Forfølgelse og kirkesplittelse

Forsiktig klemmer jeg de gamle lærdekslene sammen og slipper messinglåsen. Jeg åpner boken og snur forsiktig på sidene med hanskede fingrene. Når jeg oversatte tittelsiden, leste jeg: «En bok som inneholder vakre epistler og brev skrevet av våre kjære brødre, som vitner om den guddommelige sannhet, i fengsel og andre steder, som trøster for de hengivne å lese. 1577. ”

Den er skrevet i et arkaisk tysk skrift, med pyntede innledende store bokstaver i rødt. Brevene ble skrevet av menn som protesterte mot korrupsjonen i Den romersk-katolske kirken og hadde selv  blitt døpt som voksne troende som en bekreftelse på at de hadde viet livet sitt til Kristus. De ble kalt ”anabaptister” eller 'gjendøpere' og straffen for det steget de hadde tatt var fengsel og død.

Når jeg ser navnene deres, føler jeg at jeg møter gamle venner. Her er Jeronimus Käls avskjedsbrev til sin kone, Treindl, skrevet fra fengselet her i Wien i 1536; Leonhard Schiemer, trøstebrev til en skrøpelig bror, skrevet i Rattenberg, 1527; et brev fra brødrene fengslet i Falkenstein til kommuniteten i Moravia, 1540. Jeg er spesielt interessert i brev fra Jakob Hutter (som Hutteriianerne er oppkalt etter), og denne kodeksen inneholder fire. Det er også et vitnesbyrd fra Jörg Rack: på avhøret hans før han ble henrettet i 1561 ble han spurt om hvem som hadde overbevist ham om å bli med i "sekten". Han svarte: “Før han kom til denne troen, hørte han at en mann som heter Jakob Hutter, ble brent levende i Innsbruck; da han ble ført til Innsbruck, ble han kneblet slik at ingen kunne høre ham vitne om sannheten. ”

Jeg sitter på lesesalen Altes Buch (Old Book) ved Universitetet i Wien. Jeg leter etter ny informasjon om Jakob Hutter og hans kone, Katharina, for en bok jeg jobber med. Men jeg benytter anledningen til å samle så mye materiale jeg kan om Hutterianerne. Jeg har også tilbrakt mange timer i Moravian State Archive i Brno, Tsjekkia, og i Bratislava State Archive i Slovakia. Jeg har studert mange Hutterianske-kodekser fra rundt 1570 til 1650, som inneholder slike brev, så vel som traktater om dåp og troserklæringer. Det er også sanger skrevet av fangene. Noen beskriver fangetagelse og fengsel, mens andre er et uttrykk for deres tillit til Gud. Mange er akrostiske, med den første bokstaven i hver strofe som staver navnet til forfatteren.

Kanskje mest spennende er "Denkbüchl" og "Märtyrerbücher" - samlinger av historier om de som døde som martyrer i troen, og kronologiske beretninger om hendelsene til kommunitetene i Moravia (moderne Tsjekkia) hvor kommuniteter blomstret i den sekstende og syttende århundrer. Bøkene ble kopiert av medlemmer av de Hutterianske-samfunnene og verdsatt av dem. Men da forfølgelse tvang dem til å forlate hjemmene, ble bøkene konfiskert. Mange ble sannsynligvis ødelagt. Hutterittene klarte å holde på noen, og resten er spredt i biblioteker og arkiver over hele Europa.

I løpet av de siste ti månedene har jeg vært stasjonert i vår lille Bruderhof-bosetning i Retz og den nærliggende landsbyen Unternalb, nord for Wien, veldig nær den tsjekkiske grensen. Jeg synes det er spennende at vi har en kommunitet i området der våre åndelige forfedre bodde for nesten fem hundre år siden.

Det som kanskje er enda mer inspirerende er det faktum at folk i Østerrike med sjokk innser at menn og kvinner i tidligere århundrer ble drept for sin tro. Det er ikke en stor bevegelse, men i mange byer over hele landet jobber enkeltpersoner hardt for å bringe anerkjennelse til fortidens urett og til og med for å finne måter å gjøre bot på.

I Tyrol har “Hutterer Arbeitskreis” satt opp plaketter på steder der folk ble fengslet eller henrettet. I Innsbruck, stedet for henrettelsen av Jakob Hutter, har de opprettet et "Hutterpark" bestående av en sirkel på tolv steiner, som symboliserer samfunnet og illustrerer verset fra Sakarja, "De skal være som steinene til en krone" (9:16)

I Wien er det en plakett som markerer stedet hvor Balthasar Hubmaier ble henrettet i 1526. I Linz er en pinsegruppe ivrig etter å lære om de sytti menn og kvinner som ble henrettet der rundt 1529, og jeg har møtt en kvinne som har grundig undersøkt historiene til de som ble henrettet i Salzburg. En besøkende i vår lille kommunitet her viste oss en tysk bibel fra 1500-tallet som han skaffet seg, sikker på at den ble brukt av anabaptister.

Og på Falkenstein, ruinen til et slott der 150 mennesker ble fengslet, er det et museum med utstillinger som forteller historien. Fangene ble marsjert ned til Trieste i 1540, hvor de skulle tjene som by-slaver; for å feire dette er det bygd en kopi av et galleri midt i slottsruinen. Denne siste utstillingen beveger meg spesielt. Min avdøde mann, Jake, hadde lest om åpningen, og vi hadde alltid avisklippet på veggen.

En økumenisk gruppe som kaller seg ”Runder Tisch: Weg der Versöhnung” (Round Table: Path to Reconciliation) ser det som deres kall til å arbeide med helbredelse for splittelsene i kristenheten:

"Skillene i kristendommen er en synd som roper til himmelen, et svik av Guds kjærlighet! ... Hvorfor føler vi ikke smerten ved denne splittelsen? Hvor er skammen vår? Hvor er tårene våre? Uenigheten mellom kristne er en katastrofe ... Vi må innrømme at historien om splittelser og religiøse kriger har gjort kristenheten til et lattermildt teater...

Alvorlige forbrytelser mot enhet som utallige undertrykkelser og forfølgelser kan bare tilbys en "helbredelse av minner" ved gjentatt bekjennelse og anmodninger om tilgivelse. ... Bare når vi erkjenner vår skyld, er det mulig å nærme seg hverandre på et djupere nivå."

Det er i denne forstand at Round Table-gruppen lærer mest mulig om forfølgelsen av anabaptistene under reformasjonen, med et ønske om å omvende seg for syndene i deres land og deres kirke (både katolske og lutherske). Det er ikke snakk om å se på teologiske forskjeller - som bare kan skille oss igjen.

Personlig må jeg innrømme at jeg har mange forbehold overfor den romersk-katolske kirken, først og fremst når det gjelder spørsmål om teologi. Men jeg har møtt mange menn og kvinner her i Østerrike som elsker Jesus og tar deres tro på alvor. Gud er sikkert mye større enn våre ideer og tradisjoner. Vår anabaptistgruppe har funnet et hjem her i katolske Østerrike, og jeg kan bare undre meg.

- Emmy Maendel, som også har hatt bildene. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 10

Å bli sett, bekreftet og akseptert som den jeg er av Gud, med mine skrøpeligheter, tilkortkommenheter og synder, har vært den sterkeste erfaringen jeg har gjort i de 60 årene jeg har levd.

Det er en helt nødvendig erfaring å gjøre seg.

Om vi skal klare å leve med de motsetnigene livet består av. Vi er splittende mennesker, og trenger å bli hele. Denne helbredelsen er ikke et engangstilfelle, men en stadig pågående prosess. Jeg tror ikke det finnes noe øyeblikk vi kan si vi en gang for alle er hele, at fortiden er endelig begravet, at alle sår er leget. Det er stadig nye lag. Som en løk som skrelles.

Så vi må lære oss til å leve med motsetningene og spenningene.

Og det på en slik måte at motsetningene blir noe kreativt og livgivende for oss.

Billedtekst: Dette ikonet er blitt kalt 'vennskapets ikon', og viser biskop Mena og Kristus. Legg merke til at Kristus holder armen rundt Mena.

Om å forårsake splid

"Hver dag når vi våkner har vi et valg: Vi kan bringe enhet, oppmuntring og velsignelser til Kristi kropp eller vi kan forårsake splid, kjødelige diskusjoner og manglende enhet. 

Herre, gjør oss til ydmyke ærens kar, som reflekterer hvem Du er. Må Herrens skjønnhet hvile over oss.

Splid = noen som sår krangling mellom brødre. En person driver frem en konflikt i et fellesskap (eller sosiale medier).

'Seks er de ting som Herren hater, og sju har han avsky for ... den som sår splid mellom brødre.' (Ord 6,16 og 19b)

'Måtte Herren vår Gud være vennlig mot oss! La våre henders verk lykkes for oss, ja, våre henders verk, la det lykkes!' (Salme 90,17)

- Steve Porter. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Jesus ba: 'at de alle må være ett' - snart er vi 43.000 kristne trossamfunn

I år 33 var det èn menighet. På begynnelsen av 1900-tallet var det 1.600 kristne trossamfunn i verden. År 2000 var tallet steget til 31.100. Til sommeren beregnes tallet å være 43.000. Antallet kirker og samfunn har med andre ord økt med hele 26 prosent bare siden tusenårsskiftet. Og de fleste av disse vil hevde at det nettopp er de, som har rett.

Jesus ba: '... at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg deg - at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg'. (Joh 17,21)

Det er et stykke vei igjen - før Jesu bønn kan bli oppfylt.

Tallmaterialet er offentliggjort i januarnummeret av International Bulletin of Missionary Research. De statistiske oppgavene er utført Senteret for studier av den globale kristenheten ved Gordon-Conwells teologiske seminar i South Hamilton, Massachusetts.

Undersøkelsen viser at det er i pentekostale sammenhenger man opplever at det splittes opp i stadig flere grupper. Det skyldes nok at pentekostale og evangelikale forsamlinger ikke har samme kirkesyn som de tradisjonelle kirkene. Flere av de nye trossamfunnene er rene familieforetag, eller menigheter som splittes og danner en ny lenger nede i samme gate.

Undersøkelsen viser også at den globale kirken riktignok fortsatt vokser i antall, men ikke i prosent av verdens befolkning.

Dagen i Sverige har en god artikkel om dette i dag, som kan leses her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=293200

Egne etniske menigheter er i strid med Guds ord

I de siste årene har Det Norske Baptistsamfunn opplevd en stor menighetsvekst. Det skyldes ikke minst at det er kommet mange med fremmedspråklig bakgrunn til Norge. Enkelte baptistmenigheter er blitt revitalisert på grunn av at mange av disse har sluttet seg til allerede eksisterende menigheter. Men så opplever man at de nye landsmennene starter sine egne nasjonale menigheter. I stedet for en menighet, opplever man at det blir flere nasjonale menigheter for eksempel for folkegruppene Chin og Karèn fra Burma.

Ulf Magne Løvdahl (bildet) reiser i siste nr av Baptist Magasinet, menighetsblad for Trondheim og Oppdal Baptistmenighet, en svært viktig problemstilling: Er det bibelsk å opprette egne nasjonale menigheter? For kort tid siden ble Ålesund baptistmenighet delt i tre: Der finnes det nå en norsk menighet, og en for folkegruppen Karèn og en tredje for Chin. Spørsmålet om slike menighetsdannelser er en praksis som kan forsvares ut fra Det nye testamente er for tiden brennhett i Det norske baptistsamfunn.

Her er hva Ulf Magne Løvdahl skriver:

"Det er en glede når folk ser at vi tilhører et menighetsfellesskap som elsker Jesus og at kjærligheten til Jesus driver oss sammen. Menigheten kjenner ikke til de grenser som finnes ellers i verden. Der mennesker deles opp etter nasjonalitet, språk og hudfarge. Galaterbrevet 3,28 understreker at slike grenser ikke finnes i Kristi legeme: 'Her er verken jøde eller greker.'

Jeg har ingen tro på menigheter som dyrker det etniske, enten dette er norsk eller annen etnisitet. Noen ganger opplever vi kristne som gleder seg over at det er blitt startet opp menigheter i Norge for mennesker fra Iran, Burma eller Vietnam. Jeg ser det som en tragedie. Bak disse menighetsdannelsene ligger det ofte en menighetssplittelse. Splittelsen kommer ikke som en frukt av teologisk uenighet, men på grunn av språk eller kultur. Dette er klart i strid med evangeliet. Det er en ubibelsk praksis. Som baptister har vi Bibelen som eneste rettesnor for lære og praksis. Derfor burde vi si nei til å splitte Kristi kropp fordi vi kommer fra ulike kulturer.

Splittelse

Ålesund Baptistmenighet ble ved nyttår splittet i tre menigheter. Vedtektene for de to utbrytergruppene viser at de ble dannet for å ta vare på språk og kultur for to forskjellige grupper innvandrere. Dette er altså i strid med Guds ord. Guds ord forener mennesker. Mennesker fra ulike nasjoner og kulturer føres sammen i kjærlighet til Kristus. Når mennesker elsker Kristus vil man aldri ha noe ønske om å splitte Kristi legeme. For det er et alvorlig ansvar å ta på seg. Man rammer menigheten, gjør den mindre slagkraftig og skader Guds rike. Menigheten er ikke noen menneskeskapt organisasjon, det er Kristus på jord.

Jeg håper og ber om at våre menigheter skal være menigheter som bærer over med hverandre i kjærlighet, når vi ser ulikt på ting fordi vi har ulik bakgrunn. Jeg håper og ber om at menneskelige grenser som spåk, kultur og hudfarge aldri skal begrense noen i menigheten, men at alle skal ha rom for å tjene med de gaver man har. Jeg håper og ber også om at vi som menighet skal legge til rette på ulike språk, for å nå ulike grupper med evangeliet, og lede dem inn i fellesskapet i den lokale avdelingen av Guds universelle menighet.

La oss løfte hverandre i kjærlighet til Kristus. La Kristus forene oss til det Han vil vi skal være - Kristi legeme på jord."

Apropo menighet og splittelse

Jeg måtte bare dele denne lille historien som Sten Sørensen delte i dag, den passer godt inn i serien med artikler om menigheten:

"Har du hørt om han som drev ute i havet og endelig havnet på ei øde øy. Flere måneder senere oppdaget en annen den ensomme mannen på øya. Til dennes store overraskelse hadde mannen bygget tre hytter. Hvorfor har du bygget tre hytter, du har jo vært her alene, spurte han som dukket opp: - En bor jeg i. Den andre er kirken, og den tredje er en menighet jeg har meldt meg ut av."

Kjempemorsom, spør du meg. Men den er også ganske tankevekkende med tanke på dagens situasjon for ganske mange.