I dag har jeg en liten godbit å presentere mine lesere: et fotografi av bønnekoia til den hellige Serafim av Sarov. Hvorvidt det er et bilde av den faktiske koia, eller en rekonstruksjon, vet jeg ikke. Men slik så det spartanske rommet ut. Fra dette rommet spredte bønnenes røkelse sin velduft seg foran Guds trone, akkurat slik vi leser om i Åpenbaringsboken. Jeg kjenner på en djup og stor glede og fryd når jeg tenker på dette.
Jesus sa jo: "Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare." (Matt 6,6. Norsk Bibel)
Ordet lønnkammer (gresk 'tameion') var egentlig lagerrommet i huset. Det stedet hvor man pleide å gjemme sine mest verdifulle ting. Det forteller oss at det ligger skjulte skatter og venter på den som søker dit for å be!
Serafim av Sarov, Russlands mest elskede helgen, levde i Srov klosteret i det 18. århundre, og blir sett på som en undergjører. Hans borgerlige navn var Prokhor Moshnin, og han ble født 19. juli 1754. 18 år gammel bestemmer han seg for å bli munk. Hans mor velsigner ham med et stort kors laget av kobber, som han bar utenpå klærne sine for resten av livet. Serafim bar på en sterk Gudslengsel. Allerede som novise levde han et strengt asketisk liv. Han fastet fast på onsdager og fredager, slik kristen praksis har vært siden Oldkirkens dager. Da spiste han ingenting. Ellers om dagene inntok han bare et måltid, og lite da også. Etter å ha bedt om velsignelse fra sin starets, sin åndelige veileder, trakk han seg oftere og oftere tilbake i djupe skogene i Sarov for å be. Så ble han svært syk, og i tre år måtte han holde senga. Så ofte lidelse har fulgt bønnens menn og kvinner!
I 1793 ble han ordinert til hieromunk. Nå begynte han å trekke seg mer og mer tilbake fra moderklosteret. Han fant en boplass omlag fem kilometer fra klosteret, og bygget her en liten koie. Her levde han i stillhet og bønn. De eneste besøkende var ville dyr. Og de kom til ham: bjørner, harer, ulver, rever. De kom helt inn til bønnekoia, og der fikk de dele det lille Serafim hadde å spise.
En dag skulle Serafim Sarov bli utsatt for tyver. De trodde han hadde penger, og mishandlet han på det groveste. Selv om Serafim var en sterk mann, og hadde en øks i hånden da de kom - han hugget ved - gjorde han ikke motstand. Han krysset hendene over brystet da de for løs på ham med baksiden av økseskaftet og slo ham i hodet. Serafim mistet bevisstheten. De hugg så av en tykk gren, og brukte den på å banke ham opp. De sto også på føttene hans. Etter denne grufulle mishandlingen ble Serafim krumbøyd og gikk med stav resten av livet.
Men han fortsatte med å be! Utrettelig. Dager og netter i strekk. Han sto gjerne på en stein utenfor koia, eller knelte ned, ofte med armene strukket opp mot himmelen.
Og hør nå! 16 år etter at han hadde flyttet ut av klosteret og inn i denne bønnekoia, flyttet han enda lenger inn i skogene. Det skjedde 20. november 1794. Han slo seg ned omlag 5,3 kilometer langs Sarovka-elven. Her bygget han seg en et-roms koie i laftet tømmer, med en liten veranda, og med kjeller. Koia var svært enkelt møblert og det er denne som skal være avbildet her. Den hadde en ovn, og en enkel seng, laget av stein. I koia fantes det ikoner, blant annet hans elskede ikon av Theotokos - Gudfødersken. Det var knelende i bønn foran dette ikonet de fant ham død.
Utenfor den nye bønnekoia fantes det en grønnsakshage. Brød fikk han fra klosteret. Her levde Serafim og ba tidebønner. Han sto opp ved midnatt og fulgte en bønnerytme gjennom natten og dagen. Søndagene var festdager. Da gikk han til klosteret for å ta del i gudstjenestefeiringen der.
Koia og stedet gav han navnet Athos, eller munkefjellet Athos i Hellas.
