I samklang med Gud

 Før du ber Gud om å forandre på noe i livet ditt, burde du takke ham for det som er der allerede. Når du takker, kommer du i harmoni med Gud. Med denne harmonien blir det senere mye lettere å skille ut hva som er riktig å be om.

Johannes skriver i sitt første brev: "Og denne frimodige tillit har vi til ham at han hører oss når vi ber om noe etter hans vilje" (1.Joh 5,14). Ofte har bønnen sin rot i egoismen og aldeles ikke i noe oppriktig ønske om å gjøre Guds vilje. Det er først når du takker Gud av hele ditt hjerte, at du går ut av deg selv og blir forent med hans vilje. Ut fra hans vilje kan du siden se klart det du skal be om. Da kan du også være sikker på at bønnen blir oppfylt. "Og det vi ber om, får vi av ham, fordi vi holder hans bud og gjør det som er etter hans gode vilje" (1.Joh 3,22). 

I alt som skjer, kan du lovprise Gud med takknemlighet for alt han gjør. Da lever du i samklang med ham, og da kommer du ikke til å be om noe som ikke er i overenstemmelse med hans vilje. Da kjenner Gud igjen sin egen Ånd i deg, og "det Ånden ber om for de hellige, er etter Guds vilje" (Rom 8,27).

De første kristne levde ikke mer behagelig enn oss. De måtte lide under store forfølgelser. Å bekjenne Kristus var livsfarlig. Likevel skriver Paulus til dem: "Syng og spill av hjertet for Herren! Takk alltid Gud, Faderen, for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn" (Ef 5,19-20).

Det er når du vender blikket mot Gud at du får innsikt i hva som er best, for deg og for alle.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 260

Sann frihet

Når du stadig velger Gud og hans vilje i stedet for å følge dine egne lyster, da er du virkelig fri. Det er ikke dine egne veier som fører deg til friheten, men de veiene som Gud har lagt ferdig for deg.

Å kunne velge mellom godt og ondt er en begrenset og ufullkommen frihet. Gud kan ikke velge mellom godt og ondt, likevel er han fullkomment fri. Den fullkomne friheten er å alltid kunne velge å gjøre det gode.

Den som lever forsonet med Gud og er helt åpen for Den Hellige Ånd, kjenner seg ikke tiltrukket av det onde. Et slikt menneske investerer hele sin kapasitet og alle sine evner i å si  ja til det gode som Gud vil.

Når Guds Ånd får herske i deg, er ikke loven en byrde som tynger deg og hindrer deg. Da unngår du ikke det onde fordi det er forbudt, og du gjør ikke det gode fordi det er påbudt. En indre kraft driver deg til å gjøre alt det Gud vil. Du blir så fascinert av Gud at alt annet mister sin glans.

Alt ditt strev rettes inn på at du selv og alle mennesker skal finne igjen den herlige friheten som ligger i umiddelbar lydighet mot Gud. Dette målet kan du minne deg selv om når det av og til kjennes kjennes tungt å følge Guds vilje. Byrden din blir mye lettere  hvis du vet at den fører deg nærmere friheten.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 84

I samklang med Gud

 Før du ber Gud om å forandre på noe i livet ditt, burde du takke ham for det som er der allerede. Når du takker, kommer du i harmoni med Gud. Med denne harmonien blir det senere mye lettere å skille ut hva som er riktig å be om. 

Johannes skriver i sitt første brev: "Og denne frimodige tillit har vi til ham at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje" (1.Joh 5,14). Ofte har bønnen sin rot i egoismen og aldeles ikke i noe oppriktig ønske om å gjøre Guds vilje. Det er først når du takker Gud av hele ditt hjerte,at du går ut av deg selv og blir forent med hans vilje. Ut fra hans vilje kan du siden se klart hva du skal be om. Da kan du også være sikker på at bønnen blir oppfylt. "Og det vi ber om, får vi av ham, fordi vi holder hans bud og gjør det som er etter hans gode vilje" (1.Joh 3,22). 

I alt som skjer, kan du lovprise Gud med takknemlighet for alt han gjør. Da lever du i samklang med han, og da kommer du ikke til å be om noe som ikke er i overenstemmelse med hans vilje. Da kjenner Gud igjen sin egen Ånd i deg, og "det Ånden ber om for de hellige, er etter Guds vilje" (Rom 8,27).

De første kristne levde ikke mer behagelig enn oss. De måtte lide under store forfølgelser. Å bekjenne Kristus var livsfarlig. Likevel skriver Paulus til dem: "Syng og spill av hjertet for Herren! Takk alltid Gud, Faderen, for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn" (Ef 5,19-20).

Det er når du vender blikket mot Gud at du får innsikt i hva som er best, for deg og for alle. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 260

Å ville Guds vilje

"Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden." (Matt 6,10) 

Det krever kamp. Viljens frihet. Slutt å late som.

Når vår vilje blir Guds vilje, er det absolutt bra; men hvor mye bedre det ville være hvis Guds vilje skulle bli vår vilje.— (Meister Eckhart)

Jeg må innrømme at jeg synes det er vanskelig å ikke ha min egen vilje. Det er ikke det at jeg tror jeg alltid har rett, eller til og med vet bedre, det er mer som at jeg bare vil at min vilje skal gjøres. Jeg er ofte som det lille barnet som, misfornøyd, til slutt setter seg ned i stolen sin og slår ut: «Jeg sitter kanskje på utsiden, men ikke på innsiden!»

Altfor ofte ber jeg om at Guds vilje skal skje, men jeg mener det egentlig ikke. Phillip Keller skriver: «Det er overraskende – mye mer, det er forbløffende – hvor mange mennesker som bekjenner seg til å elske Gud, men frykter hans vilje» (En lekmann ser på Herrens bønn). Til tross for alt jeg vet om hvem Gud er, har jeg fortsatt vanskelig for å stole på ham fullt ut. Jeg er redd, på en grunnleggende måte, at hans vilje ikke er bra for meg. Så jeg holder meg tilbake og prøver å finne måter å sikre at resultatene jeg har bestemt er best.

Med hensyn til å ville Guds vilje, mistenker jeg imidlertid at frykt ikke er hovedproblemet. Noe annet er, som William Barclay treffende har sagt: "Grunnen til at vi synes det er så vanskelig å akseptere Guds vilje er at vi så ofte i vårt hjerte tror at vi vet bedre enn Gud. Vi tror virkelig at hvis vi bare kunne få viljen vår, ville vi være glade, at hvis vi bare kunne ordne livet og livets begivenheter for å passe våre ideer, ville alt være i orden. Det er derfor så mange mennesker egentlig heller vil be «Din vilje bli forandret» enn «Skje din vilje». (Fra: Saligprisningene og Herrens bønn)

Barclay spikrer det. Vi ber om at Guds vilje blir gjort, men under overflaten forblir vi stramme, biter tennene sammen i håp om at hvis Guds vilje blir gjort, er det i det minste i samsvar med vår. Vi vil gå hardnakket vår vei.

Det er derfor hvis vi virkelig ønsker at Guds vilje skal skje, må vi være klare for en kamp. Selv om Jesu mat var å gjøre Faderens vilje (Johannes 4:34), var det ikke alltid lett for ham å akseptere det. Da han ba i Getsemane hage: «Skje din vilje», ba han i angst. «Hvis Jesus ikke slo ut med Jobs sinne», skriver Gene L. Davenport, «ga han heller ikke etter uten motstand og bønnfall» (Into the Darkness). Å be, "skje din vilje" betyr å komme til enden av seg selv. De fleste av oss liker ikke denne ideen, men det er ofte det som skal til. Guds vilje er ikke problemet, det er vi.

Den puritanske pastor Richard Baxter skrev: "En av de største plagene på denne siden av helvete er å finne deg selv overgitt til din egen vilje." Etter min mening er dette selve definisjonen av helvete. Utfordringen er ikke om vi har en fri vilje, men om vår vilje er Guds vilje. Det er den eneste typen vilje som er verdt å ha.

Det er dette jeg tror Meister Eckhart har skjønt det. Når Guds vilje og vår er ett, oppfyller vi vår tiltenkte hensikt og Gud oppfyller sin velbehag. Himmel og jord går sammen. Vi kan ikke annet enn å være glade og Gud kan ikke annet enn å ta glede. Dette er grunnen til at Gud ønsker mer enn resignasjon; han vil ha forening. Først da kan han fullt ut gjennomføre sin vilje på jorden.

Men skjer ikke Guds vilje alltid? Går ikke alt etter hensikten hans? Ja og nei. Ja, til syvende og sist og generelt, men ikke alltid umiddelbart og spesifikt. Oppfyllelsen av Guds vilje er ikke noe som skjer som en selvfølge. Romano Guardini minner oss om: «Hvis den kristne skal be om at Guds vilje skal skje, må det være mulig at hans vilje ikke kan skje. Vi er tross alt ikke formanet til å be om at solen må stå opp» (Fadervår). Med andre ord, Guds fullkomne vilje, som i himmelen, blir ikke alltid gjort her på jorden. Vi vet alle dette.

"Svikten mellom Guds beste," skriver F. B. Meyer, "og det beste som blir mulig og praktisk gjennom vår motstand er nettopp det som bringer ubehag, sorg, friksjon og smerte inn i livene våre" (Inherit the Kingdom). Det er absolutt altfor mange triste ansikter, altfor mange slitne og knuste hjerter, altfor mange liv som ikke har oppfylt sin fulle hensikt her på jorden, alt fordi de har levd dem på deres premisser og ikke på Guds.

Desto mer, «mens det heter i dag», trenger vi å be denne bønnen. Først da vil vi føle oss ansvarlige for Guds vilje – å stå opp for den og ta den på oss for å se at den blir gjort. Men menneskets natur er slik at ren viljestyrke ikke er nok. Igjen, det er derfor vi trenger å be. Å gjøre Guds vilje er en gave, ikke en prestasjon. Å ha kraften til å utføre det med glede og glede er noe gitt oss ovenfra, ikke innenfra.

Slutt å late som

Jeg tror det er trygt å si at de fleste av oss synes det er vanskelig å vite hva Guds vilje er i spesielle situasjoner. Hva skal jeg gi meg selv til? Hvordan skal jeg bruke pengene mine, tiden min? Hvem skal jeg hjelpe? Hva skal jeg gjøre? Herrens bønn hindrer oss ikke i å be om Guds veiledning i denne forstand. Men Jesus setter denne spesielle begjæringen sammen med Guds kommende rike. Det er Guds rike som angår Jesus mest. Det inkluderer oss og våre valg, men det handler absolutt ikke bare om oss.

«Vi må slutte å late som om Guds vilje er et mysterium. Jesus gjorde Guds bekymringer klare», skriver James Mulholland (Praying Like Jesus). Vi vet faktisk hvor mye av Guds vilje er. Er ikke bergprekenen rett og slett Guds vilje skrevet stor? Vår kamp er ikke å finne Guds vilje, men å leve i samsvar med Guds rikes prioriteringer. Guds vilje består ikke av diskrete biter av informasjon om hva vi skal gjøre her og der. Gud er fornøyd hvis vi mater de sultne og kler de nakne, hvis vi elsker og tilgir våre fiender, gir gjestfrihet til fremmede, tjener de rundt oss, deler evangeliet.

Det er retningen på livet vårt som teller. Å overgi seg til Guds vilje er kanskje ikke alltid lett, men å gjøre hans bud trenger ikke å være så vanskelig så lenge våre hjerter er på linje med Guds. Når de er det, blir bønnen «Din vilje skje» en genuin kilde til styrke, og ikke bare en kamp. Da kan Gud virkelig vise oss veien.

- Charles E. Moore fra Bruderhof/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Spør Jesus: hva ligger på ditt hjerte?

En kveld, for mange år siden, var jeg alene på soverommet mitt da jeg plutselig forsto hvor selvsentrert bønnene mine hadde blitt. Jeg hadde brukt mange timer på å kaste bekymringene mine over Jesus, og det er ingenting galt med det, for han ber oss om å  komme og har alltid trofast tørket tårene og beroliget oss midt oppe i bekymringene våre. Uansett hvilken tid på dagen eller natten, står han der med armene åpne og venter på å høre de djupeste lengselene våre hjerter rommer. Hans kjærlige berøring bringer oss fred og glede.

Det gir stor trøst og glede å vite at vi har noen å henvende seg til når verden vender ryggen til oss. På denne sommerkvelden på begynnelsen av 90-tallet visste jeg imidlertid at jeg hadde mistet en flott mulighet. Jeg tenkte med meg selv, når var sist jeg spurte Jesus hva som lå på hans hjerte? Samfunn er foreningen av venner som deler lignende interesser eller problemer. Å lide er å føle smerte eller nød fra en annen. Kan jeg spørre min Herre hva som berører hans hjerte? Hvorfor ikke prøve?

Jeg hvisket: "Hva ligger på hjertet ditt  i natt, Jesus? Hva belaster deg mest? La meg føle hva du føler ..." Jeg ble overveldet av en enorm byrde med det samme. Jeg begynte å gråte ukontrollert da Herren sa: "Mishandling av barn gjør vondt i hjertet mitt. Barneporno gjør meg vondt, og abort gjør meg vondt." Plutselig ble hjertet mitt overveldet av hans byrde, og forbønnens ånd grep meg. Jeg sto på stedet til en annen slik at jeg kjempet og stred i bønn i mer enn to timer. Hikstende lå på gulvet til den plutselige byrden løftet seg, og jeg følte ubeskrivelig glede og full av herlighet.

Jeg visste øyeblikkelig at jeg hadde bedt gjennom en byrde som lå tung på hjertet hans. Mange glemmer den hellige treenighet kan bli fylt av sorg, Ånden kan slukne og bli såret. Vil vi slutte å snakke lenge nok til å høre vår fars hjerte? Jeg er sikker på at ingen mennesker fullt ut kan forstå alle hans lidelser, og faktisk er de svake forsøkene våre svært begrensede, men Gud gleder seg stort over dem som bryr seg nok til å spørre ham, "Hvordan har du det? Hva har du i hjertet akkurat nå? " Hvilken nær intimitet denne typen kjærlighetsutveksling kan tilby.

Bønnelivet mitt har endret seg enormt siden jeg begynte å spørre Herren om hva som ligger på hans hjerte. Jeg tar fortsatt tid til å bringe mine behov og bekymringer til Gud, men jeg stopper også opp og spør ham om hva som ligger i hans hjerte. Mange stiller ham aldri det spørsmålet, men de som gjør det gir ham stor glede og trøst.

- Steve Porter
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Denne gangen helbreder jeg deg ikke"

Her om dagen lyttet jeg til en amerikansk forkynner, som jeg av og til lytter til. Jeg skal ikke nevne hans navn, for jeg vet at noen da vil henge seg opp i navnet, og av den grunn ikke lytte til hva denne mannen har å si.

Men jeg kan si så mye at han får svært mange henvendelser om å preke, både her og der, og invitasjoner til å delta på ulike sammenkomster. Han har mange venner, som gjerne vil ha ham med på mangt og mye. Og denne mannen sier som oftest ja.

Men en periode nå har han slitt med et vondt kne og en vond ankel. Han har mye smerter, og reisene tar på. Etter å ha reist med fly og ventet på flyplasser ulike steder, er smertene store.

Tre ganger har Herren helbredet dette beinet, når denne forkynneren ba Ham om det. Men nå, når han spør Herren for fjerde gang, svarer Herren nei.

"Noen av dere vil ikke forstå dette, og vil mene jeg har feil teologi, men Herren sa tydelig at Han denne gangen ikke ville helbrede meg."

"Hvorfor ikke," spurte jeg.

"Fordi du ikke hører på meg! Du spør aldri meg om jeg vil at du skal foreta alle disse reisene dine. Så denne gangen kommer jeg ikke til å gi deg det du ber meg om."

Denne forkynneren har et viktig skriveoppdrag foran seg, som han ennå ikke har sluttført. Og Herren taler til ham i perioder, men han har det så travelt hele tiden.

"Om du ikke hører på meg denne gangen, kaster jeg deg i fengsel."

"Hva mener du, Herre?"

Forkynneren ble skrekkslagen. "Hva mener du?"

"Paulus måtte også i fengsel, slik at han skulle få skrevet noen av de brevene jeg ba ham om å skrive. Og forresten: Problemet med beinet ditt er din 'torn i kjødet'."

Selvsagt, sa forkynneren, er ikke hans skriveprosjekter i nærheten av det viktige oppdraget apostelen Paulus fikk, men det sier noe, faktisk ikke så rent lite, om betydningen av å søke Guds vilje med sitt liv. Være der i livet hvor Herren vil ha oss. Prioritere det som er på Hans agenda for våre liv.

Det aller viktigste i våre liv er å være sammen med Herren, leve for Ham, ikke hva vi gjør.

Faller du for fristelsen?

Vanligvis tenker vi vel at fristelser innebærer noe som er moralsk galt. Har du tenkt på at en fristelse også kan innebære at vi kan bevege oss bort fra Guds vilje med vårt liv?

Det er mange ting som frister, og vi faller for mange av dem. Ingen av oss er immune mot dette.

Jeg har tenkt mye på den delen av Herrens bønn, hvor det heter: "Og la oss ikke komme i fristelse...." (Matt.6,13)

Jeg har tenkt på dette i forbindelse med at det er så mange ting man synes er interessant og som fanger ens oppmerksomhet. Det er lett å miste fokus. La meg gi deg et konkret eksempel: I den siste tiden har jeg opplevd at Herren har talt til meg om noe konkret som gjelder mitt liv akkurat nå. Jeg har arbeidet med dette og viet min oppmerksomhet rundt dette. Men så skjer det så mange andre ting som er interessante, og da er det lett og falle for fristelsen til å bruke tid på dette istedet for å konsentrere seg om det Herren vil jeg skal være opptatt av. I utgangspunktet er det ingenting galt i de tingene som fanger min oppmerksomhet. Det er gode ting, men det drar oppmerksomheten min bort fra det jeg egentlig skulle bruke tid på. Er det bare jeg som opplever det slik?

I denne sammenheng er det et bibelord som har fått stor betydning for meg:

"Derfor, søsken, må dere sette enda mer inn på å holde fast ved deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle. Da skal inngangen til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike stå vidåpen for dere." (2.Pet.1,10-11)

Faktisk kan det gode bli en fiende av det aller beste i vårt liv. Skal vi bære frukt, mye frukt, må vi bli litt ensporet, tynne ut, og holde oss til det som Herren vil vi skal holde på med i våre liv. Faller vi for fristelsen til å holde på med noe annet og samtidig holde på med det som Gud vil vi skal, blir det ingen frukt av det. Har vi likevel falt for den fristelsen må vi omvende oss og komme på rett spor igjen.

I samklang med Gud

Før du ber Gud om å forandre på noe i livet ditt burde du takke ham for det som er der allerede. Når du takker, kommer du i harmoni med Gud. Med denne harmonien blir det senere mye lettere å skille ut hva som er riktig å be om.

Johannes skriver i sitt første brev: "Og denne frimodige tillit har vi til Ham at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje" (1.John.5,14). Ofte har bønnen sin rot i egoismen og aldeles ikke i noe oppriktig ønske om å gjøre Guds vilje. Det er først når du takker Gud av hele ditt hjerte, at du går ut av deg selv og blir forent med hans vilje. Ut fra hans vilje kan du siden se klart hva du skal be om. Da kan du også være sikker på at bønnen blir oppfylt "og det vi ber om, får vi av ham, fordi vi holder hans bud og gjør det som er etter hans gode vilje" (1.John.3,22).

I alt som skjer, kan du lovprise Gud med takknemlighet for alt han gjør. Da lever du i samklang med ham og da kommer du ikke til å be om noe som ikke er i overensstemmelse med hans vilje. Da kjenner Gud igjen sin egen Ånd i deg, og "det Ånden ber om for de hellige er etter Guds vilje" (Rom.8,27).

De første kristne levde ikke mer behagelig enn oss. De måtte lide under store forfølgelser. Å bekjenne Kristus var livsfarlig. Likevel skriver Paulus til dem: "Syng og spill av hjertet for Herren! Takk alltid Gud, Faderen, for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn" (Ef.5,19-20).

Det er når du vender blikket mot Gud at du får innsikt i hva som er best, for deg og for alle.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 260.

Guds gode planer for våre liv

Jeg er både glad og takknemlig for at jeg ikke er et offer for tilfeldigheter. Det gir trygghet når livet butter imot. Gud har planer, gode planer, for våre liv. De er fra evighet av.

Når May Sissel og jeg forlovet oss 19.desember 1981 valgte vi oss et ord fra Bibelen som skulle være "vårt" ord for vårt kommende ekteskap og som skulle vare livet ut - som en ledestjerne, om du vil. Det ble ordene fra Salme 38,8:

"Jeg vil gjøre deg vis og lære deg den veien du skal gå, jeg vil la mitt øye hvile på deg og gi deg råd."

Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har lest det ordet, og holdt fast ved det, i medgang og motgang. Det har vært vår livsforsikring. Ikke alt er blitt slik vi drømte om, håpet på eller lengtet etter, men i alt har Herren vært med og underveis vist oss veien vi var kalt til  gå. Vi har tråkket feil, vi har syndet, vi har rotet oss bort, men ved Guds nåde har vi kommet oss inn på veien igjen.

Vi har gjort oss avhengige av Ham. Veien har ikke alltid vært så tydelig. Den har av og til vært innhyllet i tåke. Mange ganger har vi vært usikre på neste steg. Men vi søkt Herren om Hans råd, og Han har vist seg trofast mot sitt løfte, når Han sa at Han vil "lære deg den veien du skal gå." Det er ikke tomme ord. Ikke alltid har vi forstått hva Gud ville. Først mange år i etterpå forstod vi det.

Og slik vil det fortsatt være. Veien blir til mens vi går. Vi aner ikke hva som er rundt neste sving. Hvis jeg hadde visst for 20 år siden at jeg skulle få Parkinsons tror jeg ikke at jeg hadde klart å holde ut. Men jeg tror hemmeligheten består i at vi overlater våre liv i Herrens hender, og ber Ham om å gi oss råd.

At Herren har gitt oss det løfte at Han vil "la mitt øye hvile på deg", gir meg stor trøst. Når jeg leser dette løftet tenker jeg på den aronittiske velsignelsen: "Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred." (4.Mos 6,24-26). Finnes det noe vakrere?

Og der skal det være en vei. Den hellige vei skal den kalles. På den skal ingen uren ferdes. Den skal være der for dem. Ingen som går på veien, selv ikke dårer, skal gå seg vill. Men der skal det ikke være noen løve, rovdyr skal ikke gå på den, de skal ikke finnes mer. Men de som er løst ut, skal gå der, de som HERREN har fridd ut, skal vende tilbake. De kommer til Sion med jubel, med evig glede om sin panne. Fryd og glede griper dem, sorg og sukk må flykte. (Jes 35,8-10)

Slik skal du be

"Be om tårenes nådegave. Be at Gud må gjøre ditt harde hjerte mjukt. Be om at Gud må forlate deg de synder du bekjenner for Ham. 

Be ikke om at dine ønsker skal oppfylles. De er ikke nødvendigvis i overensstemmelse med Guds vilje. Be i stedet som du har lært, med ordene: Skje Din vilje.

Be om at Guds vilje skal skje i alle ting. Han vil i sannhet det som er godt og riktig for din sjel, mens din sjel ikke alltid søker det, og det alene."

- Evagrios av Pontos

Hva er Guds vilje når det gode blir en fristelse?

En historie om den hellige Antonios den store (250-356), selve pioneren blant ørkenfedrene, av mange kalt den første kristne eremit, har utfordret og inspirert meg den siste tiden:

Etter mange år i ørkenen kom det et brev til Antonios. Det var selveste keiseren som inviterte den hellige mannen til sin residens i Konstantinopel til åndelige samtaler. Han ville ha råd for sin sjel.

Det var ikke fritt for at Antonios følte seg smigret. Dette måtte da være fra Gud? Tenk å få adgang like inn i de keiserlige gemakker! Få møte keiseren og keiserinnen.

Hva ville vi gjort om vi hadde fått audiens på slottet? Kongen som ba om våre åndelige råd.

For Antonios var ikke svaret et opplagt ja. Han var slett ikke sikker. Skulle han reise eller ikke? Var dette et kall fra Gud eller var det en fristelse?

Etter flere dagers usikkerhet går Antonios til sin disippel, Paulus den enfoldige, for å få hans råd. Han legger saken fram for ham og spør: 'Bør jeg dra?'

Da svarer Paulus den enfoldige:

'Om du reiser skal du kalles Antonios. Om du ikke reiser, skal du kalles abba Antonios'.

I Guds rike er det slik at selv det beste kan bli det aller bestes verste fiende!

Det er ikke bare synd som frister og gjør at vi faller, men det kan også det gode, om det gode blir et hinder for det aller beste for oss.

Når det gode blir det aller bestes verste fiende

Det er flere ting jeg liker med den nye bibeloversettelsen, blant annet Fadervår - og det er spesielt en setning jeg tenker på:

'... og la oss ikke komme i fristelse ...' (Matt 6,13)

Det er ganske annerledes enn 'led oss ikke inn i fristelse', som om det var Gud som skulle friste oss.

Det er lett å tenke at 'fristelse' er noe som har et negativt fortegn. At Gud må spare oss for å falle i synd. Men 'fristelse' kan også ha et positivt fortegn, og likevel bli galt.

Faktum er at det gode kan bli det aller bestes verste fiende!

Det gode kan føre oss bort fra det som er Guds virkelige plan med våre liv. Vi kan påta oss oppgaver som vi aldri var tiltenkt fra Guds side, eller tre inn i roller som aldri var ment for oss. Men i utgangspunkt er det ikke noe galt med dem. Det er bare det at vi fjerner oss fra det som Gud har kalt oss til, og bruker tiden på noe som hindrer oss fra å gjøre det som virkelig er vårt kall.

Derfor er det nødvendigvis en viktig bønn å be: ' ... og la oss ikke komme i fristelse'.

Å si ja til noe Gud ikke har kalt oss til kan kanskje gi oss berømmelse? At noen ser opp til oss. Det kan gi oss fremskutte posisjoner.

Men det gjelder en annen lov i Guds rike. Jesus sier det selv slik i Matt 23,11-12: 'Den største blant dere skal være tjeneren deres. Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt'.

La oss be om å få se hvilken vei HERREN ønsker at vi skal gå, slik at vi kan være i Guds vilje med våre liv. Det er først da vi bærer frukt, mye frukt, og på den måten ærer Gud. Selv om det vi gjør er usynlig for andre.

Viljens betydning i helliggjørelsen

Jeg har hentet frem igjen en bok som ble publisert i 1875, og som er blitt solgt i tusenvis av eksemplarer verden over. Her hjemme ble den - når den norske oversettelsen forelå så sent som i 1978 - anbefalt av Einar Lundby, legen fra Brumunddal som ble hele Norges sjelesørger.

Det dreier seg om boken 'Et lykkelig liv', skrevet av Hannah P. Smith (bildet). Søster Hannah, som hun ble kalt, ble en av de mest kjente skikkelsene i den såkalte hellighetsvekkelsen på 1800-tallet.

Årsaken til at jeg hentet den frem igjen er at jeg ble minnet om noe min åndelige veileder, en pinsevenn som døde mange og nitti år gammel, sa til meg så ofte: 'Det kommer an på viljen, Bjørn Olav'.

Han poengterte dette særlig når noen snakket om at 'alt er bare av nåde', og henfalt til et liv som ikke endret seg i det hele tatt. Et kapitel i denne boken har den karakteristiske tittelen: 'Guds del av helliggjørelsesverket, og menneskets del'. Og Hannah Pearsall Smith har også med et eget kapitel om viljens betydning.

- Du må ville! Sa Ole Petter Bekkelund til meg.

Hannah P Smith siterer Francois Fenelon (1651-1715), som har sagt: 'Sann religion har sitt sete utelukkende i viljen'. 'Viljen,' skriver Hannah P. Smith, 'er nemlig den avgjørende makten i menneskelivet, kongen som alt må bøye seg for. Når den treffer det riktige valget, så blir alt godt med mennesket, det er ikke følelsene som er det avgjørende'.

Men dagens kristne styres veldig ofte av følelsene: så lenge det kjennes godt, er det rett. Det er nåtidens teologi. Men det stemmer ikke med Det nye testamente. Selv kjærlighet kan bli feil, om man ikke er villig til å følge Guds ords ordninger.

- Er viljen din lagt i Guds hender, er den overgitt til Gud, har viljen din bestemt seg til å tro, spør Hannah P. Smith. For vårt kall består nemlig i å overgi oss til Gud. Vi skal fremstille oss selv som et levende offer for Ham, vi er kalt til å vandre i lyset, og la selvlivet vårt død.

Gud virker i oss
Hannah Pearsall Smith henviser til Fil 2,13: 'For det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for Hans gode vilje'. Når det er Gud som gjør dette, sier hun, 'så må vi gi våre hjerter hen til ham for at denne viljen skal bli utført. Vi må gjøre det uansett hva det kommer til å koste, og svare et avgjort 'jeg vil' til alle hans 'du skal'! For Gud kan bare få utført sin vilje med oss når vi samtykker i det og vil det samme som Ham'.

Dette er radikal undervisning, som er sjelden vare i dag.

Et glimt av den himmelske Tronen gir det rette perspektivet og lidenskapen

Apostelen Johannes fikk et glimt av det som skjer rundt Tronen i himmelen. Vi leser om dette i det fjerde kapitlet i Åpenbaringsboken. Det Johannes ser er større enn hverdagene våre. Han får et glimt som gir perspektiv, og rett    retning!                          

Et glimt av Tronen, gir oss lidenskap, en pasjon for det hellige. Det finnes noe som har større betydning, noe som er viktigere enn noe annet, og det gjør det lettere for oss å velge. For det er ikke alt som er viktig å ta vare på. Og det finnes noe som selv ikke all verdens penger eller berømmelse kan gi oss. Jesus sier at 'ett er nødvendig', og det finnes det Han kaller 'den gode del'. Dermed må det jo også finnes det som er 'det dårlige valget'. Men i denne sammenhengen vi nå snakker om, kan også det gode, bli det aller bestes verste fiende. Om valget står mellom det å følge Lammet der det går, eller høste berømmelse her i tiden.

Utfordringen for en som vil følge Jesus, handler ikke først og fremst om å si nei til synd, til det som kan ødelegge oss, men å si nei til noe som i utgangspunktet er godt, men som ikke er rett for oss i den situasjonen vi befinner oss i og som dermed ikke er det beste for oss.

Men ser vi Ham, kan intet friste.

Den norske lyrikeren og forkynneren, Edin Holme, sa det slik:

Den som Han har sett,
kan intet friste,
ringe synes alt han ser,
den som eier Ham,
kan allting miste,
han begjærer intet mer.

Det viktigste er ikke å lykkes - men å være i Guds vilje

Jeg leste noen ord av pinsepioneren Howard Carter (bildet) her om dagen, som jeg gjerne vil dele med bloggens lesere:

"La meg aldri glemme den altoverskyggende sannhet at det er bedre å være i Din vilje enn å lykkes, og gi at jeg alltid må elske Deg høyere enn Din tjeneste."

Det er sterke ord, og sanne. Det viktigste i livet er ikke å ha fremgang og lykkes, men at man er i Guds vilje med sitt liv. Er man i Guds vilje med sitt liv, er man på det tryggeste sted man kan være, selv om alt annet er utrygt rundt oss.

Alfred Howard Carter, som var hans fulle navn, ble født i 1891 og døde i 1991. Han var født i Birmingham, og grunnla Englands første bibelskole for pinsevenner. I forbindelse med 1. verdenskrig var han fengslet som samvittighetsfange, og det er mens han sitter i Dartmoor fengslet, at han arbeider med det som skulle bli en banebrytende bok om Åndens ni nådegaver. Denne undervisningen, basert på 1.Kor 12,8-10, er fremdeles den viktigste læren om Åndens ni nådegaver i de fleste pinsesammenhengene. I 1921 tar han over ledelsen for Hampstead Bible School, en posisjon han skulle ha 27 år. Howard Carter ble en av grunnleggerne av pinseretningen Assemblies of God i Storbritannia.

I dag opplevde jeg et forunderlig konkret bønnesvar

Av og til ber jeg om å få en bekreftelse fra Gud når jeg står foran viktige veivalg. Som nå. Og i dag opplevde jeg et forunderlig bønnesvar.

I Dommernes bok leser vi om Gideon som ber om en slik bekreftelse:

"Da sa Gideon til Gud: Dersom du vil frelse Israel ved min hånd, som du har sagt, så legger jeg nå denne ulldotten på treskeplassen. Hvis det da faller dugg bare på denne ullen, mens det er tørt på hele marken, da vet jeg at du vil frelse Israel ved min hånd, som du har sagt. Og slik ble det: Da han tidlig neste morgen sto opp og klemte på ullen, presset han ut dugg av den, en skål full av vann. Men Gideon sa til Gud: La ikke din vrede bli opptent mot meg, om jeg taler en gang til! Jeg ville gjerne få gjøre en prøve til med ullen! La nå ullen være tørr, mens duggen faller på hele marken! Og denne natten gjorde Gud det slik: Ullen var tørr, men utover hele marken lå det dugg." (Dom 6,36-40)

Jeg har bedt om Guds ledelse de siste dagene for et viktig veivalg. Min "ulldott" var denne: Jeg ba Gud om et tegn i form av at jeg skulle få en henvendelse fra mine venner i Bruderhof-kommuniteten i England. Da visste jeg hvilket valg jeg måtte ta. Det er slik at jeg har abonnert på deres tidskrift "The Plough" siden 1970-tallet, og siste nr kom for noen uker siden, så sannsynligheten var veldig liten for at jeg skulle høre fra dem igjen før neste nr kommer en gang ut på høsten.

I dag måtte jeg ha svaret på det jeg ba om. I postkassen lå det en forsendelse fra Bruderhof! En bok, sammen med en personlig hilsen!

Gud svarer konkret på det vi ber om. Det skal være sikkert og visst. All ære til Hans navn.

Hvordan ta kloke avgjørelser som er i henhold til Guds vilje? Del 8

Her følger et nytt godt råd for hvordan du tar kloke avgjørelser som samstemmer med Guds vilje:

8. Ikke ta avgjørelser når du er sliten og mismodig.

Når vi er slitne, mismodige og går gjennom store prøvelser, så er ikke dette tiden for å ta viktige avgjørelser, eller å forandre på ting som har vært. Guds ord forteller oss at "alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen." (Fork 3,1) I disse fasene er det best å forholde seg i ro og hvile. Det er lett å ta feil av veien og ta forhastede beslutninger. Guds ord sier oss at den som tror, haster ikke, jfr Jes 28,16. Av og til synes det som om Gud har allverdens av tid, og vi tror vi har svaret, og ønsker gjerne å fortelle Gud dette! Men Gud eier all visdom og all forstand. Hans tidsbegrep er annerledes enn vår.

Når vi har fått hvilt og funnet kreftene igjen, kan vi be Gud om visdom. Den har Han nemlig gitt løfter om å gi oss:

"Men hvis noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud. Han som gir alle, rikelig og uten anklage, og den skal bli gitt ham." (Jak 1,5)

(fortsettes)

Hvordan ta kloke avgjørelser som er i henhold til Guds vilje? Del 7

Her følger flere gode råd for å ta kloke avgjørelser som samstemmer med Guds vilje:

7. Bøy deg for autoriteter

I dag er mange sin egen autoritet. En moderne læresetning er at det som kjennes godt ut, er rett. Ingen ting av dette er bibelsk. For en kristen finnes det kun en autoritet, og det er Guds ord. Ingenting finnes som står over dette, ingenting ved siden av. Alt står og faller med Guds ord. Om Guds ord heter det i 2.Tim 3,16-17:

"Hele Skriften er innåndet av Gud, og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet, for at Guds menneske skal bli satt i stand og godt utrustet til all god gjerning."

Guds ord beskriver også delegert myndighet:

1. Øvrigheten:

"Hvert menneske skal underordne seg de styrende myndigheter. For det er ingen øvrighet uten at den er fra Gud, og de myndigheter som finnes, er innsatt av Gud. Hver den som setter seg opp mot øvrigheten, gjør motstand mot Guds ordning." (Rom 13,1-2)

Det finnes en eneste grunn for å motsette seg øvrigheten, og det er når den innfører lover som strider i mot Guds ord, og en dermed må lyde Gud mer enn mennesker.

2. Guds ordning for mennesket

"Men jeg vil dere skal vite at hver manns hode er Kristus, kvinnens hode er mannen, og Kristi hode er Gud." (1.Kor 11,3)

3. Guds ordning for ekteskapet

"Dere koner, underordne dere deres egne menn, som under Herren. For mannen er kvinnens hode, slik også Kristus er menighetens hode." (Ef 5,22-23)

"Dere barn, vær lydige mot deres foreldre i Herren, for det er rett. Hedre din far og din mor, dette er det første budet med et løfte, for at det kan gå deg godt og du kan leve lenge i landet. Og dere fedre, egg ikke barna deres til vrede, men oppdra dem i Herrens tukt og formaning." (Ef 6,1-4)

4. Underordne deg menighetens ledelse

"De eldste som er gode ledere, skal regnes verdige til dobbel ære, særlig de som arbeider med Ordet og læren." (1.Tim 5,17)

"Dere skal lyde deres veiledere og rette dere etter dem, for de våker over deres sjeler, som de som skal avlegge regnskap. La dem gjøre det med glede og ikke med sorg, for det ville ikke være til noen nytte for dere." (Hebr 13,17)

Hvordan ta kloke avgjørelser som er i henhold til Guds vilje? Del 6

Her følger flere gode råd for å ta kloke avgjørelser som samstemmer med Guds vilje:

6. Frykt ikke mennesker

"Menneskefrykt fører i snare, men den som setter sin lit til Herren, han blir berget." (Ord 29,25)

Et problem mange sliter med er at de er avhengige av hva andre måtte mene om dem, og det de gjør. Dette kan bli en direkte hindring for oss når vi skal gjøre Guds vilje. Menneskefrykt kan binde oss, ja lamme alt vi gjør. Om dette kan vi lese følgende i Guds ord:

"Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener." (Gal 1,10)

Det er sterke, og alvorlige, ord.

Det å følge Jesus kan føre til at vi må ta upopulære avgjørelser, ja i enkeltes øyne vil det vi gjør være fullstendig uforståelig og av og til også helt forkastelig. Enkelte vil kunne beskylde oss for å kaste bort livet. Men "sløser" vi livet på Jesus, er det vel ikke bortkastet.

Jesus må komme først. Foran alt annet. Fordi Han ikke bare er vår Frelser, men også vår Herre. Når apostelen Paulus beskriver seg selv, kaller han seg ofte for "Jesu Kristi tjener". Dette ordet "tjener" kan også oversettes "trell" eller "slave". Det gir oss et rett perspektiv. En kristen er ikke lenger sin egen herre, han eller henne er underlagt Herren. Det får praktiske konsekvenser, ned til minste detalj i våre liv.

Sliter vi med menneskefrykt og vil vi tekkes mennesker, bør vi gå til Herren og tale ut med Ham om dette, og kanskje også søke hjelp hos en sjelesørger.

(fortsettes)

Hvordan ta kloke avgjørelser som er i henhold til Guds vilje? Del 5

Her følger noen flere gode råd for å ta kloke avgjørelser som samsvarer med Guds vilje:

5. Søk gode råd

I Ord 12,15 og 19,20 kan vi lese følgende:

"Dårens vei er rett i hans egne øyne, men den som hører på råd, er vis."

"Hør på råd og ta imot tukt, så du kan bli vis til slutt."

En av de viktigste tingene vi kan gjøre når vi skal ta kloke avgjøresler som er i samsvar med Guds vilje, er å søke råd hos gudfryktige mennesker som virkelig lever med Herren. I Ordspråksboken er dette nevnt hele 13 ganger, en bok som er full av praktisk visdom. Før vi tar store avgjørelser bør vi ta dette opp med mennesker som vandrer med Herren. Slik jeg ser det er et av de største behovene i kirken i dag, åndelig veiledning. Og en av de største utfordringene vi har er at det er så få åndelige veiledere.

En åndelig veileder er ikke synonymt med en teologisk velutdannet person. Han eller hun kan være det også, - det skader ikke - men åndelig veiledning dreier seg ikke bare om teorier, men om levd liv. En åndelig veileder er en person som har levd med Herren en tid, blitt åndelig moden og som har innsikt i Guds ord. Det er en person som er utrustet med åndelige gaver, ikke minst gaven til å skjelne ånder. Slike utdannes ikke på skoler - selv om det er helt i orden å ta et kurs - de utdannes i livets skole, under Åndens veiledning.

I senere artikler vil jeg beskrive tjenesten som åndelig veiledere og hva det vil si å gå i åndelig veiledning.

(fortsettes)