Noen flere tanker om distraksjoner og fristelser

 I Kristi ansikt, i hans skjønnhet og herlighet, ser vi hva vi er ment å være. Han viser oss hva vi er skapt til å være. Vi ser også hvordan vi modnes og vokser: ved å se på ham! Konsentrere oss om ham. La hans ansikt lyse på oss og over oss!

La lyset fra Kristi ansikt få definere hvem vi er, ikke verdens sønderbrutthet og synd.

Ved å følge distraksjonene vil du, før du vet ordet av det, ha sløst bort verdifull tid - timer blir til dager, dager blir til uker, uker blir til måneder, måneder blir til år, år blir til tiår, og vips, så er livet over.

Så annerledes når tiden du er gitt brukes til å skue inn i Kristi ansikts skjønnhet.

Vi kaster bort vårt liv, det ene liv vi er gitt, ved å reflektere det kunstige og overfladiske lyset fra distraksjonene i stedet for å la oss forvandle til å bli det bildet vi er skapt til å utstråle: Kristi bilde. Lyset fra hans skjønnhet. Det himmelske lyset.

Det lyset som renser oss. Som gjør Kristi bilde mer skinnende, lysende i oss.

Kristi ansikts skjønnhet er i virkeligheten vår skjønnhet. Veksten og modningen i våre liv kommer av å se på Kristus, la hans ansikt skinne på oss, fokusere på ham.

Vi sløser med verdifull tid når vi blir så opptatt med å fordømme denne verdens synd. Vårt kall er å reflektere Kristi skjønnhet! Vi er døpt til hans død for at vi skal få del i hans oppstandelse - som skulle reflektere hans skjønnhet.

Vi blir fanget i så mange diskusjoner, så mange kamper som ikke er våre. Vi er kalt til en eneste ting: reflektere Kristi skjønnhet i våre liv. Ved å reflektere denne skjønnheten multipliserer vi denne skjønnheten i verden. Å bære vitnesbyrdet om Kristus, er å bli som ham. Ikke alle diskusjoner er dine, ikke alle kamper er dine. Du tilhører Kristus og ham alene.

Fristelsens høyre eller venstre side

 Det er spennende å leve med Herren. Det er sikkert og visst, men det er ikke alltid lett å holde fokus og å være konsentrert om det man skal. Distraksjonene er mange. I Fadervår lyder en av bønnene: "Og la oss ikke komme i fristelse..." (Matt 6,13) Denne bønnen lever i meg til stadighet. Fristelser kan være så mangt. En koptisk munk som lever som eneboer oppe på Sinai-fjellet, fader Lazarus El-Anthony (bildet), skulle på forunderlig vis komme meg til hjelp for noen dager siden da jeg sto midt oppe i et veivalg jeg måtte ta. Fader Lazarus taler om fristelsens høyre og venstre side.

Jeg skal forsøke å sammenfatte: Et angrep fra den onde som kommer fra venstre side er gjenkjennbart. Djevelen frister oss med det vi vet er ondt. Vi er fullt bevisste om at det vi gjør er synd. Da står vi overfor et klart valg, og valget er ofte enkelt å ta.

Men enkelte ganger frister djevelen oss med ting som ikke nødvendigvis er å forstå som synd. Den eneste årsaken til at de er feil, er at de ikke er Guds vilje. Den onde kler den da som om det er vår vilje, eller som Guds vilje. Men det kommer fra den onde. Noen ganger kan den onde vri på noe som i utgangspunktet er godt, men som ikke er Guds vilje for meg. 

Fader Lazarus forteller at han en dag dro til Afrika på et oppdrag han hadde fått fra sin biskop. Han skulle drive med evangeliserings- og barmhjertighetsarbeid. Blant annet ble en gruppe på 70-80 spedalske nådd med evangeliet og døpt. Men fader Lazarus opplevde likevel at han mislyktes. Han kjente en djup uro, og brøt opp. Dette var ikke hans kall. Det var ikke noe galt med det han gjorde, men dette var ikke Guds fullkomne vilje med hans liv. Først når han dro tilbake til stillheten på Sinai-fjellet var han tilbake på hovedsporet.

"Bli på det stedet Gud har kalt deg," sier fader Lazarus og legger til: "Forlat det ikke. Du vil vite at du er på rett plass på grunn av den fred du kjenner når du er der. Før du finner den freden vil du være urolig. Når du finner den vet du at du er der du skal være. Ingen fred er mer vidunderlig enn når du befinner deg i Guds vilje med ditt liv. Det er en trygghet, en sikkerhet som verden ikke kan gi. Selv vakre ting Den Hellige Ånd gjør gjennom andre, behøver ikke være Guds vilje for deg."

Led oss ikke inn i fristelse

"Herrens bønn til Faderen slik den er gjengitt i Matteus 6 er en veldig god bønn. Han ba om Faderen ikke måtte lede ham inn i fristelse. Vi må også be lik Herren, idet vi sier: Herre, led meg ikke inn i plutselige fristelser. Hvis vi gjør dette, så vil vi se ;Herrens utfrielse."

- Watchman Nee Collected Works, set 2, Vol 42, 1993, side 486
 

Noen tanker om å føres ut i ørkenen for å bli fristet av Den onde

Det er mye som er gåtefullt ved Gud og ved Menneskesønnen. Deriblant dette: Ånden som fører Sønnen ut i ørkenen for å fristes av djevelen. Og Jesus lar seg føre. Dette handler prekenteksten om denne første søndagen i fastetiden. Ørkenen og ødemarkene har alltid vært Guds treningssenter for å fostre Guds hellige menn og kvinner. Ørkenen fortetter, avsondrer, komprimerer, tynner. Det handler om det viktigste, det essensielle. 

Om Sønnen var både Gud kommet i kjød og fullt ut menneske, måtte Han igjennom dette. Hvis ikke ville det ikke vært troverdig liv. Sønnen er fristet i alt, leser vi - dog, uten synd. Og her i ørkenlandskapet i Judea, møter Sønnen alt det mennesket blir fristet av symbolsk i form av ting som skjer på det ytre og indre plan. Han kommer seirende ut av det! Fristelsesberetningen avsluttes med disse ordene: "Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham." (Matt 4,11)

Det er mye som kan sies om denne evangelieberetningen hos Matt 4,1-11. Men denne gangen vil jeg stanse ved det innledende verset: "Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen." (Matt 4,1)

Er ikke dette forunderlig? Hører dette virkelig med til Den Hellige Ånds oppgaver? En skulle jo tro at Ånden har aldre oppgaver enn å føre mennesker i enkonfrotasjon med den onde? Dette er gåtefullt. Jeg har ikke noe godt svar. Alt ved Gud passer ikke inn i forenklede svar. Det er så mye ved Gud - og med livet - jeg ikke forstår. Jeg har et slags teologisk svar: at Sønnen måtte prøves i alt for å kunne være Menneskesønnen, Frelseren, at rettferdigheten måtte skje fyldest, men jeg innser at det svaret ikke er godt nok, selv om det er sant. Lidelsen har ingen gode svar. Den kan ikke forklares. Men hva hadde vel Jesus vært uten fristelsen? Mindre menneske? Han er i hvert fall 100 prrosent menneskelig etter 40 dager eksponert for knepene til Den onde og ha seiret over dem.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 6

Bønnen 'Vår Far' har fått en fornyet aktualitet for meg, og da særlig det leddet hvor det heter: 'Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.'

I vår tid fremstilles modenhet oftest som en stigende prosess: oppover, herligere, bedre. Det er langt unna de flestes erfaring, og enda viktigere: langt unna Skriftens. I Bibelens og den åndelige tradisjonen er de avgjørende metaforene for modenhet av et annet slag. Som for eksempel: Den som mister sitt liv skal finne det.

Kampen i det åndelige livet må aldri romantiseres. Den ER en mørk natt. En opplevelse at alt tas fra meg. Den er akkurat så kritisk at alt virkelig står på spill. Det er sant at djevelen går omkring som en brølende løve. Fristelsens ørken og angstens Getsemane var en strid på død og liv.

Det begynner å nærme seg slutten på den store fasten. I fastetiden skjerpes våre åndelige sanser. Vi forstår at det pågår en kamp om vår sjel. Vi tar den åndelige kampen på alvor. Vi utfordres til å gå Jesu vei. Overgivelsens vei.

(fortsettes)

Kall eller fristelse?

'Etter mange år i ørkenen kom det et brev til Antonius. Det var keiseren som inviterte den hellige mannen til sin residens i Konstantinopel til åndelige samtaler. Han ville ha råd for sin sjel.

Det var ikke fritt for at Antonius følte seg smigret. Dette må da vel være en vei som var åpnet av Gud? Å komme like inn i rikets hjerte og få gi åndelig veiledning til selveste keiseren. Det kunne jo få uante konsekvenser.

Men Antonius var ikke helt sikker. Skulle han reise eller la det være? Var det et kall eller var det en fristelse?

Hva skulle vi svare? Sveriges statsminister inviterer oss til en åndelig samtale, han vil ha våre råd på troens vei. Man kan vel ikke si nei takk til en slik invitasjon? Dette må jo være en dør som er åpnet av Gud?

Etter flere dagers usikkerhet går Antonius til sin disippel, Paulus den enfoldige, for å få et råd. Han legger ut saken for ham og spør: Bør jeg dra?

Om du reiser, svarer den enfoldige, skal du kalles Antonius. Om du ikke reiser, skal du kalles abba Antonius.'

Peter Haldorf: Hellige røtter. Luther forlag, 2002, side 57-58

Faller du for fristelsen?

Vanligvis tenker vi vel at fristelser innebærer noe som er moralsk galt. Har du tenkt på at en fristelse også kan innebære at vi kan bevege oss bort fra Guds vilje med vårt liv?

Det er mange ting som frister, og vi faller for mange av dem. Ingen av oss er immune mot dette.

Jeg har tenkt mye på den delen av Herrens bønn, hvor det heter: "Og la oss ikke komme i fristelse...." (Matt.6,13)

Jeg har tenkt på dette i forbindelse med at det er så mange ting man synes er interessant og som fanger ens oppmerksomhet. Det er lett å miste fokus. La meg gi deg et konkret eksempel: I den siste tiden har jeg opplevd at Herren har talt til meg om noe konkret som gjelder mitt liv akkurat nå. Jeg har arbeidet med dette og viet min oppmerksomhet rundt dette. Men så skjer det så mange andre ting som er interessante, og da er det lett og falle for fristelsen til å bruke tid på dette istedet for å konsentrere seg om det Herren vil jeg skal være opptatt av. I utgangspunktet er det ingenting galt i de tingene som fanger min oppmerksomhet. Det er gode ting, men det drar oppmerksomheten min bort fra det jeg egentlig skulle bruke tid på. Er det bare jeg som opplever det slik?

I denne sammenheng er det et bibelord som har fått stor betydning for meg:

"Derfor, søsken, må dere sette enda mer inn på å holde fast ved deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle. Da skal inngangen til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike stå vidåpen for dere." (2.Pet.1,10-11)

Faktisk kan det gode bli en fiende av det aller beste i vårt liv. Skal vi bære frukt, mye frukt, må vi bli litt ensporet, tynne ut, og holde oss til det som Herren vil vi skal holde på med i våre liv. Faller vi for fristelsen til å holde på med noe annet og samtidig holde på med det som Gud vil vi skal, blir det ingen frukt av det. Har vi likevel falt for den fristelsen må vi omvende oss og komme på rett spor igjen.

La oss ikke komme i fristelse

I går fikk jeg en påminnelse. Ordene fra Herrens bønn kom så sterkt til meg:

"Og la oss ikke komme i fristelse ..."

Fristelse kan være så mangt, ikke nødvendigvis noe som har med urenhet og synd å gjøre. Det kan også være en fristelse å bli opptatt med noe som ikke handler om ens kall, eller for den saks skyld, om den spesielle tiden jeg lever i akkurat nå. Jeg tror nemlig at det er en tid for alt, slik Forkynneren forteller oss. Og at det er viktig å forbli i den spesielle tiden Gud har kalt oss inn i og ikke la seg distrahere og få et splittet sinn hvor man dras i alle mulige retninger. Det gir nemlig ikke bare uro for ens sjel, men også tærer på våre krefter.

Man kan fristes, ikke bare til det onde, men til det gode og dermed gå glipp av Herrens aller beste.

I går holdt jeg på å falle for fristelsen - til å oppholde meg med ting som ikke angår den tiden Herren har for meg nå.

Når jeg leste om Linnea Hofgren som spurte Herren om hva som var hennes kall, ble jeg så grepet av noe av det Herren sa til henne:

"Du skal være til for meg."

Det er litt av et kall. Når jeg skrev dette i en bloggartikkel, som ble publisert fredag 27. januar, siterte jeg også 1.Mos 17,1 som handler om Abrahams kall: "Jeg er Gud, Den Veldige. Lev for mitt ansikt."

Dette er også mitt kall i den tiden jeg lever i. Med tid mener jeg årstid eller sesong. Akkurat slik som det ordinære livet har en vår, en sommer, en høst og en vinter, har det åndelige livet det. Eller en tid for ...., som Forkynneren taler om. Vi snakker om åndelige prosesser. Det er viktig at vi forblir i dem så lenge Gud vil.

Men da er det veldig lett å bli fristet - distrahert. Ber derfor om å være fokusert på det jeg skal.

Jeg er blitt så glad i det "nye" Fadervåret:

"Og la oss ikke komme i fristelse..." Det kjennes mer riktig enn å be: "Led oss ikke inn i fristelse", for Gud frister jo ingen.

Billedtekst: Lev for mitt ansikt!

Avhengig av Gud

'Når vi går inn i ensomheten for å være sammen med Gud, oppdager vi ganske raskt hvor avhengige vi er. Uten alt som distraherer oss i det daglige livet kjenner vi oss spent og urolige.

Når ingen prater, roper, trenger hjelp, kjenner vi oss snart verdiløse. Snart begynner vi å undre oss på om vi virkelig er verdifulle, dugelige, betydningsfulle. Vi får lyst til raskt å bevege oss ut av den forferdelige ensomheten og bli engasjert igjen, slik at vi kjenner at vi er 'noen'. Men dette er en fristelse, for den som gjør oss til 'noen' er ikke andres reaksjoner men Guds evige kjærlighet til oss.

For å se sannheten om oss selv må vi i ensomheten være avhengige av Gud, som er den som gjør oss til den vi er'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Gode åndelige råd om prøvelser, fristelser, stolthet og ydmykhet

Her kommer noen gode åndelige råd fra en mann som levde hva han lærte, Hl.Paisios av Athos (1924-1994). Utgangspunktet er ordene fra Jak 4,10:

'Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde'.

Når vi tålmodig holder ut i våre prøvelser og vender oss til Gud hjelp, oppdager vi at Han gir oss de beste løsningene. Beklageligvis er mennesker i våre dager svært utålmodige.Vi elsker ikke tålmodighet i det hele tatt. Kristus forsikret oss, derimot, at kun de tålmodige vil arve Guds rike:

'Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt'. (Luk 8,15)

'Men den som holder ut til enden, skal bli frelst'. (Matt 24,13)

'Hold ut, så skal dere vinne livet'. (Luk 21,19)

Noen ganger tillater Gud at en slektning eller en medarbeider skaper problemer for oss i den hensikt at vi skal utøve vår tålmodighet og ydmykhet, men i stedet for å bli takknemlige for den muligheten Gud gir oss, reagerer vi og avviser å bli leget. Det er som å nekte å betale legen som har gitt oss en sprøyte når vi er blitt syke.

En god kristen må også utholde sine korrupte overordnede; for de er forundret av hans gode oppførsel, mens de opptrer urettferdig mot ham.

Gud ønsker ikke at Hans barn skal bli plaget. Han lar oss gjennomgå fristelser og vanskeligheter i den hensikt at vi skal bli fullkomne. Fristelser vil ikke opphøre å eksistere i våre liv før vi har nådd fullkommenhetens nivå. Som kristne skulle vi elske prøvelser, ikke forsøke å kvitte oss med dem, fordi prøvelser er nødvendige fordi de leder oss til fullkommenhet.

Når mennesker behandler oss urettferdig, skulle vi være lykkelige, fordi Guds rettferdighet som er overlegen menneskelig rettferdighet, vil beskytte oss. Vi skulle heller ikke søke den menneskelige rettferdigheten, men tålmodig vente på Guds rettferdighet. Vi må derimot være forsiktige så vi ikke forårsaker urettferdig behandling, fordi dette vil være urett fra vår side og vil indikere manglende kjærlighet mot sin neste.

Det er til vår fordel at vi setter vårt håp til den guddommelige rettferdigheten, når vi blir behandlet urettferdig. Ikke bare vi vil dra fordeler av dette, men senere også våre barn. Det motsatte skjer når mennesker forbanner oss og med rette.

Når Gud ser at vi er stolte og arrogante, tillater Han at vi blir fristet. Han vil ta dem bort fra oss, bare når Han ser at vi ydmyker oss.

Når det gode blir det aller bestes verste fiende

Det er flere ting jeg liker med den nye bibeloversettelsen, blant annet Fadervår - og det er spesielt en setning jeg tenker på:

'... og la oss ikke komme i fristelse ...' (Matt 6,13)

Det er ganske annerledes enn 'led oss ikke inn i fristelse', som om det var Gud som skulle friste oss.

Det er lett å tenke at 'fristelse' er noe som har et negativt fortegn. At Gud må spare oss for å falle i synd. Men 'fristelse' kan også ha et positivt fortegn, og likevel bli galt.

Faktum er at det gode kan bli det aller bestes verste fiende!

Det gode kan føre oss bort fra det som er Guds virkelige plan med våre liv. Vi kan påta oss oppgaver som vi aldri var tiltenkt fra Guds side, eller tre inn i roller som aldri var ment for oss. Men i utgangspunkt er det ikke noe galt med dem. Det er bare det at vi fjerner oss fra det som Gud har kalt oss til, og bruker tiden på noe som hindrer oss fra å gjøre det som virkelig er vårt kall.

Derfor er det nødvendigvis en viktig bønn å be: ' ... og la oss ikke komme i fristelse'.

Å si ja til noe Gud ikke har kalt oss til kan kanskje gi oss berømmelse? At noen ser opp til oss. Det kan gi oss fremskutte posisjoner.

Men det gjelder en annen lov i Guds rike. Jesus sier det selv slik i Matt 23,11-12: 'Den største blant dere skal være tjeneren deres. Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt'.

La oss be om å få se hvilken vei HERREN ønsker at vi skal gå, slik at vi kan være i Guds vilje med våre liv. Det er først da vi bærer frukt, mye frukt, og på den måten ærer Gud. Selv om det vi gjør er usynlig for andre.

Hvorfor tillater Gud fristelser?

I dag vil jeg gjerne få dele noen ord av Maximos Bekjenneren (580-662), med bloggens lesere. Han var en av de fargerike kirkefedrene, som under den arianske strid ble forvist til en øy i Nilen. Maximos understreket kraftig i sine skrifter Den Hellige Ånds betydning i den kristnes liv.

Her er hva han skriver om fristelsenes betydning:

Man kan se fem årsaker til at Gud tillater djevelen å angripe oss:

For det første: for at vi gjennom angrep og motangrep skal oppøve vår evne til å skille mellom godt og ondt.

For det andre: for at hjertet gjennom kampen skal bli bevart rent og stadig mer uinntagelig.

For det tredje: for at vi skal unngå hovmod og lære ydmykhet når vi gjør fremskritt i det gode.

For det fjerde: for å innpode i oss en innstendig avsky mot det onde, ved at vi får lære å kjenne det.

For det femte: og viktigste, for at vi skal vinne en indre frihet og forbli i vissheten om så vel vår egen svakhet som styrken hos ham som er kommet til vår hjelp.