Er det plass for syke mennesker i Guds rike og kirke?

Er det behov for mennesker som sliter med sykdom og som er fysisk redusert i Guds rike?  Finnes det noen tjenester for dem? Du synes kanskje spørsmålet er litt merkelig og at svaret er et opplagt ja? Det er kanskje fordi du selv ikke er satt til side og opplevd langvarig, kronisk sykdom. Svaret er nemlig ikke nødvendigvis ja. Med langvarig og ikke minst ved kronisk sykdom er det ikke bare sykdommen som setter spor. Ensomheten gjør det også. Og følelsen av å være ubrukelig. Venner slutter å ringe. Du blir ikke bedt med på noe lenger. Du er kort og godt ikke regnet med. Jeg har kjent på noe av dette selv etter at jeg ble alvorlig syk. Noen av mine venner har for lengst sluttet å ringe eller ta kontakt. Det er sikkert mange årsaker til dette. De er travle, de har sine forpliktelser, men det er noe underlig med dette: Da man var frisk hadde de alltid tid.

Jeg får av og til høre at jeg klager for mye. Syter. Jeg burde visst være mer positiv. Hvem sier dette? Friske mennesker. Jeg forsøker bare å være ærlig med eget levd liv. Jeg er av og til sliten av å være et objekt for forbønn. Hvis jeg ikke blir helbredet, er jeg likevel et fullverdig menneske? Eller er jeg da en tviler? En vantro? En Gud har forlatt? Eller er jeg et helt menneske, elsket av Gud, selv om jeg er og vil forbli syk resten av livet.

Jeg har funnet ut at det er en forakt for svakhet i mange kristne sammenhenger. Det skremmer meg.

Jeg undrer meg på årene fremover? Når Parkinsons sykdommen kanskje setter flere spor i kroppen, er det da noen menigheter som vil ha meg til å undervise eller forkynne? Eller er det ikke plass for kronisk syke i menigheten?

Nå lurer du kanskje på hvorfor det er et bilde av en eldre kvinne på denne siden? Det er fordi det Lille søster Magdaleine av Jesus! En av mine store troshelter. Hun var kronisk syk, fysisk begrenset, men reiste likevel verden rundt. Utrettelig på oppdrag for Jesus. Trøstet, oppmuntret, forkynte de gode nyhetene, ba for de som ønsket forbønn, underviste. Hennes liv var et sterkt vitnesbyrd om Jesus. Hun bar med seg Guds nærvær over alt hun kom. Men hun var et skjørt, skrøpelig menneske. Vel kjent med sykdom.

Ved en anledning sa hun det slik:

"Elsk hverandre, se Jesus i enhver av de andre. Glem aldri at dere har ofret alt av kjærlighet til Jesus. Han må ha førsteplassen hos dere. Dere må ikke foretrekke noen fremfor Ham. Han har alle rettigheter! Dere er intet. Han har alle rettigheter! Dere er intet. Han er alt. Vær kjærlige og gode. Man angrer aldri at man har vært for god. Men man angrer ofte det motsatte. Ha et hjerte som er stort og vidt for verden..."

Jeg vil bli som lille søster Magdeleine av Jesus.