Natten lyser som dagen

 Jesus er den gode hyrde. Han leter opp sauen som har gått seg bort. Faderen har sendt ham for å hente tilbake alle de som har gått seg vill. For å finne dem må han selv gå ut i ørkenens ensomhet. Han må forene seg med sauene i all deres ensomhet og angst. Bare på den måten kan han føre dem tilbake til Faderen.

Men da Jesus gikk inn i ørkenens håpløshet, ble den forvandlet. Nå er Gud også der. Natten er ikke lenger mørk, ensomheten har blitt til fellesskap. 

Jesus er forenet med dem som roper ut sin angst og fortvilelse etter å ha vendt seg bort fra Gud. Jesus roper selv på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Matt 27,46).

Det finnes ikke lenger noen absolutt ensomhet. Gud selv er med i menneskets fortvilelse. Han er med i det gudsforlatte. 

Jesus stiller seg midt i menneskehetens synd. Og da er det fortapte ikke lenger fortapt. Det har fått sin plass i Gud selv. Jesus har vært fortapt og han er Gud. Han gjennomlyser selve gudsforlattheten med kjærlighet.

Noen mennesker har et spesielt kall til å gå frivillig inn i den totale ensomheten, sammen med Jesus. De gjør det for at det skal finnes kjærlighet også der. Slike mennesker bærer verden tilbake til Gud. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 85

Vi elsker fordi vi har blitt elsket først

Tid tilbrakt alene er grunnvollen som fellesskapet vokser fra. Når vi ber alene, studerer, leser, skriver eller bare tilbringer stille tid borte fra stedene der vi kommuniserer direkte med hverandre, er vi potensielt åpnet for en dypere intimitet med hverandre. Det er en feilslutning å tro at vi vokser nærmere hverandre bare når vi snakker, leker eller jobber sammen. Mye vekst skjer sikkert i slike menneskelige interaksjoner, men disse interaksjonene henter sin frukt fra ensomhet, fordi i ensomhet blir vår intimitet med hverandre utdypet. I ensomhet oppdager vi hverandre på en måte som fysisk tilstedeværelse gjør vanskelig om ikke umulig. I ensomhet kjenner vi et bånd til hverandre som ikke er avhengig av ord, gester eller handlinger, et bånd mye djupere enn vår egen innsats kan skape. . . .

I ensomhet blir vi klar over at vi var sammen før vi kom sammen, og at livet ikke er en skapelse av vår vilje, men snarere et lydig svar på realiteten av at vi er forent. Hver gang vi går inn i ensomhet, vitner vi om en kjærlighet som overgår vår mellommenneskelige kommunikasjon og forkynner at vi elsker hverandre fordi vi har blitt elsket først (1 Joh 4:19). Ensomhet holder oss i kontakt med den opprettholdende kjærligheten som vi henter styrke fra.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (v)

"I omvendelse og hvile er din frelse, i stillhet og tillit er din styrke." JESAJA 30:15 (NIV)

Ensomhet

Det er den mest grunnleggende menneskelige ensomheten som truer oss og er så vanskelig å møte. Altfor ofte vil vi gjøre alt for å unngå konfrontasjonen med opplevelsen av å være alene, og noen ganger er vi i stand til å lage de mest geniale enhetene for å forhindre at vi blir minnet om denne tilstanden. Vår kultur har blitt mest sofistikert når det gjelder å unngå smerte, ikke bare vår fysiske smerte, men også vår følelsesmessige og mentale smerte. Vi begraver ikke bare våre døde som om de fortsatt var i live, men vi begraver også smertene våre som om de egentlig ikke var der. Vi har blitt så vant til denne anestesitilstanden at vi får panikk når det ikke er noe eller ingen igjen som kan distrahere oss. Når vi ikke har noe prosjekt å fullføre, ingen venn å besøke, ingen bok å lese, intet TV-program å se på, eller ingen plate å spille av, og når vi står helt alene alene, kommer vi så nær åpenbaringen av våre grunnleggende menneskelig alenehet og er så redde for å oppleve en altomfattende følelse av ensomhet at vi vil gjøre hva som helst for å få det travelt igjen og fortsette spillet som får oss til å tro at alt er bra tross alt.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

I ensomhet møter vi vår kjærlige Gud

Ensomhet er stedet hvor 'Gud-med-oss' kan pakkes ut og hvor vår forbinde med Gud-som-er-vår-opprinnelse opprettes, vår kjærlige og velvillige Far og Mor, vår Frelser, vår ubetingede elsker. Og ensomhet er stedet hvor våre egne hjerter avdekker vår djupe lengsel etter å bli elsket betingelsesløst, og å elske med hele vårt vesen. Ensomhet er faktisk stedet for det store møtet, hvorfra alle andre møter får sin mening. I ensomhet møter vi Den-som-kaller-oss-elskede. I ensomhet forlater vi våre mange aktiviteter, bekymringer, planer og prosjekter, meninger og overbevisninger for å gå inn i nærværet av kjærlighet, nakne, sårbare, åpne og mottakelige. Her møter vi en Far/Mor Gud som er all kjærlighet, all omsorg, all tilgivelse. I ensomhet ledes vi til et personlig og intimt forhold til kjærligheten selv.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Siden vi lever av Ånden, la oss holde tritt med Ånden." (Gal 5,25 NIV)

Vi elsker fordi vi har blitt elsket først

Ensomhet er grunnen som fellesskapet vokser fra. Når vi ber alene, studerer, leser, skriver eller bare tilbringer stille tid borte fra stedene der vi kommuniserer direkte med hverandre, er vi potensielt åpnet for en dypere intimitet med hverandre. Det er en feilslutning å tro at vi vokser nærmere hverandre bare når vi snakker, leker eller jobber sammen. Mye vekst skjer sikkert i slike menneskelige interaksjoner, men disse interaksjonene henter sin frukt fra ensomhet, fordi i ensomhet blir vår intimitet med hverandre utdjupet. I ensomhet oppdager vi hverandre på en måte som fysisk tilstedeværelse gjør vanskelig om ikke umulig. I ensomhet kjenner vi et bånd til hverandre som ikke er avhengig av ord, gester eller handlinger, et bånd mye djupere enn vår egen innsats kan skape. . . .

I ensomhet blir vi klar over at vi var sammen før vi kom sammen, og at livet ikke er en skapelse av vår vilje, men snarere en lydig respons på realiteten av at vi er forent. Hver gang vi går inn i ensomhet, vitner vi om en kjærlighet som overgår vår mellommenneskelige kommunikasjon og forkynner at vi elsker hverandre fordi vi har blitt elsket først (1 Joh 4:19). Ensomhet holder oss i kontakt med den opprettholdende kjærligheten som vi henter styrke fra.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Å tilbringe tid alene med Gud er veien til håp

Intuitivt vet vi at det er viktig å tilbringe tid i alene. Vi begynner til og med å glede oss til denne merkelige perioden med ubrukelighet. Dette ønsket om ensomhet er ofte det første tegn på bønn, den første indikasjonen på at Guds Ånds nærvær ikke lenger forblir ubemerket. Når vi tømmer oss for våre mange bekymringer, oppdager vi ikke bare med tankene våre, men også med hjertet at vi aldri egentlig var alene, at Guds Ånd var med oss ​​hele tiden. Slik forstår vi hva Paulus skriver til romerne: «Lidelse gir tålmodighet . . . og tålmodighet gir utholdenhet, og utholdenhet gir håp, og dette håpet er ikke villedende, fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er gitt oss» (Rom 5:4-5). I ensomhet blir vi kjent med Ånden som allerede er gitt oss. Smerten og kampene vi møter i vår ensomhet blir dermed veien til håp, fordi vårt håp ikke er basert på noe som vil skje etter at våre lidelser er over, men på den virkelige tilstedeværelsen av Guds helbredende Ånd midt i disse lidelsene. Ensomhetsdisiplinen lar oss gradvis komme i kontakt med denne håpefulle Guds nærvær i våre liv, og lar oss også smake selv nå begynnelsen på gleden og freden som hører den nye himmelen og den nye jorden til.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Når vi ikke har noe å tape

Når vi føler oss ensomme har vi et slikt behov for å bli likt og elsket at vi er overfølsomme for de mange signalene i miljøet vårt og lett blir fiendtlige mot alle som vi oppfatter som avviser oss. Men når vi først har funnet sentrum av livet vårt i vårt eget hjerte og har akseptert vår ensomhet ikke som en skjebne, men som et kall, er vi i stand til å tilby frihet til andre. Når vi har gitt opp vårt ønske om å bli fullt ut oppfylt, kan vi tilby tomhet til andre. Når vi først er blitt fattige, kan vi være en god vert. Det er virkelig gjestfrihetens paradoks at fattigdom gjør en god vert. Fattigdom er den indre disposisjonen som lar oss ta bort forsvaret vårt og konvertere våre fiender til venner. Vi kan bare oppfatte den fremmede som en fiende så lenge vi har noe å forsvare. Men når vi sier: "Vennligst gå inn - mitt hus er ditt hus, min glede er din glede, min tristhet er din tristhet, og mitt liv er ditt liv," har vi ingenting å forsvare, siden vi ikke har noe å tape, men alt til gi.

- Henri Nouwen/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

Finn kilden til din ensomhet

Når du føler deg ensom, må du prøve å finne kilden til denne følelsen. Du er tilbøyelig til enten å flykte fra din ensomhet eller å dvele i den. Når du løper fra det, blir ikke ensomheten din egentlig mindre; du bare tvinger det ut av tankene dine midlertidig. Når du begynner å dvele ved det, blir følelsene dine bare sterkere, og du glir inn i depresjon.

Den åndelige oppgaven er ikke å unnslippe din ensomhet, ikke å la deg drukne i den, men å finne dens kilde. Dette er ikke så lett å gjøre, men når du på en eller annen måte kan identifisere stedet disse følelsene kommer fra, vil de miste noe av sin makt over deg. Denne identifiseringen er ikke en intellektuell oppgave; det er en hjerteoppgave. Med hjertet ditt må du søke etter det stedet uten frykt.

Dette er et viktig søk fordi det fører til at du oppdager noe godt om deg selv. Smerten av din ensomhet kan være forankret i ditt djupeste kall. Du kan finne ut at din ensomhet er knyttet til ditt kall til å leve fullstendig for Gud. Dermed kan din ensomhet bli åpenbart for deg som den andre siden av din unike gave. Når du først kan oppleve sannheten om dette i ditt innerste, kan du finne at din ensomhet ikke bare er tålelig, men til og med fruktbar. Det som først og fremst virket smertefullt, kan da bli en følelse som, selv om det er smertefullt, åpner for deg veien til en enda dypere kunnskap om Guds kjærlighet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Fra ensomhet til avsondrethet

For å leve et åndelig liv må vi først våge å gå inn i ørkenen av vår ensomhet og endre den ved milde og vedvarende anstrengelser til en hage av ensomhet. Dette krever ikke bare mot, men også en sterk tro. Så vanskelig som det er å tro at den tørre øde ørkenen kan gi uendelige varianter av blomster, er det like vanskelig å forestille seg at vår ensomhet skjuler ukjent skjønnhet. Bevegelsen fra ensomhet til avsondrethet er imidlertid begynnelsen på ethvert åndelig liv fordi det er en bevegelse fra de rastløse sansene til den avslappende ånden, fra den utadgående trangen til den innovergående søken, fra den fryktede klamringen til det fryktløse spill.

-  Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Sjeler som elsker Gud og stillheten

Sjeler som elsker Gud, føler en sterk tiltrekningskraft og dras

 mot ensomhet, for de vet at Gud snakker familiært med de som skyr verdens støy og distraksjoner ... Gud taler til sjelen i ensomhet, og av hans ord blir sjelen tent av guddommelig kjærlighet.

- Alphonsus Liguori (1696-1787)/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hva kan en koptisk munk lære oss i koronatider?

Jeg har tenkt mye på noe jeg hørte fader Lasarus (bildet), en nålevende disippel av dem hellige Antonios, si her om dagen. Det var en ting han ikke klarte seg uten, nemlig 'Guds helbredende kjærlighet'. Fader Lasarus, som var en ateistisk filosofiprofessor fra Australia før han ble koptisk munk, forteller om sine kamper mot sitt eget sinn, mor onde åndsmakter, der han lever i bønn og stillhet, i det golde ørkenlandskapet i en hule oppe i fjellene i nærheten av hellige Katharinaklosteret. Det er en ensom tilværelse. Det hender han skader seg,ved at han snubler i en stein, og brekker bein i kroppen. 

Men hva gjør du ute i ørkenen når du kjener på ensomheten? Når Gud synes langt unna? Når du ikke kan flykte inn i et fjernsynsporgram, eller en bok bok, for distraksjonens skyld? Hva gjør du når du ikke kan ringe til noen? Oppsøke noen?

Da har du 'den helbredende kjærligheten', sier fader Lasarus.

Det hellige Gudsnærværet.

Det slipper han innpå seg. 

Guds kjærlighet kan lege, forbinde sår, avhjelpe ensomheten. Om vi slipper den til!

Dette handler ikke om strev eller stress for å få til noe. Det handler om noe så enkelt som å si: 'Kom Herre Jesus, kom!' Og så slippe taket i din egen kontroll.

Slik har en munk i den egyptiske ørkenen noe å lære mennesker i koronatider!

Natten lyser som dagen

 Jesus er den gode hyrde. Han leter opp sauen som har gått seg bort. Faderen har sendt ham for å hente tilbake alle de som har gått seg vill. For å finne dem, må han selv gå ut i ørkenens ensomhet. Han må forene seg med sauene i all deres ensomhet og angst. Bare på den måten kan han føre dem tilbake til Faderen. 

Men da Jesus gikk inn i ørkenens håpløshet, ble den forvandlet. Nå er Gud også der. Natten er ikke lenger mørk, ensomheten er blitt til fellesskap.

Jesus er forenet med dem som roper ut sin angst og fortvilelse etter å ha vendt seg bort fra Gud. Jesus roper selv på korset: 'Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?' (Matt 27,46).

Det finnes ikke lenger noen absolutt ensomhet. Gud selv er med i menneskers fortvilelse. Han er med i det gudsforlatte. 

Jesus stiller seg midt i menneskehetens synd. Og da er det fortapte ikke lenger fortapt. Det har fått sin plass i Gud selv. Jesus har vært fortapt, og han er Gud. Han gjennomlyser selve gudsforlattheten med kjærlighet. 

Noen mennesker har et spesielt kall til å gå frivillig inn i den totale ensomheten, sammen med Jesus. De gjør det for at det skal finnes kjærlighet også der. Slike mennesker bærer verden tilbake til Gud.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 85

Gjemt unna for Gud, del 2

For mange er det vel lettest å måle åndelighet i synlige aktiviteter. Men hva med en tjeneste som bare er synlig for Gud? Jesus sa noe om dette i Bergprekenen: 'Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til Gud din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.' (Matt 6,6)

Har du hørt om Johannes den tause? Eller Johannes Hescykhasten? Ikke? Han levde i taushet i 76 år og hans hovedoppgave var å be!

Johannes ble født i Nicopolis i Armenia år 454 e.Kr. Han kom fra en familie av generaler og guvenører. Foreldrene hans døde da Johannes var 18. Dødsfallet førte til at Johannes valgte en monastisk vei. Han bygget et kloster og under hans ledelse vokste det frem en kommunitet bestående av 10 munker.

På grunn av lederegenskapene til Johannes valgte erkebiskopen av Sebaste å konsekrere ham som biskop av Colonia i Armenia. Men Johannes, som da var blitt 28 år, hadde ikke noe ønske om å bli biskop. Men lydig som han var holdt han ut i dette embetet i ni år. Da ville han trekke seg tilbake og leve i avsondrethet. Usikker på hvor veien bar videre dro han til Jerusalem.

En natt Johannes ba, så han et lysende kors på himmelen og han hørte en stemme som sa:

'Hvis du ønsker å bli frelst, følg dette lyset!'

Han så at lyset beveget seg og stanset ved Hellige Sabas kloster. 38 år gammel ble han en del av dette klosteret, som hadde 150 munker. Etter en stund gikk klosterets abbed med på at Johannes kunne få trekke seg tilbake og leve i et eget hermitage. Her levde han i bønn, stillhet og faste gjennom hele uken frem til lørdag og søndag. De dagene tilbrakte han i klosterfellesskapet. Etter å ha levd på denne måten i tre år, ble han klosterets forvalter.

Johannes var taus om sin fortid. Ingen i klosteret visste at han hadde vært biskop. Johannes ville leve i stillhet og bønn. En dag tenkte den hellige Sabas at Johannes måtte være en verdig kandidat for å bli viet til prest og presenterte ham for patriark Elias av Jerusalem. Johannes ba da om en personlig samtale med patriarken. I samtalen la Johannes vekt på at han ikke var verdig til å være prest, og at han var en stor synder. Det eneste Johannes ville var å leve i ørkenen og vente på at Herren skulle gjeste ham.

Det ble ingen prestevigsel. Johannes ble i sin celle i klosteret i fire år. Han snakket ikke med noen, uten med munken som kom med mat til ham.

I år 504 oppstod det en strid i klosteret. Hellige Sabas ble tvunget til å forlate klosteret, og Johannes benyttet anledningen til å flytte til ødemarkene i nærheten av klosteret. Han snakket bare med Gud. Etter en tid returnerte han til klosteret. Det skjedde etter at hellige Sabas hadde kommet tilbake og levde i sin celle i i 40 år.

Johannes den tause døde i 558 e.Kr. Han ble 104 år. I 78 av dem hadde han levd i stillhet og inderlig bønn til Gud.

----
Første del av denne serien ble publisert torsdag 12.september 2019.

Gjemt unna for Gud, del 1

'De stille i landet' er et begrep. Det er de som ikke gjør så mye vesen av seg, mennesker som i egne og kanskje også andres øyne, ikke er så 'viktige'. Det finnes mange slike. Jeg tror, at Herren har 'gjemt unna', menn og kvinner som spiller avgjørende roller i Guds rike, uten at de selv er klar over det eller er svært forsiktige med å snakke om det oppdraget Herren har betydd dem. Noen kommer vi sikkert til å få høre om, mens andre vil forbli ukjente helt til de får nsin belønning i himmelen. Først da vil det avdekkes for Kristi kropp hvem de var og hva de utrettet.

Jeg opplever at Herren har talt til om dette en lang tid nå.

Dette er mennesker med spesielle forbønnsoppdrag for landet vårt, ja, for nasjoner, som strider i bønn. De har del i Kristi lidelsesfellesskap, de lider på grunn av tilstanden i Kristi kropp. Noen av dem har ikke stor bevegelighet på grunn av sykdom. Andre har en barmhjertighetstjeneste, mens andre igjen lever i stillhet og bønn for Guds ansikt, og venter bare på den rette tiden for å gjøre det Gud har kalt dem til.

I denne artikkelserien skal du få møte noen av dem. Noen fra kirke- og vekkelseshistorien, andre fra vår egen tid og vi skal se nærmere på det bibelske grunnlaget for disse menneskenes liv og kall og utrustning.

La meg aller først si at alle, uten unntak, selv om de kan være svært forskjellige, har et særtrekk:

De er alle til for Herren selv, ikke seg selv. De lever for Ham, og Ham alene. Herrens glede er deres glede. Herrens sorg er deres sorg. De er satt til side, gjemt unna for Ham, ofte skjult for andres øyne. De vandrer for Herrens ansikt.

En slik mann var Eufrosynus, som levde på 800-tallet. Vi feiret hans minnedag i Kristi himmelfartskapellet i går.

Eufrosynus arbeidet som kokk i et klosterkjøkken. Mens han arbeidet, tenkte han alltid på Gud, han levde i bønn og faste og satte brødrene i kommuniteten høyere enn seg selv. Ofte måtte han tåle kritikk og urettferdighet fra dem. Likevel viste han stor tålmodighet mot dem og tok aldri igjen.

Eufrosynus holdt skjult for brødrene det rike livet i Gud.

En natt hadde klosterets abbed en drøm. Han drømte at han var i himmelen sammen med Eufrosynus. Abbeden spurte ham hvorfor han var der, og Eufrosynus svarte at han var der på grunn av Guds store barmhjertighet og nåde. Da abbeden spurte om han kunne ta noe med seg fra himmelen, svarte Eufrodynus at han kunne ta det han hadde lyst på. Abbeden så noen epler som så så velsmakende ut. Munken gav abbeden dem i en duk.

Da abbeden våknet, fant han tre store epler ved siden av puten sin. Han husket drømmen og gikk inn på kjøkkenet, der han traff Eufrodynus og spurte ham: 'Hvor var du i går kveld?' Eufrodynus svarte ham: 'Der du var.'

Abbeden fortalte de andre munkene om det som var skjedd. Alle som en ble overrasket. Men da de oppsøkte Eufrodynus for å ære ham, hadde han allerede forsvunnet ut i ødemarkene. Her gjemte han seg for å slippe unna dem. Han vendte aldri tilbake til klosteret.

fortsettes

Er det plass for syke mennesker i Guds rike og kirke?

Er det behov for mennesker som sliter med sykdom og som er fysisk redusert i Guds rike?  Finnes det noen tjenester for dem? Du synes kanskje spørsmålet er litt merkelig og at svaret er et opplagt ja? Det er kanskje fordi du selv ikke er satt til side og opplevd langvarig, kronisk sykdom. Svaret er nemlig ikke nødvendigvis ja. Med langvarig og ikke minst ved kronisk sykdom er det ikke bare sykdommen som setter spor. Ensomheten gjør det også. Og følelsen av å være ubrukelig. Venner slutter å ringe. Du blir ikke bedt med på noe lenger. Du er kort og godt ikke regnet med. Jeg har kjent på noe av dette selv etter at jeg ble alvorlig syk. Noen av mine venner har for lengst sluttet å ringe eller ta kontakt. Det er sikkert mange årsaker til dette. De er travle, de har sine forpliktelser, men det er noe underlig med dette: Da man var frisk hadde de alltid tid.

Jeg får av og til høre at jeg klager for mye. Syter. Jeg burde visst være mer positiv. Hvem sier dette? Friske mennesker. Jeg forsøker bare å være ærlig med eget levd liv. Jeg er av og til sliten av å være et objekt for forbønn. Hvis jeg ikke blir helbredet, er jeg likevel et fullverdig menneske? Eller er jeg da en tviler? En vantro? En Gud har forlatt? Eller er jeg et helt menneske, elsket av Gud, selv om jeg er og vil forbli syk resten av livet.

Jeg har funnet ut at det er en forakt for svakhet i mange kristne sammenhenger. Det skremmer meg.

Jeg undrer meg på årene fremover? Når Parkinsons sykdommen kanskje setter flere spor i kroppen, er det da noen menigheter som vil ha meg til å undervise eller forkynne? Eller er det ikke plass for kronisk syke i menigheten?

Nå lurer du kanskje på hvorfor det er et bilde av en eldre kvinne på denne siden? Det er fordi det Lille søster Magdaleine av Jesus! En av mine store troshelter. Hun var kronisk syk, fysisk begrenset, men reiste likevel verden rundt. Utrettelig på oppdrag for Jesus. Trøstet, oppmuntret, forkynte de gode nyhetene, ba for de som ønsket forbønn, underviste. Hennes liv var et sterkt vitnesbyrd om Jesus. Hun bar med seg Guds nærvær over alt hun kom. Men hun var et skjørt, skrøpelig menneske. Vel kjent med sykdom.

Ved en anledning sa hun det slik:

"Elsk hverandre, se Jesus i enhver av de andre. Glem aldri at dere har ofret alt av kjærlighet til Jesus. Han må ha førsteplassen hos dere. Dere må ikke foretrekke noen fremfor Ham. Han har alle rettigheter! Dere er intet. Han har alle rettigheter! Dere er intet. Han er alt. Vær kjærlige og gode. Man angrer aldri at man har vært for god. Men man angrer ofte det motsatte. Ha et hjerte som er stort og vidt for verden..."

Jeg vil bli som lille søster Magdeleine av Jesus.

Delt ensomhet

"En venn er mer enn en terapeut eller skriftefar - og en venn kan iblant lege oss og tilsi oss Guds tilgivelse.

En venn er en som vi kan dele ensomheten, tausheten og bønnen med. Sammen med en venn kan vi se på et tre og si: "Er det ikke vakkert" eller sitte på stranden og taust se solen forsvinne bak horisonten. Vi behøver ikke si eller gjøre noe spesielt. Sammen med en venn kan vi være stille og vite at Gud finnes der for oss begge."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Å være alene

"Å være alene skiller meg ikke fra de andre; det hjelper meg å elske dem mer ømt, realistisk og oppmerksomt.

Jeg har begynt å skille mellom den falske ensomheten som er en flukt fra andre for å være alene med sin egoisme, tristhet eller forslått følsomhet, og den sanne ensomheten som er fellesskap med Gud og andre."

Jean Vanier i boken Community and Growth, side 189. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Avhengig av Gud

"Når vi går inn i ensomheten for å være sammen med Gud, oppdager vi raskt hvor avhengig vi er. Uten alt det som distraherer oss i det daglige livet kjenner vi oss spente og urolige. Når ingen snakker, roper, behøver hjelp, kjenner vi oss ganske snart verdiløse. 

Siden begynner vi å undre oss om vi virkelig er verdifulle, dugelige, betydningsfulle. Vi får lyst til raskt å ta oss ut av den forferdelige ensomheten og bli engasjerte igjen, slik at vi kjenner at vi er 'noen'. Men dette er en fristelse, for det som gjør oss til noen er ikke andres reaksjoner men Guds evige kjærlighet til oss.

For å se sannheten om oss selv må vi i ensomheten være avhengige av Gud, som er den som gjør oss til den vi er."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Ensomhet

'Ensomhet synes å være en essensiell menneskelig erfaring. Det handler ikke bare om det å være alene. Ensomhet er ikke det samme som å trekke seg unna. Vi kan være alene, og likevel lykkelige, fordi vi vet at vi er en del av en familie, et fellesskap, ja, en del av universet.

Ensomhet er en følelse av ikke å være del av noe, av å bli skjært vekk. Det er en følelse av å være uverdig, av ikke å være i stand til å holde ut stilt overfor et univers som synes å motarbeide oss.

Ensomhet er en følelse av å være skyldig. Av hva da? Av å eksistere? Av å være dømt. Av hvem? Vi vet ikke. Ensomhet er en smak av døden'.

Jean Vanier i Becoming Human, side 33. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Pastorer kjemper med depresjon og ensomhet

I et intervju med Tullian Tchividjian, som nylig sto frem i media og snakket om sin egen utroskapshistorie, og de følgene den har fått for ham selv og hans familie, fremkommer det også opplysninger som burde få oss alle til å tenke oss om:

En undersøkelse blant amerikanske pastorer viser at 70 prosent av de spurte forteller at de konstant kjemper mot depresjon, mens 71 prosent av dem kjenner seg utbrente. 80 prosent av de spurte sier at pastortjenesten har påvirket deres familier på en negativ måte. 70 prosent av de pastorene som deltok i undersøkelsen forteller at de ikke har noen nære venner.

Flere av pastorene som blir tatt i utroskap velger å ta sitt eget liv.

Undersøkelsen viser også at 72 prosent av pastorene som deltok i undersøkelsen kun studerer Bibelen i forbindelse med de prekener de skal holde.

Hva forteller dette om pastortjenesten? Om forventningspress? Hva gjøres for å hjelpe pastorer med deres arbeidssituasjon? Hva gjøres for å hjelpe dem med deres eget bønneliv?

Jeg lar spørsmålene stå åpne. Dette burde oppta alle oss som er medlem av en lokal forsamling. Jeg tror ikke folk helt forstår hva det koster å være pastor i en forsamling, med alle utfordringene, alle forventningene om å lykkes, kravene om å få menigheten til å vokse, alle konfliktene som pågår til stadighet, og ikke minst møtet med alle som vet så mye bedre om det meste som burde gjøres.

Jeg har selv kjent på mye av dette, ikke minst på ensomheten i tjenesten.

Du kan lese intervjuet i det anerkjente tidsskiftet Christianity Today her:

http://www.christiantoday.com/article/why.do.some.pastors.caught.cheating.kill.selves.tullian.tchividjian.says.he.knows/62274.htm