En personlig livserfaring

I dag vil jeg vitne om Guds trofasthet! De siste ukene har jeg gjort meg noen personlige erfaringer med et vers fra evangeliet, fra Joh 12,24: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men  hvis det dør, bærer det nye frukt."

Parkinson skaper mange begrensninger for hverdagslig utfoldelse, det er så, men i den siste tiden har jeg også opplevd en del for meg uforklarlige hendelser, utfordringer og hindringer. Alt er ikke fiendens aktivitet, selv om han har vært spesielt aktiv den senere tiden, men det er ikke alt vi forstår. Tro det eller ei, men Gud legger også hindringer i vår vei! Alt det gode er ikke nødvendigvis det aller beste for oss! Gud ser det hele ovenfra. Vi glemmer ofte at vi ser vrangsiden av det bildet Gud vever på som er vårt liv. Når vi ser vrangsiden ser vi ofte bare et virrvar av tråder, uten noe mål og mening. Men Gud ser hele bildet. Han har den hele og fulle oversikten. En dag får vi svar på hvorfor vi ikke fikk det bønnesvaret vi trodde vi skulle få eller hvorfor vi ikke kom oss hit eller dit.

Hvetekornets lov er at hvetekornet må legges i jorden for å dø, før det blir noen hveteåker. 

Korset og selvlivets død, del 4

I forrige artikkel så vi nærmere på korset og Guds evige hensikt, i denne skal jeg nevne korsets forhold til ondskapens åndehær. Korset  går direkte til roten av ondskapen i selve dens natur, av selve mørkets rikets onde intelligens, og ødelegger den!

Jesu gjerning på korset river med rot opp og ødelegger for godt djevelens gjerninger. Triumferende lyder det i Kolosserbrevet:

'Han avvæpnet myndighetene og maktene, og vanæret dem offentlig da han triumferte over dem på korset.' Kol 2,15.

Det betyr ikke at mørkets rike ikke lenger øver innflytelse og påvirkning, og at vi ikke lenger skal kjempe mot ondskapen, men at mørkets rike ikke lenger har noen endelig, reell makt. Det er med utgangspunkt i Jesu seier på korset på Golgata, vi bekjemper mørkets rike  ondskapens gjerninger. Ikke fra nederlag, men fra den fullstendige knusende seieren!

Mørkets makt, ondskapens makt, er brutt på grunn av Jesu Kristi kors.

Du forstår: Jesu Kristi kors inneholder en enorm sprengkraft. Om vi bare fikk se et lite glimt av d et, ville det redde oss fra fortvilelsen.

I Luk 11,22 sier Jesus:

'Men når en som er sterkere enn han, kommer over ham og overvinner ham, da tar han fra ham våpnene hans, som han hadde satt sin lit til, og byttet hans deler han ut.'

Dette er hva Jesus gjorde på korset, som en del av forsoningsverket.

fortsettes

Korset og selvlivets død, del 3

Leser vi Det nye testamente skal vi ikke lese lenge før vi støter på korset, og korset sett fra ulike synsvinkler. Både korsets vertikale og horisontale side. Korset innevarsler den nye pakt, nådens pakt.

Jeg har tenkt på en gammel salme i denne sammenhengen. Interessant nok måtte jeg lete den fram i den gamle sangboken til baptistene, som ble kalt 'Evangelisten'. Det er urovekkende at en slik salme som denne ikke finnes med i moderne salmebøker, hvor nesten alle salmer og sanger om Jesu Kristi blod er fjernet. Salmen jeg tenker på er skrevet av William Cowper, en engelsk dikter, fødi 1731 og død i 1800. Det første  verset i denne salmen lyder slik:

'Der fins en kilde fylt med blod
Som fløt fra Lammets sår, Og
syndere i denne flod Fullkommen renhet
får.'

Vi skal i denne artikkelserien se nærmere på tre aspekter ved korset:

1. GUDS EVIGE HENSIKT

Det finnes en evig hensikt hos Gud med skaperverket og korset berører selve hjertet av denne Guds evige plan. Korset sikrer med andre ord denne evige hensikten. Uten korset vil ikke Guds evige hensikt fullføres. Når vi leser Bibelen vil vi finne at den taler om ulike mysterier: Hans viljes mysterium, skapelsens mysterium, lidelsens mysterium, og så har vi mysteriet om Hans evige hensikt. Nettopp fordi vi lever i en tid hvor mennesket, og ikke Gud, settes i sentrum - det gjelder også den kristne tro - så er det få som har oppdaget hva som er Guds evige hensikt.

Men 'når vi skuer alt ut fra Hans evige synsvinkel, forsvinner vår nærsynthet. Vi begynner å sette pris på hvordan alt Gud gjør er innebefattet i Hans helhetsplan. I stedet for bare å ha en samling fakta angående tingenes helhet, ser vi nå alt i det rette forhold til hverandre. Vi oppdager en ny mening og en evig hensikt i alle ting, fordi alt har et bestemt forhold til Det evige tema,' skriver DeVern F. Fromke i boken: Guds evige hensikt. Logos forlag 1975, side 36.

Få har i moderne tid hatt et slikt lys over Bibelens lære om Guds evige hensikt som den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee (1903-1972).

'Hva var Guds hensikt med skapelsen og forløsningen,' spør Watchman Nee i Det normale kristenliv, og svarer: 'Det hele kan sammenfattes i to setninger: 'Guds ære' (Rom 3,23) og 'Guds barns herlighet' (Rom 8,21).' (Watchman Nee: Det normale kristenliv. Logos 1974, side 87)

Og videre: 'Hva er altså Guds evige hensikt? Det var at Hans Sønn, Jesus Kristus, skulle bli den førstefødte blant mange brødre, som alle skulle likedannes med Hans bilde.' (s.88)

Dette kunne bare virkeliggjøres gjennom forsoningen på korset.

fortsettes

Korset og selvlivets død, del 2

Det er sant at korset handler om noe som skjedde på et bestemt sted - Golgata-høyden, i en bestemt tid i menneskehetens historie. Vi snakker om Jesu soningsdød.

Men korset handler også om noe utenfor det rent historiske faktum, noe som er større enn tiden, ja, utenfor tid og rom, noe som sammenfatter alt. Det står et forunderlig vers i Åp 13,8:

'... Lammet som er slaktet, fra verdens grunnvoll ble lagt.'

Korset er fra evighet av. Fra før verdens grunnvoll ble lagt.

I Hebr 13,20 leser vi: 'Men fredens Gud, han som i kraft av EN EVIG PAKTS BLOD førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus opp fra de døde.'

Denne 'evige pakts blod' er noe som ble unnfanget i Guds sinn fra tiden før verdens begynnelse.

Jessie Penn Lewis skriver: 'Hensikten med den evige pakt, inngått tilbake i evigheten, beskrevet som 'begynnelsen', var nå i ferd med å bli fullført. Den evige Sønn har ofret seg selv for å fullføre en gjerning så stor, at vårt begrensede sinn bare aner noe av dens storhet.' (Jessie Penn-Lewis: All things new. The Overcomers Litterature Trust, side 6)

Den evige blodspakten ble altså inngått i evigheten, før alle tings begynnelse. Man kan bli rent svimmel av dette perspektivet. Det er så stort at vi fatter det knapt.

I Romerbrevet skriver apostelen Paulus:

'han (Jesus) som ble gitt for våre overtredelser...' (Rom 4,25)

Dr.Forsythe i sin bok: 'The Crusiality of the Cross', skriver:

'En sann forståelse av Forsoningen møter vår tids behov for et sentrum, for en autoritet eller en kreativ kraft, noe veiledende eller et endelig mål... Dette sentrale punktet er korset, Golgata kors, selve midtpunktet i tilværelsen.' (Jessie Penn-Lewis: The Centrality of the Cross. Christian Litterature Crusade 1993, side 9)

(fortsettes)

Korset og selvlivets død, del 1

I noen artikler som vil bli publisert denne sommeren, skal vi se nærmere på Jesu Kristi kors og korsets betydning for vår vandring med Gud. 'Vi blir aldri ferdig med korset,' skriver Lyder Engh, som i sin tid var forstander i Den evangeliske forsamling i Oslo, og legger så til: 'Vi gjør oss ikke en engangserfaring, en første berøring med korset og så går bort. Korset danner både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen for våre liv. Du kan ikke lese Bibelen uten å oppdage at alt dreier seg om korset. Uten korset ville vi aldri hatt noen Bibel.' (Lyder Engh: Korset - universets sentrum. Eget forlag, side 7)

Utgangspunktet for denne serien er apostelen Paulus' ord i Gal 6,14:

'Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.'

Og hans ord fra 1.Kor 1,17-18:

'For Jesus Kristus sendte meg ikke ut for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med visdomstale, for at ikke Kristi kors skulle TØMMES FOR KRAFT. For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft.' (Bibelen Guds Ord)

Hva mener vi så med Jesu Kristi kors?

'Når vi snakker om korset,  mener vi Jesu død, begravelse, oppstandelse, himmelfart og herliggjørelse. Vi ikke bare tenke Jesu død og gravleggelse, når vi tenker på korset. Korset er en svært sammensatt ting.' (T.Austin-Sparks. Sitert fra en preken holdt i Honor Oak, London under 2.verdenskrig)

Korset er veien til alt og den eneste veien til alt her og nå når det gjelder Guds vilje. Det er en djup sannhet. Alt som skjer med oss må sees i lys av korset, også når vi ber om å få leve i Guds vilje, og særlig når vi ikke får det vi ber om. Da må vi grunne på ordene fra Gal 6,14: 'For ved det (korset) er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden'. Korset innevarsler selvlivets død.

Det er ingen vei inn i Guds vilje utenom korset. Alt finnes i korset. Vi kan ikke gjøre noen utenom korset. Skal vi forstå Guds vilje og Guds handlemåte så må vi se alt i lys av korset.

Korset må derfor ikke bli en teori, men en ERFARING i våre liv.

'Korset må bli eksperimentelt, noe har gjort oss erfaringer med selv,' sier T.Austin Sparks.

Korset er med andre ord ikke bare en historisk kjennsgjerning, men noe vi gjør oss daglige erfaringer med.

(fortsettes)

Lønnkammerets hemmeligheter, del 3

Jeg går i korsets skole, og erkjennner at jeg aldri vil uteksamineres. Det er stadig noe nytt å lære. Jeg er stadig oppe i prøver som handler om dette faget, som beskrives slik:

'Jeg er blitt korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg som lever,  men Kristus lever i meg.' (Gal 2,20)

 Læreren min sa her om dagen:

'Du står ikke ved en korsvei. Du står ved korset. Har du blitt forrådt? Da er du nær ved ditt korset. Har du blitt avvist? Da er du kommet enda nærmere.

Ikke stikk av nå. Hvis du går glipp av din korsfestelse, går du glipp av din oppstandelse! Strekk ut dine hender fra side til side, som et kors, og la selvlivet ditt dø.'

Den dagen døde George Müller

En gang, da ble spurt om hemmeligheten ved hans tjeneste, svarte bederen, barnehjemsbestyreren, forkynneren George Müller:

'Det kom en dag, da jeg døde fullstendig', og mens han talte, bøyde han seg djupere og djupere ned, inntil han nesten rørte ved gulvet - 'døde fra George Müller, fra hans meninger, sympatier, interesser, vilje, døde fra verden og dens bifall og dom, døde også fra mine brødre og venners ros, og siden den gang har jeg ivret for å tekkes Gud'.

Fra Galaterbrevet:

'Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg'. (2,20)

'Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være menneskers til lags, da var jeg ikke Kristi tjener'. (1,10)

Lev et virkelig åndelig liv - ikke et liv i innbilning

Jeg har valgt å oversette en artikkel til av fader Seraphim, munken som vil bygge et ortodoks kloster på Hebridene. For tiden oppholder han seg på Iona.

Artikkelen inneholde djup åndelig visdom. Les den sakte. Dvel ved ordene. Be over dem.

Når alt kommer til alt, hva har jeg oppnådd? Etter denne uken i teltet, alene for å møte Gud og meg selv, hva har jeg lært? Det første som kommer opp i mitt hjerte er hvor nært jeg er en åndelig død, og hvor fullstendig uforberedt jeg er til å sta ansikt til ansikt med Gud.

Jeg har lært hvorfor ørkenfedrene, disse engleaktige vesenene av kjøtt og blod, døde i det de spurte om mer tid til å omvende seg. Jeg har lært at mine utvendige livs gester er tomme, bare fylt med en overfladisk substans av død. Jeg har lært at jeg lever et innbilt liv, mens sannheten er at jeg er død, og at jeg spiller et skuespill på en briljant måte, rett foran nesen til min egen samvittighet. Jeg har lært, og jeg ber om at jeg aldri glemmer, at jeg er død, og at bare Kristi nedstigning til døden kan bringe meg tilbake til livet.

Hvor fullstendig meningsløse disse ordene er for meg: 'Jeg er død, og Du er livet'. Og likevel, hvor smertefullt virkelig, hvor sanne de er på den mest basale, materielle måte. Jeg er død, og bevisstheten om dette kutter lik en kniv gjennom alle falske realiteter jeg så møysommelig har samlet meg gjennom årene - innbilte realiteter, som handler om meg selv, om verden, om Gud.

Når alt kommer til alt har jeg lært at en kristens kamp er en kamp for Livet, og har ikke noe å gjøre med noe annet. Min kamp handler ikke om noen av de sosiale spørsmålene som verden er så oppslukt av: min kamp dreier seg ikke om politiske eller moralske spørsmål. Min kamp handler om å være i live, mitt eneste mål, mitt absolutte endelige oppslukende mål er å overvinne døden.

Den eneste veien jeg kjenner med bakgrunn i den grunnleggende realiteten som døden innebærer, er Kristus og Hans oppstandelseskraft. Jeg reiser videre med med forvissningen om at jeg har lært noe. Man kan bare ta fatt på denne veien ved å omvende seg; og det er en form for omvendelse som skremmer meg. Skremmer meg, fordi den truer med å forvandle alt det jeg er, alt det jeg lært over tid og som jeg kjenner og som jeg elsker ved meg selv.

Omvendelse: begynnelsen og slutten. Alt annet er innbilning. Alt annet er bortkastet. Alt annet er en distraksjon fra den virkelige kampen og det virkelige målet: å overvinne døden og forbli i live.

Tilgi meg, og vær så snill å be for meg.

For Veien valgte meg

Et skriftsted og en setning fra et dikt har talt til meg de siste dagene, etter at jeg på nytt ble lagt inn på sykehuset, på grunn av mine hjerteproblemer:

Skriftstedet er Joh 21,18:

'Sannelig, sannelig sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du bir gammel, skal du rekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil'.

Ordene er myntet på Peter, og de er uttalt av Jesus.

Diktstrofen er denne:

'Ty Vägen valde dej'.

De er skrevet av kunstneren, pastoren og medlem av kommuniteten på Bjärka Säby, som jeg selv er en selv av, Stig Petrone. Når Jesus ved en anledning presenterer seg selv, kaller Han seg selv for: 'Veien' (Joh 14,6). Følger vi Ham som er Veien, så har vi også gjort Ham til Herre over våre liv, og da er det Han som har eiendomsretten til det. Når vi rekker ut våre hender - våre tomme, åpne hender, så er det Han som griper dem, og vi følger Ham. Vi vet ikke alltid hvor Han går, men når Han slår følge, kan vi alltid være trygge på at vi når målet, og ikke går oss vill.

En av mine åndelige forbilder er Lillesøster Madeleine av Jesus. Hele hennes historie kan sammenfattes i disse ordene:

'Gud tok meg ved hånden, og jeg fulgte Ham blindt
- i tilsynelatende mørke, 
uten alle menneskelige muligheter,
men med en ubegrenset tillit
til Jesu allmakt,
Han som er det umuliges Mester!'

Både Jesu ord til Peter, og diktstrofen til Stig Petrone sier noe om dette at livet velger for oss - og i dette tilfellet er det Herren selv som velger veien vi må gå. Den kan være annerledes enn andre veier, selv om vi alle går samme Veien, som er Jesus.

Jeg gir Ham hånden - og Gud griper den, og følger med meg. Det gir trøst, det skaper fred. For Han er 'det umuliges Mester', for Ham er intet umulig.

Om du ser nøye på bildet som følger dagens bloggartikkel vil du se at helt nede til høyre i bildet, ligger det noen steiner som danner et kors. Det er der livsveien begynner for en kristen. Den starter med selvlivets død:

'Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg ...' Gal 2,20.

Be for meg - jeg trenger det.

Å velge korset - hver dag

Skal vi gå Jesu vei - og skal Hans vei bli vår vei, kommer vi ikke utenom korset. Hver dag blir en disippel av Jesus bedt om èn ting: fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge Mesteren. Det finnes ikke dager uten at dette må skje. Til den kristne forsamlingen i Korint, skriver apostelen Paulus:

" Ja, mine søsken, jeg dør hver dag, det er like sant som at jeg er stolt av dere i Kristus Jesus." (1.Kor 15,31)

Dette er et valg vi må gjøre. Det kommer ikke av seg selv. Å fornekte seg selv er noe konkret. I en tid hvor selvrealisering er nøkkelordet, og individualismen er så sterk, er dette ikke et populært ord. Derfor hører vi da også svært sjeldent noen predikant forkynne om selvfornektelse og selvlivets død.

Noen ord av Gregorios av Nazianzos (330-395) har talt til meg i dag:

"Jeg har alltid felles med Kristus - Ånden og kroppen, spikrene og oppstandelsen. Kristus, Du er for meg mitt fedreland, min styrke, min ære, mitt alt. Kristus er min styrke og min ånd, den underbare pris i veddeløpet. Det er Han som gjør at jeg kan løpe fort. Han er min reneste kjærlighet, for Hans trofasthet mot dem som elsker Ham er større enn alt vi kan forestille oss. I Ham er min glede, selv om Han sender lidelse i min vei, for jeg vil bli renset som gull i ilden."

Dagens bloggbilde er tatt av abbeden ved All-Merciful Saviour Monastery på Vashon Island, USA, abbed Tryphon, og viser inngangspartiet til klostret. Abbed Tryphon har norske aner, og er en god venn av meg.