selv, om verden, om Gud.

Når alt kommer til alt har jeg lært at en kristens kamp er en kamp for Livet, og har ikke noe å gjøre med noe annet. Min kamp handler ikke om noen av de sosiale spørsmålene som verden er så oppslukt av: min kamp dreier seg ikke om politiske eller moralske spørsmål. Min kamp handler om å være i live, mitt eneste mål, mitt absolutte endelige oppslukende mål er å overvinne døden.

Den eneste veien jeg kjenner med bakgrunn i den grunnleggende realiteten som døden innebærer, er Kristus og Hans oppstandelseskraft. Jeg reiser videre med med forvissningen om at jeg har lært noe. Man kan bare ta fatt på denne veien ved å omvende seg; og det er en form for omvendelse som skremmer meg. Skremmer meg, fordi den truer med å forvandle alt det jeg er, alt det jeg lært over tid og som jeg kjenner og som jeg elsker ved meg selv.

Omvendelse: begynnelsen og slutten. Alt annet er innbilning. Alt annet er bortkastet. Alt annet er en distraksjon fra den virkelige kampen og det virkelige målet: å overvinne døden og forbli i live.

Tilgi meg, og vær så snill å be for meg.

Steder med 'flortynn hinne' hvor vi møter Gud

Artikkelen jeg gjerne vil få dele med deg, og som jeg har oversatt, er skrevet av fader Seraphim, som arbeider for å etablere et ortodoks kloster på Kilninian på Hebridene. Stedet hvor klosteret er tenkt opprettet, hørte til det berømte klosteret på Iona:

'Folk har helt rett, Iona er sannelig 'a thin place', et fantastisk keltisk uttrykk, som beskriver et spesielt sted hvor himmel og jord møtes. Det jeg ikke visste før jeg kom for denne uken (og kanskje det mange av oss ikke føler) er hvor forferdelig skremmende Himmelen er. Kanskje 'skremmende' ikke er rett ord, ærbødig, full av forundring, fullstendig fremmedartet for oss og dermed skremmende på grunn av sin fremmedartede natur - dette er bare svake beskrivelser, men de er de beste jeg er i stand til. 

Iona har en slik 'flortynn hinne', men gjennom dette tynne dekket kan en se en skremmende åpenbaring. Det er nettopp fordi dette er en slik 'flortynn hinne' at de er skremmende. Man ser gjennom dem, og det vi ser i dette gjennomsiktige er Guds sanne ansikt: ikke en behersket, temmet Gud; ikke en Gud som er plukket fra hverandre og så satt sammen igjen for å tilpasses vår syndighet og skrøpelighet; ikke en Gud formet av våre følelser og billige gudfryktighet; ikke en Gud av menneskelig kultur og tradisjon; ikke en politisk korrekt eller ukorrekt Gud - men den LEVENDE GUD. Et Væren utenfor det som er, en uskapt Skaper av alt det som er, den Ene uberørte, ubeskrivelig med skapte ord, filosofier eller konsepter. Den fryktinngytende Gud, den Gud som knuser, den Gud som ytrer sine ord og som gjør at jorden smelter; den Gud som kommanderer: Vær stille, og vit at Jeg er Gud-

Og bli på et slikt 'flortynt sted' som Iona er skremmende på grunn av Den skremmende Væren som plutselig blir synlig og som du nå står ansikt til ansikt med. Jeg har lært at det å stå ansikt til ansikt med Gud er skremmende, fordi et hvert møte med Gud er et øyeblikk av en total utlevering og av dom; vi avkles og det felles dom over oss selv, av våre nøye innsamlede avguder og våre forferdelige manipuleringer av guddommelige realiteter. 

Gud er et fremmed Vesen for oss, fordi vi er blitt fremmedgjorte for Ham. Slike 'flortynne hinner' er farlige steder; nærm deg dem med ærefrykt, som om du nærmer deg Guds ansikt. Du er i et øyeblikk av dom'.

Vår keltiske kristenarv, del 7

Jesus hadde spesielle steder hvor Han hadde stevnemøte med sin Far; enten det var i ørkenen, eller det var oppe i fjellene. Eller Han søkte ut til Oljeberget.

Kelterne var kjent for sine hellige steder, som Lindisfarne. Et annet er Iona, men det finnes drøssevis av flere i det keltiske landskapet. På bildet ser vi den berømte pilegrimsveien som fører dit. De snakket gjerne om 'tynne steder', i betydningen av en plass hvor det var et påtagelig Gudsnærvær, og hvor hinnen mellom denne verden og den evige kunne briste når som helst.

Der er Inkarnasjonen som er kjernen i tanken om slike hellige steder: Gud som kommer nær i en bestemt person, på et bestemt sted, til en bestemt tid.

En av de bønner Hl.Aidan ba for Lindisfarne er denne:

Måtte vi her få erfare
freden fra de som gjør Din vilje,
freden fra brødre som tjener hverandre,
freden fra hellige munker i lydighet,
freden fra lovsang dag og natt.

Mange av oss føler tilknytning til spesielle steder. Der vi har funnet Gud, der vi opplever Hans hellige nærvær. Jeg har noen slike steder, både i mitt nærområde, og steder jeg har besøkt både innenlands og utenlands. Det er i grunnen i god keltisk ånd.

(fortsettes)

Iona

Den skotske forfatteren Fiona MacLeod - pseudonym for William Sharp (1855-1905) - beskriver Iona, en liten øy i Det indre Hebridene, på den vestlige kysten av Skottland(bildet) slik i boken "The Divine Adventure" (1910):

'Noen få steder i verden bør holdes hellige på grunn av den store kjærligheten som vigsler dem og troen som bevarer dem. Ett slikt sted er Iona ... bare en liten øy, formet av litt sand, noen få grasstrå, salte av sjøsprøyt fra evig urolige bølger, knauser som vader i lyng og smykker toppene med gul lav, vevet av vinden fra havet. Men helt fra de tidligste tider har hellige mennesker her bøyd seg i tilbedelse. På denne lille øya ble det tent en flamme som lyste over et hedensk Europa. Opp gjennom tidene har ydmyke hjerter aldri sluttet å bringe seine byrder hit. Her hentet håpet. Å fortelle historien om Iona er å vende tilbake til Gud, og ende i Gud'.

Er det ikke vakkert. Hit drømmer jeg om å komme - en dag.