Vi elsker fordi vi har blitt elsket først

Tid tilbrakt alene er grunnvollen som fellesskapet vokser fra. Når vi ber alene, studerer, leser, skriver eller bare tilbringer stille tid borte fra stedene der vi kommuniserer direkte med hverandre, er vi potensielt åpnet for en dypere intimitet med hverandre. Det er en feilslutning å tro at vi vokser nærmere hverandre bare når vi snakker, leker eller jobber sammen. Mye vekst skjer sikkert i slike menneskelige interaksjoner, men disse interaksjonene henter sin frukt fra ensomhet, fordi i ensomhet blir vår intimitet med hverandre utdypet. I ensomhet oppdager vi hverandre på en måte som fysisk tilstedeværelse gjør vanskelig om ikke umulig. I ensomhet kjenner vi et bånd til hverandre som ikke er avhengig av ord, gester eller handlinger, et bånd mye djupere enn vår egen innsats kan skape. . . .

I ensomhet blir vi klar over at vi var sammen før vi kom sammen, og at livet ikke er en skapelse av vår vilje, men snarere et lydig svar på realiteten av at vi er forent. Hver gang vi går inn i ensomhet, vitner vi om en kjærlighet som overgår vår mellommenneskelige kommunikasjon og forkynner at vi elsker hverandre fordi vi har blitt elsket først (1 Joh 4:19). Ensomhet holder oss i kontakt med den opprettholdende kjærligheten som vi henter styrke fra.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (v)

"I omvendelse og hvile er din frelse, i stillhet og tillit er din styrke." JESAJA 30:15 (NIV)

I ensomhet møter vi vår kjærlige Gud

Ensomhet er stedet hvor 'Gud-med-oss' kan pakkes ut og hvor vår forbinde med Gud-som-er-vår-opprinnelse opprettes, vår kjærlige og velvillige Far og Mor, vår Frelser, vår ubetingede elsker. Og ensomhet er stedet hvor våre egne hjerter avdekker vår djupe lengsel etter å bli elsket betingelsesløst, og å elske med hele vårt vesen. Ensomhet er faktisk stedet for det store møtet, hvorfra alle andre møter får sin mening. I ensomhet møter vi Den-som-kaller-oss-elskede. I ensomhet forlater vi våre mange aktiviteter, bekymringer, planer og prosjekter, meninger og overbevisninger for å gå inn i nærværet av kjærlighet, nakne, sårbare, åpne og mottakelige. Her møter vi en Far/Mor Gud som er all kjærlighet, all omsorg, all tilgivelse. I ensomhet ledes vi til et personlig og intimt forhold til kjærligheten selv.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Siden vi lever av Ånden, la oss holde tritt med Ånden." (Gal 5,25 NIV)

Å tilbringe tid alene med Gud er veien til håp

Intuitivt vet vi at det er viktig å tilbringe tid i alene. Vi begynner til og med å glede oss til denne merkelige perioden med ubrukelighet. Dette ønsket om ensomhet er ofte det første tegn på bønn, den første indikasjonen på at Guds Ånds nærvær ikke lenger forblir ubemerket. Når vi tømmer oss for våre mange bekymringer, oppdager vi ikke bare med tankene våre, men også med hjertet at vi aldri egentlig var alene, at Guds Ånd var med oss ​​hele tiden. Slik forstår vi hva Paulus skriver til romerne: «Lidelse gir tålmodighet . . . og tålmodighet gir utholdenhet, og utholdenhet gir håp, og dette håpet er ikke villedende, fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er gitt oss» (Rom 5:4-5). I ensomhet blir vi kjent med Ånden som allerede er gitt oss. Smerten og kampene vi møter i vår ensomhet blir dermed veien til håp, fordi vårt håp ikke er basert på noe som vil skje etter at våre lidelser er over, men på den virkelige tilstedeværelsen av Guds helbredende Ånd midt i disse lidelsene. Ensomhetsdisiplinen lar oss gradvis komme i kontakt med denne håpefulle Guds nærvær i våre liv, og lar oss også smake selv nå begynnelsen på gleden og freden som hører den nye himmelen og den nye jorden til.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Vær alene med Gud

Ensomhet og stillhet kan aldri skilles fra kallet til uopphørlig bønn. Hvis ensomhet først og fremst var en flukt fra en travel glede, og stillhet først og fremst en flukt fra et støyende miljø, kunne de lett bli svært selvsentrerte former for askese. Men ensomhet og stillhet er for bønn. Ørkenfedrene tenkte ikke på ensomhet som å være alene, men som å være alene med Gud. De tenkte ikke på stillhet som å ikke snakke, men som å lytte til Gud. Ensomhet og stillhet er konteksten som bønn praktiseres innenfor.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hva 'nedstegningen' har begynt i meg

Andy Raine, en av grunnleggerne av Northumbria Community, og en venn av meg, har skrevet ned noen refleksjoner om nedstegningen i forbindelse med korona-pandemien, som jeg tror flere enn meg vil ha nytte av å lese. Jeg har derfor oversatt dette til norsk:

Forestill deg at det plutselig oppsto en krise, men med det et økende tidevann av Ånden, endring av landskapet, omorganisering av grensene våre, demontering av planer, ødeleggelse av utsikter, overraskende, men til gjengjeld med et enklere syn på horisontene våre. Mange som ikke hadde opplevd dette før, var nå på bittesmå øyer. Disse nye øyboerne var først i sjokk, men begynte å tilpasse seg. Noe inni dem hadde tidvis lurt på hva som ville skje hvis de sa: ”STOPP verden! JEG VIL GÅ AV. ” Nå hadde det virkelig skjedd.

Mens jeg lyttet i bønn, fikk jeg dette bildet tilbake i desember 1999, og det har beskrevet opplevelsen til mange individer da de kan komme til å møte slike isolerende ting som en sykdom, ødeleggende skilsmisse, en alvorlig ulykke, plutselig arbeidsledighet, konkurs, svik eller fengsling, et sammenbrudd, en forelskelse ...

Men med koronavirus-krisen i 2020, måtte hele verden stoppe og kalibrere - og dette bildet ble plutselig relevant for mange, mange mennesker i lockdown og isolasjon: ‘En stigende tidevann av Ånden vil endre landskapet rundt. Mennesker som tidligere aldri hadde blitt isolert, vil plutselig finne seg alene på ‘små øyer’ overrasket, forvirret, avskåret fra kjente krav og forventninger, og lære bare å søke Gud. '

Men hva trenger de, disse nye øyboerne som nå plutselig er alene?

Under lockdown oppsto det plutselige øyer hvor folk befant seg. Noen har en opplevelse av en tid hvor  de er avskåret fra andre - disse erfaringene har vært veldig betydningsfulle. Og de vil ta de erfaringene med seg når de kommer tilbake til hverdagen. Noen har blitt forvandlet til nye øyboere hvor de har vært mer hjemme i dette 'annerledes-livet',  og kanskje ville være motvillige til å komme tilbake. Andre har fått nye kall til å leve som eremitter.

En del av vår erfaring med lockdown avhenger selvfølgelig av hvem i det bildet vi er.
Er vi innelåst? Eller er vi essensielle arbeidere? Det kan være oss som gir akutt nødhjelp, eller kanskje bærer nyheter eller forsyninger til de som er isolert!

Hvem er der? Når du plutselig er isolert på det som blir din øy, er det første du kjenner igjen bare hvem som er der. Du kan være et par, isolert sammen. En mulighet for større intimitet eller bare å alltid være i hverandres nærvær. Du blir tvunget til å være sammen, og må lære å være avhengige av hverandre på en annen måte. Utfallet kan være 'drap' - eller et fantastisk gjennombrudd. Det kan hende du har en uvanlig intensiv familieopplevelse. Sammen hele tiden under ett tak, men det er ikke jul. Og ingen reiser vekk. Voksne som er vant til sitt eget liv og sitt eget rom. Eller det er ingen venner å leke med, og kanskje marerittet med hjemmeskole.

Venner kan prøve å tilby oppmuntring eller hjelpe oss med å forstå hva som skjer, men egentlig er de pakket inn i endringene i egne forhold og erfaringer. Det viktigste er å begynne å legge merke til hva som er der du er, og ikke ta ting for gitt. Legg merke til de små tingene, og vær takknemlig. Legg merke til de store tingene, som en solnedgang du sjelden har tatt deg tid til å se på. Finn ut hvordan du får mest mulig ut av det du allerede har. Du vil finne at du er full av ressurser.

Du kan selvfølgelig legge merke til at nå er du helt alene - og ikke nødvendigvis etter valg. Til å begynne med kan jeg tenke på alle de viktige tingene jeg kunne ha gjort (men ikke på noen måte hadde kommet meg til rette). Jeg kan føle meg: splitte-pine-gal, kjedelig eller overveldet, full av planer og muligheter, men mangler motivasjon, sliten uten særlig grunn.

Tanker, minner og følelser kommer ingensteds fra.
Alene er jeg stengt inne med GUD.
Alene, jeg er jeg stengt inne med Gud og med meg SELV.
Jeg er innestengt med Gud og meg selv. Dette blir en intensiv opplevelse.                                          Jeg må møte det jeg normalt unngår eller det jeg forsøker å distansere meg fra.

Noen i deres nye ‘øyopplevelser’ kan finne begynnelsen på et eremittkall av noe slag. (Det er ikke bare par som kan oppleve en ny intimitet.)

* Det er også en ny intimitet som kan oppleves i et jeg-deg-forhold til Gud der du gleder deg over å tilbringe tid alene sammen, erkjenner at de som lener seg inn i ham kan oppleve hans hjerteslag, kan prioritere tid alene med ham, og til tider kan gi trøst i hjertet hans som bærer så mye av verdens smerte.

* Noen vil kanskje oppdage hva det vil si å bli fanget opp i å be for andre, vokse til et liv med djupere forbønn og lære måter å lytte i bønn på.

* Noen vil kanskje oppleve at øyliv ikke er et tilfluktssted langt unna bekymring for verden, men i stedet et engasjement i frontlinjearbeid i tung åndelig krigføring hvor man kjemper med åndelige krefter og lærer en visdom bare Gud kan formidle. Antonios fra Egypt lærte å bli overrasket over ekstraordinære opplevelser som denne i ørkenen, da han kjempet med støyende, men usynlige fiender. Aidan på retrett på på øya Indre Farne ba om Guds inngripen og avverget en beleiring ved Bamburgh ved en endring i vindens retning og avslørte en hær av inntrengere. Med sin stadig større bevissthet om det åndelige riket, var Cuthbert ikke naiv nok til å forvente at hans eget liv der på Farne ville være lett eller fri for ansvar, heller. De færreste har en entusiasme for åndelig krigføring, og de som melder seg frivillig for lettvindt kan være uansansvarlig!

Hvordan har din nedstegning vært? og har du noen gang stilt spørsmålet:  Hva om dette var for alltid?

Tid alene med Gud

'En uke på Iona. Alene, i mitt telt. Noen få dager og netter med ikke noe annet å stå ansikt til ansikt med enn Kristi kjærlighet til Hans skaperverk: deg og meg.

Noen få dager som en midlertidig opphevelse av det tomme jaget som er en del av livene våre.

En tid utenfor tiden. En tid skjult i Kristus, begravd i Ham, smeltet i Ham. Noen få dager borte fra alle planer og engstelser. Ingen ting å håpe på, ingen ting å angre, fordi fremtiden og fortiden ganske enkelt ikke teller. 

En uke som kan føles som et øyeblikk - alt av meg her, alt av meg nå, alt av meg foran Kristus, alt det jeg er, på godt på på vondt. Mest vondt, men alt det hører fortiden til. 

Akkurat nå, akkurat her, hører jeg Kristus til.'

- Father Seraphim i boken 'Iona - Where Heaven Reveals Its Violence'. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Den hellige øya Iona

Veimerker på veien til Gud

"Hvordan har vi lært å kjenne Guds kjærlighet, generøsitet, godhet, tilgivelse? Gjennom våre foreldre, venner, lærere, pastorer, ektefeller, barn - de åpenbarer alle Guds kjærlighet til oss. Men da vi lærer å kjenne dem, innser vi at hver og en av dem bare kan åpenbare en liten del av Gud. Guds kjærlighet er større enn deres; Guds godhet er større enn dere; Guds skjønnhet er større enn deres.

Til å begynne med er vi kanskje skuffet over disse menneskene. En stund trodde vi at de kunne gi oss all den kjærlighet, godhet og skjønnhet vi trengte. Men med tiden har vi oppdaget at alle sammen var veimerker på veien til Gud."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Å være alene

"Å være alene skiller meg ikke fra de andre; det hjelper meg å elske dem mer ømt, realistisk og oppmerksomt.

Jeg har begynt å skille mellom den falske ensomheten som er en flukt fra andre for å være alene med sin egoisme, tristhet eller forslått følsomhet, og den sanne ensomheten som er fellesskap med Gud og andre."

Jean Vanier i boken Community and Growth, side 189. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Alene med Gud

Det må ha vært forunderlig det Adam og Eva opplevde i Edens hage.

"Og de hørte Gud Herren som vandret i hagen da dagen var blitt sval." (1.Mos 3,8)

Vårt djupeste behov som menneske, er å lære oss hva intimitet med Gud innebærer. Før vår historie begynner, før menneskets fall, var det et paradis kalt Eden. I denne hagen var livet slik det var ment å skulle være. Her levde de første menneskene, og deres historie er viktig for oss fordi hva det nå enn var de hadde, og hva det nå enn var som de var, så er vi ment å være og ha. Det Adam og Eva frydet seg over og nøt mer enn noe annet av dette steds herlighet, var dette: de vandret med Gud. De talte med Ham - og Han med dem.

Det er dette fellesskapet du og jeg var ment for. Det er dette vi må gjenoppdage.

Da må vi av og til strenges ute fra omgang med mennesker, og lære Gud å kjenne. Dette er en del av Guds program - lønnkammeret, det sted - enten det nå er et fysisk rom i et hus, eller det er ute under himmelhvelvet - der man i bønn og tro går inn og venter på Gud.

Det er tider da Gud reiser en ugjennomtrengelig mur rundt oss og avskjærer alle støtter, ja, setter en grense for all tidligere virksomhet. Han helliger oss for det guddommelige, noe nytt og uventet, noe som de gamle forholdene ikke passer inn i. Gud skaper en ny drakt for oss, etter et nytt mønster, og vi blir bare opptatt med Ham.

De mennesker Gud fører inn i spesielle oppgaver, stenger Han først inne.

Slik at det eneste de vet er at Gud har grepet tak i dem og at Han verner om dem.

De må bare lære seg å vente på Herren.