Natten lyser om dagen

 Jesus er den gode hyrde. Han leter opp sauen som har gått seg bort. Faderen har sendt ham for å hente tilbake alle de som har gått seg vill. For å finne dem, må han selv gå ut i ørkenens ensomhet. Han må forene seg med sauene i all deres ensomhet og angst. Bare på den måten kan han føre dem tilbake til Faderen.

Men da Jesus gikk inn i ørkenens håpløshet, ble den forvandlet. Nå er Gud også der. Natter er ikke lenger mørk, ensomheten er blitt til fellesskap. 

Jesus er forent med dem som roper ut sin angst og fortvilelse etter å ha vendt seg bort fra Gud. Jesus roper selv på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Matt 27,46).

Det finnes ikke lenger noen absolutt ensomhet. Gud selv er med i menneskets fortvilelse. Han er med i det gudsforlatte. 

Jesus stiller seg midt i menneskehetens synd. Og da er det fortapte ikke lenger fortapt. Det har fått sin plass i Gud selv. Han gjennomlyser selv gudsforlattheten med kjærlighet.

Noen mennesker har et spesielt kall til å gå frivillig inn i den totale ensomheten, sammen med Jesus. De gjør det for at det skal finnes kjærlighet også der. Slike mennesker bærer verden tilbake til Gud. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 85

Dagen kommer ut av natten

Spørsmålet om tiden og evigheten opptar mine tanker denne høstmåneden. "Alt har sin tid", sier vismannen som skrev boken som har fått navnet Forkynneren, og som er en del av Bibelens kanoniske skrifter. "Det er en tid for alt som skjer under himmelen." 

Våre norske kristenrøtter er keltiske, og for de keltiske kristne begynte den nye dagen ved solens nedgang eller ved natt . Der lignet de på jødene. Den nye dagen kommer ut av natten. Det er noe profetisk over dette. Lyset kommer ut av mørket. Allerede på Bibelens første blad heter det: "Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud: Det bli lys! Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag." (1.Mos 1,2-5)

Ifølge den samme tankegangen, om at dagen kom ut av natten, begynte også årstidene med mørke, og dermed ble vinteren starten på det nye året for kelterne. Dagene, årstidene og året ble sterke symboler som handler on at vår pilegrimsreise går gjennom mørke til lys. 

Derfor grunner jeg mye på disse ordene fra profeten Jesaja disse dagene:

"Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren som kaller deg ved navn, Israels Gud." (Jes 45,3)

Det aner meg at det er noen brådjup i dette verset.