Å være den elskede

 Jeg vender stadig tilbake til fortellingen om Jesu dåp. Den inneholder en grunnleggende sannhet, som ved to anledninger gjentas ved skjellsettende øyeblikk i Jesu liv. Den ene hendelsen skjer ved inngangen til Jesu tjeneste. Den andre er første etappe på veien opp til Jerusalem ved hans lidelse og død. Den første skjer ved jordens laveste punkt, ved Jordan-elven, den andre oppe på et fjell. Setningen jeg tenker på lyder slik: "Og det lød en røst fra himmelen: Dette er min sønn, den elskede, i ham har jeg min glede." (Matt 3,17) 

Disse ordene: "Du er den elskede", avslører den innerste sannheten om alle mennesker. 

Det finnes en røst - en røst som taler ovenfra og innenfra og som hvisker stille: "Du er min elskede". Jeg innrømmer at det ikke er lett å høre den røsten i en verden fullt av andre røster som roper: 'du er mislykket, du er stygg, du er verdiløs, du er ingenting verdt - Om du ikke kan bevise det motsatte.' Så starter stresset, kampen for å overbevise seg selv og andre om det motsatte. Disse negative røstene er så høylytte at det er lett å tro på dem. Dette er selvforaktens felle.

Selvforakten er det åndelige livets verste fiende, for selvforakten taler imot den røst som sier at vi er elsket. Å være DEN ELSKEDE er å ha funnet den djupeste sannheten om tilværelsen. Men bibelordet sier mer. Det sier: "I ham har jeg min glede." Tenk at Gud har sin gled i meg.

Jeg lytter gjerne til Magnus Malm, den svenske retreatlederen og åndelige veilederen. Nylig hørte jeg en tale hvor han nettopp trakk fram fortellingen om Jesu dåp, og jeg noterte meg følgende: 

'Det som skjer ved Jesu dåp er kilden til hele Jesu offentlige tjeneste. Forholdet er bygget på den relasjon han har til Faderen. Kilden er ikke posisjonen, kompetansen, Åndens gaver eller resultatene, men relasjonen! Kilden er Faderens kjærlighet. Han er trygg i den relasjonen. Der er Jesus alt han kan bli. Det er ikke noe som kan tilføres hans selvfølelse. Om han møter motstand, så trekker ikke det noe fra hans selvfølelse. Han er allerede alt han skal være i sin relasjon til Faderen. Han trenger ikke 'å melke andre' for å få bekreftelse. Jesus har tilgang til denne kilden i sin relasjon til Faderen. Den tryggheten er et must for alt kristent lederskap. Et fritt lederskap, er et ikke manipulerende lederskap. Det knytter ikke folk til seg for å få en selvbekreftelse, men til Jesus.'

Kjent og elsket innenfra

 Når et menneske åpner seg for Jesu blikk og lar lyset trenge inn, da skjer det et under. Lyset avslører det urene i menneskets hjerte, men dette urene blir forvandlet til lys. Når du avslører ditt mørke for Jesus, forvandler han det til lys. 

Jesus kjenner oss ikke bare utenfra. Slik en lege kjenner pasientens sykdommer. Da kunne han ikke ha befridd oss helt fra vår indre ensomhet. Men Jesus kjenner oss innenfra. Han har opplevd det vi opplever. Jesus vet av egen erfaring hvor fristende den kan være, den veien so ikke er Guds vei. "Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som fristes" (Hebr 2,18).

Jesus har ikke syndet. Likevel har han båret hele menneskehetens synd på skuldrene sine. Ikke som en fremmed byrde som tross alt ikke kunne berøre hans innerste. Nei, han har båret synden i sitt hjerte. Synden har trengt inn i ham. Han har kjent hvor vondt synden gjør, og det har han kjent mye mer enn en hvilken som helst synder. Hans natur var å være ett med sin Far. Derfor kan vi ikke fatte hvor grusomt det var for ham å være forlatt av Faderen.

Jesus kjenner oss innenfra. Ingen kjenner oss så godt som han. Han er den eneste som kan forvandle vårt mørke til lys. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 70

Du er sett

 Når vi ser på Gud og virkelig møter ham, merker vi at han alltid ser på oss først og møter oss med et blikk fullt av kjærlighet. "Videntem videre", sier Augustin: Vi ser ham som ser på oss. Blikket hans kommer først, og det omfatter alt. Jeg er alltid kjent av Gud før jeg kjenner ham. Vi lærer ikke Gud å kjenne ved å se på ham, men ved å la ham se på oss og holde ut under blikket hans. Vi blir ikke kjent med sola ved å stirre rett inn i lyset, men ved å slå blikket ned og utsette oss for solstrålene. Det er Guds blikk som gjør oss til det vi er. Han er alltid først.

Hvert eneste menneske bærer i seg en dyp lengsel etter å bli sett og møtt med en kjærlighet av en annen. Det hører med til kjærlighetens vesen at man ikke vil skjule noe for den man elsker. Man vil avsløres fullstendig, med lys og mørke, og bli bekreftet med kjærlighet slik man er. 

Det ligger en helt spesiell glede i å la seg gjennomlyse av Gud og bevisst oppgi all motstand. Hans blikk er fylt av kjærlighet og gjør oss helt gjennomsiktige. 

Vi kan si at det kristne livet ikke er noe annet enn å leve under Guds kjærlige blikk, øyeblikk for øyeblikk. Der kan intet urent bestå. Hvis du våger å utlevere deg til hans blikk og lar han se ned i ditt innerste dyp, da blir du ren uten at du selv vet hvordan. Men alt avhenger av om du virkelig lar ham få se alt. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 28

Vi er djupt elsket

For kristne som har gått til sine egne djup, er det avsløringen av et iboende nærvær - et djupt, kjærlig "ja" som ligger i oss. I kristen teologi vil dette indre nærværet bli beskrevet som Den Hellige Ånd, som er nettopp Gud som immanent, i, og til og med vårt djupeste, sanneste jeg. Gud er selve grunnen til vårt vesen.

Noen mystikere har beskrevet denne tilstedeværelsen som "nærmere meg enn jeg er meg selv" eller "mer meg enn jeg er meg selv." Mange av oss vil også beskrive dette, slik Thomas Merton gjorde, som det sanne selvet. Likevel må den vekkes og velges. Den Hellige Ånd er fullstendig gitt og gitt likt til alle, men må mottas bevisst også. Nærværet må anerkjennes, æres og trekkes på for å bli et levende nærvær i oss.

Fra dette mer romslige og jordete stedet kobler man seg naturlig til, føler med, tilgir og elsker omtrent alt. Vi ble skapt i kjærlighet, for kjærlighet og til kjærlighet, og det er ut fra denne kjærligheten vi handler. Dette djupe indre "ja" som er Gud i meg, elsker allerede Gud gjennom meg.

Forfatteren og den åndelige veilederen Henri Nouwen (1932–1996) inviterer oss til vår egen bønneopplevelse som elsket av Gud:

Vi er den elskede. Vi er nært elsket lenge før våre foreldre, lærere, ektefeller, barn og venner elsket eller såret oss. Det er sannheten i våre liv. Det er sannheten jeg vil at du skal hevde selv. Det er sannheten talt av stemmen som sier: «Du er min elskede» [se Markus 1:9-11].

Når jeg lytter til den stemmen med stor indre oppmerksomhet, hører jeg i midten ord som sier: «Jeg har kalt deg ved navn, helt fra begynnelsen. Du er min og jeg er din. Du er min elskede, på deg hviler min gunst. Jeg har formet deg i jordens dyp og strikket deg sammen i din mors liv. Jeg har skåret deg i håndflatene mine og gjemt deg i skyggen av min omfavnelse. Jeg ser på deg med uendelig ømhet og bryr meg om deg med en mer intim omsorg enn en mor for barnet sitt. Jeg har telt hvert hår på hodet ditt og veiledet deg ved hvert trinn. Hvor enn du går, går jeg med deg, og hvor enn du hviler, holder jeg vakt. Jeg vil gi deg mat som skal stille all din sult og drikke som vil slukke all din tørst. Jeg vil ikke skjule ansiktet mitt for deg. Du kjenner meg som din egen som jeg kjenner deg som min egen. Du tilhører meg. Jeg er din far, din mor, din bror, din søster, din kjæreste og din ektefelle. . . ja, til og med barnet ditt. . . hvor enn du er vil jeg være. Ingenting vil noen gang skille oss. Vi er ett." 

- Richard Rohr. fransiskaner og forfatter/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Min sanne identitet: jeg er elsket!

Etter at jeg sluttet som pastor for min andre menigheten jeg hadde ansvaret for slet jeg i lang tid med et identitetsproblem. Jeg opplevde en aldri så liten livskrise. Hvem var jeg når jeg ikke lenger var pastor? Som pastor er du gjerne det 24/7. Ansvaret er stort. Tiden er knapp til andre ting enn pastorale oppgaver. Jeg er ikke alene om å oppleve en krise når man avslutter et arbeid man har trivdes i. Mange opplever for eksempel en livskrise når de blir pensjonister. Hvem er de da når de ikke lenger er den de arbeidet som?

Gradvis slapp jeg tak i det livet som hadde vært, og fant etter hvert trygghet i en annen identitet, min sanne identitet: 

At jeg er elsket.

Som den jeg er. Ikke som den jeg var eller kommer til å bli, men som den jeg er. Full av feil, mangler, tilkortkommenheter, skrøpligheter og synd.

For meg er ordene fra Joh 16,27: "For Faderen selv elsker dere ..." blitt livsforvandlende.

Vi elsker fordi vi har blitt elsket først

Ensomhet er grunnen som fellesskapet vokser fra. Når vi ber alene, studerer, leser, skriver eller bare tilbringer stille tid borte fra stedene der vi kommuniserer direkte med hverandre, er vi potensielt åpnet for en dypere intimitet med hverandre. Det er en feilslutning å tro at vi vokser nærmere hverandre bare når vi snakker, leker eller jobber sammen. Mye vekst skjer sikkert i slike menneskelige interaksjoner, men disse interaksjonene henter sin frukt fra ensomhet, fordi i ensomhet blir vår intimitet med hverandre utdjupet. I ensomhet oppdager vi hverandre på en måte som fysisk tilstedeværelse gjør vanskelig om ikke umulig. I ensomhet kjenner vi et bånd til hverandre som ikke er avhengig av ord, gester eller handlinger, et bånd mye djupere enn vår egen innsats kan skape. . . .

I ensomhet blir vi klar over at vi var sammen før vi kom sammen, og at livet ikke er en skapelse av vår vilje, men snarere en lydig respons på realiteten av at vi er forent. Hver gang vi går inn i ensomhet, vitner vi om en kjærlighet som overgår vår mellommenneskelige kommunikasjon og forkynner at vi elsker hverandre fordi vi har blitt elsket først (1 Joh 4:19). Ensomhet holder oss i kontakt med den opprettholdende kjærligheten som vi henter styrke fra.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Våger vi å avsløre oss selv?

Vår tilbøyelighet er å vise vår Herre bare det vi føler oss komfortable med. Men jo mer vi våger å avsløre hele vårt skjelvende 'jeg' for ham, jo ​​mer vil vi kunne fornemme at hans kjærlighet, som er fullkommen kjærlighet, kaster ut all vår frykt.

Derfor, Herre, lover jeg at jeg ikke skal stikke av, ikke gi opp, ikke slutte å be, selv når det hele virker ubrukelig, meningsløst og bortkastet tid og krefter. Jeg vil fortelle deg at jeg elsker deg selv om jeg ikke føler meg elsket av deg, og at jeg håper på deg selv om jeg ofte opplever fortvilelse.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Livet under Guds velsignelse

 Jesus led og døde for vår skyld. Han led og døde, ikke i fortvilelse, ikke som den avviste, men som Guds elskede barn. Fra det øyeblikket han hørte stemmen som sa: «Du er min elskede, i deg har jeg min glede», levde han sitt liv og led sin smerte under Faderens velsignelse. Han visste at selv når alle ville flykte fra ham, ville hans Far aldri la ham være alene.

For oss er den største fristelsen å miste kontakten med velsignelsen. Vi er Guds elskede sønner og døtre. Når vi lever vår lidelse under velsignelsen, vil selv den største smerte, ja, til og med døden, føre oss djupere inn i Guds tilgivende og livgivende hjerte. Men når vi tror at vi ikke er elsket, når vi reflekterer over oss selv som lever under en forbannelse, når vi sier eller tenker: «Jeg er ikke god», vil lidelsen vår føre oss til fortvilelse og vår død kan ikke gi liv.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

La deg selv bli elsket

Jeg vet inderlig vel at jeg har et hjem i Jesus, akkurat som Jesus har et hjem i Gud. Jeg vet også at når jeg blir i Jesus, blir jeg sammen med ham i Gud. «De som elsker meg», sier Jesus, «skal bli elsket av min Far» (Johannes 14:21). Mitt sanne åndelige arbeid er å la meg bli elsket, fullt og helt, og å stole på at i den kjærligheten vil jeg komme til oppfyllelsen av mitt kall. Jeg prøver stadig å bringe mitt vandrende, rastløse, engstelige jeg hjem, slik at jeg kan hvile der i kjærlighetens omfavnelse.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Elsket

I mange år nå har jeg bekjent mine synder som det siste jeg har gjort før jeg har lagt meg for å sove. Jeg har bedt som følger kirkens gamle syndsbekjennelse: 'Se i nåde til meg, arme syndige menneske som har krenket deg i tanker og med ord, og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte, for Jesu Kristi skyld ha langmodighet med meg, tilgi meg alle mine synder og gi meg å frykte og elske deg alene...' Det gjør jeg fremdeles. Men i det siste har jeg lagt til noe i min bønn, som har snudd det meste på hodet!

Jeg har begynt å fortelle meg selv at jeg er elsket - betingelsesløst. 

Det er det aller siste jeg gjør før jeg legger meg for å sove.

Menneskets opprinnelse er ikke syndefallet. Menneskets opprinnelse, og dermed sanne identitet, er at det er skapt i Guds bilde og at Gud selv blåste livets ånde i oss, så vi ble levende!

Etter at jeg har vært igjennom to hjerteinfarkter, en bypass-operasjon og fikk store, daglige utfordringer med Parkinson, har jeg blitt mer sårbar, utsatt og redd. Da er det lett å falle i selvforaktens favntak. Selvforakten, ikke stoltheten, er det åndelige livets verste og største fiende. For selvforakten taler mot Guds stemme, som har ett budskap: at vi er elsket. 

Gud elsker meg der jeg befinner meg i livet. 

Med alle mine feil og skrøpeligheter. Med alle mine sår, tilkortkommenheter og begrensninger. 

Jeg er elsket.

Sett, holdt, favnet.

Det å si de tre ordene: 'jeg er elsket', gjør noe med meg. Det har gjort meg tryggere i møte med det uforutsigbare med å ha Parkinsons, hvor dagsformen kan være så skiftende. Jeg er nemlig elsket alle dager - og like mye. På helligdager, som hverdager.

Hvorfor ikke starte 2022 med å si til deg selv hver dag, som det siste du gjør før sovner, og det første du gjør når du våkner: 'jeg er elsket'? Tro om ikke 2022 da blir et rikt og spennende og innholdsmettet år.

Så ber jeg: 

'Far, la meg få falle i søvn i armene dine, og våkne med Ditt nærvær. Kjære Jesus, om jeg våkner så er Du hos meg, om jeg ikke våkner så er jeg hos Deg.'

Det viktigste jeg har lært

Hva er det viktigste jeg har lært på de 62 årene jeg har levd? Dette: Min sanne identitet er ikke først og fremst at jeg er en synder, men at jeg er elsket! 

Elsket for den jeg er, ikke for det jeg skal bli, men den jeg er nå. Sett, berørt, favnet av den treenige Gud. Elsket like mye på ukedagene, som på helligdagene. Elsket betingelsesløst. Elsket med en raushet, en ømhet, som ikke har sidestykke. Elsket med mine tårer, med min skam, mine synder, med min angst, fortvilelse og nederlag. Elsket i mine tilkortkommenheter, i min svakhet, i min mislykkethet. Elsket når jeg ikke orker, ikke har krefter. Elsket med min sykdom. Elsket i min taushet, og i mine smerter.

Elsket.

Større enn det blir det ikke.