Ubegrenset midt i begrensningen

 Mye i livet er gåtefullt. Det er mye vi ikke forstår. Hvorfor er noen friske og andre syke, hvorfor sulter noen når andre har for mye? Hvorfor har vi så store drømmer og så små prestasjoner, hvorfor må vi stadig avstå fra så mye annet når vi velger noe? Hvis du går i kloster, kan du ikke stifte familie. Og hvis du gifter deg, kan du ikke gå i kloster. Blir du lærer, kan du ikke bli lege. Velger du ett menneske, så velger du bort tusen andre. Hvorfor er allting så smått? Hvorfor er livet så smalt og trangt? Er vi ikke skapt for noe mer enn det lille vi kan utføre her på jorden?

Jesus kjenner til denne spenningen mellom din ubegrensede lengsel og den begrensningen i tid og rom som du må underkaste deg her. Han vet at denne spenningen nesten kan være uutholdelig. Derfor ber han Faderen om å gi deg en trøster og talsmann som skal være hos deg bestandig (Joh 14,16).

Den Hellige Ånd bor i deg. Derfor er du ubegrenset midt i din begrensning, uendelig rik midt i din fattigdom. Til tross for at du stadig må velge mellom det ene og det andre, eier du likevel alt på en gang, siden du bærer Gud selv inne i deg. 

Hver gang du gjør det lille du kan i lydighet mot Den Hellige Ånd og med inspirasjon fra ham, får det kosmiske konsekvenser. Alt som kommer fra Gud og hans Ånd, er guddommelig og når derfor langt utover tid og rom. Så snart du adlyder den talsmannen Jesus har gitt deg, sprenges alle grenser.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 280

Begrensningenes muligheter

Jeg synes det er interessant at apostelen Paulus skrev mange av sine brev fra en mørk fengselscelle, under mye lidelse.

Det sier ikke så rent lite om at menneskelige begrensninger, kan bli Guds muligheter, For hadde de brevene blitt til under andre omstendigheter? Og om det, ville de innholdt det samme som Paulus skrev i sine såkalte fangenskapsbrev?

Det er mange ting i et menneskes liv som tilsynelatende kan begrense oss. Som kronisk sykdom. Det er sikkert mange ting som Paulus kunne ha tenkt seg, enn å sitte fengslet. Steder han ville ha reist til. Menigheter han ville ha besøkt. Mennesker han ville ha sett igjen. I stedet satt han innelåst, og led mye.

I Romerbrevet skriver han dette om Gud:

'... hvor uutgrunnelige Hans veier.' (Rom 11,33)

Guds veier er ikke alltid våre veier, og våre veier er ikke alltid Guds veier.

Gud har en vei i alt.

I Salme 77 sier salmisten Asaf:

'Gjennom havet gikk din vei, dine stier gjennom store vann, og dine fotspor ble ikke kjent.' (v.20)

Jeg har funnet at dette er sant: Gud bruker begrensningene i våre liv til å tjene sine hensikter med våre liv, og av og til, oftere enn vi tror og liker er det Han som setter dem.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 9

Jeg fortsetter å spinne litt videre på de tankene jeg delte i går her på bloggen:

Vi trenger å frigjøre oss fra den illusjonnen at vi kan leve uten begrensninger.

I en tid så preget av stor mobilitet og fart er det ikke så mange som lytter til et budskap som handler om å slå ned på farten, og som vil våge seg på langsomheten. Men vi trenger å stanse opp og legge til side vår rastløse søken, slå oss til ro og tillate Gud å finne oss der vi befinner oss.

Mer enn noe annet trenger vi stabilitet og røtter.

Da må vi slå rot.

Stabilitet er ikke noe vi oppnår. Det er en gave. En gave som mottas i langsomhetens tempo. Derfor trenger vi et større tidsperspektiv. Vi trenger de lange linjene. Frukten av de lange linjene er ro og fred.

Jeg tenker på dette ordet fra Salme 16,6 for tiden:

"Fruktbar jord ble målt opp til meg, en herlig eiendom ble min."

Hvorden kan den jorden som er tilmålt meg bli fruktbar, om jeg hele tiden er i bevegelse?

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 8

En samtale her om dagen med en kjær venn, satte i gang en prosess hos meg. Egentlig har frøene til denne prosessen ligget der en stund. Men de fikk spirekraft i og med denne samtalen. Jeg tror mer og mer på betydningen av samtalen. Kanskje er de med på å skape større grobunn for endringer, enn mange prekener?

Vi snakket om noen personlige valg jeg må gjøre i nærmeste framtid. De valgene er vanskelige. Jeg skal ikke fortelle hva de består i på det nåværende tidspunktet.

Som dere vet har jeg Parkinsons, og en av de tingene denne progressive sykdommen gjør med deg er at den stadig innsnevrer og begrenser livet ditt. Det skaper mange utfordringer. Det er mye sorg i dette. Mye.

Vi snakket om dette, min venn og jeg.

Så fortalte han om en retreat han hadde vært på, og om retreatlederen, som hadde snakket om den begrensningen Jesus levde i mens Han var her på jord. Da var Han begrenset av tid og rom. Han var helt og fullt menneske. Jesu fristelse bestod blant annet å tre ut av den rollen og bli 'bare Gud'. For å være fullt ut menneske, måtte Jesus legge bånd på seg og la seg begrense. Og leve med begrensningene.

Og ikke la seg friste til å gjøre ting man ikke skal.

Mange Guds menn og kvinner lever sine liv på et sted, fordi de har et kall til å bli værende, til stedet. I en tid hvor det helt store er å stadig være på farten, stadig i bevegelse, er det kontroversielt. Men spørsmålet er om det fører så mye velsignelse med seg å være i raske sceneskifter? Modnes vi da?

Jeg kommer til å dvele ved dette og dele noen tanker med dere i dagene fremover, om det å bli værende.