Hans ansikt var som en engel

 Det glansede julepapiret har falmet, stemningen er mer dempet, vi rykkes ut av kosen, varmen og inn i realismens verden, 2.juledag. Da feirer kirken minnet om kirkens første martyr, diakonen Stefanus. Hans minnedag er ikke en fjern erindring om forfølgelsen av den tidlige kirken, men en høyst relevant og aktuell nåtidshendelse. Kirken er fremdeles en martyrkirke mange steder i verden. Kristne blir forfulgt og drept i antall som bare kan sammenlignes med de grusomme forfølgelsene i de første kristne tiden. Lenge, altfor lenge, har dette vært fortiet, men nå skriver også de store avisene verden over om vår tids kristenforfølgelse. Det er ikke mulig å tie lenger. 

Den tidlige kirken hadde minnedager for sine martyrer. Diakonen Stefanus, "en mann full av tro og Den Hellige Ånd" (Apgj 6,5), ble kirkens første martyr. Han ble født, sannsynligvis i Jerusalem, omkring Kristi fødsel. Navnet hans betyr "krone". Han var en gresktalende jøde, og nevnes først blant de syv diakonene som velges til denne tjenesten i forsamlingen i Jerusalem. Det sies ikke noe mer enn det, og det faktum at Stefanus var kjent som en troens og Åndens mann. Det var noe folk la merke til. Hvis ikke hadde nok ikke Lukas nevnt det spesielt når han omtaler Stefanus. Anklagene mot ham fra Sanhedrin, det jødiske råd, går på gudsbespottelse.

Forsvarstalen Stefanus holder - gjengitt i Apostlenes gjerninger kapitel 7, bærer preg av en inngående kjennskap til Guds ord. Det er ikke bare en oppramsing av historiske kjennsgjerninger, men også av en dyp åpenbaring av Guds evige hensikt og plan. Han er skarp og djerv, og det er tydelig at hans forkynnelse skaper reaksjoner, salvet som den er av Den Hellige Ånd. Stefanus har også del i Åndens gaver, han ser syner ved Ånden: "Men han var fylt av Den Hellige Ånd, og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd."(Apgj 7,55)

Det er to ting vi spesielt legger merke til ved Stefanus' død. Han etterligner Kristus i Hans død, så totalt lever denne Stefanus med Kristus. Han sier: "Herre Jesus, ta imot min ånd! Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn." (v.59-60)

Stefanus viser stor Kristuslikhet. Han ber for sine overtredere, og han viser stor kjærlighet til det jødiske folk. Han vil ikke at de skal bli straffet fordi de tar hans liv.

En som bifalt og bivånet henrettelsen av Stefanus var Saulus, han som skulle bli Paulus. Henrettelsen av Stefanus skulle skape store traumer for Paulus senere og forvolde ham mye sjelesmerte.

I følge en overlevering fra 400-tallet skal martyriet ha skjedd få skritt fra Damaskus-porten i Jerusalem. Det skjedde syv måneder etter Kristi himmelfart, rundt år 34 eller muligens år 40. Tradisjonen som sier at stedet for martyriet var øst for Jerusalem, nær porten som siden har vært kalt Stefanusporten, oppsto først på 1100-tallet. Etter Stenfanus' død brøt det ut en omfattende forfølgelse av de kristne, og mange flyktet fra Jerusalem. Trolig var de fleste av dem grekere, for apostlene forble med sikkerhet i Jerusalem og ble ikke angrepet.

Minnedagen for Stefanus er svært gammel, den ble innført i år 380. Dessverre blir den nok forbigått mest i stillhet i våre protestantiske sammenhenger. Ikke mange går i kirke 2. juledag. Men kanskje vi kunne bruke denne dagen på nytt til å minnes de tusenvis av kristne som i dag lider for Jesu navns skyld, og som kanskje nettopp denne dagen blir pint og plaget, og kanskje noen også mister livet.

I en av antifonene for denne dagen synger kirken:

"I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle bli født i himmelen."

De som var vitne til steiningen av Stefanus la merke til at hans ansikt var som en engels ansikt. Det strålte. Slik vitner martyrene, ikke bare med sine ord, men med sine liv. Det gjør de fremdeles.

 

Som en engels ansikt

 Det glansede julepapiret har falmet, stemningen er mer dempet, vi rykkes ut av kosen, varmen og inn i realismens verden, 2.juledag. Da feirer kirken minnet om kirkens første martyr, diakonen Stefanus. Hans minnedag er ikke en fjern erindring om forfølgelsen av den tidlige kirken, men en høyst relevant og aktuell nåtidshendelse. Kirken er fremdeles en martyrkirke mange steder i verden. Kristne blir forfulgt og drept i antall som bare kan sammenlignes med de grusomme forfølgelsene i de første kristne tiden. Lenge, altfor lenge, har dette vært fortiet, men nå skriver også de store avisene verden over om vår tids kristenforfølgelse. Det er ikke mulig å tie lenger. 

Den tidlige kirken hadde minnedager for sine martyrer. Diakonen Stefanus, "en mann full av tro og Den Hellige Ånd" (Apgj 6,5), ble kirkens første martyr. Han ble født, sannsynligvis i Jerusalem, omkring Kristi fødsel. Navnet hans betyr "krone". Han var en gresktalende jøde, og nevnes først blant de syv diakonene som velges til denne tjenesten i forsamlingen i Jerusalem. Det sies ikke noe mer enn det, og det faktum at Stefanus var kjent som en troens og Åndens mann. Det var noe folk la merke til. Hvis ikke hadde nok ikke Lukas nevnt det spesielt når han omtaler Stefanus. Anklagene mot ham fra Sanhedrin, det jødiske råd, går på gudsbespottelse.

Forsvarstalen Stefanus holder - gjengitt i Apostlenes gjerninger kapitel 7, bærer preg av en inngående kjennskap til Guds ord. Det er ikke bare en oppramsing av historiske kjennsgjerninger, men også av en dyp åpenbaring av Guds evige hensikt og plan. Han er skarp og djerv, og det er tydelig at hans forkynnelse skaper reaksjoner, salvet som den er av Den Hellige Ånd. Stefanus har også del i Åndens gaver, han ser syner ved Ånden: "Men han var fylt av Den Hellige Ånd, og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd."(Apgj 7,55)

Det er to ting vi spesielt legger merke til ved Stefanus' død. Han etterligner Kristus i Hans død, så totalt lever denne Stefanus med Kristus. Han sier: "Herre Jesus, ta imot min ånd! Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn." (v.59-60)

Stefanus viser stor Kristuslikhet. Han ber for sine overtredere, og han viser stor kjærlighet til det jødiske folk. Han vil ikke at de skal bli straffet fordi de tar hans liv.

En som bifalt og bivånet henrettelsen av Stefanus var Saulus, han som skulle bli Paulus. Henrettelsen av Stefanus skulle skape store traumer for Paulus senere og forvolde ham mye sjelesmerte.

I følge en overlevering fra 400-tallet skal martyriet ha skjedd få skritt fra Damaskus-porten i Jerusalem. Det skjedde syv måneder etter Kristi himmelfart, rundt år 34 eller muligens år 40. Tradisjonen som sier at stedet for martyriet var øst for Jerusalem, nær porten som siden har vært kalt Stefanusporten, oppsto først på 1100-tallet. Etter Stenfanus' død brøt det ut en omfattende forfølgelse av de kristne, og mange flyktet fra Jerusalem. Trolig var de fleste av dem grekere, for apostlene forble med sikkerhet i Jerusalem og ble ikke angrepet.

Minnedagen for Stefanus er svært gammel, den ble innført i år 380. Dessverre blir den nok forbigått mest i stillhet i våre protestantiske sammenhenger. Ikke mange går i kirke 2. juledag. Men kanskje vi kunne bruke denne dagen på nytt til å minnes de tusenvis av kristne som i dag lider for Jesu navns skyld, og som kanskje nettopp denne dagen blir pint og plaget, og kanskje noen også mister livet.

I en av antifonene for denne dagen synger kirken:

"I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle bli født i himmelen."

De som var vitne til steiningen av Stefanus la merke til at hans ansikt var som en engels ansikt. Det strålte. Slik vitner martyrene, ikke bare med sine ord, men med sine liv. Det gjør de fremdeles.

Erindringens rusletur - et romjulsdikt

 

E'n ska rusle i romjul'n, itte fare rundt som en virrin røyskatt. 

Stille seg ved sunkne skigarder, som har tatt snøkåpa på.

Subbe innomdørs på hølete filttøfler 

og bla i gamle fotoalbum, 

E’n ska rusle i romjul’n

og ta tida tilbake,

og la seg svøpes 

i erindringens kappe.

Tida tar deg igjen når

dagene gryr etter

trettendedagen.

Gjøvik, 2.juledag 2022

Bjørn Olav Hansen (c)

Julen, Stefanusdagen, martyrene og Livets krone

Diakonen Stefanus ble kirkens første martyr, men det virker kanskje malplassert å minnes en martyr på 2.juledag, midt oppi all gleden og viraken rundt julen.

Likevel - om vi tenker oss litt om så er det ikke så merkelig. Dagen som innleder det første kapitlet av kirkens lange martyrhistorie, er plassert akkurat der den skal! I en av antifonene for denne martyrdagen heter det nemlig:

'I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle fødes i himmelen'.

Aldri før i kirkens blodige historie har få mange blitt forfulgt og blitt drept for Jesu skyld som i dag. Tidenes største kristenforfølgelse pågår NÅ!

På dette vakre ikonet fremstilles Stefanus med røkelseskaret, som tidlig i kirkens historie ble svingt av nettopp menighetens diakon. På andre siden, ser vi en engel rekke ham livets krone, som venter alle som gir sitt liv i kjærlighet til Jesus og Guds rike. Vi finner dette beskrevet i sendebrevet til menigheten i Smyrna:

'Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone'. (Åp 2,10b)

Og som vi ser av ikonet bærer Stefanus allerede kronen på sitt hode.

Nå er jo martyrbegrepet delvis blitt ødelagt av vår tids 'selvmordsbombere', som svært misvisende blir kalt 'martyrer'. Å ta andre med seg i døden eller kveste dem for livet er vel så fjernt som det vel er mulig å komme for martyrene som Bibelen omtaler, og som er en del av den store skaren av hellige som nå venter på oppstandelsens morgen. Menighetens martyrer er de som har gitt sitt liv, uten å forsvare det. Dette er fredens mennesker, som er mishandlet av mennesker som vil dem vondt fordi de hater Jesus. Når Jesus stanser kristenforfølgeren Saulus - han som skulle bli Paulus - på vei til Damaskus for å kaste menn og kvinner som hørte Jesus til i fengsel, så er det interessant å merke seg hva Jesus sier til ham:

'Saul, Saul, hvorfor forfølger du Meg?' (Apg 9,3)

Når de kristne blir forfulgt så er det Jesus som blir forfulgt! Hvordan er det mulig? Det er fordi Jesus ikke kan skilles fra Kroppen (les: Menigheten). Kroppen (Menigheten) og Hodet (Jesus) er ett, sier Skriften. Når menigheten blir forfulgt er det Jesus som forfølges, og når Jesus blir forfulgt så er det menigheten som forfølges.

Det er ikke så mye vi vet om Stefanus. Menighetens første historiker, Lukas, forteller dette om ham: "Stefanus, som var full av tro og kraft, gjorde store under og tegn blant folket." (Apgj 6,5)

Han var med andre ord en mann som var rikt utrustet med Åndens gaver. Det ser vi også når noen jøder begynner å diskutere med ham: "Og de var ikke i stand til å stå imot den visdom og den Ånd han talte ved." (v.10) Det er her ikke snakk om naturlige talegaver, men ord inspirert av Den Hellige Ånd. Slike ord kan ingen stå seg imot!

Så - i Apgj 7 - har Lukas nedtegnet den talen Stefanus holder, som viser at denne mannen var vel bevandret i Guds ord, og vi ser en uredd mann, som på ingen måter er politisk korrekt. Han gjør ingenting for å forsvare seg selv, han går på ingen måte kompromissets vei. Han vet at det han sier har sin pris: hans eget liv. Så nedtegner Lukas martyrhistorien til Stefanus. I det han steines sier han: "Herre, Jesus, ta imot min ånd!" Med de ordene så avlegger han også vitnesbyrdet om at Jesus er Gud, kommet i kjød. Og når Stenfanus har overgitt sitt liv, så ber han som sin Mester: "Herre, tilregn dem ikke denne synden!" Han ber med andre ord for sine forfølgere - selv helt inn i døden. Slik er en ekte martyr.

Etter ham har tusener på tusener på tusener gitt sitt største offer for å følge Jesus: deres eget liv. De er blitt fengslet og mishandlet på de mest utspekulerte og forferdelige måter og så myrdet. La oss i dag minnes dem på den måten at vi selv spør: Er min tro verd å dø for?

I dag på Stefanusdagen, la oss be for alle kristne som blir forfulgt, for alle som sitter i fengsel og for alle som i dag vil lide martyrdøden.

Martyren Stefanus - og fader Paolo

Den virker malplassert Stefanus-dagen, dagen etter selve juledagen. Men om vi tenker litt nøyere etter er denne dagen som innleder det første kapitlet av kirkens martyrhistorie, plassert akkurat der den skal.

I en av antifonene for denne martyrdagen heter det nemlig:

'I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle fødes i himmelen'.

Når jeg i år planla å skulle skrive om diakonen Stefanus, en mann 'full av nåde og kraft', en som 'gjorde under og store tegn blant folket' (Apg 6,8), bestemte jeg meg for å skrive en 'moderne versjon', den om fader Paolo Dall'Oglio (bildet) som ble kidnappet av terrorister fra IS 29.juli 2013, i byen Raqqa.

Fordi jeg føler at fader Paolo står meg så nær.

Etter den skjebnesvangre dagen når fader Paolo vandret gatelangs i Raqqa og hele hans verden ble snudd på hodet har jeg ikke klart å slippe tak i ham. Jeg ber for han hver dag, selv om jeg ikke vet om han fortsatt er i live. Hver eneste gang vi møtes i Kristi himmelfartskapellet ber vi for fader Paolo, ja, det er mange som ber. Det har kommet motstridende meldinger helt siden fader Paolo ble kidnappet. Noen mener han ble drept med det samme, andre mener å vite at han fortsatt er i live. I det siste er det ingen som mener noe mer. Alt er taust.

Noen få uker før fader Paolo ble kidnappet traff jeg ham. Han talte på sommerstevnet til Areopagos på Klækken hotell. Egentlig er det en litt morsom historie. Jeg kom sent den dagen fader Paolo skulle tale, og foredragssalen var slik at jeg kom inn der hvor talerstolen sto og siden det var helt fullsatt måtte jeg gå hele veien ned til siste benk og sette meg der. På vei ned passerte jeg fader Paolo, som trodde jeg var en munk siden jeg gikk i svarte klær og hadde langt skjegg.

Etter talen var over ville han gjerne treffe 'munken', og slik fikk jeg møte fader Paolo og samtale med ham. Samtalens innhold tilhører det private rom. Men den fikk stor betydning for livet mitt. Og kanskje enda mer etter at fader Paolo forsvant. Da forstod jeg enda mer hva som bodde i denne mannen, hva han var bærer av. Jeg skal utdype det ved en senere anledning.

Fader Paolo, jesuittpresten, har i mer enn 30 år arbeidet i Syria, i hovedsak med dialog mellom kristne og muslimer. Han holdt til i Deir Mar Musa, et kloster fra 600-tallet, omlag åtte mil bord for Damaskus. Klosteret var overgitt da fader Paolo fant det, eller var det klosterruinene som fant fader Paolo? Der etablerte han en økumenisk kommunitet. I Kristi himmelfartskapellet henger det et kors vi har fått i gave fra Deir Mar Musa klosteret. For oss er dette et klenodium. Det minner oss om å be for våre lidende trossøsken i Syria.

I 2012 ble fader Paolo kastet ut av Syria av president Bashar al-Assad etter å ha møtt opposisjonen i landet og kritisert al-Assad-regimets handlinger i borgerkrigen. Men fader Paolo dro tilbake. Han kunne ikke være unna sitt kjære Syria, ei heller kommuniteten han hadde bygget opp og som han var prior for. Rett før han ble kidnappet, skulle han prøve å megle i en konflikt mellom muslimske, hellige krigere, såkalte jihadister, og kurdere i Nord-Syria. Resten er historie.

Et par måneder før fader Paolo ble kidnappet, forsvant biskopene Yohanna Ibrahim og Boulos Yaziji. Heller ikke disse to er kommet til rette. Du forstår: Stefanusdagen, 2. juledag, er absolutt en dag som må markeres. Kirken får stadig nye martyrer.