Jeg har sagt det ved flere anledninger: den største utfordringen en kristen har er ikke i det offentlige rom. Ektheten i liv med Gud viser seg når ingen andre ser deg, og det er bare deg - og Gud.
I det offentlige rom, når alle andre ser den kan du spille en rolle. Du kan spille skuespill. Men aldri når du er alene.
Da prøves ektheten i ditt trosliv.
En venn av meg fortalte om en munk fra Romania. Faktisk var det hans skriftefar. Denne munken hadde trukket seg tilbake til et avsidesliggende område av Transylvania. Der levde han helt alene i en skogskoie og tok sjeldent imot besøk. Han levde for Gud. For Guds ansikt. Noen vil si: bortkastet. Skulle han ikke heller vært aktiv mer i det synlige?
Det finnes mange menn og kvinner som har trukket seg tilbake fra det offentlige rom og som lever bare for Gud. Det har vært mange opp gjennom kirkens historie, men også nå. Vi kan kalle dem "de stille i landet", "de som gjør lite ut av seg", eller "de som lever det skjulte livet i Kristus." Det er ikke de som skaper de store overskiftene, eller som vi hører så mye om. Kanskje vi ikke kommer til å høre om dem før vi kommer hjem til himmelen. Men der er de kjent. Der hører de med blant de navngjetne. Der snakker man om dem. Der venter det dem en belønning.
Her bryr vi oss ikke så mye om dem. Her oversees de gjerne. Regnes ikke med.
Hva betyr mest: Å få belønningen her på jorden, eller i himmelen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar