Martyrdagen og troskapen mot Bibelen

Inneklemt mellom glitter og stas finnes en av kirkens martyrdager - Stefanus-dagen. Den kan virke malplassert for noen, for hva har lidelse og død med Kristi fødsel å gjøre? Men det er to ting vi da må tenke på: I en av antifonene for denne dagen synger nemlig kirken: "I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus skulle bli født i himmelen." Vi blir med andre ord minnet om at barnet som ligger i krybben, er både hjørnestein og snublestein, og at den som velger å følge og elske Jesus gir avkall på livet sitt, like inn i døden.

Det andre er at Jesus fødes inn i en tid med en brutal romersk okkupasjonsmakt. Det var en pris å betale. Det kunne bety døden. Med unntak av Johannes ender alle apostlene sine liv som martyrer.

Diakonen Stefanus er kirkens første martyr. En mann full av Den Hellige Ånd og tro. Fra kirkens første start er den en martykirke. Slik er det også i dag. Ingen tid er så lik aposteltiden som vår, i antall martyrer

Vi må forberede oss på vanskelige tider.

På Stefanus-dagen innvier jeg nok en gang livet mitt til Jesus.
Han er min Frelser og Herre.
Jeg vil søke Guds rike først, og leve etter Bergprekenen.
Jeg bøyer meg for Guds Ord, Bibelen, som eneste autoritet for liv og lære.
Jeg tror at Bibelen er Guds evige uforanderlige, guddommelig inspirerte ord.
Jeg bøyer meg for Guds ords autoritet hva angår ekteskapet og vil leve etter Bibelens ord om underordning for mann og kone.

Slik blir man ikke populær for i 2018, men så søker jeg da heller ikke popularitet, men å ære Gud med mitt liv.

Det vi kommer til å bli testet på i Norge i dag og i kommende dager er troskap mot Guds ord. På en dag som dette minnes jeg ordene til en av de anabaptistiske martyrene, Balthasar Hubmaier: SANNHETEN ER UDØDELIG.

Også i dag, i en tid hvor enkelte til og med hevder at Den Hellige Ånd, har sagt at vi skal holde oss borte fra Bibelen. Vi trenger nemlig ikke Bibelen. Da har frafallet fra den sanne troen kommet langt! For det er jo Den Hellige Ånd som har 'innblest ordet' og gjort det ufeilbarlig!

Så mange har gjennom kirkens historie gitt sitt liv for sin trosskap mot Guds ord. Det kan bli nødvendig igjen - også i Norge.

"Vær tro inntil døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans," sier Jesus i Åp 2,10)

Stefanusdagen: Den kristne kirke får en ny martyr i timen

I vår tid har martyrbegrepet fått en absurd betydning: det brukes om mennesker som sprenger seg selv i luften, og i selvdrapet tar de med seg så mange som mulig, og tror at gjennom det å bli martyr kommer de rett til himmelen og kan omgi seg med mengder av jomfruer. For disse vil nok overraskelsen bli stor, og ikke minst svært negativ.

Dette har ingenting med martyrium å gjøre. Ikke i det hele tatt. En martyr er en som blir drept på grunn av sin tro og sin overbevisning. Det er andre som tar hans eller hennes liv.

Ordet "martyr" er et gresk ord og er det samme ordet som "vitne". Opprinnelig ble ordet brukt om en som husker, en som har informasjon eller kunnskap eller som kjenner til noe. Senere kom ordet eksklusivt til å betegne mennesker som lider døden for sin tro.

Forfølgelse og trengsler har fulgt den kristne kirke siden dens begynnelse. Den første i en uendelig lang rekke av martyrer er kirkens første diakon: Stefanus.

Og antall martyrer har de siste årene økt i en mengde som vi må tilbake til den første kristne tiden for å finne paralleller til.

Journalisten og redaktøren av nettstedet Crux, John L. Allen jr, skriver i en bok som nylig ble utgitt på St.Olav forlag, at "på verdensbasis viser den mest forsiktige beregningen at nye, daglige martyrer ved begynnelsen av det 21 århundre at det er snakk om rundt 20 drap hver dag - noe som nesten tilsvarer en ny martyr hver time." (John L.Allen jr: Forfulgt. Den globale krigen mot kristne, side 11)

Urkirkens forfølgere var de romerske keiserne og deres medsammensvorne. Så ble kirken blandet sammen med statsmakten, og ble selv en som forfulgte kristne som ikke ville slutte seg til Storkirken eller maktkirken. Reformasjonen førte heller ikke bare godt med seg. De evangeliske kirkene ble selv kirker som forfulgte andre kristne. Det var ikke bare Den romersk-katolske kirken som drepte de man foraktelig kalte "gjendøpere". Det gjorde også den lutherske og den reformerte. Deres prester sto der og så på mens deres medsøsken i troen ble pint, lemlestet, druknet og brent på bålet.

Jesu ord beskriver den absurde virkeligheten: "Det kommer en tid da hver den som slår dere i hjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse." (Joh 16,2)

De som drepte "gjendøperne" (anabaptistene) trodde at de gjorde det på vegne av Gud. For å drive ut vranglærerne, og de fikk støtte hos reformatorene, både Luther, Zwingli og Calvin.

Men i dag kommer forfølgelsen på nytt utenfra: fra islamister og radikale hinduer. Islam utgjør den største trussel mot den kristne kirke i dag. Det er det ikke vanskelig å kunne dokumentere. Omtrent daglig kan slik dokumentasjon foreligge - for de som vil se. Islamistene ser ikke forskjell på koptere, katolikker, ortodokse, baptister, pinsevenner. For den er fienden de kristne. Overgrepene mot dagens kristne kirke er de største og mest vidt omfavnende og groveste i vår tid. Med få unntak har verdenspressen oversett det som skjer. Nå begynner man så vidt å våkne til realitetene.

I dag minnes vi Stefanus, som uredd talte sannheten. Det kostet ham livet. Som med millioner på millioner av andre gjennom historien helt frem til den timen du leser dette.

Julen, Stefanusdagen, martyrene og Livets krone

Diakonen Stefanus ble kirkens første martyr, men det virker kanskje malplassert å minnes en martyr på 2.juledag, midt oppi all gleden og viraken rundt julen.

Likevel - om vi tenker oss litt om så er det ikke så merkelig. Dagen som innleder det første kapitlet av kirkens lange martyrhistorie, er plassert akkurat der den skal! I en av antifonene for denne martyrdagen heter det nemlig:

'I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle fødes i himmelen'.

Aldri før i kirkens blodige historie har få mange blitt forfulgt og blitt drept for Jesu skyld som i dag. Tidenes største kristenforfølgelse pågår NÅ!

På dette vakre ikonet fremstilles Stefanus med røkelseskaret, som tidlig i kirkens historie ble svingt av nettopp menighetens diakon. På andre siden, ser vi en engel rekke ham livets krone, som venter alle som gir sitt liv i kjærlighet til Jesus og Guds rike. Vi finner dette beskrevet i sendebrevet til menigheten i Smyrna:

'Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone'. (Åp 2,10b)

Og som vi ser av ikonet bærer Stefanus allerede kronen på sitt hode.

Nå er jo martyrbegrepet delvis blitt ødelagt av vår tids 'selvmordsbombere', som svært misvisende blir kalt 'martyrer'. Å ta andre med seg i døden eller kveste dem for livet er vel så fjernt som det vel er mulig å komme for martyrene som Bibelen omtaler, og som er en del av den store skaren av hellige som nå venter på oppstandelsens morgen. Menighetens martyrer er de som har gitt sitt liv, uten å forsvare det. Dette er fredens mennesker, som er mishandlet av mennesker som vil dem vondt fordi de hater Jesus. Når Jesus stanser kristenforfølgeren Saulus - han som skulle bli Paulus - på vei til Damaskus for å kaste menn og kvinner som hørte Jesus til i fengsel, så er det interessant å merke seg hva Jesus sier til ham:

'Saul, Saul, hvorfor forfølger du Meg?' (Apg 9,3)

Når de kristne blir forfulgt så er det Jesus som blir forfulgt! Hvordan er det mulig? Det er fordi Jesus ikke kan skilles fra Kroppen (les: Menigheten). Kroppen (Menigheten) og Hodet (Jesus) er ett, sier Skriften. Når menigheten blir forfulgt er det Jesus som forfølges, og når Jesus blir forfulgt så er det menigheten som forfølges.

Det er ikke så mye vi vet om Stefanus. Menighetens første historiker, Lukas, forteller dette om ham: "Stefanus, som var full av tro og kraft, gjorde store under og tegn blant folket." (Apgj 6,5)

Han var med andre ord en mann som var rikt utrustet med Åndens gaver. Det ser vi også når noen jøder begynner å diskutere med ham: "Og de var ikke i stand til å stå imot den visdom og den Ånd han talte ved." (v.10) Det er her ikke snakk om naturlige talegaver, men ord inspirert av Den Hellige Ånd. Slike ord kan ingen stå seg imot!

Så - i Apgj 7 - har Lukas nedtegnet den talen Stefanus holder, som viser at denne mannen var vel bevandret i Guds ord, og vi ser en uredd mann, som på ingen måter er politisk korrekt. Han gjør ingenting for å forsvare seg selv, han går på ingen måte kompromissets vei. Han vet at det han sier har sin pris: hans eget liv. Så nedtegner Lukas martyrhistorien til Stefanus. I det han steines sier han: "Herre, Jesus, ta imot min ånd!" Med de ordene så avlegger han også vitnesbyrdet om at Jesus er Gud, kommet i kjød. Og når Stenfanus har overgitt sitt liv, så ber han som sin Mester: "Herre, tilregn dem ikke denne synden!" Han ber med andre ord for sine forfølgere - selv helt inn i døden. Slik er en ekte martyr.

Etter ham har tusener på tusener på tusener gitt sitt største offer for å følge Jesus: deres eget liv. De er blitt fengslet og mishandlet på de mest utspekulerte og forferdelige måter og så myrdet. La oss i dag minnes dem på den måten at vi selv spør: Er min tro verd å dø for?

I dag på Stefanusdagen, la oss be for alle kristne som blir forfulgt, for alle som sitter i fengsel og for alle som i dag vil lide martyrdøden.

Martyren Stefanus - og fader Paolo

Den virker malplassert Stefanus-dagen, dagen etter selve juledagen. Men om vi tenker litt nøyere etter er denne dagen som innleder det første kapitlet av kirkens martyrhistorie, plassert akkurat der den skal.

I en av antifonene for denne martyrdagen heter det nemlig:

'I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle fødes i himmelen'.

Når jeg i år planla å skulle skrive om diakonen Stefanus, en mann 'full av nåde og kraft', en som 'gjorde under og store tegn blant folket' (Apg 6,8), bestemte jeg meg for å skrive en 'moderne versjon', den om fader Paolo Dall'Oglio (bildet) som ble kidnappet av terrorister fra IS 29.juli 2013, i byen Raqqa.

Fordi jeg føler at fader Paolo står meg så nær.

Etter den skjebnesvangre dagen når fader Paolo vandret gatelangs i Raqqa og hele hans verden ble snudd på hodet har jeg ikke klart å slippe tak i ham. Jeg ber for han hver dag, selv om jeg ikke vet om han fortsatt er i live. Hver eneste gang vi møtes i Kristi himmelfartskapellet ber vi for fader Paolo, ja, det er mange som ber. Det har kommet motstridende meldinger helt siden fader Paolo ble kidnappet. Noen mener han ble drept med det samme, andre mener å vite at han fortsatt er i live. I det siste er det ingen som mener noe mer. Alt er taust.

Noen få uker før fader Paolo ble kidnappet traff jeg ham. Han talte på sommerstevnet til Areopagos på Klækken hotell. Egentlig er det en litt morsom historie. Jeg kom sent den dagen fader Paolo skulle tale, og foredragssalen var slik at jeg kom inn der hvor talerstolen sto og siden det var helt fullsatt måtte jeg gå hele veien ned til siste benk og sette meg der. På vei ned passerte jeg fader Paolo, som trodde jeg var en munk siden jeg gikk i svarte klær og hadde langt skjegg.

Etter talen var over ville han gjerne treffe 'munken', og slik fikk jeg møte fader Paolo og samtale med ham. Samtalens innhold tilhører det private rom. Men den fikk stor betydning for livet mitt. Og kanskje enda mer etter at fader Paolo forsvant. Da forstod jeg enda mer hva som bodde i denne mannen, hva han var bærer av. Jeg skal utdype det ved en senere anledning.

Fader Paolo, jesuittpresten, har i mer enn 30 år arbeidet i Syria, i hovedsak med dialog mellom kristne og muslimer. Han holdt til i Deir Mar Musa, et kloster fra 600-tallet, omlag åtte mil bord for Damaskus. Klosteret var overgitt da fader Paolo fant det, eller var det klosterruinene som fant fader Paolo? Der etablerte han en økumenisk kommunitet. I Kristi himmelfartskapellet henger det et kors vi har fått i gave fra Deir Mar Musa klosteret. For oss er dette et klenodium. Det minner oss om å be for våre lidende trossøsken i Syria.

I 2012 ble fader Paolo kastet ut av Syria av president Bashar al-Assad etter å ha møtt opposisjonen i landet og kritisert al-Assad-regimets handlinger i borgerkrigen. Men fader Paolo dro tilbake. Han kunne ikke være unna sitt kjære Syria, ei heller kommuniteten han hadde bygget opp og som han var prior for. Rett før han ble kidnappet, skulle han prøve å megle i en konflikt mellom muslimske, hellige krigere, såkalte jihadister, og kurdere i Nord-Syria. Resten er historie.

Et par måneder før fader Paolo ble kidnappet, forsvant biskopene Yohanna Ibrahim og Boulos Yaziji. Heller ikke disse to er kommet til rette. Du forstår: Stefanusdagen, 2. juledag, er absolutt en dag som må markeres. Kirken får stadig nye martyrer.