For Guds trone dag og natt, del 3

Flere steder i Den Hellige Skrift kan vi lese om at Guds herlighet skal fylle jorden. Som hos profeten Habakkuk:

"For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havets bunn." (Hab 2,14)

Opp gjennom kirkens historie har vi sett hvordan Gud har gjestet enkelte steder, og fylt dem med sin herlighet. Disse stedene er blitt som små himmelriker på jord, hvor Guds manifesterte nærvær kan kjennes og oppleves. Kelterne snakket slik steder som 'thin places" - hvor himmel og jord møtes, og hvor det bare er en flortynn hinne som skiller det himmelske fra det jordiske. Vi snakker om steder som er blitt innbedt.

Det er en forbindelse mellom disse stedene som Gud på en helt spesiell måte gjester med sitt manifesterte nærvær, og menn og kvinner som våker i bønn dag og natt. Som kristne er vi bærere av Den Hellige Ånd. Apostelen Paulus uttrykte det slik: "Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære." (1.Kor 6,19-20)

Ireneus, den utrettelige forsvareren av den tro som ble overlevert apostlene og som var biskop av Lyon i det sørlige Frankrike, sa det slik ved en anledning:

"Guds herlighet blir synlig gjennom et menneskeliv som leves helt og fullt."

Ireneus levde i årene mellom 130 og 200. Han var greker av fødsel, født i en kristen familie i Lille-Asia, mest sannsynlig i byen Smyrna. I et brev forteller han hvordan han som ung ofte lyttet til Polykarp, lederen for menigheten i Smyrna. Denne Polykarp hadde vært disippel av apostelen Johannes, og etterlot uutslettelige inntrykk i den unge Ireneus. Ved Polykarps føtter møtte han sitt livskall.

Denne Ireneus ble så en inspirasjon for andre, blant annet for Martin av Tours.

Rundt år 371 ble denne Martin mot sin vilje utnevnt til biskop av Tours i Frankrike. Men det var ikke Martins ønske. Hans djupe lengsel handlet om å be. Derfor fikk han bygget seg en liten hytte syv kilometer fra Tours hvor han kunne trekke seg tilbake for å be.

Men han ble ikke her lenge alene. Snart hadde 80 menn sluttet seg til for å be sammen med ham. Og rundt Martin ble det bygget små monastiske kommuniteter, kommuniteter som har inspirert lignende bedende fellesskap i dag. Dette skjedde 200 år før ordet "kloster" kom i bruk. Disse 80 mennene ble av Martin satt inn i en fulltidstjeneste i bønn og lovprisning. Dag og natt. Og Guds herlighet gjestet Tours.

(fortsettes)

Dette er del tre av en serie som handler om å leve for Guds ansikt og i Hans nærhet. Første del ble publisert tirsdag 30. august, mens andre del ble publisert onsdag 31.august. 

Å vokse gjennom Ordet

I dag møtes jeg av ordene til Ireneus av Lyon (130-200), disippel av Polykarp, som i sin tid var disippel av apostelen Johannes. Ireneus av Lyon betonte kraftig betydningen av tradisjonen fra apostlene og spilte en viktig rolle i den prosessen som førte til sammensettingen av de nytestamentelige skriftene:

'- Kunne ikke Gud fra begynnelsen ha gjort mennesket fullkomment? spør noen undrende.

Ta for eksempel et lite barn. Moren kan gi sitt barn voksenmat, men barnet makter ikke å ta imot den næring som hører voksne til. På samme måte kunne Gud ha gitt fullkommenhet til menneskeheten fra begynnelsen av, men mennesket ville ikke ha maktet å bære den ettersom det fremdeles bare var et barn.

Vår Herre, som i seg selv sammenfatter alt, kom av den grunn ikke i sin fulle herlighet, som han kunne ha gjort da han i tidens fylde kom til verden, men i en skikkelse som vi kunne se. Sant nok kunne han ha kommet i sin uforgjengelige herlighet, men vi ville ikke ha kunnet utstå hans uendelige majestet.

Faderens fullkomne brød åpenbarte seg derfor for oss i menneskelig form, likesom barn til spedbarn, for at vi ved Ordet skulle få næring som barnet ved brystet, og dermed etter hvert bli sterke nok til å ete av alt Guds ord'.

Fredsstifteren som ble troens forsvarer

I dag feirer vi minnet om Irenaeus av Lyon. Da er vi veldig nært aposteltiden. Irenaeus var disippel av Polykarp, som igjen var disippel av apostelen Johannes. I en tid hvor den gnostiske vranglæren forsøkte å vinne innpass i den tidlige kirken, stod Irenaeus frem som en ivrig forsvarer av apostolisk kristen tro. Han er den første til å påpeke at det kun finnes fire evangelier, og den første til å snakke om apostolisk suksesjon som et bevis og vilkår for sannheten.

Se http://www.monastisk.blogspot.com for mer.

Bevis for den apostoliske forkynnelsen

I dag feires minnedagen for Ireneus av Lyon, en av de mest betydningsfulle teologene i den tidlige kirkens historie. Ireneus av Lyon var disippel av biskop Polykarp av Smyrna, som igjen var disippel av apostelen Johannes. En av de betydningsfulle skriftene vi har etter Ireneus av Lyon er skriftet: Bevis for den apostoliske forkynnelsen.

Du finner mer om Ireneus av Lyon på bloggen Monastisk, som du finner her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Skal gudstjenesten møte menneskets behov eller er den for Gud? Del 2

I byen Troas feiret apostelen Paulus gudstjeneste sammen med disippelflokken der. Om denne gudstjenesten leser vi:

"På den første dag i uken var vi samlet for å bryte brødet." (Apg 20,7)

Den kristne gudstjenesten er først og fremst brødets liturgi. Det er en erkjennelse jeg har kommet frem til de siste årene, og den får konkrete og praktiske konsekvenser. Denne erkjennelsen er helt i tråd med det Ireneus av Lyon, en disippel av Polykarp som igjen var en disippel av apostelen Johannes, skriver på 200-tallet:

"Vår undervisning er i samklang med eukaristin, og eukaristien bekrefter vår undervisning."

Eukaristi er, som jeg skrev i forrige artikkel et gresk ord for takksigelse, og den viktigste benevnelsen for det hellige måltidet.
I innledningen til boken "För Världens liv", av Aleksandr Schmemann skriver Torsten Kävlemark:

"Søndag etter søndag skal brødet brytes og gis ut, slik det har skjedd i kristenheten fra dens første tid. Og de kirker og forsamlinger som har innført brødrasjonering med utdeling hver tredje eller hver fjerde søndag har ikke forstått alvoret i Jesu undervisning om livets brød."

Ordet for menighet er det greske ordet "ekklesia" som betyr "sammenkomst" eller "forsamling". Aleksandr Schmemann sier dette om denne sammenkomsten:

"Denne sammenkomst er eukaristisk: dens mål og fullendelse utgjøres av 'Herrens måltid', i hvilken den eukaristiske brødsbrytelsen finner sted." (Aleksander Schmemann: Eukaristin - kärlekens sakrament, Artos 1997, side 11)

En gudstjeneste uten nattverden er derfor en gudstjeneste som har fjernet seg fra det uttrykk som er det opprinnelige, det apostoliske, og det innebærer et stort tap for de som deltar i gudstjenesten. De frarøves noe vesentlig.

Om de første kristne heter det:

"De holdt urokkelig fast ved ... brødsbrytelsen." (Apg 2,42)

(fortsettes)

Johannes - den disippel Jesus elsket, og de som fulgte i hans spor, del 2

Den første artikkelen om apostelen Johannes og hans disipler ble publisert 3. juni. Her følger fortsettelsen:

I det andre århundre oppstod det en livskraftig kristen kommunitet i byen Lyon i Gallia. Så langt man kan se er det mye som tyder på at dette fellesskapet ble grunnlagt av evangelister fra det område hvor apostelen Johannes virket. Vi kjenner navnet på kommunitetens leder: Pontius. Det er også sannsynlig at denne Pontius kjente apostelen Johannes. I år 177 led Pontius martyrdøden, og året etter ble Ireneus (ikonet til venstre) leder.

I sin ungdom hadde denne Ireneus sittet ved Polykarps føtter, og vi vet at Polykarp var en nær venn av apostelen Johannes. Det skal ha vært Johannes som utpekte Polykarp til leder av den kristne forsamlingen i Smyrna.

Polykarp gjengav fra sine samtaler med Johannes, og han siterte fra brevene Johannes hadde skrevet. Jeg tror også at noe av den store og inderlige kjærligheten som Johannes hadde til Jesus må ha smittet over på Polykarp. Da Polykarp skulle lide martyrdøden i år 155, svarte han da han ble truet med å bli brent på bålet: "I 86 år har jeg tjent Ham, og Han har aldri gjort meg noe ondt; hvordan skulle jeg da kunne spotte min konge som har frelst meg?"

Ireneus vet vi, dro til Rom, for å studere. Her ble han så ordinert. Han etterlot seg et stort og omfattende forfatterskap. I hele 22 år var han leder for menigheten i Lyon. Han var den første som gav uttrykk for troen på Treenigheten. Dette ser vi av hans skrift "Bevis for den apostoliske forkynnelsen." Jeg har omtalt dette skriftet på bloggen ved en tidligere anledning, og nøler ikke med å si at om man virkelig seriøst vil sette seg inn i hva den apostoliske læren går ut på, kan man ikke unngå å lese dette skriftet. Artos forlag i Sverige gav det ut i 2007. (Irenaeus: Bevis för den apostoliska förkunnelsen. ISBN 978-91-7580-362-3) Det var også Ireneus som, grepet av inkarnasjonens under, sier: "Guds herlighet blir synlig gjennom et menneskeliv som leves helt og fullt."

Menigheten i Lyon må ha vært det viktigste sentrum for menighetene i Gallia, og har hatt forbindelse til den keltiske utkanten av det romerske riket. Arven etter denne kristne forsamlingen ble ført videre gjennom mennesker som Hilarius, som i år 353 ble biskop i Poitiers og ikke minst gjennom Martin som grunnla en kristen kommunitet i Tours. (Ikonet til høyre forestiller Martin av Tours).

Kommuniteten Martin av Tours ledet påvirket også mange fra De britiske øyene.

(fortsettes)

De første kristnes syn på frelse og fortapelse

Jeg har skrevet om biskop Ireneus av Lyon på bloggen tidligere, og da spesielt om hans bok: "Bevis for den apostoliske forkynnelsen". . Biskop Ireneus, som døde omkring år 200, var den mest betydningsfulle kristne forfatteren under det første århundre. Han var en av disiplene til martyren Polykarp, som igjen var en disippel av apostelen Johannes. Derfor har Ireneus en autoritet som få andre når det gjelder forståelsen av hva som ligger i ordene, "apostlenes lære", som vi leser om i Apgj 2,42. Her er et lite utdrag av hva biskop Ireneus har å si om frelse og fortapelse. Ordene hans levner ingen tvil om at de første kristne understreket at Jesus er den eneste veien til Gud, og at ingen kommer til Faderen uten gjennom Ham:

"For bare en eneste vei leder oppad, opplyst av det himmelske lyset, for alle dem som ser. Men for dem som ikke ser er veiene mange, dunkle og vanskelig fremkommelige. Den ene leder til himmelen for å forene menneskene med Gud, men de andre leder ned til døden gjennom å skille menneskene fra Gud. Derfor er det nødvendig både for deg og for alle som bekymrer seg om sjelenes frelse å vandre den veien med troens hjelp og med mot og fasthet, uten å vike av, slik at ingen sløvt og overgitt skal falle for jordisk begjær eller fare vill fra den rette veien."

Bevis for den apostoliske forkynnelsen

Forleden dag kom jeg over en særdeles interessant bok. Den er skrevet av en av de mest betydelige kristne teologene og forfatterne på ethundretallet, Ireneus av Lyon.

Han ble trolig født omkring år 140 i Lille-Asia, antagligvis i Smyrna. I et brev til den romerske presbyteren Florinus forteller han at han som ganske ung lyttet til biskop Polykarps prekener, og kjente Polykarp svært godt. Som kjent var Polykarp en disippel av apostelen Johannes.

Mest kjent er Ireneus av Lyon for sitt oppgjør med gnostikerne. En annen bok: "Bevis for den apostoliske forkynnelsen" har vi kjent til gjennom kirkehistorien til Eusebios. Men bare som en tittel.

Men i 1904 oppdager arkimandrit Karapet Ter Meckertschian et aramemisk håndskrift som viser seg å være boken til Ireneus i Guds Mors kirke i den arameiske hovedstaden Jerevan og gir den ut i 1907.

Denne boken: "Bevis for den apostoliske forkynnelsen" består av to deler. Etter en introduksjon følger den første delen som handler om den kristne troens grunnsannheter: Treenigheten, skapelsen og syndafallet, inkarnasjonen og frelsen. Den andre delen legger frem bevis for den kristne åpenbaringen ut fra profetiene i Det gamle testamente og fremstiller Jesus som Davids sønn og Messias.

Ireneus formaner sine lesere til å leve i følge troen og advarer mot gudløsheten i vranglæren, Men det finnes ingen polemikk i denne betraktelsen, den begrenser seg til på en positiv måte å gi uttrykk for hva den sanne troen handler om.

Dette er en bok for vår tid! En bok for alle som vil vite hva den apostoliske forkynnelsen gikk ut på. Dette er trosforsvar på beste vis.

Utgitt på www.artos.se i 2007.

Kroppens og sjelens hellighet

Ireneus av Lyon (130-200) var en disippel av den hellige Polykarp som i sin turvar en disppel av apostelen Johannes. Han er fremfor alt kjent for sin kamp mot samtidens gnostiske bevegelser som han begrunner i sitt store verk: Mot heresiet. Ireneus betonte kraftig betydningen av tradisjonen fra apostlene og spilte en viktig rolle i den prosessen som førte til sammensetningen av de nytestamentlige skriftene. Nettopp fordi han er så tydelig mot heresiet - vranglæren, og da særlig fra gnostisismen, så er han veldig aktuell den dag i dag. Særlig i en tid med New Age, som er en "moderne" form for gnostisisme. Her følger noe Ireneus har skrevet om kroppens betydning:

"Fordi mennesket som levende vesen består av både sjel og kropp, må man som menneske forholde seg til begge deler. Og ettersom begge har en hang til å gå seg vill, finnes det både en kroppens hellighet, et avholdenhetens bolverk mot alle skjendige ting og alle urettferdige gjerninger, og en sjelens hellighet som består i å bevare troen på Gud hel, uten å legge noe til eller trekke noe fra. For gudsfrykt formørkes og lammes når kroppen skitnes til, den brytes ned, besmittes og tråkkes på når løgnen trenger inn i sjelen, men den bevares i skjønnhet og i fullt monn når sannheten stadig er tilstede i ånden og i kroppens renhet. For hvilken glede har man av å kjenne ordenes sannhet men samtidig krenke kroppen og begå onde gjerninger? Eller hva kan kroppens renhet utrette når sjelen mangler sannheten?

Derfor sier Den Hellige Ånd gjennom David: 'Salig er dn som ikke følger ugudelige menneskers råd og ikke slår inn på synderes vei,' det vil si deres vei som ikke kjenner Gud.