Selvmordsepidemi rammer Iran - fører til at mange blir kristne

Det er nå så mange som begår selvmord at iranske myndigheter snakker om en epidemi. Svært mange av de som tar livet sitt er kvinner og ungdommer. Det islamske regimet har skapt tøffe omgivelser hvor lykke handler om promiskuitet, noe som driver mange inn i depresjon.

Et tema som går igjen i de mange vitnesbyrdene fra iranere som kommer til tro på Jesus, er at de var svært nedtrykte når de kom til tro på Jesus, og hadde vurdert selvmord som en vei ut av depresjonen. Da kom Jesus.

Men det er mange iranere som ikke har hørt om Jesus, og som blir forhindret på grunn av myndighetenes strenge forbud mot kristen innflytelse.

La oss fortsette å be for Iran om at mange må komme til tro på Jesus, og finne en vei ut av fortvilelsen.

En pastors selvmordsbrev

Det du her er i ferd med å lese er noe av det sterkeste jeg noen gang har oversatt!

"Hei! Mitt navn er Tullian Tchividjian (bildet). Jeg pleide å være pastor. Noen vil til og med si at jeg var en fremgangsrik pastor. Jeg ledet en stor kirke som hadde en egen skole og et seminar, jeg skrev en bok om året, reiste vidt og bredt over hele landet og talte på konferanser, i menigheter og ved ulike anledninger. Om noen vil definere en berømt pastor, så var jeg en av dem. Og så raste alt sammen.

Det var to ting jeg var helt sikker på ville vare livet ut (ved siden av min relasjon til Gud): mitt 21 årige ekteskap og mitt kall som hovedpastor for den historiske Coral Ridge Presbyterian Church i Ft. Lauderdale, Florida. Begge deler raste sammen våren og tidlig på sommeren 2015.

Først ekteskapet mitt. Så min posisjon i menigheten. Og med de to tapene fulgte tusenvis av andre tap. Tap av nære vennskap. Tap av økonomisk sikkerhet, tap av en hensikt, jeg mistet tilliten til Guds godhet, jeg mistet håpet, gleden, mulighetene, tap av livet, slik jeg kjente det. Livet gikk fra det som synes å være et eventyr til følelsen av en voldsom tragedie.

Men om enn hvor sjokkerende alle disse tapene er, så sjokkerte min umiddelbare reaksjon meg enda mer: sinnet, den stadig skiftende selvbebreidelsen, hevntørsten, den bitre arrogansen, selvrettferdigheten, den selvrettferdige motstanden, den kontroll-hungrige manipuleringen, den villedede rasjonaliseringen, den djupe egoismen, den perverterte følelsen av berettigelse. Kanskje disse avskyelige ting som strømmet fra mitt indre med en slik naturlig letthet ikke burde sjokkere meg. Tross alt, jeg var kjent for min åpenhet om mitt eget rot, jeg har snakket åpent om min synd og egoisme, mine feil og frykt, min stolthet og mine smerter.

Jeg har aldri innbilt meg at jeg har 'fått det til', alt sammen. Faktisk er en av grunnene til at folk lytter til mine prekener, leser mine bøker eller kommer for å høre meg tale når jeg er på reise, er fordi jeg snakket ærlig om min sønderknuselse og den fantastiske Guds nåde som dekker oss på vårt verste. Jeg ble kjent for å si at Gud elsker dårlige mennesker fordi dårlige mennesker finnes. Så jeg visste at jeg var dårlig, bare ikke at det var så ille fatt med meg.

Sannheten er imidlertid at vi er svært gode advokater når det gjelder våre egne feil, men veldig gode dommere når det gjelder andres feil. Som en av mine rådgivere sa til meg: det er ikke omstendighetene som skaper hjertets tilstand; det er motsatt, det er omstendighetene som viser tilstanden i vårt hjerte. Og det som ble åpenbart for meg av det som fantes i mitt hjerte var skremmende og destruktivt. Denne ekle sannheten om meg selv (og den desperate ensomheten som jeg følte på grunn av det) gjorde at jeg fikk lyst til å ta mitt eget liv. I mitt mørkeste øyeblikk (etter å ha undersøkt i to timer for å finne den beste måten å gjøre det på), skrev jeg dette:

'Ord kan ikke uttrykke den smerte jeg føler for alt det vonde jeg har forårsaket. det har blitt for mye å bære. Basert på hva jeg har gjort og smerten jeg har forårsaket, har jeg konkludert med at det er tryggest for alle de jeg elsker at jeg bare forsvinner. Livet uten håp er som døden. Når alt kommer til alt prøvde jeg. Jeg prøvde virkelig, jeg prøvde. Gud vet at mine unnskyldninger og mine uttrykk for kjærlighet var ekte. Så ekte. Men hva gjør vel det når folk du har påført smerte ikke vil tro deg? Jeg forstår hvorfor de ikke gjorde det. Gitt det siste jeg gjorde, hvorfor skulle de? Så når det ble klart at de som elsker meg mest ikke ville ha noe å gjøre med meg, ble det valget jeg måtte ta veldig klart. I første omgang ble jeg sint og defensiv når jeg ble fortalt hvilket monster, ondt, motbydelig vesen jeg var, osv. Men det sank inn, og til slutt trodde jeg det. Jeg er alle de tingene. Herre, vær nådig mot meg! Et siste ord til menigheten: Når folk viser hvor elendige de er, prøv å hjelp dem. Gjør ditt beste for å ofre alt for å hjelpe dem. Mest sannsynlig har de rotet det til fordi de trenger hjelp. Ikke snu ryggen til dem. Gå etter dem. Noe er galt med dem og de trenger hjelp.'

Hvordan klarte jeg å bli så desperat? Hvordan klarte jeg å komme dit hen at alt ble så mørkt at jeg faktisk ønsket å ta livet av meg?

Slik jeg ser det nå klarte jeg ikke å se at denne eksplosjonen var noe som hadde bygget seg opp gjennom noen år. Skiftet fra å finne min identitet i evangeliets budskap fra en identitet som en fremgangsrik forkynner gikk tregt. Det kom som sakte kryp fra tidevannet i stedet for en plutselig flodbølge. Det har vært en smertelig lekse for meg dette, at jo mer du fester din identitet og følelse av verdi i noe eller noen som er mindre enn Gud, jo mer smerte vil du oppleve når du mister alt.

Jeg hadde virkelig tatt feil når det gjelder hvem jeg har satt min tillit til. Jeg hadde satt min tillit til status, omdømme, makt og posisjon, måten jeg snakket på og den ros jeg fikk, økonomisk trygghet og fremgang. Med andre ord: tillit til ting som var mindre enn Gud og Hans nåde - ting som var ustabile, flyktige og som kunne bli tatt bort. Fordi jeg i det essensielle hadde satt min lit ting som er mindre enn Gud, førte mitt tap ikke bare til sorg, smerte, skam og anger. Det førte også til en alvorlig identitetskrise. Uten disse tingene og menneskene jeg hadde kommet til å stole på, og som fikk meg til å føle at jeg betydde noe, visste jeg ikke lenger hvem jeg var. Jeg følte meg død. Derfor kunne jeg like så godt være død.

De siste to årenes reise har vært en total dekonstruksjon - ikke bare ytre sett, men også på det indre område. Utforskingen av hvem jeg er, hvem Gud er, hva som er ekte, det som teller, osv, har vært ren stripping. Jeg har følt det som huden smertelig blir dratt av mine bein. Akkurat når jeg synes at jeg ikke klarer mer, tar Gud meg med til et annet nivå og graver djupere. Selv om det har vært veldig smertefullt, har det også vært veldig befriende. Som min rådgiver og mentor sa det her om dagen: 'Hensikten med de lidelsene du går igjennom, er å sparke deg inn i en ny frihet fra falske definisjoner av hvem du er.' Så sant det er. Døden før en oppstandelse har alltid vært og vil alltid være måten Gud gjør det på. En mørk desperasjon går alltid forut for en djup befrielse. Det er håp. Det er min eneste livline.

Så, om du er en pastor eller en tidligere pastor eller bare et rundjult og utbrent menneske, her er den virkelig gode nyheten:

Hvem du virkelig er har ingenting med deg å gjøre - hvor mye du kan oppnå, hva du kan utrette, hva du har gjort eller unnlatt å gjøre, størrelsen på kirken din eller hvor stor din synd er, din oppførsel (god eller dårlig), sine styrker, svakheter, familien din eller din bakgrunn, utdannelsen du har, utseende, osv. 

Din identitet er forankret i Kristi prestasjon, ikke din; Hans styrke, ikke din; Hans seier, ikke din. Evangeliet befrir deg ikke bare fra hva andre sier om deg; det frigjør deg fra hva du tenker om deg selv.

Det betyr at Han er lyset i enden av den mørke tunnelen. Og Han kommer ikke til å gå sin vei. Andre kan gå, men Han vil bli. Som Winston Churchill er kjent for å ha sagt: Når du går gjennom helvete, fortsett å gå!

Ditt liv er langt fra over. Faktisk kan det bare være begynnelsen.

Pastorer kjemper med depresjon og ensomhet

I et intervju med Tullian Tchividjian, som nylig sto frem i media og snakket om sin egen utroskapshistorie, og de følgene den har fått for ham selv og hans familie, fremkommer det også opplysninger som burde få oss alle til å tenke oss om:

En undersøkelse blant amerikanske pastorer viser at 70 prosent av de spurte forteller at de konstant kjemper mot depresjon, mens 71 prosent av dem kjenner seg utbrente. 80 prosent av de spurte sier at pastortjenesten har påvirket deres familier på en negativ måte. 70 prosent av de pastorene som deltok i undersøkelsen forteller at de ikke har noen nære venner.

Flere av pastorene som blir tatt i utroskap velger å ta sitt eget liv.

Undersøkelsen viser også at 72 prosent av pastorene som deltok i undersøkelsen kun studerer Bibelen i forbindelse med de prekener de skal holde.

Hva forteller dette om pastortjenesten? Om forventningspress? Hva gjøres for å hjelpe pastorer med deres arbeidssituasjon? Hva gjøres for å hjelpe dem med deres eget bønneliv?

Jeg lar spørsmålene stå åpne. Dette burde oppta alle oss som er medlem av en lokal forsamling. Jeg tror ikke folk helt forstår hva det koster å være pastor i en forsamling, med alle utfordringene, alle forventningene om å lykkes, kravene om å få menigheten til å vokse, alle konfliktene som pågår til stadighet, og ikke minst møtet med alle som vet så mye bedre om det meste som burde gjøres.

Jeg har selv kjent på mye av dette, ikke minst på ensomheten i tjenesten.

Du kan lese intervjuet i det anerkjente tidsskiftet Christianity Today her:

http://www.christiantoday.com/article/why.do.some.pastors.caught.cheating.kill.selves.tullian.tchividjian.says.he.knows/62274.htm

Tar sitt liv på grunn av ensomhet

Den amerikanske misjonæren og pastoren, Eric Foley, skrev noe her om dagen som gjorde meg uendelig trist.

Han skrev om nordkoreanere som klarer å hoppe av til Sør-Korea. De tas godt om av sør-koreanske myndigheter som sørger for hus, penger, ulike helsetilbud, utdannelse og jobbtrening.

Alt burde derfor ligge til rette for et godt liv.

Men - for det er et betydelig men i denne sammenhengen: Nordkoreanere som hopper av til Sør-Korea har den høyeste selvmordsfrekvensen i hele verden!

Årsak: ensomhet.

Tenk det! I landet som har noen av de aller største menighetene i verden!

I Rom 12,13 skriver apostelen Paulus: '... legg vinn på gjestfrihet'.

Og i Hebreerbrevet leser vi:

'Glem ikke gjestfriheten, for ved den har noen hatt engler på besøk uten å vite det'. (Hebr 13,2)

Hvordan står det til i Norge? Er vi gjestfrie mot de fremmede?

Jesus sa: 'Jeg har fremmed og dere tok imot meg ...' (Matt 25,35b)

Her er en film hvor Eric Foley taler om dette temaet:

 https://www.youtube.com/watch?v=8XKL7w-ISLg

Rick Warren etter sønnens død: Sykdommen du har er ikke din identitet!

- Sykdommen du har er ikke din identitet!

Det sa pastor Rick Warren når han talte til sin menighet, Saddleback Church i det sørlige Carlifornia i går formiddag. Den store kirkesalen var fullpakket når Rick Warren og hans kone Kay entret talerstolen for første gang etter sønnens tragiske død.

Det har gått 17 søndager sist. Som kjent tok sønnen Matthew (27) sitt eget liv etter mange års psykisk sykdom. 22.000 mennesker lyttet intenst til at ekteparet delte sin historie om hvordan de to har funnet håp midt i håpløsheten. Ikke bare var kirkesalen fylt til randen, men det var også satt opp telt utenfor kirkebygget.

Når Rick og Kay vandret hånd i hånd inn på plattformen, reiste forsamlingen seg og klappet. Da begynte Kay å gråte, kysset henne på pannen, mens han gråtende sa: 'Elsker dere alle sammen! Så tok han en liten pause, før han begynte å tale. Først takket han staben, menigheten, og de hundrevis av menneskene som har støttet familien Warren de siste månedene. Men først og fremst takket han sine to andre barn, Amy og Josh, som elsket Matthew og hadde hjulpet sine foreldre så mye. 'De er virkelig mine helter,' sa Rich Warren før hans stemme brast på nytt.

Ba i 27 år om at sønnen skulle bli helbredet
Ekteparet Warren talte ærlig om om deres kamp med sønnens psykiske lidelse:

-  I 27 år ba jeg hver eneste dag om at Gud skulle helbrede min sønns mentale sykdom. Det var nr 1 bønnen min. Det er ingen fornuft at denne bønnen ikke skulle bli hørt.

Kay Warren fortalte at det var visse skriftsteder som handlet om håp som hun ikke klarte å lese før måneder etter at Matthew var funnet død.

For første gang delte ekteparet Warren om hvordan de ble gjort kjent med at sønnen var død. Om morgenen den 5.april befant Rich Warren seg hos fastlegen sin. Begge hadde våknet med en følelse av at noe ikke var bra med Matthew. Rich Warren var hos legen fordi han hadde dobbeltsidig lungebetennelse. Han hadde bedt broren sin om å preke for seg. Tittelen på budskapet var: 'Hva gjør du på denen verste dagen i ditt liv?' Kay var i ferd med å ta på seg et smykke, i det hun sa: 'Velg glede!' Verken Warren eller Kay klarte å slippe tanken om at noe var galt med sønnen Matthew. Så begge dro hjem til ham for å sjekke. Bilen hans sto utenfor huset. Huset var låst, og ingen åpnet døra når de ringte på. De tok kontakt med politiet, mens de ventet gråtende. De fryktet det verste. Og det stemte. Sønnen hadde skutt seg selv.

De siste fire månedene har familien funnet styrke i menighetsfellesskapet. Spesielt har de funnet trøst i ordene fra profeten Jesaja 43,2: 'Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg'. Og ordene fra 2.Kor 1,3-4: 'Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem er i all slags trengsel, med den trøst vi selv blir trøstet med av Gud'.

Familie og venner har stått hos dem hele veien. Rick Warren sa det slik:

- I denne familien er det mye hardved. Satan valgte feil team når han slo til mot oss.

Satte sitt håp til Gud
Rich og Kay Warren valgte å sette sitt håp til Gud, og Gud har tørket bort hver tåre fra deres kinn.  Rich var tydelig på at han fortsatt vil kjempe for mennesker med psykiske lidelser, og vil kjempe for å fjerne det stigma psykisk sykdom er for mange:

'Din sykdom er ikke din identitet, og de kjemiske kroppslige reaksjonene er ikke din karakter. Vi er her for dere', sa han henvendt til alle som sliter med psykiske lidelser.

Rick Warren taler om sønnens tragiske død i en ny prekenserie

Det er en hardt prøvet far og pastor som entrer talerstolen igjen for første gang etter sønnens tragiske død.

Til helgen skal Rick Warren (bildet) tale i Saddleback Church igjen for første gang tre måneder etter at hans 27 år gamle sønn, Matthew, valgte å ta sitt eget liv.

Søndag begynner han på en ny prekenserie med tittelen: 'Hvordan komme deg igjennom det du går igjennom'.

Ingen som ikke har vært i Rick Warrens sted kan ane hva han og hans nærmeste familie og menighet har gått igjennom. Hele tiden har de vært åpne med det som har skjedd. Nå er tiden inne for å dele noen av de erfaringene de har gjort ved å gå gjennom dødsrikets dal.

Selvmord er fortsatt et tabubelagt område i kristne kretser, og det er mange som ikke våger å snakke om den smerten de bærer på når noen av deres nærmeste velger å gjøre slutt på livet. Mange vet heller ikke hvordan de skal møte pårørende til de som har begått selvmord. Derfor skal det bli spennende å høre hva Rick Warren har å dele. Jeg kommer tilbake til dette ved en senere anledning.