Sønnen og livet

Noen ord av den aldrende Johannes, disippelen Jesus elsket, kommer til meg denne morgenen. De kommer i form av et personlig vitnesbyrd: "Den som har Sønnen, har livet." (1.Joh 5,12a) Bare den som har gjort seg personlige, dyrkjøpte erfaringer med Kristus, kan si noe slikt. Ellers blir det en klisje. For Johannes var Kristus alt, absolutt alt.

Jeg blir sittende stille og tenke på dikt av lyrikeren Edin Holme, som skriver:

"Den som Han har sett kan intet friste, ringe synes alt han ser. Den som eier Ham, kan allting miste - han begjærer intet mer."

Og jeg ber:

"Herre, hold meg nær til Ditt hjerte, slik at jeg ser tingene mer og mer fra Din synsvinkel."

"Her er min bønn, min sang, min lengsel: Kom bli mitt liv, min pust, mitt lys og min ro. Vær du min vei blant alle veier, og vær du det sted hvor min sjel kan finne ro."

Englene - Guds tjenende ånder, del 3

Den treenige Gud er ikke alene. Han omgir seg med vesener: med serafer, kjeruber, engler, skapt for å ære og tilbe Ham, med en vidunderlig skjønnhet, renhet, kraft, velde. De avspeiler Guds hellighet og herlighet. Når Job beskriver skaperverkets skjønnhet, beskriver han de vesener som fantes før jorden ble skapt: '... mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd.' (Job 38,7) Morgenstjernene er bare andre navn for Guds skapte englevesener, og navnet sier noe om deres skjønnhet. Guds engler er lysskikkelser, de skaper ærefrykt hos de som møter dem. De er en gjenspeiling av Guds herlighet, og det på en slik måte at de som møter dem faller på sine knær, fordi noe av Guds hellighet kommer til dem.

Vi leser for eksempel om Daniel, som blir forferdet når han møter erkeenelen Gabriel som rører ved ham. Da leser vi at Daniel synker sanseløs med ansiktet til jorden for denne mektige skikkelen, og da en annen ikke navngitt engel rører ved ham senere, begynner Daniel å skjelve og faller igjen sanseløs til jorden. Det er som om all kraft forlater Daniel og han blir svært redd. Derfor sier engelen: 'Frykt ikke, vær sterk', jfr Dan 10,0-29.

Alle Guds engler bærer med seg en slik renhet og hellighet, at det skaper ærefrykt hos de som møter dem.

Det er en årsak til dette: det stråler lys fra dem fordi virkningen av det lyset Gud er bærer av er så sterkt i dem.

Det er derfor så mange kan fortelle om lysopplevelser i forbindelse med engler. Den profetiske seeren Johannes forteller i Åpenbaringsboken, at en dag vil en eneste englefyrste, en mektig engel, som stiger ned fra himmelen, opplyse hele jorden, jfr Åp 18,1.

Tusener på tusener på tusener av engler omgir Guds trone. Kjerubene og serafene - navn på ulike strålende engleskikkelser - er aller nærmest Guds trone. De er i Guds umiddelbare nærhet. Det ser vi blant annet gjennom de synene den profetiske seeren Esekiel hadde:

'Israels Guds herlighet hevet seg opp fra kjerubene, som den hvilte på,' (Esek 9,3)

Og profeten Jesaja forteller om et syn han hadde om Guds trone i himmelen i Jes 9, og han forteller om serafer som står rundt denne tronen:

'Seks vinger hadde hver. Med to dekket han ansiktet, med to dekket han føttene, og med to fløy han. Og den ene ropte til den andre: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet.' (Jes 9,2-3)

Jesaja maler for oss et portrett av disse serafene, deres skjønnhet og styrke og som et eksempel på deres enorme styrke, skriver han: 'Dørpostenes fester bevet ved røsten av dem som ropte, og huset ble fylt ved røk.' (v.4)

I billedlig språk sier salmisten noe om serafenes og kjerubenes styrke: 'Båret av kjeruber fløy han (Gud), på vindens vinger for han fram.' (Salme 18,11)

Ja, Gud er virkelig omgitt av majestetiske, lovprisende engler, lysende, skinnende vesener. Gud innhylles i røyk av røkelse.

'Om Gud er det en forferdende herlighet,' (Job 37,22)

fortsettes

Elsk hverandre

Når apostelen Johannes lå for døden, spurte noen av hans disipler ham om han hadde en siste hilsen til dem. Den gamle mannen, som så trofast hadde tjent Herren Jesus, sa:

"Elsk hverandre!"

Noen bedre hilsen kunne han ikke ha gitt. Han hadde lært hva kjærlighet er, av Han som er kjærlgheten.

"Den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham," hadde han skrevet i et av sine brev. Det er sterke ord, men apostelen Johannes visste hva han skrev. Han hadde erfart hva dette innebar. Han var bærer av noe: Guds hellige Ånd. Dermed var han bærer av Gud, og fordi han bar Gud med seg, bar han også kjærligheten med seg.

Kjærligheten er selve kjennetegnet på at vi er Kristi etterfølgere.

Seeren Johannes og seeren Daniel

Som jeg har fortalt i et tidligere blogginnlegg publisert for noen uker siden, er det en gammel kirkelig tradisjon at man leser Åpenbaringsboken mot slutten av kirkeåret. Jeg har ligget litt etter så jeg ble ikke helt ferdig før i dag, et par dager inn i det nye kirkeåret.

Det har vært veldig interessant å lese denne boken igjen. Det er jo den eneste boken hvor leseren prises salig for å lese den! Selvsagt er det alltid interessant å lese Guds inspirerte ord, som hele Bibelen er, men om Åpenbaringsboken heter det: "Salig er den som leser og de som hører det profetiske ord og holder fast på det som står skrevet. For tiden er nær." (Åp 1,3)

Vel, det gjelder jo ikke bare Åpenbaringen, men 'det profetiske ord', og Bibelen er full av profetier som ennå ikke har gått i oppfyllelse. Så selve studiet av 'det profetiske ord' er salig! Derfor har jeg også lest profeten Daniel parallelt med Åpenbaringen. En har sagt at profeten Daniel er 'grunnlaget og nøkkelen til Åpenbaringen." Det tror jeg er sant.

Jeg skal ikke påstå at jeg forstår alt eller har den hele og fulle oversikten, men likevel er det spennende å lese disse to apokalyptiske bøkene. Med sine syner og visjoner, sitt rike billedspråk, sine historiske realiteter. Jesus selv satte sitt godkjentstempel på profeten Daniel, selv om mange liberale teologer har forsøkt å diskvalifisere den, og noen ville sågar ikke ha med Åpenbaringen i Bibelen.

En luthersk prest, George N.H. Peters (1907), var en ivrig student av nettopp det profetiske ord. Han har sagt følgende, her i min oversettelse:

"Jo lenger det andre advent er utsatt, jo nærmere er vi at det skjer, og derfor skulle vi være djupt interessert i hver uttalelse i Skriften som handler om dette. Jo mer vi ser tegnene som er forutsagt om de siste tider skje i vår egen samtid, jo mer observante og våkende skulle vi være."

Jesu Kristi åpenbaring

Vi nærmer oss slutten på kirkeåret, og mot slutten av det liturgiske året har det vært en gammel tradisjon at man leser Åpenbaringsboken til Johannes i sin helhet. Denne gode tradisjonen har jeg selv fulgt i mange år.

Mange synes denne boken i Bibelen - den siste - er vanskelig, på flere måter. Ikke bare på grunn av dens tunge symbolspråk, som kan være vanskelig å forstå, men også fordi den kan virke skremmende med noen av sine fremtidssyner. Derfor er den for mange kristne en bokstavelig talt lukket bok. De leser den ikke.

Nå er det ulike måter å lese den på. Jeg leser den som Bibelens lovprisnings- og tilbedelsesbok. Som ingen annen gir den oss et gløtt inn i Guds tronssal, med de myriader av engler, kjeruber og himmelske vesener, eldste som bøyer seg ned i tilbedelse, og kaster sine kroner ned for Lammet. Boken oser av nydelig røkelse, som stiger opp foran Guds trone og dirrer av de helliges bønner. Boken forteller oss også om martyrskaren som venter og himmelens fantastiske tilbedelseskor.

Jeg skrev innledningsvis at dette er Johannes' Åpenbaring. Det er ikke helt korrekt. Visst var det Johannes som fikk åpenbaringene, men allerede i det innledende verset, heter det:

"Dette er Jesu Kristi åpenbaring ..." (Åp 1,1)

Det er det. Det er Han som har satt sitt segl på den fra begynnelse til slutt. Og i boken finnes det til og med helt personlige brev fra Ham, gitt til konkrete menigheter i den tiden hvor disse synene og åpenbaringene ble skrevet ned, men som også gjelder oss. Noen mener også at de syv sendebrevene beskriver syv perioder av kirkens historie. Jeg tror det er mye sant i det.

Det er med spenning jeg begynner lesningen av de 22 kapitlene. Jeg kjenner slutten! Den endelige seieren over det onde og Den onde. Og jeg aner noe av det fantastiske som kommer med Det nye Jerusalem, der det ikke lenger skal finnes gråt eller tåre.

Å være elsket hele livet

Jeg er blitt så glad i dette ikonet. Det forestiller Jesus og Johannes, han som beskriver seg selv som 'den disippel som Jesus elsket'. (Joh 21,7). Det var hans identitet.

Det gjør noe med oss når vi kjenner oss elsket. Verden er full av stemmer som sier noe annet. Stemmer som forteller hvor mislykket vi er, som påpeker våre feil, mangler, som måler oss med andre, veier oss og finner oss for lett.

Johannes levde et langt liv. Han var den eneste av disiplene som ikke led martyrdøden. Helt fra Han møtte Jesus, mens han satt i båten sammen med broren sin, Jakob, og faren, Sebedeus, og bøtte garn, ble han favnet og båret av denne kjærligheten. Det skapte en slik trygghet i livet hans, at han hvilte på bringa til Jesus på Øvresalen.

Akkurat et slikt forhold til Jesus vil jeg ha. Det er så lett å bli fanget i travelheten, i alt som må gjøres, og ha sin identitet i tjenesten. Hva skjer da når man ikke lenger står i en tjeneste, når man trer ut av den, hvis identiteten er selve tjenesten, og ikke i den som virkelig elsker oss?

Johannes hadde sin identitet i den han visste elsket ham. Det holdt hele livet. Også fangeoppholdet på klippeøya Patmos i Egeerhavet. I sin hilsen, ved innledningen til sin profetiske bok, hilser han fra Kristus, som han beskriver som 'det troverdige vitnet, den førstefødte av de døde og herren over jordens konger'.

Så skriver Johannes:

'Han elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod ...' (v.5)

Legg merke til hvordan han ordlegger seg. Han skriver ikke 'elsket', men 'elsker'.

Som noe pågående. Noe som skjer nå. Ikke som noe som skjedde en gang. Men som skjer - nå. For Johannes del holdt den kjærligheten hele livet. Slik den også vil for oss. Akkurat nå vil jeg også bikke hodet mitt inn til Jesu bryst og lytte til Hans hjerteslag. Hvert av dem forteller meg det jeg innerst inne trenger å høre: hvor høyt jeg er elsket av Gud.

Med Jean Vanier som reiseguide til Johannes-evangeliet og Det Hellige Land

Endelig kom den, pakken jeg har ventet på, som inneholder CD-Rom'en til Jean Vanier, hvor han utlegger Evangeliet etter Johannes. Det skjer i stillferdige innslag fra Betlehem, Jerusalem og Galilea.

Jean Vanier har også skrevet bok om Johannes-evangeliet. Den har fulgt meg over lengre tid.

Nå reiser jeg rundt i Det Hellige Land med Vanier som reise-guide. Bedre guide kan du neppe få, enn teologen, filosofen og bederen, Jean Vanier. Han har en egen evne til å se detaljer som vi ellers overser, og lever med Gud i hverdagen på en måte som gjør det mye enklere for oss å finne hjelp til eget liv.

Han er ikke redd for å snakke om svakhetens teologi, og har gjort seg erfaringer med funksjonshemmede og funksjonsfriske som få andre gjennom bofellesskapene under L'Arche paraplyen.

CD-Rom'en inneholder 4 CD-plater med i alt fire timers undervisning, delt opp i 14 hendige deler.

Jeg bestilte min CD-Rom gjennom Franciscan Media:

 http://catalog.franciscanmedia.org/Product.aspx?ProductCode=D36792

Nå gleder jeg meg veldig til å ta fatt på serien. Til nå har jeg bare sett innledningen. Den gav mersmak!

Her er en liten smakebit:

https://www.youtube.com/watch?v=f8MPW2osoR8

Den som legger øret inn til Jesu bryst hører Guds hjerteslag

Blant Herrens apostler er nok Johannes den jeg mest kjenner tilhørighet til. Han er så annerledes enn de andre, og gjennom sitt evangelium, sine brev og Bibelens siste bok, rykker han oss inn på livet og åpner et vidt landskap fylt av undring og troens mysterium. Så hører han da også med blant den indre kretsen rundt Jesus.

Kelterne feiret i gammel tid apostelen Johannes 6.mai, men den 'moderne' feiringen av ham i kirkeåret er satt til denne dagen, 3. juledag. Slik vi også gjør i Kristi himmelfartskapellet i kveld kl.18.00


Se http://www.monastisk.blogspot.com

Et glimt av den himmelske Tronen gir det rette perspektivet og lidenskapen

Apostelen Johannes fikk et glimt av det som skjer rundt Tronen i himmelen. Vi leser om dette i det fjerde kapitlet i Åpenbaringsboken. Det Johannes ser er større enn hverdagene våre. Han får et glimt som gir perspektiv, og rett    retning!                          

Et glimt av Tronen, gir oss lidenskap, en pasjon for det hellige. Det finnes noe som har større betydning, noe som er viktigere enn noe annet, og det gjør det lettere for oss å velge. For det er ikke alt som er viktig å ta vare på. Og det finnes noe som selv ikke all verdens penger eller berømmelse kan gi oss. Jesus sier at 'ett er nødvendig', og det finnes det Han kaller 'den gode del'. Dermed må det jo også finnes det som er 'det dårlige valget'. Men i denne sammenhengen vi nå snakker om, kan også det gode, bli det aller bestes verste fiende. Om valget står mellom det å følge Lammet der det går, eller høste berømmelse her i tiden.

Utfordringen for en som vil følge Jesus, handler ikke først og fremst om å si nei til synd, til det som kan ødelegge oss, men å si nei til noe som i utgangspunktet er godt, men som ikke er rett for oss i den situasjonen vi befinner oss i og som dermed ikke er det beste for oss.

Men ser vi Ham, kan intet friste.

Den norske lyrikeren og forkynneren, Edin Holme, sa det slik:

Den som Han har sett,
kan intet friste,
ringe synes alt han ser,
den som eier Ham,
kan allting miste,
han begjærer intet mer.

For Veien valgte meg

Et skriftsted og en setning fra et dikt har talt til meg de siste dagene, etter at jeg på nytt ble lagt inn på sykehuset, på grunn av mine hjerteproblemer:

Skriftstedet er Joh 21,18:

'Sannelig, sannelig sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du bir gammel, skal du rekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil'.

Ordene er myntet på Peter, og de er uttalt av Jesus.

Diktstrofen er denne:

'Ty Vägen valde dej'.

De er skrevet av kunstneren, pastoren og medlem av kommuniteten på Bjärka Säby, som jeg selv er en selv av, Stig Petrone. Når Jesus ved en anledning presenterer seg selv, kaller Han seg selv for: 'Veien' (Joh 14,6). Følger vi Ham som er Veien, så har vi også gjort Ham til Herre over våre liv, og da er det Han som har eiendomsretten til det. Når vi rekker ut våre hender - våre tomme, åpne hender, så er det Han som griper dem, og vi følger Ham. Vi vet ikke alltid hvor Han går, men når Han slår følge, kan vi alltid være trygge på at vi når målet, og ikke går oss vill.

En av mine åndelige forbilder er Lillesøster Madeleine av Jesus. Hele hennes historie kan sammenfattes i disse ordene:

'Gud tok meg ved hånden, og jeg fulgte Ham blindt
- i tilsynelatende mørke, 
uten alle menneskelige muligheter,
men med en ubegrenset tillit
til Jesu allmakt,
Han som er det umuliges Mester!'

Både Jesu ord til Peter, og diktstrofen til Stig Petrone sier noe om dette at livet velger for oss - og i dette tilfellet er det Herren selv som velger veien vi må gå. Den kan være annerledes enn andre veier, selv om vi alle går samme Veien, som er Jesus.

Jeg gir Ham hånden - og Gud griper den, og følger med meg. Det gir trøst, det skaper fred. For Han er 'det umuliges Mester', for Ham er intet umulig.

Om du ser nøye på bildet som følger dagens bloggartikkel vil du se at helt nede til høyre i bildet, ligger det noen steiner som danner et kors. Det er der livsveien begynner for en kristen. Den starter med selvlivets død:

'Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg ...' Gal 2,20.

Be for meg - jeg trenger det.

Johannes - han som Jesus elsket, del 6

Korset er utgangspunktet for alt sant kristent fellesskap. Det er ved korsets fot vi må møtes. For ved korser læer vi at som vår korsfestede Herres disipler, så er vi ikke alene. Vi er knyttet til hverandre. For det er her vi alle møtes, vi må til korset med vår synd, og her møtes vi som likemenn. Her er det ingen forskjell på oss. Her møtes helgener og syndere. Vi er alle en del av korsets fellesskap.

På korset skaper Jesus et helt nytt fellesskap. Vi ser det i det som skjer mellom Jesus, Hans mor og Johannes.

"Da nå Jesus så Sin mor og den disippel som Han elsket, stå der, sa Han til Sin mor: Kvinne, se der er din sønn! Deretter sa Han til disippelen: Se, det er din mor! Og fra den stund tok disippelen henne hjem til seg."

Ved korset er vi både enkeltstående individer - i den forstand at her står vi alene innfor Herren - men vi knyttes også sammen som kirke. Og vi velger ikke hvem vi har fellesskap med. Det er Herren som knytter oss sammen. De som sto ved Jesu Kristi kors var alle forskjellige, men ved korset finner de inn til hverandre, for her ser vi vår egen synd og våre egne skrøpeligheter, og ser hvordan vi trenger hverandre.

Ved sin død knytter ikke Jesus bare oss sammen med seg, men også med hverandre. Om dette er utgangspunktet, hvor mye lettere vil da ikke fellesskapet mellom oss være?

Johannes - han som Jesus elsket, del 5

Jesus fant ingen trøstere i sin dødsangst, men Johannes er en av de få trofaste som blir stående ved korset. I Salme 69, som handler om Messias og Hans lidelse, leser vi:

"Du kjenner spotten jeg får, min skam og min vanære. Fram for Deg står alle mine motstandere." (v.20)

Peter fornektet sin Herre, Johannes følger Ham inn i lidelsen. Han stiller seg ved siden av korset. Vi leser om alle de som sto og så på korsfestelsen på avstand, men Johannes er blant de som står tett ved siden av Jesus. Selv i denne time av usigelig skam og djupeste lidelse.

"Men ved Jesu kors sto Hans mor og Hans mors søster, Maria, Klopas kone, og Maria Magadalena. Da Jesus så at Hans mor sto der, sier Han til sin mor: Kvinne, se, din sønn! Så sier Han til disippelen: Se, din mor! Fra denne stund tok denne disippelen henne hjem til seg." (Joh 19,25-27)

Hva får Johannes til å bli stående ved siden av Jesus i Hans lidelse og død?

Trolig var det på grunn av alt det Johannes hadde opplevd med Jesus, Jesus var blitt hans livs store kjærlighet. Jeg spør meg selv: Går jeg sammen med Jesus inn i Hans lidelsesfelleskap?

"for at jeg skal kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse OG SAMFUNNET MED HANS LIDELSER ved at jeg blir likedannet med Hans død.." (Fil 3,10)

Hvem snakker om dette? Jo, vi vil alle kjenne Ham og vi vil alle kjenne kraften av Hans oppstandelse, men vil vi dele lidelsesfelleskapet med Ham? Om vi vil gå den veien, kommer vi ikke utenom korset. Da må vi stå tett ved siden av Jesus og Hans kors.

På ikonet ser vi Johannes og hans disippel Prochoros.

Johannes - han som Jesus elsket, del 4

Midt i den forvirring som skjer i forkant av Jesu lidelse og død, setter Jesus seg ned for å spise sammen med sine disipler! Det er noe å meditere over.

Johannes, den elskede disippel, delte lykkelig denne fred i Herrens nærhet. Selv om lidelsen som lå foran kastet sine skygger, kunne ingen det samfunnet som Johannes har med Jesus i denne stund. Han lener seg til Jesu bryst, og hviler der. Dette er en av de aller sterkeste beretningene i evangeliene. Jeg vender stadig tilbake til den, fordi jeg selv ønsker å sitte så nært Jesus.

Plassen ved Jesu side, den plassen som Johannes har i Herrens nærhet, er jo et bilde på vår egen stilling som forenet med Kristus i himmelen.

"Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere." (Joh 14,20)

"Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i immelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus." (Ef 2,5b-7)

Midt i en fiendtlig verden som har forkastet Kristus, har vi en plass i Hans nærhet - atskilt fra verden og løftet over uroen i våre omgivelser.

(fortsettes)

Johannes - han som Jesus elsket, del 3

Som jeg nevnte i forrige artikkel er det fem steder hvor apostelen Johannes er kalt "den disippelen som Jesus elsket". Bare et av disse stedene er det greske ordet "filos" brukt, nemlig Joh 20,2:

"Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær."

"Filos" kan oversettes med "hengivenhet" eller "følelse over for." Herren Jesus var virkelig hengiven til denne elskede disippel. Vi skal nå se nærmere på noen episoder fra livet til Johannes, og se hvordan denne hengivenhet gir seg uttrykk.

Det 13 kapitlet i Evangeliet etter Johannes bringer oss til Øvresalen hvor Jesus vasket disiplenes føtter og feirer påsken sammen med dem. Det som skjer her er fylt av drama: Her finner vi Peters impulsive og heftige opptreden, såvel som den svært så tragiske hendelsen når Judas tar den endelige avgjørelsen om å forråde Jesus.

Midt oppe i dette ser vi den fred og den verdighet som preger Johannes:

"En av dem, den disippelen som Jesus hadde kjær, lå ved siden av Jesus ved bordet." (v.23)

Dette betyr at Johannes hadde en priviligert plass ved Jesu høyre side. Han lente seg tett inntil Jesus, og var i Herrens umiddelbare nærhet. Det er interessant å merke seg at Joh 13,23 minner oss om Joh 1,18 hvor det samme uttrykket er brukt i den greske teksten:

"Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er."

Han som er den evige Sønn, Han var i Faderens favn, og var da også i stand til å forklare Ham. På samme måte som Sønnen er gjenstand for Faderens kjærlighet, er nå disippelen gjenstand for Herren Jesu kjærlighet:

"Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har gitt til meg, kan være i dem, og jeg selv kan være i dem." (Joh 17,26)

Nå kan vi også innta denne plassen tett ved Jesu side, bikke hodet vårt mot Hans bryst, og lytte til hjerteslagene Hans. Hvert eneste ett av dem forteller hvor inderlig Han elsker oss.

Johannes - han som Jesus elsket, del 2

Peter, Jakob og Johannes hørte med i Jesu innerste sirkel. Selv om Herren Jesus utpekte 12 disipler, er det tydelig at disse tre var kalt til å ha en spesiell plass i Hans nærhet. De var med Ham da Jesus ble forklaret (bildet), Han tok de med seg inn i huset til Jairus, slik at de kunne se Hans makt over død og grav, de ble med Ham inn i Getsemane-hagen. I mer enn en betydning var de "øyenvitner til Hans storhet", som apostelen Peter skriver i 2.Pet 1,16. De så Hans herlighet (Joh 1,14).

Det er interessant å merke seg hvordan Johannes omtaler seg selv:

"En av dem, den disippelen som Jesus hadde kjær, lå ved siden av Jesus ved bordet." (Joh 13,23)

"Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket ..." (Joh 19,26)

"Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær..." (Joh 20,2)

"Disippelen som Jesus hadde kjær ..." (Joh 21,7)

"Peter snudde seg og så at disippelen som Jesus hadde kjær..." (Joh 21,20)

Tenk å ha en slik identitet som Johannes hadde. Det gjør noe med deg når du vet at du er elsket. Elsker ikke Jesus alle? Jo, men kjærligheten kan fordypes, gjennom en relasjon. Johannes hadde denne relasjonen, og gjennom årene ble Johannes mer og mer preget av dette kjærlighetsfellesskapet. Det er derfor Johannes skriver så mye og så slitesterkt om nettopp kjærligheten. Det er viktig å understreke at dette forholdet måtte næres av en daglig relasjon, og at relasjonen ble utdypet gjennom en vandring som tok år. Ikke minst i en tid hvor alt skal skje samme dagen, eller aller helst allerede i går, er dette viktig å understrekes.

Johannes - han som Jesus elsket, del 1

Jeg holder på med et studium av 1.Johannesbrev. Disippelen og apostelen Johannes er en av de nytestamentlige skikkelsene jeg stadig vender tilbake til. Årsaken ligger blant annet i det spesielle nære forholdet han hadde til Jesus. Dette omtales blant annet i Joh 13,23 på denne måten:

"En av dem, den disippelen som Jesus hadde kjær, lå ved siden av Jesus ved bordet."

Jeg vil i noen artikler fremover presentere noen fragmentariske notater jeg har gjort meg om Johannes. Kanskje de kan være til hjelp og nytte for flere enn meg, som vil studere hans liv og hans skrifter, for på den måten å bli bedre kjent med den Herre han tjente.

Vi har få biografiske opplysninger om hans bakgrunn. Det vi vet er at han hadde en bror som het Jakob, og at de to var sønnene til en mann som het Sebedeus, som var fisker av yrke. De to fulgte i farens fotspor. Betydningen av hans navn er "Herren er nådig", eller "Herren har vist nåde". Jesus gav disse to brødrene tilnavnet "Boanerges", som betyr "tordensønner". Med dette sa Han vel noe om deres personlighet. Vi får da også et eksempel på dette i Luk 9,49 og v.54:

"Da grep Johannes ordet: Mester, vi så en som drev ut onde ånder i ditt navn, og vi forsøkte å hindre ham, siden han ikke er med oss ...Da disiplene Jakob og Johannes fikk høre dette, sa de: Herre, vil du vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?"

Jeg er fascinert av hvordan en mann som av Mesteren selv omtales som "tordensønn", ved Herren Jesu nåde blir forvandlet gjennom sin vandring med Herren Jesus og blir en mann som ikke bare taler om kjærligheten, men lever den ut i praksis. Johannes ble forvandlet i Herrens nærhet. Hans øyne må ha blitt åpnet mer og mer for Guds storhet, nåde og kjærlighet.

(fortsettes)

Lesestykker i fastetiden, dag 5

Dagens lesetekst er hentet fra Johannesevangeliet:

"Da Jesus hadde sagt dette, ble Han rystet i ånden, vitnet og sa: Sannelig, sannelig sier Jeg dere: En av dere skal forråde Meg. Da så disiplene på hverandre og undret seg over hvem Han snakket om. En av disiplene, den som Jesus elsket, satt ved Jesu side og lente seg mot Ham. Simon Peter gjorde da tegn til ham for at han skulle spørre hvem det var Han snakket om. Da lener han seg bakover mot Jesu bryst og sier til Ham: Herre, hvem er det? Jesus svarer: Det er ham Jeg gir et stykke brød når Jeg har dyppet det. Etter å ha dyppet brødet gir Han det til Judas Iskariot, sønn av Simon." (Joh 13,21-26)

Johannes har sin identitet i det at han er elsket. Det er slik han omtaler seg selv. En ting er å ha et teoretisk forhold til det å være elsket av Herren Jesus, med det mener jeg at man har lest seg til det i Bibelen. Noe ganske annet er det å ha en personlig erfaring av å være gjenstand for Hans ubetingede kjærlighet og Hans fulle oppmerksomhet. Det hadde Johannes erfart, og på en så sterk og overbevisende måte at det var hans identitet som menneske.

Johannes var også et menneske som ville være så nær Jesus som mulig. Vi ser dety her, i forbindelse med påskemåltidet. Han sitter ved siden av Jesus, og så nær, at han kan lene seg mot Jesu bryst.

Det er min bønn: å få være Jesus så nær at jeg kan lytte til Hans hjerteslag.

Et slikt forhold må bygges gjennom at man avsetter tid for å være sammen med den ens sjel elsker. Et slikt forhold kommer nemlig ikke av seg selv.

På gresk står det: en to kolpo tau Iesou - vi kunne oversette det med: i Jesu favn, eller på Hans fang.

Her er plassen for den som vil erfare Jesu kjærlighet og omsorg, og som selv vil gi Ham tilbake sitt vennskap.

Dagens refleksjon: Hva hindrer meg i å leve Jesus så nært som Johannes gjorde?

Lesestykker i fastetiden, dag 2

I går leste vi om hvordan Jesus kaller Jakob og Johannes, sønnene til Sebedeus. En tid fremover skal vi følge en av disse sønnene, nemlig Johannes. Tradisjonen vet å fortelle at Johannes på sine gamle dager ble båret inn i forsamlingssalen til menigheten i Efesos, svak som han var av alderdom. Han løftet sine hender og sa: "Mine små barn, elsk hverandre."

Teksten vår i dag handler om en annen side av Johannes. Den han var kjent for før han møtte Jesus. Vi leser om dette i Mark 3,17-18:

"Jakob, sønn av Sebedeus, og Johannes, bror til Jakob, dem Han ga navnet Boanerges, det vil si tordensønner."

Det var Jesus selv som kalte disse to ved dette navn: Boanerges, tordensønnene.

Jeg kom til å tenke på det i forbindelse med kallet og omvendelsen til Johannes. Kallet og omvendelsen er utgangspunktet. Men vi er ikke ferdige med det. Det er nå vandringen begynner. Det er ikke nok å bli omvendt - eller å starte på vandringen. Hebreerbrevets forfatter skriver: " Jag etter ... hellighet, uten den skal ingen se Herren." (Hebr 12,14)

Lukas forteller oss en episode som viser oss med all tydelighet at det var et stykke vei å gå for Johannes, før han ble den han ble mot slutten av sitt liv. Vi leser følgende fra Lukas 9,51-56:

"Da tiden for at Han skulle bli tatt opp nærmet seg, vendte Han ansiktet mot Jerusalem for å gå dit opp. Og Han sendte budbærere foran sitt åsyn. Og de fikk og kom inn i en samaritansk landsby for å gjøre i stand husrom for Ham. Men de tok ikke imot Ham, for ansiktet Hans var vendt mot målet for reisen, Jerusalem. Og da Hans disipler, Jakob og Johannes så det, sa de: Herre, vil Du at vi skal befale ild å komme ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elia gjorde? Men Han snudde seg og refset dem og sa: Dere vet ikke hva slags ånd dere er av. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse. Og de gikk til en annen landsby."

Det var nok ikke så merkelig at Jesus kalte disse to for tordensønnene.

For de aller fleste av oss er det mange ting Herren må gjøre noe med i våre liv. Jo mer vi vandrer med Jesus, jo mer oppdager vi av våre egne synder og skrøpeligheter. Noen sliter kanskje med en slik oppfarenhet, som disse to? De tenner på alle pluggene ved minste motstand. Andre har kanskje en tilbøyelighet til å fortelle en hvit løgn - en delvis sannhet? Andre pleier sin nysgjerrighet, og taler om andre bak deres rygg. Noen setter ut rykter. Enkelte tror at det andre ikke ser er ikke feil, men de glemmer at Herren ser.

Johannes ble forvandlet. Møtet med Jesus langs Galileasjøen satte spor, djupe spor. Og etter hvert som årene gikk fikk Den Hellige Ånd gjort sitt helliggjørende verk i hans indre, og mannen som var kjent for å være bråsint, han ble mild. Ikke slik at han noengang gikk på kompromiss med sannheten. Få har vel skrevet så tydelig og sterk om sannheten og avslørt vranglæren, som Johannes. Men Åndens frukt begynte å vokse frem i hans liv og ble moden og kunne plukkes når årene ble mange.

Dagens refleksjon: Hva må Herren endre i våre liv? Be om at Herrens hellige Ånd setter lyset på livet ditt, og ta deg tid til å vente på at Han minner deg om synd eller skrøpeligheter i ditt liv. Skriv det ned, og be Herren om å endre deg. Da vil du nok oppleve tider med ubehag fordi Herrens ransakende lys er rettet mot deg, men den Herren elsker, den tukter han. Du er ikke ekte sønn eller datter, om du ikke opplever Herrens tukt. Det er sannheten som setter oss fri.

Lytt til solid bibelundervisning om apostelen Johannes og hans forhold til Jesus

Denny Kenaston er en forkynner jeg har lært å sette pris på over en periode nå. Han er en solid bibellærer, i tillegg er han en mann som lever i henhold til det han forkynner. Denny Keaston tilhører det anabaptistiske fellesskapet Charity Christian Fellowship i Ephrata i Lancaster i Pennsylvannia, USA. Jeg oppfordrer alle bloggens lesere som forstår engelsk til å ta seg tid til å lytte til dette viktige budskapet. Broder Denny taler om apostelen Johannes og dennes forhold til Jesus.

Johannes - den disippel Jesus elsket, og de som fulgte i hans spor, del 2

Den første artikkelen om apostelen Johannes og hans disipler ble publisert 3. juni. Her følger fortsettelsen:

I det andre århundre oppstod det en livskraftig kristen kommunitet i byen Lyon i Gallia. Så langt man kan se er det mye som tyder på at dette fellesskapet ble grunnlagt av evangelister fra det område hvor apostelen Johannes virket. Vi kjenner navnet på kommunitetens leder: Pontius. Det er også sannsynlig at denne Pontius kjente apostelen Johannes. I år 177 led Pontius martyrdøden, og året etter ble Ireneus (ikonet til venstre) leder.

I sin ungdom hadde denne Ireneus sittet ved Polykarps føtter, og vi vet at Polykarp var en nær venn av apostelen Johannes. Det skal ha vært Johannes som utpekte Polykarp til leder av den kristne forsamlingen i Smyrna.

Polykarp gjengav fra sine samtaler med Johannes, og han siterte fra brevene Johannes hadde skrevet. Jeg tror også at noe av den store og inderlige kjærligheten som Johannes hadde til Jesus må ha smittet over på Polykarp. Da Polykarp skulle lide martyrdøden i år 155, svarte han da han ble truet med å bli brent på bålet: "I 86 år har jeg tjent Ham, og Han har aldri gjort meg noe ondt; hvordan skulle jeg da kunne spotte min konge som har frelst meg?"

Ireneus vet vi, dro til Rom, for å studere. Her ble han så ordinert. Han etterlot seg et stort og omfattende forfatterskap. I hele 22 år var han leder for menigheten i Lyon. Han var den første som gav uttrykk for troen på Treenigheten. Dette ser vi av hans skrift "Bevis for den apostoliske forkynnelsen." Jeg har omtalt dette skriftet på bloggen ved en tidligere anledning, og nøler ikke med å si at om man virkelig seriøst vil sette seg inn i hva den apostoliske læren går ut på, kan man ikke unngå å lese dette skriftet. Artos forlag i Sverige gav det ut i 2007. (Irenaeus: Bevis för den apostoliska förkunnelsen. ISBN 978-91-7580-362-3) Det var også Ireneus som, grepet av inkarnasjonens under, sier: "Guds herlighet blir synlig gjennom et menneskeliv som leves helt og fullt."

Menigheten i Lyon må ha vært det viktigste sentrum for menighetene i Gallia, og har hatt forbindelse til den keltiske utkanten av det romerske riket. Arven etter denne kristne forsamlingen ble ført videre gjennom mennesker som Hilarius, som i år 353 ble biskop i Poitiers og ikke minst gjennom Martin som grunnla en kristen kommunitet i Tours. (Ikonet til høyre forestiller Martin av Tours).

Kommuniteten Martin av Tours ledet påvirket også mange fra De britiske øyene.

(fortsettes)