Fra en stille stund med Jesus

Dette er dager med hvile i Herrens nærvær. Dager med omfavnelse og ømhet. Dager hvor jeg lar meg elske. Som jeg er. Med alle mine feil og mangler, med all min tilkortkommenhet. Ingenting overgår Din kjærlighet, Herre. Ikke noe eller noen kan måle seg med den. Bølger, på bølger av nåde og barmhjertighet, jeg lar dem skylle over meg.

Jeg lar Trøsteren holde meg.

Jeg danser for Ditt åsyn.
Grasiøst er det ikke.
Det er en skjelvende kropp.

Men mest sitter jeg med hender formet som en skål foran meg, i stille tilbedelse.

Du er nok, Jesus.

Det er bare Deg jeg trenger.

Hos deg er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult tilstede.

Har jeg Deg, har jeg alt.

Bare Du kan tilfredsstille fullt ut. Bare Du kan lege.

(Notater fra en tid i lønnkammeret, søndag 9.februar 2020. (C) Bjørn Olav Hansen)

Det viktigste jeg kan bringe med meg

Jeg har tenkt mye på dette den siste tiden: hva er det viktigste jeg kan bringe med meg, og gi videre til andre?

Svaret jeg skal gi deg, har ikke kommet på noen lettvint måte, men jeg tror det må være Guds herlighet som finnes i Hans nærvær. Sødmen fra tiden tilbrakt i lønnkammeret, alene med Gud.

Det gjorde så sterkt inntrykk på meg når jeg hørte Kathryn Kuhlman si for mange år siden, i forbindelse med en av sine helbredelsesmøter: "Vær stille! Ikke bedrøv Den Hellige Ånd. Han er alt jeg har!"

Det er så lett å snakke, være opptatt, forsøke å få til noe.

Det trengs modenhet for å være stille, tilbakeholdenhet, begrense seg og avgrense seg. Vente på Den Hellige Ånd. Så mye stjeler vår oppmerksomhet.

Derfor vil jeg bruke dette året til forenkling, konsentrasjon, bruke tid på å oppholde meg i Guds nærhet, så jeg kan få mer del i Guds herlighet. Så jeg kan ha noe å bringe med meg til andre.

Hva er det som kan forandre?
En erfaring av Guds herlighet.

Lønnkammeret og den profetiske bønnevektertjenesten

"Det er på dette intime sted med Gud, jeg lærte, at vi mottar Hans hjerte, får tak i Hans strategier og blir Hans vektere...

Hvilken ære det er å få tre frem for Herren, og være i stand til å se nøyaktig med åndelige øyne hva Gud holder på med, mens Han åpenbarer for oss hvordan vi skal be."

- Beni Johnson i et forord til James Goll: The Lifestyle of a Watchman. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Som vektere, har vi et ansvar for å fortsette å be for de områdene Gud har betrodd oss. Gjennom profetisk bønn, setter vi en vakt over over de respektive områdene hvor vi er portvoktere. Husk dette: dine bønner utgjør en forskjell."

- Dutch Sheets
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Lønnkammeret

"Mange har diskreditert bønn og forbønn fordi det ikke er så attraktivt som en offentlig plattform.

Vi forstår ikke at vårt lønnkammer er i seg selv et mikrofonstativ, som trenger igjennom til Guds tronrom i det vi løfter opp stønn og brennende bønner - i bønn er vi medarbeidere med den største forbederen og blir ett med Hans hjerte.

Ønsker du å kjenne Hans hjerte?

Gå inn i lønnkammeret ditt, ditt skjulested.

Kanskje du føler det som om spindelvev har stengt inngangen? Fjern det! Vend tilbake til ditt bønnested og forløs velduften av Kristus i Hans hage."

- Lovesick Scribe. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 12

'Den sanne bønnen kommer ikke fra munnen, den kommer fra hjertet, det vil si fra hele mennesket. Den er et rop 'de profundis', fra djupet,' skriver den ortodokse teologen Olivier Clement.

Ved en anledning siterer Jesus en av profetene: 'Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg.'

Det er mulig å be med munnen uten at ens hjerte er med. Det er mulig å be med munnen, mens man i tankene er et annet sted. Det er mulig å bruke velformede vakre ord, uten at ens hjerte er berørt.

Gud fri meg fra det!

Johannes Chrysostomos skrev ved en anledning, her i min oversettelse:

'Med bønn forstår jeg det som flyter ut av hjertets djup, ikke hva som er i munnen. Likesom trær med djupe røtter ikke blir knekt eller rives opp av stormen, slik er det bønner som er rotfestet: de stiger til himmelen i trygghet, de lar seg ikke hindre av tankenes innfall. Det er derfor salmisten sier: Fra dypet roper jeg på Deg, Herre. (Salme 130,1)'

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 12

Jeg kommer stadig tilbake til et forunderlig ord fra Jakobs brev i min lønnkammertid:

'Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han lar latt bo i oss.' (Jak 4,5/2011 oversettelsen)

Det er Den Hellige Ånd som skaper tørsten og hungeren i våre liv etter HAM SELV - Den treenige Gud. Den kristne troen handler ikke om en ting, en ide, men om en PERSON, om Jesus. Troen er først og fremst en RELASJON.

Jeg ber om at Den Hellige Ånd må FORØKE denne tørsten og denne hungereb.

Gjøre den djupere. Sterkere. Tydeligere.

Slik at jeg kan elske HAM mer.

Men det er en annen side ved dette:

Herrens lengsel etter meg. Brudgommens lengsel etter bruden:

'Du har inntatt mitt hjerte, min søster, min brud. Du har inntatt mitt hjerte med et eneste blikk fra dine øyne...' (Høy 4,9)

'Inntatt' kan også oversettes: 'fanget'.

Kristus er så betatt, så fanget av sin brud, at Han med 'brennende iver', med nidkjærhet søker det Han har lagt igjen i oss, det liv Han har blåst inn i oss - sin Ånd.

Hvilket herlig liv dette er.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 11

Vi lever i en tid hvor det er viktig å være synlig. Men for den som vil leve med Gud er tilbaketrukketheten en hemmelighet. Det viser den hellige historien oss til fulle, slik den er nedfelt i både Det gamle- og Det nye testamente og i livene til menn og kvinner gjennom kirkens 2000 årige historie.

I en av sine dagbøker - The road to Daybreak - skriver Henri Nouwen følgende:

"Jeg har sagt til meg selv: Hvis du virkelig ønsket å bli mindre synlig, mindre kjent, forsøk da å gjøre denne hendelsen (Nouwen sikter til en spesiell hendelse i hans liv) og bruk den til å bli mer glemt, mer oversett; mer takknemlig for anledningen. Stol på at det at du trekker deg tilbake vil gi deg nye øyne til å se deg selv, din verden, og din Gud. Mennesker kan ikke gi deg nye øyne, bare Den Ene som elsker deg grenseløst." (Henri Nouwen: The road to Daybreak. Darton, Longman & Todd, 1991, side 26. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Jeg har funnet at jeg lærer mest og ser størst endring i eget liv når jeg oppholder meg i mitt lønnkammer, og trekker meg tilbake. Det er også da jeg erfarerer Guds nærvær tydeligst. Jeg klarer meg ikke uten.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 10

Å bli sett, bekreftet og akseptert som den jeg er av Gud, med mine skrøpeligheter, tilkortkommenheter og synder, har vært den sterkeste erfaringen jeg har gjort i de 60 årene jeg har levd.

Det er en helt nødvendig erfaring å gjøre seg.

Om vi skal klare å leve med de motsetnigene livet består av. Vi er splittende mennesker, og trenger å bli hele. Denne helbredelsen er ikke et engangstilfelle, men en stadig pågående prosess. Jeg tror ikke det finnes noe øyeblikk vi kan si vi en gang for alle er hele, at fortiden er endelig begravet, at alle sår er leget. Det er stadig nye lag. Som en løk som skrelles.

Så vi må lære oss til å leve med motsetningene og spenningene.

Og det på en slik måte at motsetningene blir noe kreativt og livgivende for oss.

Billedtekst: Dette ikonet er blitt kalt 'vennskapets ikon', og viser biskop Mena og Kristus. Legg merke til at Kristus holder armen rundt Mena.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 9

Jeg fortsetter å spinne litt videre på de tankene jeg delte i går her på bloggen:

Vi trenger å frigjøre oss fra den illusjonnen at vi kan leve uten begrensninger.

I en tid så preget av stor mobilitet og fart er det ikke så mange som lytter til et budskap som handler om å slå ned på farten, og som vil våge seg på langsomheten. Men vi trenger å stanse opp og legge til side vår rastløse søken, slå oss til ro og tillate Gud å finne oss der vi befinner oss.

Mer enn noe annet trenger vi stabilitet og røtter.

Da må vi slå rot.

Stabilitet er ikke noe vi oppnår. Det er en gave. En gave som mottas i langsomhetens tempo. Derfor trenger vi et større tidsperspektiv. Vi trenger de lange linjene. Frukten av de lange linjene er ro og fred.

Jeg tenker på dette ordet fra Salme 16,6 for tiden:

"Fruktbar jord ble målt opp til meg, en herlig eiendom ble min."

Hvorden kan den jorden som er tilmålt meg bli fruktbar, om jeg hele tiden er i bevegelse?

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 8

En samtale her om dagen med en kjær venn, satte i gang en prosess hos meg. Egentlig har frøene til denne prosessen ligget der en stund. Men de fikk spirekraft i og med denne samtalen. Jeg tror mer og mer på betydningen av samtalen. Kanskje er de med på å skape større grobunn for endringer, enn mange prekener?

Vi snakket om noen personlige valg jeg må gjøre i nærmeste framtid. De valgene er vanskelige. Jeg skal ikke fortelle hva de består i på det nåværende tidspunktet.

Som dere vet har jeg Parkinsons, og en av de tingene denne progressive sykdommen gjør med deg er at den stadig innsnevrer og begrenser livet ditt. Det skaper mange utfordringer. Det er mye sorg i dette. Mye.

Vi snakket om dette, min venn og jeg.

Så fortalte han om en retreat han hadde vært på, og om retreatlederen, som hadde snakket om den begrensningen Jesus levde i mens Han var her på jord. Da var Han begrenset av tid og rom. Han var helt og fullt menneske. Jesu fristelse bestod blant annet å tre ut av den rollen og bli 'bare Gud'. For å være fullt ut menneske, måtte Jesus legge bånd på seg og la seg begrense. Og leve med begrensningene.

Og ikke la seg friste til å gjøre ting man ikke skal.

Mange Guds menn og kvinner lever sine liv på et sted, fordi de har et kall til å bli værende, til stedet. I en tid hvor det helt store er å stadig være på farten, stadig i bevegelse, er det kontroversielt. Men spørsmålet er om det fører så mye velsignelse med seg å være i raske sceneskifter? Modnes vi da?

Jeg kommer til å dvele ved dette og dele noen tanker med dere i dagene fremover, om det å bli værende.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 7

Når dagen heller, og før jeg går til ro for kvelden, før jeg ber Completorium, som er dagens siste tidebønn, gjør jeg et tilbakeblikk over dagen slik den har vært. Det har vært til stor nytte for mitt åndelige liv.

'Tilbakeblikket' er en enkel, men samtidig, kraftfull bønnerefleksjon. Erfaring alene lærer oss ikke så mye. Det er når vi stanser opp, gjør et tilbakeblikk og reflekterer over det som har skjedd, at vi lærer og fordjuper vår tro.

Et slikt tilbakeblikk kan hjelpe oss til å se Guds hånd i vårt hverdagsliv. Dette er en enkel bønn, som har kapasitet i seg til å forvandle våre liv, og som gjør at vi blir mer oppmerksomme og mer tilstede i våre egne liv.

Steg 1: Bli klar over Guds nærvær

Finn et sted hvor du kan være alene uten å bli forstyrret. Finn den gode rytmen, ved å puste rolig. La kroppen og sinnet ditt få hvile. Se for deg at Jesus er sammen med degis takknemlighet

Steg 2: Vis takknemlighet

Tenk gjennom dagen. La Gud vise deg dagen gjennom Guds øyne! I Guds hellige nærvær se tilbake på ting og hendelser du kan være takknemlig for denne dagen, ting du har opplevd og som du har fått være med på. Hva har gitt deg glede? Hva har vært dagens gave, og fokuser på denne. Se på arbeidet du har gjort, mennesker du har møtt. Hva mottok du fra disse menneskene? Hva ga du dem? Vær oppmerksom på de små tingene. Maten de spiste. Det vakre du har sett. Gud finnes i detaljene.

Steg 3: Se tilbake på dagen og merk deg dine følelser

Merk deg de gangene du kjente at du virkelig var i live. Tider da du kjente fred. Full av glede. Lykkelig. Trøstet. Holdt. Utfordret. De øyeblikkene da du kjente deg nær Gud. Bring noen av disse øyeblikkene frem i bevisstheten din. Velg det øyeblikket du kjenner deg mest takknemlig for, og opphold deg der. Tenk på at Gud kan gi deg flere slike øyeblikk. Bruk nå litt tid på å takke Gud.

Tenk så på øyeblikk som i løpet av dagen har tappet deg for krefter. Gjort deg frustrert. Irritert. Sint. Trist. Ensom. Isolert. Avvist. Sårbar. Gi så disse øyeblikkene til Gud og be Gud gi deg den legedom du trenger.

Steg 4: Velg en ting fra dagen og be over den

Be Den Hellige Ånd om å vise deg noe i løpet av denne dagen som Gud på en spesiell måte synes er viktig. Det kan handle om en følelse, positiv eller negativ, et viktig møte med et annet menneske, et øyeblikk av fred eller lykke, noe som kanskje synes uten betydning.  Se nærmere på dette! Be over det. Tillat at bønnen kommer spontant fra ditt hjerte. Enten det er lovprisning, tilbedelse, forbønn.

Steg 5: Se frem til morgendagen med håp

Be Gud gi deg lys og styrke for morgendagens utfordringer. Hvilken gave er det du særskilt vil trenge? Styrke? Energi? Tålmodighet? Mot? Be om den gaven.

---
'Tilbakeblikket' er bygget på den ignatianske veiledningstradisjonen, og kalles også 'eksamen'. Jeg  har valgt et annet ord, som jeg synes er mer beskrivende. Selv har jeg lært denne tradisjonen å kjenne for mange år siden, gjennom en irsk prest, som i en periode av mitt liv fikk bety mye for mitt åndelige liv. 'Tilbakeblikket' har vært til stor velsignelse i mitt liv, og jeg ville ikke vært det foruten. Siden jeg ikke lenger kan gjøre notater fra denne daglige stunden, tar jeg det opp på tape. Et slikt tilbakeblikk behøver ikke ta mer enn 15 minutter. Det er en god investering i ditt åndelige liv.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 6

Bønnen 'Vår Far' har fått en fornyet aktualitet for meg, og da særlig det leddet hvor det heter: 'Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.'

I vår tid fremstilles modenhet oftest som en stigende prosess: oppover, herligere, bedre. Det er langt unna de flestes erfaring, og enda viktigere: langt unna Skriftens. I Bibelens og den åndelige tradisjonen er de avgjørende metaforene for modenhet av et annet slag. Som for eksempel: Den som mister sitt liv skal finne det.

Kampen i det åndelige livet må aldri romantiseres. Den ER en mørk natt. En opplevelse at alt tas fra meg. Den er akkurat så kritisk at alt virkelig står på spill. Det er sant at djevelen går omkring som en brølende løve. Fristelsens ørken og angstens Getsemane var en strid på død og liv.

Det begynner å nærme seg slutten på den store fasten. I fastetiden skjerpes våre åndelige sanser. Vi forstår at det pågår en kamp om vår sjel. Vi tar den åndelige kampen på alvor. Vi utfordres til å gå Jesu vei. Overgivelsens vei.

(fortsettes)

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 5

Jeg skal være så ærlig at jeg har sagt noen ganger: 'Den gudstjenesten fikk jeg ikke noe utav.'  Da synes det som om Gud svarer: 'Det er fordi jeg har fått alt sammen.'

Og det er slik det skal være.

Vi ber ikke for at mennesker skal lytte til oss. Vi ber til Gud. Vi tilber ikke for at mennesker skal komme i god stemning. Vi tilber Gud. Vi feirer ikke gudstjeneste for at mennesker skal få noe. Vi gir tilbake til Gud.

Mennesket er ikke sentrum.
Den treenige Gud er sentrum.
Vi må få nytt fokus.

Å feire gudstjeneste er å tjene Gud.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 4

Det finnes mye god litteratur om bønn, men vi kan ikke lese oss til alt. Bønn læres først og  fremst ved å be - og be med bedere!

Lik et barn lærer du ved å imitere. Du lærer ved å høre andre be og etterligne dem. Ikke etterape dem, se det, det er noe annet. Men ved å omgås bedere smitter noe av den bedende atmosfæren de bærer med seg over på oss.

Finn deg derfor en erfaren beder slik at du kan se sammen med ham eller henne. Jeg har kjent noen slike og de har dratt himmelen ned over meg!

I den monastiske tradisjonen er dette helt vanlig. Helt fra begynnelsen av søker en novise en bønnens mann som han slår seg i lag med for å lære av:

Hvordan lever denne bønnens mann?
Hvordan er hans hverdager?
Hva snakker han om?
Hvordan ber han?

Har du en erfaren bønnens mann eller kvinne å be sammen med? Om det er bare en gang i året dere møtes, er det verd det. Det er min erfaring.

Lønnkammerets hemmeligheter, del 3

Jeg går i korsets skole, og erkjennner at jeg aldri vil uteksamineres. Det er stadig noe nytt å lære. Jeg er stadig oppe i prøver som handler om dette faget, som beskrives slik:

'Jeg er blitt korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg som lever,  men Kristus lever i meg.' (Gal 2,20)

 Læreren min sa her om dagen:

'Du står ikke ved en korsvei. Du står ved korset. Har du blitt forrådt? Da er du nær ved ditt korset. Har du blitt avvist? Da er du kommet enda nærmere.

Ikke stikk av nå. Hvis du går glipp av din korsfestelse, går du glipp av din oppstandelse! Strekk ut dine hender fra side til side, som et kors, og la selvlivet ditt dø.'

Lønnkammerets hemmeligheter, del 1

I en serie med artikler vil jeg dele noen av de ting Herren deler med meg når jeg tilbringer tid i stillhet og bønn i mitt lønnkammer. Dette utgjør deler av min bønneundervisning. Artiklene vil komme med ujevne mellomrom, og ha varierende lengde. Håper noen kan få hjelp ved å lese dem:

Det er i vår intime omgang med Gud i lønnkammeret, at vi får del i Guds hjerte.

Hvilken ære det er å være i stand til å tre frem for Herren i bønn og bli i stand til å se med Åndens øyne hva Gud gjør, i det Han åpenbarer for oss hvordan vi skal be.

Tid tilbrakt alene med Kristus, dag etter dag, natt etter natt, vil forandre våre liv. 

Når du våkner opp om morgenen og står ansikt til ansikt med den nye dagens bekymringer, så er det noe i deg som fryder seg - du og Kristus har del i en hemmelighet.

Billedtekst. Fra en munkecelle på Athos.

Lønnkammeret til Serafim av Sarov

I dag har jeg en liten godbit å presentere mine lesere: et fotografi av bønnekoia til den hellige Serafim av Sarov. Hvorvidt det er et bilde av den faktiske koia, eller en rekonstruksjon, vet jeg ikke. Men slik så det spartanske rommet ut. Fra dette rommet spredte bønnenes røkelse sin velduft seg foran Guds trone, akkurat slik vi leser om i Åpenbaringsboken. Jeg kjenner på en djup og stor glede og fryd når jeg tenker på dette.

Jesus sa jo: "Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare." (Matt 6,6. Norsk Bibel)

Ordet lønnkammer (gresk 'tameion') var egentlig lagerrommet i huset. Det stedet hvor man pleide å gjemme sine mest verdifulle ting. Det forteller oss at det ligger skjulte skatter og venter på den som søker dit for å be!

Serafim av Sarov, Russlands mest elskede helgen, levde i Srov klosteret i det 18. århundre, og blir sett på som en undergjører. Hans borgerlige navn var Prokhor Moshnin, og han ble født 19. juli 1754. 18 år gammel bestemmer han seg for å bli munk. Hans mor velsigner ham med et stort kors laget av kobber, som han bar utenpå klærne sine for resten av livet. Serafim bar på en sterk Gudslengsel. Allerede som novise levde han et strengt asketisk liv. Han fastet fast på onsdager og fredager, slik kristen praksis har vært siden Oldkirkens dager. Da spiste han ingenting. Ellers om dagene inntok han bare et måltid, og lite da også. Etter å ha bedt om velsignelse fra sin starets, sin åndelige veileder, trakk han seg oftere og oftere tilbake i djupe skogene i Sarov for å be. Så ble han svært syk, og i tre år måtte han holde senga. Så ofte lidelse har fulgt bønnens menn og kvinner!

I 1793 ble han ordinert til hieromunk. Nå begynte han å trekke seg mer og mer tilbake fra moderklosteret. Han fant en boplass omlag fem kilometer fra klosteret, og bygget her en liten koie. Her levde han i stillhet og bønn. De eneste besøkende var ville dyr. Og de kom til ham: bjørner, harer, ulver, rever. De kom helt inn til bønnekoia, og der fikk de dele det lille Serafim hadde å spise.

En dag skulle Serafim Sarov bli utsatt for tyver. De trodde han hadde penger, og mishandlet han på det groveste. Selv om Serafim var en sterk mann, og hadde en øks i hånden da de kom - han hugget ved - gjorde han ikke motstand. Han krysset hendene over brystet da de for løs på ham med baksiden av økseskaftet og slo ham i hodet. Serafim mistet bevisstheten. De hugg så av en tykk gren, og brukte den på å banke ham opp. De sto også på føttene hans. Etter denne grufulle mishandlingen ble Serafim krumbøyd og gikk med stav resten av livet.

Men han fortsatte med å be! Utrettelig. Dager og netter i strekk. Han sto gjerne på en stein utenfor koia, eller knelte ned, ofte med armene strukket opp mot himmelen.

Og hør nå! 16 år etter at han hadde flyttet ut av klosteret og inn i denne bønnekoia, flyttet han enda lenger inn i skogene. Det skjedde 20. november 1794. Han slo seg ned omlag 5,3 kilometer langs Sarovka-elven. Her bygget han seg en et-roms koie i laftet tømmer, med en liten veranda, og med kjeller. Koia var svært enkelt møblert og det er denne som skal være avbildet her. Den hadde en ovn, og en enkel seng, laget av stein. I koia fantes det ikoner, blant annet hans elskede ikon av Theotokos - Gudfødersken. Det var knelende i bønn foran dette ikonet de fant ham død.

Utenfor den nye bønnekoia fantes det en grønnsakshage. Brød fikk han fra klosteret. Her levde Serafim og ba tidebønner. Han sto opp ved midnatt og fulgte en bønnerytme gjennom natten og dagen. Søndagene var festdager. Da gikk han til klosteret for å ta del i gudstjenestefeiringen der.

Koia og stedet gav han navnet Athos, eller munkefjellet Athos i Hellas.

Tid brukt til indre fornyelse er aldri bortkastet

Den virkelige testen vedrørende vårt åndelige liv finner ikke sted ute blant mennesker, men i vårt lønnkammer.

Ute blant folk kan vi late som, spille et skuespill, ha på oss en maske, som gir inntrykk av at vi lever med Herren. Lærer vi oss et religiøst språk, er det ingen problemer å lure andre.

Men vi lurer ikke Gud.

"Og ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger nakent og bart for hans øyne som vi skal stå til regnskap for." (Hebr 4,13)

Det er Henri Nouwen som minner oss om følgende: "tid brukt til indre fornyelse er aldri bortkastet".

Om vi skal ha noe å gi andre som har verdi må vi først ha fått det selv - og - levd det ut.

Det er forskjell på å møte et menneske som snakker - og et menneske som lever det de snakker om.

Jeg kjenner på djup takknemlighet for alle de menneskene jeg har møtt, enkle mennesker, men som lodder djupt fordi de lever et liv som er i samsvar med de ordene de bruker. Vårt største behov i dag er ikke for flere intellektuelle mennesker, men djupe mennesker, hvor det er sammenheng mellom det de sier og levd liv.

La oss sette av tid til å virkelig søke Herren og tilbringe tid sammen med Ham - alene.

Min fastelesning nå er Forkynneren. I kapittel 5, vers 1 heter det:

"Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg med å bære fram et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du på jorden, la derfor dine ord være få."

Bønnen i lønnkammeret som Gud lønner

Jeg leste noe forleden som grep meg sterkt:

'En av de mest dyrebare sjeler jeg kjenner, er Vinita Copeland. En dag kom en av slektningene hennes innom og sa: 'Hva er det med knærne dine, Vinita? Du har jo kamelknær!' Hun svarte at hun ba for sønnen sin. På den tiden løp han fra Gud alt han orket. Slektningene sa: 'Kan du ikke be stående?'

Men Vinita fortsatte å be på sine knær. Denne mektige kvinnen stilte seg i gapet for tusener av menighetsmedlemmer så lenge hun levde. Hun sto opp klokken fire hver morgen og gikk ned i kjelleren for å be. Mot slutten av livet, da hun skulle gå gjennom himmelporten, var kroppen bokstavelig talt utslitt av alle årene i forbønn.

En dag jeg besøkte henne, gikk vi ned i kjelleren der hun pleide å be. Jeg la merke til en liten skammel ved siden av en skoeske. 'Hva er det for en skammel, Nonnie (kjælenavnet hennes)?' spurte jeg.

Hun svarte at det var der hun pleide å be. Jeg følte Herrens nærhet da jeg knelte på skammelen og tok opp skoesken som var full av bilder. 'Hvem er dette, Nonnie?', spurte jeg,

'Det er bønnebildene mine?'

'Hvem er disse menneskene?'

'De fleste av dem kjenner jeg ikke,' sa hun. 'Folk sender meg bilder av sine kjære, som de vil jeg skal be for'.

Hun fortsatte med å forklare at hun ville be for dem til Gud sa stopp. Da ba hun ikke lenger. Det var flekker av tårer på bildene av mennesker hun ikke kjente. Jeg kan si deg med sikkerhet at hun skal kjenne dem i himmelen, Jeg garanterer at hvis hun ba og inntok helvetes porter for dem, hadde ikke Satan en sjanse til å seire i deres liv'.

(Cindy Jacobs: Innta fiendens porter. Prokla-Media 1999, side 89-90)

Det må komme innenfra

Jeg har gått rundt med et ord fra Lukas evangeliet og grunnet på dets innhold den siste tiden:

"For sannelig, Guds rike er inne i dere." (Luk 17,21)

Jeg har sett dette ordet i sammenheng med det som står i Ord 4,23:

"Bevar ditt hjerte framfor alt som bevares, for livet utgår fra det."

Livet vårt springer ut fra vårt hjerte, fra vår ånd. Kroppen vår er et "tempel for Den Hellige Ånd, som er i dere, som dere har fra Gud..." (1.Kor 6,19) Hva hjelper det om vi sier de rette ordene, men selve livet vårt vitner om noe annet enn budskapet vi ønsker å formidle?

Jesus snakker om djupe ting når Han sier, slik det er gjengitt hos Lukas: "Ingen som tenner en lampe, setter den på et hemmelig sted eller under et kar, men i lampeholderen, slik at de som kommer inn, kan se lyset. Kroppens lampe er øyet. Så når øyet ditt er godt, da er også hele kroppen din full av lys. Men når øyet ditt er dårlig, da er også kroppen din full av mørke. Se derfor til at lyset som er i deg, ikke er mørke. Hvis da hele kroppen din er full av lys og ingen del er mørk, vil hele kroppen være opplyst, som når det strålende skinnet av en lampe som gir deg lys." (Luk 11,33-36)

Det er med andre ord sammenheng mellom liv og lære, og det handler om den nære livsforbindelsen med Jesus; et liv som gjennstrømmes av Ham på en slik måte at det kan sees. Jesus snakket om lønnkammeret, og ikke uten grunn: "Men du, når du ber, gå inn i ditt bønnerom! Og når du har lukket døren din, skal du be til din Far som er i det skjulte. Og din Far som ser i det skjulte, skal belønne deg åpenlyst." (Matt 6,6) Det åndelige livet vårt formes i det det skjulte. Det formes der hvor ingen andre ser oss - enn Gud. Lever vi ikke her, lever vi ikke i det hele tatt. At vitner livet vårt mot oss.

Isak Syreren, som jeg stadig vandrer sammen med, enda han levde på 600-tallet, har skrevet:

"Jag bort deg selv, og din fiende er jaget bort. Ro deg ned, og fred skal komme til deg fra både himmel og jord. Treng inn i ditt hjertes skatt, og du skal skue himmelens skatt. For begge disse er ett. Når du trenger inn i den ene, skuer du begge. Stegene til Guds rike har du inne i deg, skjult i din sjel."

Smak og dvel ved de ordene i dag.

Dagens bilde er jeg så glad i. Det viser et menneske som har tatt på alvor å pleie sitt indre liv,