Bibelstudium: Da evangeliet kom til Europa, del 3

Observante lesere av Apostlenes gjerninger vil merke seg et lite, men dog så betydningsfullt 'vi' i Apg 16,10. Frem til nå har Lukas, som har skrevet Apostlenes gjerninger skrevet om 'han' og 'dem', men for første gangen i denne vår aller første kirkehistorie møter vi 'vi-formen'. Det er tydelig at legen, evangelisten og kirkehisorikeren Lukas, haar sluttet seg til det apostoliske teamet til Paulus i Troas. Hvorfor Lukas møter teamet akkurat her, får vi ikke vite. Det er mye vi ikke vet om Lukas. Han trer tilbake for den store fortellingen. 

Antagelig kjente Paulus Lukas fra oppholdet i menigheten i Antiokia. Når de nå tar båten fra Troas over til Samotrake og videre til Neapolis (Apg 16,11-12) er de fire mann ombord i båten på vei til Hellas

Kan det være at Lukas, som er lege, oppsøker Paulus i Troas fordi han har hørt om hans fobønnstjeneste blant de syke, og var interessert i å vite mer? Det er bare en tanke. 

"Derfra drog vi til Filippi, som er den første byen i den delen av Makedonia og en romersk koloni ..." Lukas har sans for detaljer, både geografiske og historiske. Hva vet vi så om denne byen?

"Filippi, en by i Makedonia nær grensen mot Trakia, en dagsreise øst for Strymon. Den het opprinnelig Krenides (kildene), men fikk navnet Filippi etter Alexander den stores far, kong Filip. Han erobret den og grunnla den på nytt. År 167 f.Kr. kom Filippi under Romas velde, og i år 42 led Caesers morder nederlag i slaget ved Filippi. I tiden for Paulus's misjonsreiser var Filippi en romersk koloni som lå ved Via Egnatia, den viktige ferdselsåren mellom Østen og Vesten. Dens havneby var Neapolis. Ved en bielv til Strymon hadde den jødiske menigheten utenfor byen et bønnested. Makedonia var delt i fire distrikter, og Filippi var en av sitt områdes fornemste byer. Filippis innbyggere hadde av keiser Augustus fått meget store friheter og rettigheter, blant annet skattefrihet. Av Filippi står i vår tid bare ubetydelige ruiner igjen." (David Hedegård/Aapeli Saarisalo: Bibelsk oppslagsbok. Lunde 1975, side 271)

Gresktalende byer hadde ofte store jødiske befokkningsgrupper. Filippi hadde derimot en liten jødisk befolkning. Makedonia var styrt av romerne, men befolkningen var gresktalende. Som den misjonsstrategen Paulus var oppsøker han sine egne, og det er blant den jødiske gruppen i Filippi han henvender seg når han forsøker å skape et kontaktpunkt for evangeliets forkynnelse der i byen.

Nå foregriper jeg begivenhetene som skildres videre i kapittel 16, men jeg skal komme tilbake til begivenhetene. Det er bare et ørlite ord som foundrer meg og gjør meg spørrende. Som jeg sktrev skjer det et sceneskifte i vers 11 hvor Lukas begynner å skrive i 'vi-form'. Men så kommer vi til det siste verset i kapirrel 16. Da er vi plutselig tilbake til 'de-formen': "Så drog de videre." Kan det være at Lukas ble igjen i Filippi? 

Det siste stedet vi finner apostelteamet til Paulus - Silas, Timoteus og Lukas - er i huset til purpurkremersken Lydia, hvor de bodde. Men når de forlater Filippi, blir 'vi' plutselig til 'de'. Ble Lukas igjen? Når Paulus senere skriver sitt brev til den kristne forsamlingen i Filippi nevner han en som kan omtaler på følgende måte: "med rette ble kalt Synzygus" (Fil 4,3) Navnet betyr 'medarbeider'. Er dette den samme som Lukas? Den anerkjente bibelfortolkeren F.F Bruce er av den oppfatningen i boken: F.F Bruce: Apostle of the heart set free, 1977, side 221.

fortsettes

Hans ansikt var som en engels ansikt

Den kan virke litt malplassert minnedagen om kirkens første martyr, diakonen Stefanus. Vi har så vidt feiret Kristi fødselsfest, med all glede og lys vi kan komme over, og så presenterer kirken for oss begynnelsen på det som skulle bli dens blodige martyrhistorie. Merkelig.

Men kanskje ikke likevel.

I en av antifonene for denne dagen synger kirken:

"I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle bli født i himmelen."

Og det er en gripende historie vi blir presentert for. Lukas som forteller den, som også har skildret Kristi fødsel så blendende vakkert, kan fortelle om Stefanus at "ansiktet hans var som ansiktet til en engel" (Apg 6,15) Den unge Stefanus bar med seg noe av Guds herliget som fikk kroppen hans til å stråle. Så påvirket kan et menneske bli av å omgås Den Hellige Ånd! Om Stefanus heter det nemlig at 'han var en mann full av trog og Den Hellige Ånd,,," (Apg 6,5)

Historien om Stefanus er kanskje mer tidsaktuell enn noensinne. Dagens kirke er en martyrkirke. Det er blitt sagt at det ikke er noen tid i historien som har vært så lik den første kristne tiden som vår. Jeg tror det er mye sant i dag. Over alt blir kristne forfulgt for sin tro, og mange ender - som Stefanus - som martyrer.

Derfor trenger vi mer enn noensinne denne dagen i kirkeåret.

Og derfor er det så beklagelig at det er så få menigheter som feirer gudstjeneste denne dagen. Vi har ikke tid. Folk kommer ikke. Kanskje har vi det altfor godt her i Norge? Hadde vi levd litt mer under det presset mange av våre trossøsken lever under i mange land hadde vi kanskje prioritert å være sammen på en dag som denne.

Men kanskje vi kunne markere dagen hver av oss med å tenne lys og be for den forfulgte kirke?

Etter at Stefanus var død leser vi følgende om den første kristne kirke:

"Samme dag brøt det ut en stor forfølgelse mot menigheten ..." (Apg 8,1)

Det har vært noen få hvileskjær opp gjennom historien, men normalen for den kristne forsamlingen er ikke tider av fred, men forfølgelse:

"Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt." (2.Tim 3,12)

Lukas

Han var lege. Vår første kirkehistoriker. Evangelist. Ikonmaler. En lærd mann. Til tross for det en nokså anonym skikkelse i den tidlige kirken. Hadde det ikke vært for at han skrev både et evangelium og den første kirkehistoriske beretningen noensinne, hadde han gått ut av historien som en av de mange ukjente.

I dag feirer vi minnedagen til Lukas. Han er den eneste nytestamentlige forfatteren som ikke er jøde. Enkelte mener han var hellener eller greker og kom fra Antiokia. Som lege hadde han også studert filosofi og kunst. Om seg selv skriver han ingenting. Men han er et øyenvitne til mye av det forteller om i Apostlenes gjerninger, som en del av det apostoliske teamet til Paulus. Det ser vi av de stedene hvor han skriver "vi". Enkelte mener at han kan være den den ukjente Emmaus-vandreren. Den ene navngir jo Lukas som Klopas, mens den andre navngir han ikke.

Lukas er en særdeles grundig gransker. Det ser vi både av evangeliet han skrev og av Apostlenes gjerninger. Han uttrykker det slik selv: "Nå har jeg bestemt meg for å gå nøye igjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng..." (Luk 1,3) Hans gresk er bemerkelsesverdig god.

Han skriver i all hovedsak for hedninger. Det er sjeldent han siterer Det gamle testamente. Han har for vane å gjengi de hebraiske ordene med det tilsvarende gresk ordet, slik en greker ville forstå det. Eksempler på dette er at Simon Kananeus blir til Simon seloten, Golgata nevnes ikke med sitt hebraiske navn, Golgotha, men med det greske, Kranion. Begge deler betyr 'Hodeskallestedet'. Lukas kaller heller aldri Jesus for rabbi, men alltid et gresk ord som betyr Mester. Både evangeliet og Apostlenes gjerninger er dedikert en bestemt person, en mann han omtaler som 'ærede Teofilos'. Navnet hans betyr 'Guds venn'. Hvem han var vet vi ikke. Men ut fra måten Lukas omtaler han på må han ha vært en høytstående, respektert mann. Noen mener han var romersk guvernør i Akaia.

Evangeliet han skriver er blitt kalt 'bønnens evangelium'. Det viser at Lukas var spesielt opptatt av Jesu bønneliv. Ved alle de store tidspunktene i Jesu liv lar Lukas oss få se Jesus i bønn. Lukas gir også kvinnene stor plass i sitt evangelium. Det er også bemerkelsesverdig i den mannskulturen han beskriver.

En annen ting jeg har merket meg hos Lukas er at uttrykket 'lovpriste Gud' forekommer oftere hos Lukas enn i hele resten av Det nye testamente til sammen!

I Jerusalem skal han ha møtt Jesus og blitt en av Hans etterfølgere. Etter pinsefestens dag i Jerusalem skal Lukas ha vendt tilbake til Antiokia, hvor han møtte apostelen Paulus.

Den kirkelige tradisjonen mener også å vite at Lukas var den aller første ikonmaleren, og skal ha malt et ikon av Maria, Jesu mor.

Tradisjonen forteller at etter at Paulus døde som martyr skal Lukas ha drevet misjonsarbeid i Italia, Dalmatia og Makedonia. I høy alder skal han også ha besøkt Libya og Øvre Egypt.

Han skal ha vært 84 år gammel da onde avgudsdyrkere skal ha torturert ham for Jesu skyld og hengt ham opp i et oliventre i byen Thebes i Hellas.