Nødvendigheten av å være enkel

 I et dagboksnotat mandag 19.august 1985 skriver Henri Nouwen (bildet) følgende, her i min oversettelse: 'I kveld føler jeg for å be om at livet mitt må bli så enkelt at jeg er i stand til å si 'ja', når Jesus ser på meg i kjærlighet og inviterer meg til å legge alt bak meg og følge ham.'

Det er en bønn jeg også gjerne ber. Vi binder oss til så mye her i livet, så mye blir så komplisert. Det er ikke lett å rive seg løs. Jeg tenker ofte på de første disiplene som møtte Jesus langs Galileasjøen. "Kom, følg meg", sa Jesus. Så brøt de opp og fulgte ham.

Var det virkelig så enkelt? Et møte med Jesus forandrer alt. Ingen ting kan måle seg med ham. Han har en egen dragningskraft. Det vet man når man har møtt ham.

I dag tar vi med oss ordene fra 2.Kor 11,3: "Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vende bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus."

Hold fast ved Guds ord!

Jesus feiret den jødiske høytiden Hanukkah, til minne om Makabeer-opprøret. Vi leser om dette i Joh.10,22-25: "Men det var tempelvielsens fest i Jerusalem. Det var vinter. Jesus gikk omkring i templet, i Salomos søylegang. Jødene flokket seg da om ham. Hvor lenge vil du holde oss i uvisshet? Er du Messias, så si det rett ut! Jesus svarte dem: Jeg har sagt dere det, og dere tror det ikke. De gjerninger jeg gjør i min Fars navn, de vitner om meg." I forbindelse med årets Hanukkah som varer fra onsdag 25. desember 2024 til torsdag 2.januar 2025, og dermed faller sammen med den kristne julefeiringen, har min jødiske Facebook-venn Gila Goren, som er bosatt i Israel, skrevet følgende som jeg synes er så viktig at jeg har valgt å oversette det til norsk:

"Ettersom det blir stadig mer upopulært å stå for bibelske verdier, må vi også regne med kostnadene og være trofaste mot vår Herre.

For oss som troende bærer historien om Hanukkah et sterkt budskap om å stå fast i møte med forfølgelse. Ettersom det blir stadig mer upopulært å stå for bibelske verdier, må vi også regne kostnadene og være trofaste mot vår Herre uansett hva som ligger foran oss.

La oss også ta mot fra makkabeerne som sto mot slike uoverstigelige odds og vant. Vi kan også føle oss som en liten minoritet i vårt samfunn, men de som kjenner sin Gud i disse dager, 'skal være sterke og utføre store bedrifter...' La oss ikke gi opp vår nasjon eller vår verden, men fortsette å be — å tro at et 'stort mirakel' kan skje her iblant oss også."

Men med tro og tillit til den allmektige Gud.

Aldri har jeg følt meg så liten

Jeg har forkynt Guds ord siden 1970-tallet. Det har blitt mange prekener, bibeltimer og seminarer gjennom årenes løp, og for å være helt ærlig med dere, har det ikke bare vært et privilegium, men et kolossalt ansvar som jeg kjenner på mer og mer. Aldri er jeg så anfektet og angrepet og sårbar som etter at jeg har holdt en preken! Fikk jeg med meg alt? Sa jeg noe upassende? Såret jeg noen? Er jeg utydelig? Talte jeg i samsvar med Guds ord? Jeg kjenner meg liten og vet jeg har sagt ting jeg har angret på.

Det er som sagt et kolossalt ansvar å stå foran en forsamling og dele Guds ord. I flere av brevene til apostelen Paulus beskriver han for oss forkynnerens oppgaver og ansvar, som for eksempel i 2.Kor 4,1-5: "Derfor - siden vi av Guds miskunn har fått denne tjenesten, mister vi ikke motet, nei, vi avviser det fordekte og skjendige, vi går ikke krokveier og forfalsker ikke Guds ord, men ved å legge sannheten åpent frem anbefaler vi oss selv til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn...vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre, og oss som deres treller for Jesu skyld."

Det er en opplagt fristelse for enhver som forkynner Guds ord, nemlig den som består i å fjerne anstøtet i evangeliet og preke noe annet enn den standard vi finner beskrevet i Guds ord. Ikke minst i en tid som vår egen hvor så mange taler alt annet enn sannheten. Da koster det virkelig noe å forkynne det Guds ord sier. Men skal vi være tro mot Gud og det kallet vi har fått kan vi ikke annet enn å forkynne det Bibelen sier. Vårt kall er å tale som Guds ord. Punktum. 

Be for oss, alle vi som står fram i en tid som vår med Guds ord, at vi er tro mot ordet og kallet, koste hva det koste vil. La oss forkynne Kristus: "For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft...Jo, siden verden ifølge Guds visdom ikke kunne kjenne Gud gjennom sin egen visdom, fant Gud det for godt å frelse dem som tror, ved selve dårskapen i forkynnelsen." (1.Kor 1,16 og 21)
 

Også vi når det blir krevet

To hendelser denne søndagen i juli har rystet meg. Den ene fant sted tidlig på formiddagen, da denne setningen kom så klart til meg: '... også vi når det blir krevet.' Observante lesere forstår med det samme at setningen er fra 'Ja, vi elsker'. Men for meg var det som om Herren talte disse ordene. Og det var som om Han stilte meg spørsmålet: 'Vil du forbli trofast, om det blir krevet av deg?' 

Så, nå nettopp, satt jeg og lyttet til en nasjonal bønneleder fra Storbritannia som er anglikaner. Han kunne fortelle at man på høyt plan i den engelske kirke snakker om en mulig endring av Fadervår. Bakgrunnen er reaksjonen fra enkelte om at 'Fadervår' oppleves som paterialkalsk. Dette er for så vidt ikke noe nytt, men det nye er at dette diskuteres på høyt plan. Jeg forstår at noen kan ha problemer med Gud som Far, fordi de har ulike problemer og utfordringer med sine jordiske fedre. Men dett er ikke på det planet disse klerikale størrelsene diskuterer innholdet i Fadervår. Det er snakk om kjønnsideologien. 

Jeg tror at det er en sammemheng mellom disse to hendelsene i dag.

Mange stilles nå på valg: vil de forbli tro mot den tro som en gang for alle er gitt oss fra aposlene?

Om å skremmes til taushet

De siste ukene har jeg stadig hørt ordet 'intimidation' når jeg har bedt. Hvorfor jeg hører det på engelsk vet jeg ikke, men til norsk kan det oversettes 'true' eller 'skremme', 'gjøre liten'. Ordet brukes om å skremme eller true et vitne til taushet. Det er jo hva vår sjelefiende vil. Få oss til å tie. Gjøre oss forlegne. 

Det har alltid kostet noe å være en kristen! For mange kristne har det å være en kristen vært ensbetydende med det å bli martyr. Faktisk er ordet 'vitne' og 'martyr' synonyme. Å være en som etterfølger Kristus kan innebære å ta stilling i upopulære spørsmål i tiden, og måtte gå motstrøms.        

Et ord vi sjeldent hører prekener over er Jesu ord slik de er gjengitt i Luk 6,26: "Ve dere, når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profetene." Men det er ikke mindre aktuellt for det. Tvert om. 

Det er så lett å gi etter for fristelsen til å skygge unna tidens kontroversielle temaer, gi etter for press, skremsler. Samfunnet blir mer og mer intollerant overfor kristne som står for klassisk kristen tro, og som står på bibelsk grunn når det gjelder abort, ekteskapsforståelse, samlivsetikk, bare for å nevne noe, mens det kreves toleranse fra vår side for deres syn. 

Tro krever troskap! "Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende." (Jak 4,4)

Måtte ikke forlegenhet hindre oss i å være frimodige kristne! Kanskje er vi så forsiktige for ikke å støte noen, såre noen, at vi aldri får avlagt vårt vitnesbyrd? Budskapet om Kristi kors er og blir dårskap og vil bli motsagt og skape kontrovers og motstand. Vi skal være vise, og vise klokskap, men vi må ikke la oss skremme til taushet. La oss ikke gå kompromissets vei, men heller tåle å bli foraktet.

Størst blant dem er kjærligheten

Hun sa: "Ikke ring legen, jeg vil sovne fredelig inn, med din hånd i min." Han fortalte henne om fortiden, hvordan de møttes, deres første kyss. De gråt ikke, de smilte. De angret ikke på noe, de var takknemlige. Så gjentok hun mjukt: 'Jeg elsker deg for alltid!' Han gjengjeldte ordene hennes, ga henne et mjukt kyss på pannen. Hun lukket øynene og sovnet fredelig med hånden i hans.

Kjærlighet er det som betyr noe fordi mennesket kommer til denne verden med ingenting annet enn kjærlighet og forlater med ingenting annet enn kjærlighet. Yrke, karriere, bankkonto, talentene våre er bare verktøy, ikke noe mer. Alt blir her. Kjærlighet, som om det ikke var noe viktigere i livet ditt. ❤️ 

- Ukjent forfatter. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Når det virkelig gjelder

Når man blir alvorlig syk er det mange ting som ikke betyr noe lenger. Ting får et annet perspektiv, en annen dybde. En dag skal jeg stå for Guds ansikt. Det er det som betyr noe. Hva kan mennesker gjøre meg? Mye. Men det som virkelig teller er om jeg frykter Gud. Jesus sier det slik: "Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete." (Matt 10,28) Nå snakker jeg ikke om en usunn gudsfrykt, men om ærefrykten for den tre ganger hellige Gud. 

Menneskefrykten er en virkelig snare. Den kan paralysere oss, slik at vi er villige til å kompromisse med Guds ord for å tekkes mennesker. Så menneskefrykten er ingen liten ting i et kristent menneskes liv. 

"Hva skulle et menneske kunne gjøre meg?" Ordene er hentet fra Salme 118. Det står mer der, og sammenhengen dette ordet står i er vesentlig: "Herren er med meg, jeg frykter ikke. Hva skulle et menneske kunne gjøre meg? Herren er med meg, han er den som hjelper meg, jeg kan rolig se på dem som hater meg. Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren enn å stole på mennesker. Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren  enn å stole på fyrster." (v.5-9)

Det at Herren er med oss er det helt essensielle. For, som apostelen Paulus skriver i Rom 8,31: "Hva skal vi da si til dette? Er da Gud for oss, hvem er da imot oss?" Hvem er Gud redd for? Videre: "Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør." (v.33)

En annen dumpskap enn menneskefrykten handler om at man stoler for mye på seg selv. I Ord 3,5-8 leser vi: "Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette. Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde! Det skal være helsebot for din kropp og gi ny styrke til dine ben." Og: "Ser du en mann som er vis i egne øyne - det er mer håp for dåren enn for ham." (Ordspr.26,12)

Når man en dag skal stå for Kristi domstol betyr det jo ingen ting hva mennesker har sagt, eller ment om meg eller deg, men om du har vært tro mot Kristus og Hans ord. Så kan vi alle svikte, men da trenger vi å ydmyke oss og be Herren om tilgivelse og la Herrenn begynne arbeidet på dreieskiven på nytt. Med Gud er det alltid en ny begynnelse.

Det som virkelig betyr noe når alt kommer til alt er Guds nåde og Hans barmhjertighet - og å være elsket. Det som virkelig betyr noe er hva vi bygde vårt liv på. Som kristne skal vi ikke for Guds domstol, men for Kristi domsstol. Der gjelder helt andre ting: 

"For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Men om noen på denne grunnvollen bygger med gull, sølv, kostbare stener, eller med tre, høy, strå, da skal det verk enhver har utført bli åpenbart. Dagen skal vise det, for den åpenbares med ild. Hvordan det verket er som hver enkelt har utført, det skal ilden prøve. Om det byggverket som en har reist, blir stående, da skal han få lønn. Brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild."

La oss bygge våre liv på det som holder ildprøven. 

Kanskje burde vi også finne frem igjen denne gamle sangen, jeg tror dens innhold er profetisk.

VÅG Å STÅ SOM DANIEL

Sett deg for et hellig mål,
åpent det bekjenn!
Stå i rekken fast som stål
og kjemp som Daniels menn.

Kor: Våg å stå som Daniel,
hjelp fra himlen vent!
Fatt som han et hellig forsett,
gjør det fritt bekjent.

Feige sjeler mistet har
håp om himmelen.
De ei korsets banner bar
og stred som Daniels menn.

Stolte kjemper styrtet om,
falt i døden hen
om dem rett i møte kom
en flokk av Daniels menn.

Tross da Satan og hans makt,
løft ditt banner venn!
Seirens krone er henlagt
til alle Daniels menn.

Sang og melodi av Philip Paul Bliss (1873). Oversatt til norsk to år senere.

Baptister i Bulgaria lover troskap mot Guds ord

Bulgarske baptister setter troskapen mot Guds ord høyt. 80 menighetsledere deltok på valgmøtet 15.-16 mars, som denne gangen ble holdt i byen Kazanlak, i den sentrale delen av landet. De var delegater for omtrent alle landets 128 baptistmenigheter.

Samlingen ble avsluttet med feiring av Herrens måltid. Nattverden ble forrettet av samtlige presidenter i den bulgarske baptistunionen siden Sovjetunionens fall. I forbindelse med nattverdfeiringen ble de som delltok minnet om at uken før hadde Den evangeliske Allianse i landet hatt sitt årsmøte, hvor det ble holdt en minnesmarkering for det som skjedde for ganske nøyaktig 70 år siden. 8.mars 1949 ble 15 evangeliske pastorer fengslet av de kommunistiske myndighetene.

Nattverdfeiringen ble en hellig stund innfor Guds ansikt hvor deltagerne kom med en klar og tydelig beslutning om å være tro mot Guds ord og sin baptistiske overbevisning. De takket også Gud for trofastheten de tidligere generasjonene de har etterlatt seg, og for Guds forsørgelse og ledelse.

Den bulgarske baptistunionen ble grunnlagt i Bulgaria for 111 år siden, den 14.september 1908. Baptistene var et av tre kirkesamfunn som grunnla Den evangeliske Allianse i Bulgaria i 1909. Baptistunionen i Bulgaria, som har 5150 døpte medlemmer, er medlemmer av Den europeiske baptistføderasjonen og Baptistenes Verdensallianse.

Billedtekst: Fra valgmøtet i Kazanlak.

Martyrdagen og troskapen mot Bibelen

Inneklemt mellom glitter og stas finnes en av kirkens martyrdager - Stefanus-dagen. Den kan virke malplassert for noen, for hva har lidelse og død med Kristi fødsel å gjøre? Men det er to ting vi da må tenke på: I en av antifonene for denne dagen synger nemlig kirken: "I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus skulle bli født i himmelen." Vi blir med andre ord minnet om at barnet som ligger i krybben, er både hjørnestein og snublestein, og at den som velger å følge og elske Jesus gir avkall på livet sitt, like inn i døden.

Det andre er at Jesus fødes inn i en tid med en brutal romersk okkupasjonsmakt. Det var en pris å betale. Det kunne bety døden. Med unntak av Johannes ender alle apostlene sine liv som martyrer.

Diakonen Stefanus er kirkens første martyr. En mann full av Den Hellige Ånd og tro. Fra kirkens første start er den en martykirke. Slik er det også i dag. Ingen tid er så lik aposteltiden som vår, i antall martyrer

Vi må forberede oss på vanskelige tider.

På Stefanus-dagen innvier jeg nok en gang livet mitt til Jesus.
Han er min Frelser og Herre.
Jeg vil søke Guds rike først, og leve etter Bergprekenen.
Jeg bøyer meg for Guds Ord, Bibelen, som eneste autoritet for liv og lære.
Jeg tror at Bibelen er Guds evige uforanderlige, guddommelig inspirerte ord.
Jeg bøyer meg for Guds ords autoritet hva angår ekteskapet og vil leve etter Bibelens ord om underordning for mann og kone.

Slik blir man ikke populær for i 2018, men så søker jeg da heller ikke popularitet, men å ære Gud med mitt liv.

Det vi kommer til å bli testet på i Norge i dag og i kommende dager er troskap mot Guds ord. På en dag som dette minnes jeg ordene til en av de anabaptistiske martyrene, Balthasar Hubmaier: SANNHETEN ER UDØDELIG.

Også i dag, i en tid hvor enkelte til og med hevder at Den Hellige Ånd, har sagt at vi skal holde oss borte fra Bibelen. Vi trenger nemlig ikke Bibelen. Da har frafallet fra den sanne troen kommet langt! For det er jo Den Hellige Ånd som har 'innblest ordet' og gjort det ufeilbarlig!

Så mange har gjennom kirkens historie gitt sitt liv for sin trosskap mot Guds ord. Det kan bli nødvendig igjen - også i Norge.

"Vær tro inntil døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans," sier Jesus i Åp 2,10)

Maximos Bekjenneren - munken som var tro når kirkens ledere tok feil

På bloggen Monastisk kan du i dag lese om Maximos Bekjenneren. Han fikk både keiseren og paven imot seg i en av de store kristologiske stridene i kirkens historie. Da de sa at han stod utenfor Kirken, kom han med sitt berømte svar: Nei, da er det jeg som er Kirken! Og Maximos hadde rett. På den sjette økumeniske kirkemøtet i Konstantinopel fikk han sin gjenopprettelse. Hva striden dreide seg om kan du lese på bloggen, som du finner her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Forlat ikke den enkle og rene troskap mot Kristus

Jeg våkner med noen ord av apostelen, som om de skulle være hvisket inn i mine ører: "Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus." Det var den siste delen av verset fra 2.Kor 11,3 jeg hørte. I løpet av natten har bildene fra de ulike videoene med ravende "fulle" mennesker, noen i transer, noen gryntende som griser, andre rullende i ekstase på gulvet kvernet rundt i mitt hode. Dette samtidig med nyheten om at Todd Bentley ikke bare har ekteskapsproblemer men har hatt et grenseoverskridene forhold til en kvinnelig medarbeider samtidig med at mennesker fra en hel verden har fulgt den såkalte "vekkelsen" på fjernsynssendinger og vi har fått høre at dette er den største vekkelsen siden pinsefestens dag med et Guds nærvær som få har opplevd. Jeg kjente vemmelse, og en uvelhet når jeg så videobildene fra de såkalte "slosh-festene" i går og samtidig fikk vite at det skal arrangeres mange flere slike senere i år, ulike steder i verden. Skal galskapen ingen ende ta? Nei, det blir nok mye verre. Bibelen sier så om de siste tider.

Det er altså mulig å bli "fordervet" og det er mulig å vende seg bort fra "den enkle og rene troskap mot Kristus". Å følge Kristus i en full overgivelse til Hans ord, å be, ha en daglig stille stund med Guds ord er kanskje ikke like spennende som å hige etter tegn og under og søke manifestasjoner, men det er likevel mye tryggere!

I en tid som vår trenger vi å høre Hyrdens stemme. Det gjør vi ikke i støyen og bråket. Lik disse små barna på bildet vil jeg søke Ham i ødemarken for å følge Ham "utenfor leiren". "Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket ved sitt eget blod. La oss derfor gå utenfor leiren og bære hans vanære. For vihar ikke her en blivende stad, men vi søker den som kommer." (Hebr 13,12-14) La oss sky en hver ting som vil dra oss bort fra korset, fra etterfølgelsen, fra det som vil frarøve oss vår seierskrans!

La oss også minnes apostelen Peters ord: "Men alle tings ende er kommet nær. Vær derfor sindige og edrue, så dere kan be." (1.Pet 4,7)

Vær tro inntil døden

Til forsamlingen i Smyrna i Lille-Asia skriver Jesus: "Vær tro inntil døden, og Jeg skal gi deg livets krone." (Åp 2,10) Disse ordene hadde den kinesiske husmenighetslederen Allen Yuan hengende på veggen på et sentralt sted, så alle kunne se det, i den knøttlille leiligheten han og kona eide. Selv satt han 21 år og åtte måneder i fengsel for sin tros skyld.

Det gjør et sterkt inntrykk å lese lidelseshistoriene til de forfulgte kristne i Kina, som jeg har gjort de siste dagene. Trosstyrkende er det også. Og ikke minst utfordrende. Jeg tror bestemt at vi må forberede oss på vanskelige tider for de kristne i Norge også. Vi må være forberedt på å gå inn i trengselstider. De som vil følge den Herre Jesus helt og fulgt, og ikke gå på kompromiss med Guds ord, må regne med å bli forfulgt. Guds ord sier ikke at vi kanskje kommer til å bli forfulgt. "Ja, og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, blir forfulgt." (2.Tim 3,12) Til den kristne forsamlingen i Rom, skriver apostelen Paulus: "så sant vi lider med Ham, for at vi også skal bli herliggjort sammen med Ham." (Rom 8,17)

Men det var dette ordet fra Åpenbaringen. Det handler om troskap. Troskap mot Ham som kalte oss. Troskap i lidelse og savn, i nød og fattigdom. Forsamlingen i Smyrna beskrives i Åpenbaringen som en fattig menighet. Vi lever i velstand. Også her kreves det troskap og trofasthet, utholdenhet. Skal vi vinne livets krone, må vi holde oss på den smale veien. Bare den fører fram.