Natten lyser som dagen

 Jesus er den gode hyrde. Han leter opp sauen som har gått seg bort. Faderen har sendt ham for å hente tilbake alle de som har gått seg vill. For å finne dem må han selv gå ut i ørkenens ensomhet. Han må forene seg med sauene i all deres ensomhet og angst. Bare på den måten kan han føre dem tilbake til Faderen.

Men da Jesus gikk inn i ørkenens håpløshet, ble den forvandlet. Nå er Gud også der. Natten er ikke lenger mørk, ensomheten har blitt til fellesskap. 

Jesus er forenet med dem som roper ut sin angst og fortvilelse etter å ha vendt seg bort fra Gud. Jesus roper selv på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Matt 27,46).

Det finnes ikke lenger noen absolutt ensomhet. Gud selv er med i menneskets fortvilelse. Han er med i det gudsforlatte. 

Jesus stiller seg midt i menneskehetens synd. Og da er det fortapte ikke lenger fortapt. Det har fått sin plass i Gud selv. Jesus har vært fortapt og han er Gud. Han gjennomlyser selve gudsforlattheten med kjærlighet.

Noen mennesker har et spesielt kall til å gå frivillig inn i den totale ensomheten, sammen med Jesus. De gjør det for at det skal finnes kjærlighet også der. Slike mennesker bærer verden tilbake til Gud. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 85

Om å gjøre Herren til sin bolig

 Nettene er fortsatt vanskelige for meg. Hjelpeløsheten, det å må ha hjelp til å komme inn og ut av senga er ingen god følelse. Av og til blir jeg redd. 

Men det er også en øvelse i den totale overgivelsen i Guds hender. Salme 31,6 og vers 16 er blitt en daglig følgesvenn, og jeg ber disse ordene med tillit til Gud: "I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud...Mine tider er i din hånd."

Men jeg har også landet i Salme 90,1-2: "Herre, du har vært en bolig for oss i slekt etter slekt. Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, fra evighet til evighet er du, Gud."

Å gjøre Herren til sin bolig, er selve hemmeligheten. Herren er en bolig, fra slekt til slekt. Dette kan lett bli fine ord. Så jeg må gjøre meg erfaringer av å bo i Gud. I mellomtiden søker jeg og finne "nattely i skyggen av Den veldige." (Salme 91,1)

Natten lyser om dagen

 Jesus er den gode hyrde. Han leter opp sauen som har gått seg bort. Faderen har sendt ham for å hente tilbake alle de som har gått seg vill. For å finne dem, må han selv gå ut i ørkenens ensomhet. Han må forene seg med sauene i all deres ensomhet og angst. Bare på den måten kan han føre dem tilbake til Faderen.

Men da Jesus gikk inn i ørkenens håpløshet, ble den forvandlet. Nå er Gud også der. Natter er ikke lenger mørk, ensomheten er blitt til fellesskap. 

Jesus er forent med dem som roper ut sin angst og fortvilelse etter å ha vendt seg bort fra Gud. Jesus roper selv på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Matt 27,46).

Det finnes ikke lenger noen absolutt ensomhet. Gud selv er med i menneskets fortvilelse. Han er med i det gudsforlatte. 

Jesus stiller seg midt i menneskehetens synd. Og da er det fortapte ikke lenger fortapt. Det har fått sin plass i Gud selv. Han gjennomlyser selv gudsforlattheten med kjærlighet.

Noen mennesker har et spesielt kall til å gå frivillig inn i den totale ensomheten, sammen med Jesus. De gjør det for at det skal finnes kjærlighet også der. Slike mennesker bærer verden tilbake til Gud. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 85

Dagen kommer ut av natten

Spørsmålet om tiden og evigheten opptar mine tanker denne høstmåneden. "Alt har sin tid", sier vismannen som skrev boken som har fått navnet Forkynneren, og som er en del av Bibelens kanoniske skrifter. "Det er en tid for alt som skjer under himmelen." 

Våre norske kristenrøtter er keltiske, og for de keltiske kristne begynte den nye dagen ved solens nedgang eller ved natt . Der lignet de på jødene. Den nye dagen kommer ut av natten. Det er noe profetisk over dette. Lyset kommer ut av mørket. Allerede på Bibelens første blad heter det: "Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud: Det bli lys! Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag." (1.Mos 1,2-5)

Ifølge den samme tankegangen, om at dagen kom ut av natten, begynte også årstidene med mørke, og dermed ble vinteren starten på det nye året for kelterne. Dagene, årstidene og året ble sterke symboler som handler on at vår pilegrimsreise går gjennom mørke til lys. 

Derfor grunner jeg mye på disse ordene fra profeten Jesaja disse dagene:

"Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren som kaller deg ved navn, Israels Gud." (Jes 45,3)

Det aner meg at det er noen brådjup i dette verset.

En bønn når natten faller på

Herre, du lar lovsanger lyde i den ravnsvarte natta, mørket klarer ikke å bite seg fast, for tonene dine lager sprekker der lyset siver inn.

Selv synger jeg med sordin,
og med sprukken stemme.

Tonene dine er ikke alltid hørbare. Støyen i mitt indre gjør forsøk på å ta kvelertak på dem. Men varsomt spiller du lullabies.

Og der - langt bortefra - som i en drøm
hører jeg ordene dine.

Du synger kjærlighetssanger over meg.

Jeg sovner med Fadervåret.

Gjøvik ved midnatt, 21.september 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

En bønn når dag glir over i natt

Herre, hold rundt meg, det mørkner. La meg høre hjerteslagene dine, ditt rolige åndedrag. 

Himmelen var blankskurt i daggryet. 

Men dagene går
- som krappe vingeslag, 
som grågås som fossror over himmelhavet
- altfor fort. 

Dagene eter opp år. 
Nådeløst.
Hvor er pauseknappen?

Herre, du vandret gjennom hagen
da dagen var blitt sval.
Du finner meg,
som du fant Adam og
Eva da de gjemte seg. 

Du er mitt skjulsted.
Hos deg finner jeg nattely.

Ropene mine er som de såre ropene fra ei vipe i fjellet.

Gjøvik natten til 21.august 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

Ei bøn for deg

Noen netter nå har hjerteproblemene og cystene i lungene skapt så store smerter at det har vært vanskelig å sove. Da har jeg et dikt av Arnfinn Haram, kommet til meg. Det er så vakkert:

Ei bøn for deg

Fred,
kvile over deg min ven
som eg takkar
for at eg har funne veg
til mennesket i meg
den einaste vegen
til Gud

lett er det ikkje
å gå han
lett ei heller
å gå saman

endå er vi ikkje framme
endå reiser bakkane seg
opnar kløftene seg

no er det freden din
som er ropet mitt
bøna mi

Krist røre ved panna di
stryke deg over håret
stå stille
ved sida di
opne døra
til ljoset

der ventar han deg.

(Arnfinn Haram: Babylonsk harpe. Efrem forlag, 2013, 2.opplag, side 52-53)