Hans ansikt var som en engel

 Det glansede julepapiret har falmet, stemningen er mer dempet, vi rykkes ut av kosen, varmen og inn i realismens verden, 2.juledag. Da feirer kirken minnet om kirkens første martyr, diakonen Stefanus. Hans minnedag er ikke en fjern erindring om forfølgelsen av den tidlige kirken, men en høyst relevant og aktuell nåtidshendelse. Kirken er fremdeles en martyrkirke mange steder i verden. Kristne blir forfulgt og drept i antall som bare kan sammenlignes med de grusomme forfølgelsene i de første kristne tiden. Lenge, altfor lenge, har dette vært fortiet, men nå skriver også de store avisene verden over om vår tids kristenforfølgelse. Det er ikke mulig å tie lenger. 

Den tidlige kirken hadde minnedager for sine martyrer. Diakonen Stefanus, "en mann full av tro og Den Hellige Ånd" (Apgj 6,5), ble kirkens første martyr. Han ble født, sannsynligvis i Jerusalem, omkring Kristi fødsel. Navnet hans betyr "krone". Han var en gresktalende jøde, og nevnes først blant de syv diakonene som velges til denne tjenesten i forsamlingen i Jerusalem. Det sies ikke noe mer enn det, og det faktum at Stefanus var kjent som en troens og Åndens mann. Det var noe folk la merke til. Hvis ikke hadde nok ikke Lukas nevnt det spesielt når han omtaler Stefanus. Anklagene mot ham fra Sanhedrin, det jødiske råd, går på gudsbespottelse.

Forsvarstalen Stefanus holder - gjengitt i Apostlenes gjerninger kapitel 7, bærer preg av en inngående kjennskap til Guds ord. Det er ikke bare en oppramsing av historiske kjennsgjerninger, men også av en dyp åpenbaring av Guds evige hensikt og plan. Han er skarp og djerv, og det er tydelig at hans forkynnelse skaper reaksjoner, salvet som den er av Den Hellige Ånd. Stefanus har også del i Åndens gaver, han ser syner ved Ånden: "Men han var fylt av Den Hellige Ånd, og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd."(Apgj 7,55)

Det er to ting vi spesielt legger merke til ved Stefanus' død. Han etterligner Kristus i Hans død, så totalt lever denne Stefanus med Kristus. Han sier: "Herre Jesus, ta imot min ånd! Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn." (v.59-60)

Stefanus viser stor Kristuslikhet. Han ber for sine overtredere, og han viser stor kjærlighet til det jødiske folk. Han vil ikke at de skal bli straffet fordi de tar hans liv.

En som bifalt og bivånet henrettelsen av Stefanus var Saulus, han som skulle bli Paulus. Henrettelsen av Stefanus skulle skape store traumer for Paulus senere og forvolde ham mye sjelesmerte.

I følge en overlevering fra 400-tallet skal martyriet ha skjedd få skritt fra Damaskus-porten i Jerusalem. Det skjedde syv måneder etter Kristi himmelfart, rundt år 34 eller muligens år 40. Tradisjonen som sier at stedet for martyriet var øst for Jerusalem, nær porten som siden har vært kalt Stefanusporten, oppsto først på 1100-tallet. Etter Stenfanus' død brøt det ut en omfattende forfølgelse av de kristne, og mange flyktet fra Jerusalem. Trolig var de fleste av dem grekere, for apostlene forble med sikkerhet i Jerusalem og ble ikke angrepet.

Minnedagen for Stefanus er svært gammel, den ble innført i år 380. Dessverre blir den nok forbigått mest i stillhet i våre protestantiske sammenhenger. Ikke mange går i kirke 2. juledag. Men kanskje vi kunne bruke denne dagen på nytt til å minnes de tusenvis av kristne som i dag lider for Jesu navns skyld, og som kanskje nettopp denne dagen blir pint og plaget, og kanskje noen også mister livet.

I en av antifonene for denne dagen synger kirken:

"I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle bli født i himmelen."

De som var vitne til steiningen av Stefanus la merke til at hans ansikt var som en engels ansikt. Det strålte. Slik vitner martyrene, ikke bare med sine ord, men med sine liv. Det gjør de fremdeles.

 

Som en engels ansikt

 Det glansede julepapiret har falmet, stemningen er mer dempet, vi rykkes ut av kosen, varmen og inn i realismens verden, 2.juledag. Da feirer kirken minnet om kirkens første martyr, diakonen Stefanus. Hans minnedag er ikke en fjern erindring om forfølgelsen av den tidlige kirken, men en høyst relevant og aktuell nåtidshendelse. Kirken er fremdeles en martyrkirke mange steder i verden. Kristne blir forfulgt og drept i antall som bare kan sammenlignes med de grusomme forfølgelsene i de første kristne tiden. Lenge, altfor lenge, har dette vært fortiet, men nå skriver også de store avisene verden over om vår tids kristenforfølgelse. Det er ikke mulig å tie lenger. 

Den tidlige kirken hadde minnedager for sine martyrer. Diakonen Stefanus, "en mann full av tro og Den Hellige Ånd" (Apgj 6,5), ble kirkens første martyr. Han ble født, sannsynligvis i Jerusalem, omkring Kristi fødsel. Navnet hans betyr "krone". Han var en gresktalende jøde, og nevnes først blant de syv diakonene som velges til denne tjenesten i forsamlingen i Jerusalem. Det sies ikke noe mer enn det, og det faktum at Stefanus var kjent som en troens og Åndens mann. Det var noe folk la merke til. Hvis ikke hadde nok ikke Lukas nevnt det spesielt når han omtaler Stefanus. Anklagene mot ham fra Sanhedrin, det jødiske råd, går på gudsbespottelse.

Forsvarstalen Stefanus holder - gjengitt i Apostlenes gjerninger kapitel 7, bærer preg av en inngående kjennskap til Guds ord. Det er ikke bare en oppramsing av historiske kjennsgjerninger, men også av en dyp åpenbaring av Guds evige hensikt og plan. Han er skarp og djerv, og det er tydelig at hans forkynnelse skaper reaksjoner, salvet som den er av Den Hellige Ånd. Stefanus har også del i Åndens gaver, han ser syner ved Ånden: "Men han var fylt av Den Hellige Ånd, og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd."(Apgj 7,55)

Det er to ting vi spesielt legger merke til ved Stefanus' død. Han etterligner Kristus i Hans død, så totalt lever denne Stefanus med Kristus. Han sier: "Herre Jesus, ta imot min ånd! Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn." (v.59-60)

Stefanus viser stor Kristuslikhet. Han ber for sine overtredere, og han viser stor kjærlighet til det jødiske folk. Han vil ikke at de skal bli straffet fordi de tar hans liv.

En som bifalt og bivånet henrettelsen av Stefanus var Saulus, han som skulle bli Paulus. Henrettelsen av Stefanus skulle skape store traumer for Paulus senere og forvolde ham mye sjelesmerte.

I følge en overlevering fra 400-tallet skal martyriet ha skjedd få skritt fra Damaskus-porten i Jerusalem. Det skjedde syv måneder etter Kristi himmelfart, rundt år 34 eller muligens år 40. Tradisjonen som sier at stedet for martyriet var øst for Jerusalem, nær porten som siden har vært kalt Stefanusporten, oppsto først på 1100-tallet. Etter Stenfanus' død brøt det ut en omfattende forfølgelse av de kristne, og mange flyktet fra Jerusalem. Trolig var de fleste av dem grekere, for apostlene forble med sikkerhet i Jerusalem og ble ikke angrepet.

Minnedagen for Stefanus er svært gammel, den ble innført i år 380. Dessverre blir den nok forbigått mest i stillhet i våre protestantiske sammenhenger. Ikke mange går i kirke 2. juledag. Men kanskje vi kunne bruke denne dagen på nytt til å minnes de tusenvis av kristne som i dag lider for Jesu navns skyld, og som kanskje nettopp denne dagen blir pint og plaget, og kanskje noen også mister livet.

I en av antifonene for denne dagen synger kirken:

"I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle bli født i himmelen."

De som var vitne til steiningen av Stefanus la merke til at hans ansikt var som en engels ansikt. Det strålte. Slik vitner martyrene, ikke bare med sine ord, men med sine liv. Det gjør de fremdeles.

Martyrene taler gjennom sitt levde liv

 Det glansede julepapiret har falmet, stemningen er mer dempet, vi rykkes ut av kosen, varmen og inn i realismens verden, 2.juledag. Da feirer kirken minnet om kirkens første martyr, diakonen Stefanus. Hans minnedag er ikke en fjern erindring om forfølgelsen av den tidlige kirken, men en høyst relevant og aktuell nåtidshendelse. Kirken er fremdeles en martyrkirke mange steder i verden. Kristne blir forfulgt og drept i antall som bare kan sammenlignes med de grusomme forfølgelsene i de første kristne tiden. Lenge, altfor lenge, har dette vært fortiet, men nå skriver også de store avisene verden over om vår tids kristenforfølgelse. Det er ikke mulig å tie lenger. 

Den tidlige kirken hadde minnedager for sine martyrer. Diakonen Stefanus, "en mann full av tro og Den Hellige Ånd" (Apgj 6,5), ble kirkens første martyr. Han ble født, sannsynligvis i Jerusalem, omkring Kristi fødsel. Navnet hans betyr "krone". Han var en gresktalende jøde, og nevnes først blant de syv diakonene som velges til denne tjenesten i forsamlingen i Jerusalem. Det sies ikke noe mer enn det, og det faktum at Stefanus var kjent som en troens og Åndens mann. Det var noe folk la merke til. Hvis ikke hadde nok ikke Lukas nevnt det spesielt når han omtaler Stefanus. Anklagene mot ham fra Sanhedrin, det jødiske råd, går på gudsbespottelse.

Forsvarstalen Stefanus holder - gjengitt i Apostlenes gjerninger kapitel 7, bærer preg av en inngående kjennskap til Guds ord. Det er ikke bare en oppramsing av historiske kjennsgjerninger, men også av en dyp åpenbaring av Guds evige hensikt og plan. Han er skarp og djerv, og det er tydelig at hans forkynnelse skaper reaksjoner, salvet som den er av Den Hellige Ånd. Stefanus har også del i Åndens gaver, han ser syner ved Ånden: "Men han var fylt av Den Hellige Ånd, og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd."(Apgj 7,55)

Det er to ting vi spesielt legger merke til ved Stefanus' død. Han etterligner Kristus i Hans død, så totalt lever denne Stefanus med Kristus. Han sier: "Herre Jesus, ta imot min ånd! Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn." (v.59-60)

Stefanus viser stor Kristuslikhet. Han ber for sine overtredere, og han viser stor kjærlighet til det jødiske folk. Han vil ikke at de skal bli straffet fordi de tar hans liv.

En som bifalt og bivånet henrettelsen av Stefanus var Saulus, han som skulle bli Paulus. Henrettelsen av Stefanus skulle skape store traumer for Paulus senere og forvolde ham mye sjelesmerte.

I følge en overlevering fra 400-tallet skal martyriet ha skjedd få skritt fra Damaskus-porten i Jerusalem. Det skjedde syv måneder etter Kristi himmelfart, rundt år 34 eller muligens år 40. Tradisjonen som sier at stedet for martyriet var øst for Jerusalem, nær porten som siden har vært kalt Stefanusporten, oppsto først på 1100-tallet. Etter Stenfanus' død brøt det ut en omfattende forfølgelse av de kristne, og mange flyktet fra Jerusalem. Trolig var de fleste av dem grekere, for apostlene forble med sikkerhet i Jerusalem og ble ikke angrepet.

Minnedagen for Stefanus er svært gammel, den ble innført i år 380. Dessverre blir den nok forbigått mest i stillhet i våre protestantiske sammenhenger. Ikke mange går i kirke 2. juledag. Men kanskje vi kunne bruke denne dagen på nytt til å minnes de tusenvis av kristne som i dag lider for Jesu navns skyld, og som kanskje nettopp denne dagen blir pint og plaget, og kanskje noen også mister livet.

I en av antifonene for denne dagen synger kirken:

"I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle bli født i himmelen."

De som var vitne til steiningen av Stefanus la merke til at hans ansikt var som en engels ansikt. Det strålte. Slik vitner martyrene, ikke bare med sine ord, men med sine liv. Det gjør de fremdeles.

Stående ved Æresplassen

Flere steder i Det nye testamente leser vi at Jesus etter himmelfarten satte seg ved Guds høyre hånd i himmelen. Han satte seg på æresplassen! Et av disse stedene er Hebr 1,3 hvor det heter: 'Etter at han hadde fullført renselen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.'

Men i går - når jeg leste om diakonen Stefanus, kirkens første martyr, la jeg merke til noe jeg ikke har sett før. Det er vel slik med meg, som med så mange andre bibellesere, at selv om du har lest noe mange ganger gjennom flere år - for min del siden 1972 - oppdager du alltids noe nytt når du leser Bibelen. Det er fordi Bibelen er helt annerledes andre bøker. Den er levende fordi den er guddommelig inspirert.

Om Stefanus heter det: 'Og han sa: Se, jeg ser himmelen åpnet og Menneskesønnen STÅ ved Guds høyre hånd!'

Ikke 'sitte', men 'stå'.

Jesus hadde reist seg for å ta imot martyren Stefanus.

Hvilket trøstenede ord for den som har smakt Kkristi lidelsessamfunn! Kongernes konge og Herrenes Herre reiser seg fra æresplassen for å ta dem imot.

Martyrdagen og troskapen mot Bibelen

Inneklemt mellom glitter og stas finnes en av kirkens martyrdager - Stefanus-dagen. Den kan virke malplassert for noen, for hva har lidelse og død med Kristi fødsel å gjøre? Men det er to ting vi da må tenke på: I en av antifonene for denne dagen synger nemlig kirken: "I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus skulle bli født i himmelen." Vi blir med andre ord minnet om at barnet som ligger i krybben, er både hjørnestein og snublestein, og at den som velger å følge og elske Jesus gir avkall på livet sitt, like inn i døden.

Det andre er at Jesus fødes inn i en tid med en brutal romersk okkupasjonsmakt. Det var en pris å betale. Det kunne bety døden. Med unntak av Johannes ender alle apostlene sine liv som martyrer.

Diakonen Stefanus er kirkens første martyr. En mann full av Den Hellige Ånd og tro. Fra kirkens første start er den en martykirke. Slik er det også i dag. Ingen tid er så lik aposteltiden som vår, i antall martyrer

Vi må forberede oss på vanskelige tider.

På Stefanus-dagen innvier jeg nok en gang livet mitt til Jesus.
Han er min Frelser og Herre.
Jeg vil søke Guds rike først, og leve etter Bergprekenen.
Jeg bøyer meg for Guds Ord, Bibelen, som eneste autoritet for liv og lære.
Jeg tror at Bibelen er Guds evige uforanderlige, guddommelig inspirerte ord.
Jeg bøyer meg for Guds ords autoritet hva angår ekteskapet og vil leve etter Bibelens ord om underordning for mann og kone.

Slik blir man ikke populær for i 2018, men så søker jeg da heller ikke popularitet, men å ære Gud med mitt liv.

Det vi kommer til å bli testet på i Norge i dag og i kommende dager er troskap mot Guds ord. På en dag som dette minnes jeg ordene til en av de anabaptistiske martyrene, Balthasar Hubmaier: SANNHETEN ER UDØDELIG.

Også i dag, i en tid hvor enkelte til og med hevder at Den Hellige Ånd, har sagt at vi skal holde oss borte fra Bibelen. Vi trenger nemlig ikke Bibelen. Da har frafallet fra den sanne troen kommet langt! For det er jo Den Hellige Ånd som har 'innblest ordet' og gjort det ufeilbarlig!

Så mange har gjennom kirkens historie gitt sitt liv for sin trosskap mot Guds ord. Det kan bli nødvendig igjen - også i Norge.

"Vær tro inntil døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans," sier Jesus i Åp 2,10)

Hans ansikt var som en engels ansikt

Den kan virke litt malplassert minnedagen om kirkens første martyr, diakonen Stefanus. Vi har så vidt feiret Kristi fødselsfest, med all glede og lys vi kan komme over, og så presenterer kirken for oss begynnelsen på det som skulle bli dens blodige martyrhistorie. Merkelig.

Men kanskje ikke likevel.

I en av antifonene for denne dagen synger kirken:

"I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle bli født i himmelen."

Og det er en gripende historie vi blir presentert for. Lukas som forteller den, som også har skildret Kristi fødsel så blendende vakkert, kan fortelle om Stefanus at "ansiktet hans var som ansiktet til en engel" (Apg 6,15) Den unge Stefanus bar med seg noe av Guds herliget som fikk kroppen hans til å stråle. Så påvirket kan et menneske bli av å omgås Den Hellige Ånd! Om Stefanus heter det nemlig at 'han var en mann full av trog og Den Hellige Ånd,,," (Apg 6,5)

Historien om Stefanus er kanskje mer tidsaktuell enn noensinne. Dagens kirke er en martyrkirke. Det er blitt sagt at det ikke er noen tid i historien som har vært så lik den første kristne tiden som vår. Jeg tror det er mye sant i dag. Over alt blir kristne forfulgt for sin tro, og mange ender - som Stefanus - som martyrer.

Derfor trenger vi mer enn noensinne denne dagen i kirkeåret.

Og derfor er det så beklagelig at det er så få menigheter som feirer gudstjeneste denne dagen. Vi har ikke tid. Folk kommer ikke. Kanskje har vi det altfor godt her i Norge? Hadde vi levd litt mer under det presset mange av våre trossøsken lever under i mange land hadde vi kanskje prioritert å være sammen på en dag som denne.

Men kanskje vi kunne markere dagen hver av oss med å tenne lys og be for den forfulgte kirke?

Etter at Stefanus var død leser vi følgende om den første kristne kirke:

"Samme dag brøt det ut en stor forfølgelse mot menigheten ..." (Apg 8,1)

Det har vært noen få hvileskjær opp gjennom historien, men normalen for den kristne forsamlingen er ikke tider av fred, men forfølgelse:

"Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt." (2.Tim 3,12)

Stefanusdagen: Den kristne kirke får en ny martyr i timen

I vår tid har martyrbegrepet fått en absurd betydning: det brukes om mennesker som sprenger seg selv i luften, og i selvdrapet tar de med seg så mange som mulig, og tror at gjennom det å bli martyr kommer de rett til himmelen og kan omgi seg med mengder av jomfruer. For disse vil nok overraskelsen bli stor, og ikke minst svært negativ.

Dette har ingenting med martyrium å gjøre. Ikke i det hele tatt. En martyr er en som blir drept på grunn av sin tro og sin overbevisning. Det er andre som tar hans eller hennes liv.

Ordet "martyr" er et gresk ord og er det samme ordet som "vitne". Opprinnelig ble ordet brukt om en som husker, en som har informasjon eller kunnskap eller som kjenner til noe. Senere kom ordet eksklusivt til å betegne mennesker som lider døden for sin tro.

Forfølgelse og trengsler har fulgt den kristne kirke siden dens begynnelse. Den første i en uendelig lang rekke av martyrer er kirkens første diakon: Stefanus.

Og antall martyrer har de siste årene økt i en mengde som vi må tilbake til den første kristne tiden for å finne paralleller til.

Journalisten og redaktøren av nettstedet Crux, John L. Allen jr, skriver i en bok som nylig ble utgitt på St.Olav forlag, at "på verdensbasis viser den mest forsiktige beregningen at nye, daglige martyrer ved begynnelsen av det 21 århundre at det er snakk om rundt 20 drap hver dag - noe som nesten tilsvarer en ny martyr hver time." (John L.Allen jr: Forfulgt. Den globale krigen mot kristne, side 11)

Urkirkens forfølgere var de romerske keiserne og deres medsammensvorne. Så ble kirken blandet sammen med statsmakten, og ble selv en som forfulgte kristne som ikke ville slutte seg til Storkirken eller maktkirken. Reformasjonen førte heller ikke bare godt med seg. De evangeliske kirkene ble selv kirker som forfulgte andre kristne. Det var ikke bare Den romersk-katolske kirken som drepte de man foraktelig kalte "gjendøpere". Det gjorde også den lutherske og den reformerte. Deres prester sto der og så på mens deres medsøsken i troen ble pint, lemlestet, druknet og brent på bålet.

Jesu ord beskriver den absurde virkeligheten: "Det kommer en tid da hver den som slår dere i hjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse." (Joh 16,2)

De som drepte "gjendøperne" (anabaptistene) trodde at de gjorde det på vegne av Gud. For å drive ut vranglærerne, og de fikk støtte hos reformatorene, både Luther, Zwingli og Calvin.

Men i dag kommer forfølgelsen på nytt utenfra: fra islamister og radikale hinduer. Islam utgjør den største trussel mot den kristne kirke i dag. Det er det ikke vanskelig å kunne dokumentere. Omtrent daglig kan slik dokumentasjon foreligge - for de som vil se. Islamistene ser ikke forskjell på koptere, katolikker, ortodokse, baptister, pinsevenner. For den er fienden de kristne. Overgrepene mot dagens kristne kirke er de største og mest vidt omfavnende og groveste i vår tid. Med få unntak har verdenspressen oversett det som skjer. Nå begynner man så vidt å våkne til realitetene.

I dag minnes vi Stefanus, som uredd talte sannheten. Det kostet ham livet. Som med millioner på millioner av andre gjennom historien helt frem til den timen du leser dette.

Julen, Stefanusdagen, martyrene og Livets krone

Diakonen Stefanus ble kirkens første martyr, men det virker kanskje malplassert å minnes en martyr på 2.juledag, midt oppi all gleden og viraken rundt julen.

Likevel - om vi tenker oss litt om så er det ikke så merkelig. Dagen som innleder det første kapitlet av kirkens lange martyrhistorie, er plassert akkurat der den skal! I en av antifonene for denne martyrdagen heter det nemlig:

'I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle fødes i himmelen'.

Aldri før i kirkens blodige historie har få mange blitt forfulgt og blitt drept for Jesu skyld som i dag. Tidenes største kristenforfølgelse pågår NÅ!

På dette vakre ikonet fremstilles Stefanus med røkelseskaret, som tidlig i kirkens historie ble svingt av nettopp menighetens diakon. På andre siden, ser vi en engel rekke ham livets krone, som venter alle som gir sitt liv i kjærlighet til Jesus og Guds rike. Vi finner dette beskrevet i sendebrevet til menigheten i Smyrna:

'Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone'. (Åp 2,10b)

Og som vi ser av ikonet bærer Stefanus allerede kronen på sitt hode.

Nå er jo martyrbegrepet delvis blitt ødelagt av vår tids 'selvmordsbombere', som svært misvisende blir kalt 'martyrer'. Å ta andre med seg i døden eller kveste dem for livet er vel så fjernt som det vel er mulig å komme for martyrene som Bibelen omtaler, og som er en del av den store skaren av hellige som nå venter på oppstandelsens morgen. Menighetens martyrer er de som har gitt sitt liv, uten å forsvare det. Dette er fredens mennesker, som er mishandlet av mennesker som vil dem vondt fordi de hater Jesus. Når Jesus stanser kristenforfølgeren Saulus - han som skulle bli Paulus - på vei til Damaskus for å kaste menn og kvinner som hørte Jesus til i fengsel, så er det interessant å merke seg hva Jesus sier til ham:

'Saul, Saul, hvorfor forfølger du Meg?' (Apg 9,3)

Når de kristne blir forfulgt så er det Jesus som blir forfulgt! Hvordan er det mulig? Det er fordi Jesus ikke kan skilles fra Kroppen (les: Menigheten). Kroppen (Menigheten) og Hodet (Jesus) er ett, sier Skriften. Når menigheten blir forfulgt er det Jesus som forfølges, og når Jesus blir forfulgt så er det menigheten som forfølges.

Det er ikke så mye vi vet om Stefanus. Menighetens første historiker, Lukas, forteller dette om ham: "Stefanus, som var full av tro og kraft, gjorde store under og tegn blant folket." (Apgj 6,5)

Han var med andre ord en mann som var rikt utrustet med Åndens gaver. Det ser vi også når noen jøder begynner å diskutere med ham: "Og de var ikke i stand til å stå imot den visdom og den Ånd han talte ved." (v.10) Det er her ikke snakk om naturlige talegaver, men ord inspirert av Den Hellige Ånd. Slike ord kan ingen stå seg imot!

Så - i Apgj 7 - har Lukas nedtegnet den talen Stefanus holder, som viser at denne mannen var vel bevandret i Guds ord, og vi ser en uredd mann, som på ingen måter er politisk korrekt. Han gjør ingenting for å forsvare seg selv, han går på ingen måte kompromissets vei. Han vet at det han sier har sin pris: hans eget liv. Så nedtegner Lukas martyrhistorien til Stefanus. I det han steines sier han: "Herre, Jesus, ta imot min ånd!" Med de ordene så avlegger han også vitnesbyrdet om at Jesus er Gud, kommet i kjød. Og når Stenfanus har overgitt sitt liv, så ber han som sin Mester: "Herre, tilregn dem ikke denne synden!" Han ber med andre ord for sine forfølgere - selv helt inn i døden. Slik er en ekte martyr.

Etter ham har tusener på tusener på tusener gitt sitt største offer for å følge Jesus: deres eget liv. De er blitt fengslet og mishandlet på de mest utspekulerte og forferdelige måter og så myrdet. La oss i dag minnes dem på den måten at vi selv spør: Er min tro verd å dø for?

I dag på Stefanusdagen, la oss be for alle kristne som blir forfulgt, for alle som sitter i fengsel og for alle som i dag vil lide martyrdøden.

Martyren Stefanus - og fader Paolo

Den virker malplassert Stefanus-dagen, dagen etter selve juledagen. Men om vi tenker litt nøyere etter er denne dagen som innleder det første kapitlet av kirkens martyrhistorie, plassert akkurat der den skal.

I en av antifonene for denne martyrdagen heter det nemlig:

'I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle fødes i himmelen'.

Når jeg i år planla å skulle skrive om diakonen Stefanus, en mann 'full av nåde og kraft', en som 'gjorde under og store tegn blant folket' (Apg 6,8), bestemte jeg meg for å skrive en 'moderne versjon', den om fader Paolo Dall'Oglio (bildet) som ble kidnappet av terrorister fra IS 29.juli 2013, i byen Raqqa.

Fordi jeg føler at fader Paolo står meg så nær.

Etter den skjebnesvangre dagen når fader Paolo vandret gatelangs i Raqqa og hele hans verden ble snudd på hodet har jeg ikke klart å slippe tak i ham. Jeg ber for han hver dag, selv om jeg ikke vet om han fortsatt er i live. Hver eneste gang vi møtes i Kristi himmelfartskapellet ber vi for fader Paolo, ja, det er mange som ber. Det har kommet motstridende meldinger helt siden fader Paolo ble kidnappet. Noen mener han ble drept med det samme, andre mener å vite at han fortsatt er i live. I det siste er det ingen som mener noe mer. Alt er taust.

Noen få uker før fader Paolo ble kidnappet traff jeg ham. Han talte på sommerstevnet til Areopagos på Klækken hotell. Egentlig er det en litt morsom historie. Jeg kom sent den dagen fader Paolo skulle tale, og foredragssalen var slik at jeg kom inn der hvor talerstolen sto og siden det var helt fullsatt måtte jeg gå hele veien ned til siste benk og sette meg der. På vei ned passerte jeg fader Paolo, som trodde jeg var en munk siden jeg gikk i svarte klær og hadde langt skjegg.

Etter talen var over ville han gjerne treffe 'munken', og slik fikk jeg møte fader Paolo og samtale med ham. Samtalens innhold tilhører det private rom. Men den fikk stor betydning for livet mitt. Og kanskje enda mer etter at fader Paolo forsvant. Da forstod jeg enda mer hva som bodde i denne mannen, hva han var bærer av. Jeg skal utdype det ved en senere anledning.

Fader Paolo, jesuittpresten, har i mer enn 30 år arbeidet i Syria, i hovedsak med dialog mellom kristne og muslimer. Han holdt til i Deir Mar Musa, et kloster fra 600-tallet, omlag åtte mil bord for Damaskus. Klosteret var overgitt da fader Paolo fant det, eller var det klosterruinene som fant fader Paolo? Der etablerte han en økumenisk kommunitet. I Kristi himmelfartskapellet henger det et kors vi har fått i gave fra Deir Mar Musa klosteret. For oss er dette et klenodium. Det minner oss om å be for våre lidende trossøsken i Syria.

I 2012 ble fader Paolo kastet ut av Syria av president Bashar al-Assad etter å ha møtt opposisjonen i landet og kritisert al-Assad-regimets handlinger i borgerkrigen. Men fader Paolo dro tilbake. Han kunne ikke være unna sitt kjære Syria, ei heller kommuniteten han hadde bygget opp og som han var prior for. Rett før han ble kidnappet, skulle han prøve å megle i en konflikt mellom muslimske, hellige krigere, såkalte jihadister, og kurdere i Nord-Syria. Resten er historie.

Et par måneder før fader Paolo ble kidnappet, forsvant biskopene Yohanna Ibrahim og Boulos Yaziji. Heller ikke disse to er kommet til rette. Du forstår: Stefanusdagen, 2. juledag, er absolutt en dag som må markeres. Kirken får stadig nye martyrer.

I dag minnes vi kirkens første martyr

Midt i den store julefesten og julegleden har Kirken gitt oss en gave! Dagen til minne om Kirkens første martyr, diakonen Stefanus. Den kan sikkert synes malplassert for mange, men det er slett ikke tilfellet. Vi trenger en dag som denne for å minnes, alle de som nå i vår egen tid ender sine liv som martyrer for Kristi navns skyld!

Se: http://www.monastisk.blogspot.com for mer.

Stefanus, Peterskirken og korrupte paver

I dag er det Stefanusdagen. Inneklemt mellom julens festdager er den en sterk påminnelse om at noen betaler en høy pris for å følge Jesus. I en bloggartikkel på bloggen Monastisk setter jeg en uttalelse av Stefanus i kontrast til noen tanker jeg fikk om julemessen i Peterskirken julaften, og historien bak basilikaen og de korrupte pavene. Jeg spør om Stefanus ville vakt oppstandelse om han hadde kommet på besøk og sagt at Gud bor ikke i hus laget av menneskehender?

Bloggen Monastisk finner du her: http://www.monastisk.blogspot.com

 

Hvorfor blir ikke flere pasifister av å lese Messiasprofetien hos Jesaja?

Når man leser Jesaja-profetien i dag, på selveste Stefanusdagen, undrer jeg meg på hvorfor ikke flere kristne blir pasifister?

'For hver krigssko som er båret i slagtummelen, og hvert klesplagg som er tilsølt med blod, skal brennes opp og bli til føde for ilden. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og han skal få navnet Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike.'

Legg merke til koblingene mellom Barnet og freden. Herredømmet er lagt på dette barnets skuldre! Og merk kontrastene mellom kappen som er tilsølt av blod og ordene Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.

Det er interessant å koble denne Messiasprofetien, som ble oppfylt i og med Jesu fødsel, til nettopp Stefanusdagen i dag. Dagen til minne om Kirkens aller første martyr, diakonen Stefanus. Vi leser i Apg 8 at samme dag som Stefanus blir myrdet, 'brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria. Noen fromme menn begravde Stefanus og holdt en stor dødsklage over ham. Men Saulus fór hardt fram mot menigheten. Han trengte seg inn i hjemmene og slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel'. (Apg 8,1-3) Den første menighet ble en forfulgt menighet, den ble en Martyrkirke.

Helt frem til Keiser Konstantin.

Etter det ble den selv en av de som forfulgte andre!

Før bar den bare Åndens sverd. Da bar den også sverdet. Glemt ble ordene fra profeten Jesaja. I hvert fall de versene som talte om de blodige krigsklærne som skulle brennes opp. De ordene passet ikke lenger.

Men kristne som har villet leve radikalt og i pakt med Bergprekenen har hentet dem frem igjen, gjennom hele Kirkens historie. De er blitt sett på som heretikere. Men disse har båret med seg mer av Kristi ånd, enn de som blandet sammen stat og kirke. Men så måtte også mange av dem bøte med livet og ble en del av martyrskaren, sammen med Stefanus.

Billedtekst: Profeten Jesaja skriver ned sin profeti om Messias som Fredsfyrsten.

I dag minnes vi alle martyrene - tenk om du ble en av dem?

Har du - som meg - lurt på hvorfor vi inneklemt mellom de store festlighetene i julehøytiden, minnes Kirkens første martyr, diakonen Stefanus?

Det er slik at Kirken begynte å markere Stefanusdagen, før man begynte å feire 1.juledag. Stefanus kom til å symbolisere alle martyrene i Kirkens historie. Når man så begynte å feire Kristi fødsel, så man ingen grunn til å endre på når man så feiret Stefanusdagen. I stedet løftet Kirken frem både Kristi fødsel og martyrenes død. En bønn som binder disse to dagene sammen, lyder da også slik:

"I går ble Kristus født til jorden for at Stefanus i dag skulle fødes til himmelen'.

Bønnen uttrykker tanken om at martyrenes dødsdag er en fødselsdag. Det var nemlig slik at martyriet fikk en svært stor gjennomslagskraft i de første århundrene, ikke minst som et uttrykk for den ytterste identiteten med Kristi lidelse og seier over synden.

Den første etter Stefanus, så langt vi vet, som de kristne på stedet feiret minnet om hans martyrium, var biskop Polykarp av Smyrna. Han led martyrdøden i 156. Med ham begynner så Kirken å feire martyr- og helgendager. Men det er viktig å merke seg at det ikke var martyrene som ble forherlighet! Martyrene ble ikke feiret for deres egen skyld. Det var Kristus i martyren som ble lovsunget på martyrdagen. Deres liv hadde blitt eukaristi - et takkoffer.

Det er en voldsom kontrast fra juledagens glede til 2. juledags sorg og smerte. Men i dette uttrykkes livet, og ikke minst livet med Kristus, som innebærer offer og lidelse.

Det greske ordet for 'vitne' er 'màrtys', altså martyr. Det sier jo det meste.

I dag minnes vi alle martyrer som har gitt livet sitt for Jesus. Vi minnes deres mot, offer, vilje, og ikke minst deres djupe kjærlighet. De hadde ikke sitt liv kjært like til døden. Vi ber for deres familier og deres menigheter. De er mange. De telles i millioner. Mens vi har feiret jul har mange av våre brødre og søstre mistet livet i Nigeria. Brutalt drept for deres tro. Innen året er omme vil mange flere måtte bøte med livet. Ber du for de forfulgte? Eller er det fjernt for deg? Tenk om du selv ble en som måtte gi livet for Jesus? Er din tro verd å dø for?

I lys av martyren Stefanus død - er min tro verd å dø for?

2. juledag har tradisjonelt vært feiret som Stefanus-dagen, eller Martyrdagen. Det kan kanskje virke underlig at midt oppe i all feiringen, gleden og viraken rundt julen, så dukker denne dagen opp, til minne om menighetens første martyr, diakonen Stefanus. Men kanskje vi trenger en slik dag hvor vi kan sette fokus på de som lider for Jesu navns skyld - og på de utallige martyrer som har gitt sitt liv for Jesus, siden Stefanus.

Nå har martyrbegrepet delvis blitt ødelagt av disse selvmordsbomberne, som kalles martyrer. Men dette har ingenting med menighetens martyrer å gjøre. Menighetens martyrer er de som har gitt sitt liv, uten å forsvare det. Som er blitt myrdet ene og alene på grunn av sin tro og overbevisning. Det er fredens mennesker, som er mishandlet og drept av mennesker som vil den vondt fordi de hater Jesus. Når Jesus stanser kristenforfølgeren Saulus blir stanset på veien til Damaskus, så er det interessant å merke seg hva Jesus sier til ham:

"Saul, Saul, hvorfor forfølger du Meg?" (Apgj 9,3)

Når de kristne forfølges så er det Jesus som blir forfulgt! Hvordan er det mulig? Ganske enkelt fordi Jesus kan ikke skilles fra Kroppen! Kroppen (les menigheten) og Hodet (Jesus) er ett. Når menigheten forfølges er det Jesus som blir forfulgt, og når Jesus blir forfulgt, er det menigheten som forfølges!

Det er ikke så mye vi vet om Stefanus. Menighetens første historiker, Lukas, forteller dette om ham: "Stefanus, som var full av tro og kraft, gjorde store under og tegn blant folket." (Apgj 6,5)

Han var med andre ord en mann som var rikt utrustet med Åndens gaver. Det ser vi også når noen jøder begynner å diskutere med ham: "Og de var ikke i stand til å stå imot den visdom og den Ånd han talte ved." (v.10) Det er her ikke snakk om naturlige talegaver, men ord inspirert av Den Hellige Ånd. Slike ord kan ingen stå seg imot!

Så - i Apgj 7 - har Lukas nedtegnet den talen Stefanus holder, som viser at denne mannen var vel bevandret i Guds ord, og vi ser en uredd mann, som på ingen måter er politisk korrekt. Han gjør ingenting for å forsvare seg selv, han går på ingen måte kompromissets vei. Han vet at det han sier har sin pris: hans eget liv. Så nedtegner Lukas martyrhistorien til Stefanus. I det han steines sier han: "Herre, Jesus, ta imot min ånd!" Med de ordene så avlegger han også vitnesbyrdet om at Jesus er Gud, kommet i kjød. Og når Stenfanus har overgitt sitt liv, så ber han som sin Mester: "Herre, tilregn dem ikke denne synden!" Han ber med andre ord for sine forfølgere - selv helt inn i døden. Slik er en ekte martyr.

Etter ham har tusener på tusener på tusener gitt sitt største offer for å følge Jesus: deres eget liv. De er blitt fengslet og mishandlet på de mest utspekulerte og forferdelige måter og så myrdet. La oss i dag minnes dem på den måten at vi selv spør: Er min tro verd å dø for?

Til minne om kirkens første martyr, diakonen Stefanus

Den tidlige kirken hadde minnedager for sine martyrer. Diakonen Stefanus, "en mann full av tro og Den Hellige Ånd" (Apgj 6,5), ble kirkens første martyr. Han ble født, sannsynligvis i Jerusalem, omkring Kristi fødsel. Navnet hans betyr "krone". Han var en gresktalende jøde, og nevnes først blant de syv diakonene som velges til denne tjenesten i forsamlingen i Jerusalem. Det sies ikke noe mer enn det, og det faktum at Stefanus var kjent som en troens og Åndens mann. Det var noe folk la merke til. Hvis ikke hadde nok ikke Lukas nevnt det spesielt når han omtaler Stefanus. Anklagene mot ham fra Sanhedrin, det jødiske råd, går på gudsbespottelse.

Forsvarstalen Stefanus holder - gjengitt i Apostlenes gjerninger kapitel 7, bærer preg av en inngående kjennskap til Guds ord. Det er ikke bare en oppramsing av historiske kjennsgjerninger, men også av en dyp åpenbaring av Guds evige hensikt og plan. Han er skarp og djerv, og det er tydelig at hans forkynnelse skaper reaksjoner, salvet som den er av Den Hellige Ånd. Stefanus har også del i Åndens gaver, han ser syner ved Ånden: "Men han var fylt av Den Hellige Ånd, og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd."(Apgj 7,55)

Det er to ting vi spesielt legger merke til ved Stefanus' død. Han etterligner Kristus i Hans død, så totalt lever denne Stefanus med Kristus. Han sier: "Herre Jesus, ta imot min ånd! Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn." (v.59-60)

Stefanus viser stor Kristuslikhet. Han ber for sine overtredere, og han viser stor kjærlighet til det jødiske folk. Han vil ikke at de skal bli straffet fordi de tar hans liv.

En som bifalt og bivånet henrettelsen av Stefanus var Saulus, han som skulle bli Paulus. Henrettelsen av Stefanus skulle skape store traumer for Paulus senere og forvolde ham mye sjelesmerte.

I følge en overlevering fra 400-tallet skal martyriet ha skjedd få skritt fra Damaskus-porten i Jerusalem. Det skjedde syv måneder etter Kristi himmelfart, rundt år 34 eller muligens år 40. Tradisjonen som sier at stedet for martyriet var øst for Jerusalem, nær porten som siden har vært kalt Stefanusporten, oppsto først på 1100-tallet. Etter Stenfanus' død brøt det ut en omfattende forfølgelse av de kristne, og mange flyktet fra Jerusalem. Trolig var de fleste av dem grekere, for apostlene forble med sikkerhet i Jerusalem og ble ikke angrepet.

Minnedagen for Stefanus er svært gammel, den ble innført i år 380. Dessverre blir den nok forbigått mest i stillhet i våre protestantiske sammenhenger. Ikke mange går i kirke 2. juledag. Men kanskje vi kunne bruke denne dagen på nytt til å minnes de tusenvis av kristne som i dag lider for Jesu navns skyld, og som kanskje nettopp denne dagen blir pint og plaget, og kanskje noen også mister livet.

Det jødiske tempel eller Kristi forsamling?

Evangelisten Matteus forteller en historie om Jesus som viser hvor revolusjonær Jesus var. Du finner den i Matt 12, og handler om Jesu forhold til den jødiske sabbatsfeiringen og det jødiske templet.

En sabbat ble Jesu disipler sultne, og mens de vandrer gjennom en kornåker, plukket de noen aks og spiste dem. Da fariseerne anklaget dem for å ha overtrådt sabbatsbudet, minnet Jesus dem om hva David en gang hadde gjort, da han gikk inn i helligdommen og spiste skuebrødene som lå der. Så sier Jesus følgende, og vi må forsøke å sette oss inn i denne situasjonen som nå oppstår. Se på dagens bloggillustrasjon, som skal vise hvordan Templet i Jerusalem så ut på Jesu tid og lytt så til Jesus som sier: "Her er det som er større enn templet." Det må ha vært et stort sjokk for de som hørte det. Større enn templet, selve sentrum for den jødiske gudsdyrkelsen - hva kunne vel være større?

"Større" er jo et ord vi stadig støter på i Den Hellige Skrift, så det er et bibelsk ord, som først og fremst taler om det guddommelige. Jesus sier i Joh 10,29 at Hans Far, "er større enn alle", så Gud er større enn templet, selv i all sin jordiske prakt og herlighet. På forklarelsens berg vitner Faderen om sin Sønn, og sier: "Hør ham!" (Matt 17,5) og apostelen Johannes skriver i sitt brev at "dette er Guds vitnesbyrd, at han har vitnet om sin Sønn." (1.Joh 5,9), så Sønnen er også større enn templet.

Begge disse momentene er med i det Jesus uttaler, når Han sier: "Her er det som er større enn templet." Men jeg tror også at det er en tredje ting Jesus tenker på i denne sammenhengen. Jeg tror Han tenkte på den eneste helligdommen hvor Gud har sitt bosted, foruten himmelen, og det er menigheten! Menigheten er større enn dette tempel bygd i døde steiner. Guds hus, eller Guds hvilested, består av levende steiner!

Kirkens første martyr, Stefanus, sier i sin tale: "Men Salomo bygde ham et hus. Men Den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender, som profeten sier: Himmelen er min trone, og jorden er en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere da bygge meg, sier Herren, eller hvor er stedet hvor jeg kan hvile?" (Apgj 7,47-49)

Det som er større en det storslagne jødiske tempel, er dette lille og i menneskers øyne ubetydelige som kalles Kristi menighet! Menighetens virkelige storhet ser vi åpenbart i det apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Efesus: "Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom, og å opplyse alle om hvordan husholdningen er med dette mysteriet som har vært skjult fra evige tider i Gud, han som skapte alt ved Jesus Kristus. Slik skulle Guds mangfoldige visdom nå gjennom menigheten bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen. Dette var hans forsett fra evige tider, som han fullførte i Kristus Jesus, vår Herre." (Ef 3,8-11)

Det huset som er større enn templet har apostelen Peter beskrevet med disse ordene: "Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme." (1.Pet 2,4-6)