- I så fall er det jeg som er Kirken!

I dag feier vi han som er blitt kalt for Den bysantinske teologiens far, Maximos Bekjenneren (580-662). Det var urolige tider. Og denne Maximos skulle stå stødig midt oppe i tumultene. Han ble hovedpersonen i en teologisk strid som drev ham ut på en pilegrimsferd over tre kontinenter og som påvirket hele kristenheten. Striden handlet om troen på Jesus som sann Gud og sant menneske - uten sammenblanding, forveksling eller forandring. Det hele skulle først løses på det sjette økumeniske kirkemøtet i 680.

På denne tiden hadde nemlig en ide bredt om seg, den såkalte monotheletismen. Den gikk ut på at Jesus bare hadde en vilje, nemlig den guddommelige. Jesus delte med andre ord ikke menneskenes kår i alt.

Maximos kunne aldri godta en slik tanke. Om det var slik at Gud i Kristus ikke delte alt menneskelig, hvordan kunne da alt menneskelig bli frelst gjennom Jesus?

I sin landflyktighet kom noen som representerte keiseren til ham og sa:
'Du står helt ensom. Keiseren er imot deg. Paven i Rom er imot deg. Du står utenfor Kirken!'
Da svarte Maximos:
'Nei, i så fall er det jeg som er Kirken'.
Er dette hovmod? Nei, Maximos hadde rett. Keiseren og paven tok feil! Du kan lese mer her: http://www.monastisk.blogspot.com

Om å be uavlatelig

I dag vil jeg gjerne dele noen ord som Maximos bekjenneren (580-662) har skrevet 

Hvordan er det mulig å be uavlatelig?

Når vi synger fra Salmenes Bok, når vi leser Skriften, når vi tjener vår neste, er det fort at tanken vandrer til uvesentlige ting.

Men Skriften krever ikke det umulige. Paulus selv sang fra Salmenes Bok, leste Skriften og gjorde apostolisk tjeneste, og likevel ba han uavbrutt.

Uavlatelig bønn betyr alltid å ha sinnet vendt mot Gud med stor kjærlighet, å holde håpet levende, å stole på Ham hva vi enn gjør og hva som enn skjer oss.

Det var denne innstillingen apostelen hadde da han skrev: 'Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?' (Rom 8,35-38)

Gjennom sin indre holdning ba Paulus uavlatelig. I alt han gjorde og alt som skjedde med ham holdt han sitt håp til Gud levende.

Med ham gleder alle de hellige seg i sine prøvelser, for derved å vokse i kjærligheten til Gud. Det var derfor apostelen skrev: 'For kraften fullendes i svakhet. Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg ... For når jeg er svak, da er jeg sterk'. (2.Kor 12,9-10).

Hvorfor tillater Gud fristelser?

I dag vil jeg gjerne få dele noen ord av Maximos Bekjenneren (580-662), med bloggens lesere. Han var en av de fargerike kirkefedrene, som under den arianske strid ble forvist til en øy i Nilen. Maximos understreket kraftig i sine skrifter Den Hellige Ånds betydning i den kristnes liv.

Her er hva han skriver om fristelsenes betydning:

Man kan se fem årsaker til at Gud tillater djevelen å angripe oss:

For det første: for at vi gjennom angrep og motangrep skal oppøve vår evne til å skille mellom godt og ondt.

For det andre: for at hjertet gjennom kampen skal bli bevart rent og stadig mer uinntagelig.

For det tredje: for at vi skal unngå hovmod og lære ydmykhet når vi gjør fremskritt i det gode.

For det fjerde: for å innpode i oss en innstendig avsky mot det onde, ved at vi får lære å kjenne det.

For det femte: og viktigste, for at vi skal vinne en indre frihet og forbli i vissheten om så vel vår egen svakhet som styrken hos ham som er kommet til vår hjelp.

Alt er forsonet i Kristus

I dag vil jeg gjerne dele noen ord av Maximos Bekjenneren (580-662), som var den ledende teologen i striden om Kristi to viljer som splittet kirken på 600-tallet. Det er ikke sitatet på bildet, selv om det også er godt!

Men det er dette:

'Den hellige kirke rommer mange mennesker, menn, kvinner og utallige barn. De er alle ulike, av fødsel, størrelse, nasjonalitet og språk, levesett og alder, hva gjelder arbeid og meninger, i klær og vaner, i kunnskap og stand, i velstand og væremåte. Likevel tilhører de en og samme kirke. Takket være den er de alle født på ny, gjenfødt ved Ånden. Uten å gjøre forskjell, skjenker Kirken dem den nåde å tilhøre Kristus og å bære Hans navn ved å kalles kristne.

Og enda mer, troen gir oss en stilling som er meget enkel, og som ikke kan tas fra oss, ved at forskjellene mellom oss ikke lenger synes å eksistere; alt holdes sammen i Kirken og forsones i den.

Ingen lever lenger for seg selv, ingen er skilt fra de andre, men alle er forenet med hverandre som brødre og søstre i den enkle og udelte troens kraft.

Om den første menighet sier Skriften: "Hele flokken av troende var ett i hjerte og sinn", på en slik måte at alle medlemmene så ut som ett legeme, i sannhet verdige Kristus selv, han som er vårt sanne Hode. Og når apostelen i menigheten taler om Kristi gjerninger, forsikrer han: "Her er ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle èn i Kristus Jesus".

Med sin enestående godhet og uendelige visdom gjenforener Kristus alt med seg, som det sentrum som strålene går ut fra'.

Velsignet Kristi fødselsfest

I dag - på dagen for Kristi fødselsfest - vil jeg gjerne få dele noe som Maximos Bekjenneren (580-662) har skrevet om Inkarnasjonen.

Maximos Bekjenneren ble den ledende teologen i striden om Kristi to naturer som splittet Kirken på 600-tallet. Maximos holdt fast ved troen på at det hos Kristus finnes både en menneskelig og en guddommelig vilje:

'Kristus er det store og skjulte mysteriet, det salige målet for alt som er skapt... Med blikket festet mot dette mål har Gud gitt allting eksistens. Mot denne grensen strekker Forsynet og de ting som står under deres omsorg, og det er her som de skapte værelser fyllbyrder sin tilbakevending til Gud. Dette er mysteriet som omfaller alle tider ... Det er for Kristus og for Hans mysteriums skyld som alle tidsaldre og alt de inneholder finnes til. De har fått sitt utspring og sitt mål i Kristus. Denne syntese var forutbestemt fra begynnelsen: mellom det begrensede og det ubegrensede, mellom det målbare og det som ikke kan måles, mellom det lukkede og det åpne, Skaperen og det skapte, hvile og bevegelse. I tidens fylde ble denne syntese synlig i Kristus og oppfylte Guds plan'.

Om Kristi fødsel skriver Maximos:

'Faderen var helt og holdent i Sønnen når denne fullbyrdet vår frelses mysterium gjennom å bli menneske. Faderen ble ikke selv inkarnert, men Han deltok i Sønnens inkarnasjon. Ånden var helt og holdent i Sønnen, men uten å inkarneres sammen med Ham, men gjennom en fullkommen forening me Ham fant den hemmelighetsfulle inkarnasjonen sted'.

Velsignet Kristi fødselsfest!

Foto: Kommuniteten Bjärka Säby.

Maximos Bekjenneren - munken som var tro når kirkens ledere tok feil

På bloggen Monastisk kan du i dag lese om Maximos Bekjenneren. Han fikk både keiseren og paven imot seg i en av de store kristologiske stridene i kirkens historie. Da de sa at han stod utenfor Kirken, kom han med sitt berømte svar: Nei, da er det jeg som er Kirken! Og Maximos hadde rett. På den sjette økumeniske kirkemøtet i Konstantinopel fikk han sin gjenopprettelse. Hva striden dreide seg om kan du lese på bloggen, som du finner her:

http://www.monastisk.blogspot.com